Et uinteressant innlegg

Det er neppe interessant å lese om min lungebetennelse, – men akkurat nå er det altså den som fyller kroppen min. I dag fikk jeg se den ordentlige legen, – ikke turnuskandidaten. Den unge kandidat som så meg på torsdag hadde ikke forstått at det måtte hardere lut til denne type lungebetennelse. Det har jeg nå fått, – hardere lut, altså. På apoteket akket de seg, for jeg var den tredje som hadde fått feil medisin av en turnuskandidat i dag. Det tar jeg ikke så tungt. Noen skal han jo øve seg på hvis han skal lære det, og jeg kan godt være forsøkskanin. Dette er jo noe som går over, – snart forhåpentligvis.

Men ennå er feberen høy og kroppen utrolig slapp. Tenk på all den energien jeg får samlet opp. Den skal jeg vite å benytte meg av når jeg veldig snart blir frisk. Inntil viderer må jeg improvisere. Først endrer jeg middagsmenyen. Jeg er ikke i stand til å lage lapskaus med alt det medfører av grønnskaskjæring i morgen. I stedet putter jeg en lammestek i ovnen. Den passer seg selv, og så får de andre i hvert fall litt glede av at jeg er syk.

Sofasyk

Etter en lang og syk helg, valgte jeg å gå på jobben i går. Det var selvfølgelig ikke lurt, men noen ganger er den ene løsningen lettere enn den andre. Jeg har en elev i praksis hos meg, og hun trenger at jeg er der. Så jeg gikk. Mine hyggelige elever tok hensyn og lot meg snakke i fred når jeg måtte det, for stemmen bar ikke langt. Dessuten var de delt i to, så jeg hadde bare 30 å forholde meg til om gangen. Det var salige Bjørnson på planen, og det ble fint. En konsert – Rikskonsert – fikk vi også med oss. Bluesmusikk.

På kvelden i går forsto jeg at jeg måtte organisere meg ut av dette. Bare tanken på å skulle undervise 60 unger tok resten av pusten fra meg. Verdens beste ektemann lovte å ta hånd om praksiseleven. Den ene ungdomsskolen kan jo være like bra som den andre, og nå får hun den observasjonstiden hun skal ha. Så dro jeg på jobben og ordnet vikaropplegg, tok noen telefoner og lente meg lettet tilbake. Det er orden på det, og jeg kan tenke på å bli frisk.

Jeg kan ikke huske at jeg noen gang har vært sykemeldt, bortsett fra i dagene før jeg fikk mine to små for rundt tyve år siden. Nå må jeg altså sykemeldes. Jeg skal ned til legen klokken to. Håper han kan svare på hvorfor ikke penicillinen virker, og det kan han nok: Det er et virus.

Alt er tett: bryst, hals og hode. Jeg har tungt for å puste og hosten er tørr og sår. Det er et sår et sted nede i lungene mine. Feberen er lav, bare 38 grader, men noe er feil. Men dette er jo egentlig ikke noe å klage over. Det kommer til å gå over. Jeg ligger her og tenker med gru på alle med kroniske lidelser. De som er småsyke hele tiden og ikke har utsikter til å bli helt bra. Det må da være veldig deprimerende.

Ute skinner solen. Det er kaldt og mer vinter enn vår. Inne er det varmt. Marianne var her med tulipaner i går, og nå står de her og gleder meg. Og så skal jeg ha frokost. Livet kunne vært mye verre.