Endelig har jeg kommet i gang med å strikke votter igjen. Ikke det at jeg trenger flere, for jeg har jo kurven full. Det er bare det at det er så morsomt, og ikke minst avslappende. Jeg liker mye bedre å se på TV når jeg samtidig har et strikketøy i hendene, og i kveld skal håndarbeidet få akkompagnere Frustrerte Fruer.
Men det er ikke alt som blir like fint. Her om dagen hadde jeg lyst til å prøve noe nytt, og så lette jeg i mine gjemmer etter gamle oppskrifter. Dette er for eksempel OL-vottene fra Lillehammer OL i 1994. Den gangen strikket jeg et par OL-gensere til barn, – men ikke vottene. Det var kanskje like greit, for jeg er ikke fornøyd. Ridderen er ganske dekorativ, men det er noe galt med fasongen på vottene. De er for brede, og tomlene er for små og trange. Jeg fulgte oppskriften, men de hadde nok tjent på at jeg hadde brukt pinner nr 2.5 i stedet for 3. Pytt, pytt, – det kommer nok noen forbi som vil ha dem. En eller annen med bred hånd og korte, trange tomler.
Disse liker jeg bedre: Hjertevotter til et forelsket par.
Men de gode, gamle selbuvottene er alltid best. Tradisjonelt skal de ikke være røde, men rødt er yndlingsfargen min. Dessuten vil alle ha røde votter. Mange bruker sorte ytterjakker og mørke bukser, og da lyser et par røde votter opp i vintermørket. Legg merke til mine nye bambuspinner. De er myke og fleksible å strikke med.