Potetene til en eller annen Jackson

Noen ganger kan man lure på hvem enkelte matretter får navnet sitt fra. I min håndskrevne kokebok har de navn etter dem jeg har fått oppskriftene fra: Veslemøys konfektkake, og Anne Mettes rødvinsgele. Men Mr Jackson kjenner jeg ikke. Gode er de uansett, og en leittvint fredagsmiddag. Man tager store bakepoteter og baker dem, – logisk nok. Så skraper man ut potetstoffet og lager en slags mos med litt smør, fløte og krydder før man blander det hele med hakket persille, cheddarost, stekte baconbiter før man fyller det hele tilbake i skallene. Til slutt gratineres de i ovnen med et lite ostedryss. Jeg ser på nettet at Tina på SVT serverer ribbe til, og vi har prøvd med svinefilet. Det blir alt for mye og mektig. I dag toppet vi med en baconskive ekstra, og så hadde vi tomatsalat og grove bagetter. Det smakte godt i vårsola.

Men så er det denne matfotograferingen. Det får jeg bare ikke til. Det er noe med fargene som blir helt feil, – enda jeg stiller inn kameraet mitt på «Food». Det blir ikke delikat, – ikke så delikat som det faktisk var.

Livet leker litt igjen

Jeg er absolutt mye bedre, og nå skal det skje noe her. I går ble jeg litt deppa av alt innelivet, og nå har jeg bestemt meg for å ta litt tak i kroppen min, sånn at den ikke tror at den er sykere enn den faktisk er.

Jeg startet med å stå opp halv åtte og var klar for å leke litt frisk. Så har jeg laget meg en liste over ting jeg kan gjøre i huset, – sånne små ting som ikke gjør meg sliten: Stryke litt tøy og rydde litt. Og så skal jeg ut av pyjamasen og inn i vanlig genser og dongerybukser. Det gjør nok underverker med psyken. Jeg er helt sikker på at vanlige klær også vil gjøre meg litt friskere.

Og ute sitter Simring høyt oppe i naboens epletre og nyter utsikten. Det er vår, og hankattene ligger i kø og venter på tur.

God tur til Danmark

Så er en hemmelig påskegave ferdig og skal sendes til Danmark for å være med på Operation Påskeglad. Siden jeg ikke har vært i stand til å strikke i det siste, holdt det hardt, – men i går kveld bare gjorde jeg det.

Mønsteret på innsiden av hånden er litt spesielt, og Marthe mener å ha lest at akkurat denne detaljen kalles for «spyttklyse». Jeg har ingen problemer med å se hvorfor, men kan noen verifisere det?

Retningsvektorer i tredimensjonale koordinatsystemer

Sønnen skal ha matteprøve. Han er på oppløpssiden, og vil gjerne sprinte over målstreken med æra i behold. Da må det leses, – helt fram til midnatt.

Jeg skjønner ingen ting av disse tallene, – absolutt ingen ting, men heldigvis har vi en mattefar i huset. Begge gutta sliter, men sammen utgjør de en flott liten kollokviegruppe.  Det finnes verre måter å tilbringe en sen mandagskveld.

Sykemeldt

Jeg er vant til å ha jernhelse, og bortsett fra noen dager i forbindelse med barnefødsler tror jeg ikke at jeg har vært sykemeldt før. Det er en merkelig opplevelse å være her hjemme i et tomt hus når alle andre er ute i livet. Jeg er mye bedre, og nå har jeg laget meg en liten liste over små ting jeg kan gjøre i huset, – det skal sies at det trengs: Sette på en vaskemaskin, rydde peishylla, vaske smulene ut av bestikkskuffen. Sånne ting som tar noen få minutter, men så må jeg sette meg ned og hvile litt igjen, for pusten blir tung og jeg begynner å hoste. Og en sånn hvilestund har jeg nå: En sofapute, et glass blåbærsaft og PC-en på knærne. Utsikten fra sofaen er ei stue som aller helst vil være alene. Den ser ut sånn som den gjør hver dag når den er hjemme alene og vi er på skolen, og jeg får en følelse av at den ikke ønsker meg velkommen. Jeg ikke har noe her å gjøre sånn en tirsdag formiddag. 

Det er ikke det at jeg ikke liker å ha fri. En avspaseringsdag eller to er gull verdt, men det er noe annet. Da har jeg fri, og så veksler jeg mellom hyperaktivt husarbeid og stille ro med en god bok og en kopp te. Og viktigst: Jeg vet at det er en meget kort fristund før jobben braker løs igjen.

Jeg har aldri vært hjemmeværende, og heller aldri hatt redusert stilling, – heller ikke da ungene var små. Med de fleksible arbeidstidene vi lærere har, var det alltid lett å tilpasse det til familielivet. Og hva skulle jeg gjøre her hjemme? I våre dager går det ikke an å si at det er et yrke å være hjemme og ta seg av hus og hjem. Da måtte man i hvert fall hengi seg til hjemmebakt brød og hermetisering av kjøttkaker. Riktig nok ser det ofte ut som et takras her, og det er alltid noe å gjøre, – men vi klarer da fint å holde familiebedriften gående, og selv om det ikke hermetiseres, så har vi da både hjemmelaget mat og kaker. F

Hjemmefra er jeg oppdratt til at alle skal ut og bidra i samfunnet, og den oppdragelsen jeg fikk der har jeg nok dratt litt for langt. Jeg kan merke at jeg føler meg unyttig og uproduktiv når jeg er hjemme for lenge. Det gjelder faktisk også i de lange feriene, og det er litt synd. Så blir jeg rastløs og vil i gang igjen. Heldigvis, burde jeg vel si, – for det betyr jo at jeg finner mening i jobben min, og at jeg føler jeg gjør nytte.

