For mange, mange år siden var det en voldsom kamp om et ungdomsshus her i Fredrikstad også. Min gamle barneskole, St Croix, var okkupert av unge mennesker som ville lage et allaktivitetshus for unge, uorganiserte mennesker. Det gikk heftig for seg, med avisskriverier og demonstrasjoner.
Så gikk det galt. Kommunen stengte av strømmen midt på vinteren, og de som okkuperte huset klarte ikke å holde ilden i tømme. Huset brant. Et voldsomt nederlag. Men skolen besto av to bygninger. Den i treverk brant. Den i mur står den dag i dag. Og denne bygningen ble et allaktivitetshus, – men neppe sånn som de unge den gang hadde tenkt seg det. Deres plan var nok et Blitz eller Ungeren, men sånn ble det altså ikke. St Croix- huset er et hus som drives av kommunen, og her kan alle komme uansett alder. Her er det øvingslokale for unge som vil spille i band, det er cafè med internasjonal buffet hver torsdag, pensjonistene har møter her, kulturskole og barneeteater øver her, det holdes konserter og ulike typer kurs, og flere grupper mennesker i alle aldre og fra alle verdens hjørner holder sine møter i huset. Det syder av liv fra morgen til kveld. Selv er jeg der på mandagene noen uker hver vinter for å være kursleder for unge mennesker som vil stå til humanistisk konfirmasjon.
Det meste av min gamle skole er bevart, og det er merkelig å sitte ved et cafebord i et gammelt klasserom, eller ha konfirmantkurs der den grusomme skoletannlegen holdt til. Huset er møblert med gamle skolemøbler fra den gang da, funn fra loppemarkeder og nye ting. Noen av dem som holder til i huset henger opp kunsten sin der.
Utvendig er deler av skolegården bygget inn. På gulvet er det brosten, og de gamle vinduene og dørene er bevart. Det er fortsatt ingen tvil om hva som tidligere var ute og hva som var inne. Det er merkelig å tenke på at dette var hovedinngangen til skolen. Nå er det innendørs. Da jeg var liten stilte vi opp i pene rekker her, to og to, – og jeg kan huske at det alltid regnet og at det tok lang tid før læreren kom. Nå er det inne og varmt og hyggelig.
Akkurat der disse bordene står nå var nederst i skolegården. Helt dit kunne den sterkeste jenta i klassen kaste ballen da vi lekte brentball.
Men også i dag er det unger her. Disse er mine kursbarn.
Livet leker 