Roser og riddere

Endelig har jeg kommet i gang med å strikke votter igjen. Ikke det at jeg trenger flere, for jeg har jo kurven full. Det er bare det at det er så morsomt, og ikke minst avslappende. Jeg liker mye bedre å se på TV når jeg samtidig har et strikketøy i hendene, og i kveld skal håndarbeidet få akkompagnere Frustrerte Fruer.

Men det er ikke alt som blir like fint. Her om dagen hadde jeg lyst til å prøve noe nytt, og så lette jeg i mine gjemmer etter gamle oppskrifter. Dette er for eksempel OL-vottene fra Lillehammer OL i 1994. Den gangen strikket jeg et par OL-gensere til barn, – men ikke vottene. Det var kanskje like greit, for jeg er ikke fornøyd. Ridderen er ganske dekorativ, men det er noe galt med fasongen på vottene. De er for brede, og tomlene er for små og trange. Jeg fulgte oppskriften, men de hadde nok tjent på at jeg hadde brukt pinner nr 2.5 i stedet for 3. Pytt, pytt, – det kommer nok noen forbi som vil ha dem. En eller annen med bred hånd og korte, trange tomler.

Disse liker jeg bedre: Hjertevotter til et forelsket par.

Men de gode, gamle selbuvottene er alltid best. Tradisjonelt skal de ikke være røde, men rødt er yndlingsfargen min. Dessuten vil alle ha røde votter. Mange bruker sorte ytterjakker og mørke bukser, og da lyser et par røde votter opp i vintermørket. Legg merke til mine nye bambuspinner. De er myke og fleksible å strikke med.

Ingen er uunnværlig

Her sitter jeg ved frokostbordet. Ute skinner solen, og det ser ut til å være en liten duft av vår. I lungene mine er det høst. Det surkler og jeg hoster. Resten av kroppen har litt feil termostatstyring og dårlig med energi. Småsyk kalles det. Så kan jeg jo bare være hjemme. Men så lett er det altså ikke. På skolen venter 60 unger. De skal ha den store historieprøven i dag, – og den ligger her ved siden av meg. Nå er det ikke sånn at elevene gleder seg vilt og hemningsløst til å ha prøve, men likevel. Det hører med, det er i dag det skal skje og de har forberedt seg i flere uker. Hvis jeg ikke kommer med prøven i dag, så må de ha den en annen dag. Det blir garantert skuffelse.

Og så har jeg en fersk student. Hun er helt ny på skolen, og jeg vet at dagen hennes blir vanskelig om jeg ikke kommer. Jeg vet da godt at jeg ikke er uunnværlig, men det sitter altså så langt inne å være hjemme fordi om kroppen ikke er på topp. Jeg vet jo hva som skjer. Når jeg kommer opp på skolen, så er det full rulle. Viltre unger, smilende kollleger, arbeidsoppgaver å gjøre – og innimellom tid til en varm kopp te og en god snakk. Før jeg vet ordet av det, så merker jeg nesten ikke at jeg er litt pjusk. Det skal nok gå.

 Off I go!