Et glass melk, takk

Tittelen til Herbjørg Wassmos siste roman er så utrolig uskyldig: Et glass melk, takk. Ren, hvit melk, landlig idyll, en drikk for barn. Jeg har akkurat lest ferdig denne romanen, og det er lenge siden sist jeg leste en bok jeg ikke klarte å legge fra meg. Jeg snek meg unna familielivet, sa jeg skulle opp på do, og ble liggende på badegulvet å lese i to timer. Deilig! Men innholdet er ikke deilig.

Det handler om femten år gamle Dorthe fra Litauen som selges til prostitusjon i Skandinavia. Jeg har jo kjent forargelsen når jeg har lest om dette i avisene: hvit slavehandel, traficking, – men at det kunne være så jævlig brutalt, det hadde jeg ikke forestilt meg. Og Herbjørg Wassmo legger ikke fingeren i mellom. Hadde jeg sett fortellingen på film, så måtte jeg holdt en pute foran øynene store deler av tiden. Men sånn er det jo ikke med bøker. Der må man se alt. Boka er veldig kontrastfylt. Parallelt med den brutale skildringen av menn som voldtar og utøver andre former for vold, blir vi også kjent med Dorte og alle hennes drømmer, – drømmer om å kunne jobbe på kafè, drømmer om faren som døde på helt feil tidspunkt, og om Nikolai, bakerens sønn, som hun forlot hjemme i Litauen. Mitt oppe i alt det grusomme, så er Dorte så utrolig uskyldig, så uskyldig som et glass melk. Takk!