Fisk og vilt

Da jeg var liten var det en butikk her i byen som het Fisk og vilt. Det var min yndlingsbutikk. Den lå på den andre siden av kirkeparken, like ved der jeg vokste opp, og jeg og min venninne var der rett som det var. Butikken var bitte liten med et stort utstillingsvindu ut mot gaten. I vinduet sto kassene med godsaker på linje: Flyndre, torsk, reker, kreps og krabber,  og så dill , mye dill. Utenfor sto noen kasser med sesongens grønnsaker. Når man kom inn luktet det skog og sjø. Gulvet var sorte og hvite fliser, og det var alltid vått. Et sluk i gulvet sørget for at den lille innehaveren kunne spyle det rent hele tiden. Han beveget seg rundt der inne med et stort, hvitt forkle. Det mest spennende der inne hang på veggene. Døde dyr! Først og fremst et stort, utstoppet hode, jeg tror det var av en hjort. Og rundt hodet hang flere slags vilt, og det jeg husker best er ryper og kramsfugl, begge med hode og fjær intakt. Det hendte vi gikk inn for å kjøpe for fem kroner i reker, og så fikk vi en mikroskopisk papirpose med noen få rosa lekkerbiskener som vi senere pillet rene for skall og spiste, før vi til sist sugde ut alt som var av salt kraft. Ikke et øre av de fem kronene skulle gå til spille.

Jeg kan ikke huske at mine foreldre handlet der. Dette var en dyr og eksklusiv forretning, og min mor gikk andre steder. Dessuten sto ikke kreps og kramsfugl på vår meny. Min venninnes far derimot hadde sans for det lekre, – og det hadde hans mannlige kolleger også. Når han skulle ha herrelag og det kom litt brått på, hendte det at vi to småjentene ble sendt gjennom parken for å kjøpe noen – mange – kilo kreps. Andre ganger ble det servert kramsfugl. Men det aller beste var sent på kvelden når de voksne hadde kommet til cognacen. Disse herrene belemret seg ikke med å spise klørne på krepsen eller vingene på kramsfuglen – og så ble det vår tur. Dette var mitt første møte med denslags spise, og jeg husker både maten og stemningen. Vi to småjentene som satt på trappen en sommerdag og smattet og suttet på mengder av krepseklør, – eller en sen høstdag ved kjøkkenbordet med bittesmå kramsfuglvinger og en sauserest som vi skrapet ut av kjelen og spiste med skje. Ute var det mørkt, og fra spsiestuen kunne vi høre lyden av latter og mørke mannestemmer, mens glassene klirret og den søte sigarlukten la seg som et krydderteppe over hele huset. Jeg har faktisk ikke spist kramsfugl siden.

Men sjøkreps spiser vi noen ganger, og den var god den krepsen vi spiste i kveld. Vi gadd ikke en gang dekke bord. Vi var jo enige om å tilbringe kvelden i en sofa. Det kan være en deilig kontrast å spise sånn lekker mat midt oppe i salongbordrotet.

Gudskjelovkvelden

Ingen ting er som fredag. Alt er bra på fredag. Hvis jeg noen gang skulle ha en fridag på jobben, så skulle det ikke være fredag. Med en gang jeg slår opp øynene om morgenen, så vet jeg det: Det er fredag. På skolen er stemningen helt annerledes enn alle andre dager. Folk er i bedre humør, liksom. Vitsene på lærerværelset er mer frivole, og latteren sitter løsere. Man tåler litt mer av masete unger, for nå er det jo snart helg, – og ungene tåler litt mer av masete lærere. Og i dag har jeg hatt det helt supert med klassen min. Vi delte dem i jenter og gutter, og på den måten hadde jeg bare tretti unger om gangen. Vi holder på med Andre verdenskrig, – og selv om det er et tragisk emne, så er de interesserte.

 Her hjemme satte jeg meg godt til rette med en iskaffe og alle avisene. Iskaffe er noe jeg unner meg hver fredag. Thv skulle på kollegafest i dag, og jeg hadde lovet å lage en quiche til ham. Det skulle bli verdens beste quiche, så jeg begynte allerede i går: Tomatrøre kokt med vin, bacon og så en god paideig. I dag fylte jeg den og puttet hele saken i ovnen. Mens den stekte skulle jeg bare en bitte liten sving til Australia, for det var tid for å skrive til Amanda. Det skjer noe forran pc-en. Tiden blir fullstendig borte, og før jeg visste ordet av det, spurte Thv om jeg kunne kjøre ham. PAIEN!!!!! Jeg fikk den ut av ovnen, men akk o ve! Mine paier skal være gyldne og vakre! Det var ikke denne. Ingen skal påstå at den var brent, – men veldig mørkebrun. Pokker også! Og så jeg som skulle imponere. Men Amanda fikk sitt brev, og mann og pai ble kjørt på fest.

I kjelleren sitter sønnen sammen med en kamerat og lærer alt om den nye gps-en han har kjøpt for å ha i bilen. Skulle man ikke trenge en gps i bilen når man er nitten år, så vet ikke jeg. Man kunne komme til å kjøre seg bort.

Marthe og jeg har okkupert hver vår sofa, og her skal vi tilbringe kvelden. Vi skal spise sjøkreps, se på TV, strikke og leke med hver vår pc. En perfekt kveld, spør du meg.