Testosteron

I Oslo har det vært så mange voldtekter og andre voldelige angrep på kvinner i det siste, at det har vakt oppsikt. Og så vender vi tilbake til det samme, gamle spørsmålet: Hva er det som gjør at det nesten bare er menn som begår voldshandlinger? Jeg har alltid tenkt at svaret må være noe mye mer enn testosteron. Ett av våre familiemedlemmer har vært en sånn mann. Han har angrepet både mennesker og dyr, skult stygt bare man snakket til ham, og tolket et vennlig klapp som et attakk som måtte besvares med motangrep. Kvinner har for ham vært til bruk og kast, og han har markert sitt territorium ved å tisse alle andre steder enn der han skulle. Kos og hygge har vært ukjente begreper. For noen uker siden tok vi ham med til en klinikk og kastrerte ham. Testosteronet ble altså borte. Men han er en godt voksen kar, så hans oppdragelse til machokultur er jo intakt, – det samme er hans hjerne og resten av hans kropp. Det eneste som er borte er testosteronet. Og hva har vi fått? Fyren har blitt direkte vennlig og kosete. I natt sov han for første gang ved fotenden av sengen min, og han ville gjerne kløs litt på magen. Alle skarpe klør er inne, og nå vet han hvor man tisser. Hans livsledsager som han før behandlet som skitt, får nå kos og suss. Han sitter og ser på henne med et mildt blikk, og det ser ut til at han tenker: ”Det var en gang noe jeg ville med deg, – jeg husker bare ikke hva det var.”

Transformasjonen kostet oss 600 kroner. Kanskje det kunne være en idè for andre som sliter med aggresjon? Jeg bare nevner det.