Gåsepike

En gås på 5 kg er mat for 8 – 10 personer, leste jeg på Internett i dag. Vi var fem: Thorvald, meg selv, mormor, Henrik og Henriks danske kamerat, Tassen. Gåsevås!!! Det er knapt nok igjen til å gi kattene en liten smak. Men sausen er god, og den er det rikelig av.

Jeg satte den døde fuglen inn i ovnen stappet med tørket frukt. Den var stor og lubben som en slankeferdig femtiåring. Sånn så den ut da den kom ut også, men det var før jeg satte kniven i ubeistet. Skinnet bedrar, bokstavelig talt, for under det var det bare luft – og et bitte lite bryst på størrelse med det Donald kan frambringe. Høyden en A-cup, hvis vi skal holde oss i menneskenes verden. Da hadde jeg riktig nok fjernet nesten en liter gåsefett. Åh – tenk om jeg kunne fjerne en liter fett fra meg selv, etter en liten tur i ovnen. Hva kan man forresten bruke dette fettet til? Vi ble mette, absolutt, men jeg hadde vi hatt finere gjester ville jeg vært litt engstelig.

Og så hadde vi jo verdens deiligste hjemmelagede sjokolademousse å glede oss til.

Et glass melk, takk

Tittelen til Herbjørg Wassmos siste roman er så utrolig uskyldig: Et glass melk, takk. Ren, hvit melk, landlig idyll, en drikk for barn. Jeg har akkurat lest ferdig denne romanen, og det er lenge siden sist jeg leste en bok jeg ikke klarte å legge fra meg. Jeg snek meg unna familielivet, sa jeg skulle opp på do, og ble liggende på badegulvet å lese i to timer. Deilig! Men innholdet er ikke deilig.

Det handler om femten år gamle Dorthe fra Litauen som selges til prostitusjon i Skandinavia. Jeg har jo kjent forargelsen når jeg har lest om dette i avisene: hvit slavehandel, traficking, – men at det kunne være så jævlig brutalt, det hadde jeg ikke forestilt meg. Og Herbjørg Wassmo legger ikke fingeren i mellom. Hadde jeg sett fortellingen på film, så måtte jeg holdt en pute foran øynene store deler av tiden. Men sånn er det jo ikke med bøker. Der må man se alt. Boka er veldig kontrastfylt. Parallelt med den brutale skildringen av menn som voldtar og utøver andre former for vold, blir vi også kjent med Dorte og alle hennes drømmer, – drømmer om å kunne jobbe på kafè, drømmer om faren som døde på helt feil tidspunkt, og om Nikolai, bakerens sønn, som hun forlot hjemme i Litauen. Mitt oppe i alt det grusomme, så er Dorte så utrolig uskyldig, så uskyldig som et glass melk. Takk!