En begivenhetsrik fredag

Da jeg lå på sykehuset i går, så ville Thorvald komme ned til meg med litt lesestoff, – men det hadde jeg faktisk ikke behov for. Det var nok underholdning bare å ligge der og følge med på alle de små dramaene som pågikk rundt meg. Det er trangt på akutten, og det eneste som skiller pasientene fra hverandre er noen centimeter og et blått forheng. Her var det ingen plass for privatliv, og både navn og fødselsdato, farge på dagens avføring og eventuelle problemer med alkohol fylte øregangene hele tiden.

En stund hadde jeg selskap av en riktig gammel dame som var bragt inn av omsorgsfulle naboer. Hun kunne ikke forstå hvorfor hun skulle være på et sykehus i det hele tatt, for hun var virkelig ikke syk. Likevel innrømmet hun at hun ikke kunne klare seg alene hjemme. Og ensom var hun. Hun hadde ingen familie, verken barn eller andre, og det eneste mennesket hun så var hjemmesykepleierne som kom et par ganger om dagen. Men nå var det fest, – hun var på sykehus. Jeg hørte at hun romsterte seg ut av sengen, og så rev hun forhenget til side mens hun livlig konverserte meg kun iført en trøye og en nettingtruse med en godt brukt bleie inni: Hvorfor i all væla har’em dessa gardinna her’a? Jeg kan’ke se følk, jo. Her hadde hun endelig kommet til et sted med mennesker, og så skulle hun ikke få være sosial og se hva som foregikk. Ikke tale om! Sykepleieren lurte på om det var ok for meg, – og det var det da jammen. Litt senere kom det en lege som sa at hun skulle få tilbringe helgen på en avdeling, og der ville hun få kveldsmat. Da gråt hun av glede. For henne var tydeligvis en sykehusinnleggelse et sosialt høydepunkt. Det er så mye snakk om alle de gamle som ikke vil på sykehjem eller gamlehjem. Jeg tror faktisk denne gamle damen hadde hatt det mye bedre der enn hjemme i noe som tydeligvis er en stor, stor ensomhet.

Den unge mannen som hadde kjørt bil på motorveien og blitt påkjørt bakfra var veldig oppskaket. Han hadde vondt i nakke og rygg, og det var tydelig at det hjalp å fortelle om det flere ganger, mange ganger. Og det fikk han. Sykepleierne lyttet og trøstet så godt de kunne mens de ålte seg fram mellom sengene.

Verre var det med den hjertesyke. Jeg så jo aldri ham heller, men så hørte jeg ham desto bedre. Først gjettet jeg på at han var mellom 70 og 80 år. Han hadde hatt hjerteinfarkt og andre hjerteproblemer før, og dessuten hadde han kols. Pusten gikk i korte gisp, og han var tydeligvis livredd, et nytt hjerteinfarkt så ut til å være under oppseiling. Smertene var store, og han syntes ikke morfinen han hadde fått i ambulansen hjalp. De fleste pasientene var tålmodige og rolige, – men ikke han. Antagelig var han for skrekkslagen til å orke å være vennlig og høflig. Alt var galt, og han klaget og sutret. Det var deilig å høre hvor profesjonelt sykepleieren håndterte ham og angsten hans. Den visste hun godt hvor hun skulle plassere. Hun vekslet mellom å trøste og småskjenne, – spøke og være alvorlig, – og jeg kunne høre hvordan hun fikk ham til å slappe av. Hun var som en pizzabaker som turnerer deigen: Opp i luften og så trygt ned, helt til hun hadde ham der hun ville: fortsatt passe sprø i kantene, men myk i midten. En av legene var veldig brysk mot ham, trykket ham så hardt mot brystbenet hat han hylte, og stilte litt aggressive spørsmål om røkevaner. Med massive hjerteproblemer og kols, så er det overtydelig at røking ikke er noe sjakktrekk, – men å stresse mannen om det der, midt i et infarkt. Ja, ja! Stakkars lege, tenkte jeg. Så voksen og likevel så hjelpeløs i sin evne til kommunikasjon med pasienten. Hans hensikt var nok å være en autoritet, – men for meg ble han en mannsling, en pusling. Dessuten så han ikke at han skapte merarbeid for sine kolleger. De måtte etterpå inn for å rette opp skaden. Han var heldigvis den eneste. Her var det ellers utrolig proffe mennesker. Og den gode sykepleieren rettet opp fadesen. Da denne legen hadde gått hørte jeg at hun hvisket til en kollega: Jeg gir ham stesolid likevel, jeg – han trenger det nå. En klok dame med akkurat nok og akkurat riktig omsorg. Hvor gammel pasienten egentlig var? 56 år!

Og så min lege – en ung turnuskandidat. Henne har jeg tro på. Vennlig, personlig, pratsom og grundig. Hun håndterte også en gammel, småsenil dame til høyre for meg, og for en flott håndtering. Den gamle var veldig klar over at hun var glemsk og rørete, men turnuspiken klarte å lokke fram både smil og latter, og ved å bruke litt ekstra tid. hjalp hun den gamle med å rote rundt i alle hjernens skuffer helt til hun fant navnet på fastlegen sin, – et navn som først var helt borte. Der ser du. Du er gammel, men med litt tid, så finner du fram til det. Da tilga jeg henne gjerne at hun gjorde en kommunikasjonsfeil som gjorde at jeg måtte vente en time eller to ekstra på min CT. Neste gang vet hun at hun personlig må ringe for å bestille CT om kveldene, og jeg hadde jo i grunnen all tid i verden.

