Jeg blir bare verre og verre. Når helgen kommer, så gleder jeg meg som en unge – til å være hjemme. Ingen ting annet enn å være hjemme. På fredag vil jeg kun sitte i sofaen, strikke, leke med pc-en min, prate med mannen min, se på TV, spise noe godt – og ha det deilig! Det kunne jo være fordi jeg er sliten og trenger å hvile etter en hard arbeidsuke, – men det er bare tull. Jeg er ikke spesielt sliten. Jeg jobber med blide og energiske tenåringer, og ofte får jeg mer energi enn jeg mister når jeg er på jobben. Men jeg elsker altså å være hjemme. Særlig på fredag. På lørdager er det hyggelig å være sammen med andre, spise og hygge, – i hvert fall noen ganger og av og til, bare jeg altså får en time out på fredag først.
I dag er det fredag. Vi skal ikke være hjemme. I syvtiden skal vi hjem til gode venner for å prate og ta en drink, og så skal vi ut for å spise middag sammen alle sammen. Byens nye, og visstnok utrolig lekre hotell skal få besøk av oss. Er vi heldige kan vi kanskje få tatt en titt inn i andre deler av hotellet enn restauranten også. Men selv om dette er noen av de menneskene jeg aller helst vil være sammen med, så er det altså ikke hjemme. På den ene siden har jeg lyst – på den andre siden vil jeg helst bare være her. Hvor skal dette ende? Hvem gidder til sist være sammen med meg hvis jeg skal være sånn? Noe av det mest typiske med meg er at jeg er veldig sosial. Jeg må snakke med folk, le og omgås hver dag hvis jeg skal trives, – men alt dette gjør jeg jo på jobben fem dager i uka. Det er akkurat som om jeg får dekket mine sosiale behov der, og så er det liksom fullt i meg på fredag. Jeg orker ikke mer.
Men i dag skal jeg orke, – og jeg vet det blir hyggelig. Verken sofaen, pc-en, strikketøyet eller tv’n går noen steder. De venter alle sammen på meg til i morgen kveld. Men da er det altså ikke fredag.
Livet leker 