Risotto

Det er faktisk sant at god mat avhenger av gode råvarer. Fordi jeg var for syk til å lage mat i går, ble det bare godt brød. I dag har jeg laget en kombinasjon av fredagens og lørdagens planlagte meny: Det ble risotto med kalkunbryst. Og det smakte godt. Risotto er avhengig av god kraft, og det hadde vi i dag. For det første hadde vi en skvett kalkunkraft i fryseren, og så ble det mer av det kalkunbrystet vi stekte i dag. En liten skvett vin fikk følge kraften, og den satte heller ingen usmak. Vi freste opp noen gulrøtter, løk og vitløk – og så mengder av traktkantareller som Stein har plukket og gitt oss i foræring. De var det beste med hele risottoen. Og nå vet vi hva gåsefettet kan brukes til: Fresing av grønnsaker til fuglerisotto! Helt til slutt rundet vi den av med revet parmesan som vi tok med oss hjem fra Italia i sommer. Oj – så godt det smakte. Men det er mektig mat, og selv om det ikke så mye ut på tallerknen, så var det i overkant av hva vi kunne spise. Syk eller ikke syk – appetitten er det aldri noe i veien med.

Underlig forresten at man ikke har laget risotto i Norge i gamle dager. Risgryn har jo ellers vært regnet som et eksklusivt grynslag å koke grøt på i veldig lang tid. Merkelig at ingen tenkte på å koke risgrynene i kjøttkraft i stedet for i melk. Grønnsaker og ost hadde de jo den gang også. Men nå kan vi det, – heldigvis.

Er det håp?

I fjor sommer kjøpte jeg fire, vakre pelargonium. De er av det vakre, lyserøde slaget, og de heter noe svensk, Mårbacka eller Drotning Ingrid eller noe sånt. Jeg har forsøkt å få pelargonier til å overleve vinteren i kjelleren tidligere, men uten hell. I høst satte jeg dem i matboden, og der har de stått. Det har vært mørkt, kjølig og frostfritt. Da jeg tok dem opp i dag så de sånn ut. Pjuskete og visne. Er det håp?

Jeg trodde stammene skulle være faste og fine sånn at de kunne skyte på nytt, men sånn er de ikke. Stammene var bløte og sprø, og det endte med at jeg tok bort mesteparten. Skal det bli noe her, må det skyte fra rota. Jeg har i hvert fall vannet dem rikelig, og nå står de i et solrikt vindu. Så er det bare å vente og håpe.

Nå får det pinadø være nok!

I går lå jeg på sofaen hele dagen. Jeg sov og sov, og hostet og hostet. Det er ikke annet å gjøre når man er syk. Men samtidig føler jeg at jeg blir mer syk av å være syk. Etter hvert begynner det å flyte over alt, både utenpå og inni. Jeg orket ikke lenger å ligge der i pyjamas, med fett hår og et rotete salongbord foran meg, – så i dag tidlig bestemte jeg meg for å late som om jeg er frisk i 15 minutter om gangen. Jeg rusler rundt og gjør noe i 15 minutter, og så hviler jeg litt igjen. Hittil har jeg dusjet og stelt meg, satt på en vaskemaskin, ryddet salongbord og andre ting i stua og tømt oppvaskmaskinen. Jeg føler meg faktisk bedre. Mest av alt skyldes det nok Appocillinen, men det hjelper også å røre litt forsiktig på seg. Og mer står for tur, – men nå må jeg ha en lang hvil før jeg kaster meg ut i nye 15 minutter.

Simring hviler visst alltid, og i dag har hun tatt min stol: