Også i natt har det vært bråk på Nörrebro i København. De unge sloss for huset sitt, Ungeren kalles det visst der borte, men det ligner til forveksling på vårt Blitzhus.
Demokrati er en vanskelig øvelse, og Henrik Ibsen hadde rett da han skrev at flertallet ikke alltid har rett. Hvis flertallet alltid skal vinne, så blir det aldri plass til de små gruppene, de som ikke helt finner sin plass i folden sånn med en gang. En annen sak er at det heller ikke blir plass til dem som har den beste kunnskapen og faktisk vet best. De er alltid i mindretall. Velstående samfunn som det danske og det norske burde vise mer generøsitet enn den som har blitt vist brukerne av undomshuset på Nörrebro.
Det er sant at den som har kjøpt et hus må få disponere det selv
Det er sant at demokratiets spilleregler må følges
Det er sant at det er absolutt galt å kaste sten på politiet eller andre man oppfatter som motstandere
Men det er også sant at vi av og til må vise hverandre generøsitet. Noen ganger betyr det at vi må gå på siden av reglene, sånn at også de som ikke liker å gå langs hovedstiene kan få noen småstier som er deres. Kunne ikke dette vært løst på en romsligere, mer storsinnet, måte før det kom så langt som til gatekamper? De menneskene som bruker dette huset er ikke «de andre». De er en del av vårt samfunn. De er også gode samfunnsborgere som kommer til å bidra til fellesskapets beste. Det føles så æreløst å se politi og ungdom som sloss i gatene. De burde heller spille på samme lag.
Dagbladet sier på lederplass i dag: «Denne dreiningen fra anarkisme til kristendom i Jagtvej er ikke noe dårlig bilde på en generell dreining i dansk samfunnsliv de siste åra.» Hvis det er sånn, så er det i beste fall trist.
Livet leker 