På observasjonsrommet lå jeg sammen med en gammel kollea fra en annen skole. Han kjenner ikke meg, men jeg kjenner ham. Grunnen er at han er et meget kjent ansikt i byen, og en av våre beste og eldste skuespillere. Vi presenterte oss med fornavn, og så pratet vi om skole, gamle kolleger vi begge kjenner, om hans søster som var min lærer – hun døde ganske ung av kreft, og om hans kone som var var lærer på mine barns skole. Det var et hyggelig selskap å ha en fredagskveld. Og selv om vi lå med under en meters avstand, så vi aldri hverandre gjennom det blå forhenget. Neste gang vi møtes, vil han ikke ane at det var meg han tilbragte en fredagssamtale med, men jeg vil vite meget godt at det var oss.

Et sykehus er et velsmurt maskineri. Jeg er imponert. At leger, sykepleiere og de andre jeg møtte var profesjonelle var som jeg hadde forventet. Selvfølgelig er de det. Det er jeg i min jobb, og jeg vet da godt at det fungerer stort sett over alt. Men det var deilig å se det. Ekstra deilig var det at den første jeg møtte var en tidligere elev, Nazdar. Det er ikke mange årene siden hun og jeg tibragte dagene sammen i et klasserom. Nå arbeidet hun på laboratoriet og var ansvarlig for å ta prøver på akutten. Det er så flott å møte gamle elever og se at de klarer seg bra, og hun var i hvert fall flink til å stikke. Jeg har alltid fleipet med elevene og sagt at når jeg blir gammel og må vaskes i rumpa på sykehjemmet, så vil jeg helst ha noen jeg ikke kjenner fra før. Nå er jeg ikke så sikker lenger. Tenk på alle de elevene jeg har hatt opp gjennom årene. Nå er de der ute, – en hel hær med flotte unge mennesker som står klare til å stelle pent med meg når jeg blir gammel og syk. Du skal se det ikke blir så verst likevel.

Akutten, eller: Luka, – here I come!

Nå vet jeg det: Akutten (ER)  er mye mer romantisk på TV enn i virkeligheten. Men spennende var det. Utrolig spennende!

Kroppen min har bare blitt sykere og sykere de siste dagene, og lungebetennelsen har ikke respondert på noe av det legen min har gitt meg. Da røntgenbildene i dag viste lunger med betennelse, men ellers uten noe å bemerke, samtidig som blodet mitt viste tegn på stigende infeksjon, så sendte han meg på akuttmottaket for en grundigere gjennomgang. Det er utrolig betryggende å ha en skikkelig lege som sender meg videre i systemet når han mener det er nødvendig. Jeg har en super lege som jeg alltid har stolt fullt og fast på, og enda tryggere er jeg etter i dag.

I min uerfarenhet trodde jeg disse undersøkelsene skulle ta et par timer, – men nei. Jeg var på akuttmottaket fra fire om ettermiddagen til elleve om kvelden. Det var den fredagskvelden. Jeg vedder på at Skavlan gråt da han så ut gjennom sin side av TV-ruta og ikke fant meg der.

Selv var jeg ikke særlig bekymret da jeg kom inn, men det kriblet litt mer da de gjorde så mye ut av meg. Jeg fikk sykehusskjorte på og ble lagt i en seng bak et foheng. På den ene siden av meg lå en trafikkulykke, på den andre lå en mann med kols og hjerteinfarkt. Akkurat da følte jeg meg veldig frisk til tross for min elendighet. Lassevis av prøver ble tatt: temperatur, blod og urin, – og jammen koblet de på meg noen trykknappledninger også. Da måtte jeg nesten se etter om ikke snart Luke Covâc og Aby Lockhart skulle dukke opp.

Og videre bar det til akuttposten for å vente, – og vente, – og vente. Rundt meg var det massevis av alvorlig syke mennesker, og der lå jeg med en skarve lungebetennelse. Utsikten ut av døren var spennende nok. Der skjedde det noe hele tiden. Så kom en sykepleier og satte inn et veneflon, et grønt, tykt veneflon – og jeg lot selvfølgelig som om det var a piece of cake, men sannheten er at det var kjempeekkelt. Ikke vondt, bare ekkelt.

Finalen var CT- maskinen. Den var kremgul og fra Philips, men det var også det eneste den hadde til felles med en håndvisper. Jeg fikk tilført kontrastveske og ble fotografert på innsiden. Det var interessant.

Hele veien visste jeg jo at alt dette ble gjort bare for sikkerhets skyld, og at ingen for alvor trodde de ville finne noe farlig i lungene mine. Tenk at vi har et system som spanderer så mye tid og ressurser på lille meg – bare for sikkerhets skyld. Da den unge legen kom og satte seg ned ved sengen min, la han ansiktet i hyggelige folder for å fortelle meg resultatet. Et nanosekund slo det meg at jeg en gang senere i livet vil oppleve den samme situasjonen: liggende i en seng mens en lege skal fortelle meg hva undersøkelsene har vist, – men da vil jeg få høre at noe er galt. Sånn var det heldigvis ikke i dag. Lungene var helt flotte.

Så gjenstår det altså bare en mer enn vanlig tøff lungebetennelse, og denne legen så på denne lungebetennelsen som en fiende som han personlig skulle fjerne. Og takk for det! Han fant fram storslegga, og jeg fikk cortison inn i veneflonet, resept på mer cortison og en elefantdose med bredspektret antibiotika med mer penicillin. Nå skal den til pers. Jeg krysser fingrene.