Og nå vil jeg tilbake til skolen, kollegene og ungene. Denne uken skal de levere en liten oppgave til meg på mail, – og nå tikker de inn med små hilsner og ønsker om god bedring. Snart er jeg der igjen.

Skandinavisk sommer – bare må ha det!

En god venn i Danmark tilbringer hele sommeren på Filippinene. Spennende, tenker jeg. Det kunne jeg også tenke meg. En av min datters venninner skal tilbringe sommeren i bil rundt om i USA. Åh – det vil jeg også. Men så kan jeg ikke. Jeg kan ikke gjøre noe av dette.

Når vinteren er over er det først og fremst en ting jeg savner, – og det er skandinavisk sommer. Jeg er overbevist om at denne sommeren er den eneste måten jeg kan lade batteriene mine på. Det er flott å reise bort en uke, – i høyden to, – men ikke mer. Så må jeg hjem. 

Hvis jeg hadde vært på Filippinene eller i USA hele sommerferien, så vet jeg ikke om jeg hadde hatt mot og krefter og energi til å starte på en ny, lang, mørk vinter. Noe ville mangle i kroppen på meg, – noe som jeg er fullstendig avhengig av:

• Lange, lyse sommerkvelder som mørkner litt for hver dag som går.
• Sitte ute under tak med et pledd og en bok mens regnet øser ned rundt meg.
• Gå rundt i hagen hver kveld i juni for å befri rosene mine for bladlus.
• Padle kajakk ut til holmer og skjær, og bade i litt for kaldt havvann.
• Rusle rundt i København en varm junikveld og spise på en fortauskafe. 
• Sitte ute på fjellet i solnedgangen og knekke krabbeklør og drikke hvitvin.
• Rosa pellargonier i bestemorkroken på hytta.
• Kjøre åpen bil gjennom sommernatta, mens duften av kaprifolium renner inn i nesa.
• Sommerfester med høy stemning langt inn i kjølige sommernetter.
• Ligge på magen på svaberget og stikke tunga ned for å smake på det salte fjellet.
• Et besøk på Lejre forsøkssenter, og så marked på torget etterpå.
• Stranda i Oksrødkilen med yrende badeliv og hylende unger.
• Timer i hengekøya bare i selskap med en bok.
• Lavendel i blomsterbedet.
• Naboen som klirrer med glasset på den andre siden av gjerdet bare for å fortelle at jeg er velkommen over på et glass.
• Det grønne landskapet.
• Lukten av nyklippet gress.
• Sykkelturer langs bryggepromenaden en sen lørdagskveld.
• Ren, frisk luft som aldri blir for varm.
• Kompost.
• Kniping av alle sommerblomstene i utepottene.
• Lukten og smaken av jordbær med fløte.

Jeg bare må ha det. Filippinene og USA kan ikke utkonkurrere dette. Da må jeg ta permisjon fra jobben i mai, sånn at jeg får i både pose og sekk.

Og snart er vi her i bestemorkroken:

I’ve got friends!

Jeg visste at jeg hadde verdens beste familie. Når man er syk, så trenger man dem plutselig. Da er det viktig å ha valgt riktig livskamerat. Det har jeg. Sist uke hadde han en hel helg med eneansvar for to små som skulle i bursdag, på lekeplassen og alt de sånne små skal. Så har han ordnet med det som skulle ordnes med jobben min, hentet papirer og levert sykemelding. Og jammen overtok han ikke studenten min og fraktet henne til sin arbeidsplass på et par timers varsel og hadde henne der en hel uke. Det er mann å ha det, – tenker jeg!

Og så har jeg fått gaver. Ina har vært her med noen nydelige påskeegg. Så håper jeg bare at jeg er på bena til påske så jeg får glede av dem.

Av Hilde fikk jeg gule, friske tulipaner. Og så jeg som elsker tulipaner.

Det betyr faktisk noe å få sånne små oppmerksomheter, og de er så mye mer dekorative og  oppmuntrende på salongbordet enn denne oppsatsen her:

 

Og nå er jeg på bedringens vei! Hurra!

Gutter, biler og sol

Det er like sikkert som krokusen: Når den første vårsola kommer, så kryper gutta inn i kjeledressen og ut i sola. Bilene skal gjøres klare for våren. Det skiftes dekk, vaskes og poleres. Man skal ikke undervurdere hyggen i litt felles bilstell. Og så er det jo godt for meg at gemalen gjør Lille røde klar for våren. Jeg synes vi har en sånn fin og rettferdig deling av den bilen. Thorvald kan ha den i ni måneder i året. De månedene den har tak. Jeg er generøs sånn! Så gjenstår bare fattige tre måneder til meg – tre toppløse måneder. Jeg kan nesten ikke vente!

Middag ble det også. Spinatsuppe, brød og vann. En flott søndagsmiddag på et flott søndagsbord, sønnens nypolerte bagasjelokk. Dette er mennene i mitt liv!

Katt i vårsol

Ungenes babydyne har vært min sofakosedyne nå som jeg er syk. Men jeg får konkurranse. Simring okkuperer den så snart hun får en sjans. Jeg unner henne det. Hun er avgjort Norges mest feminine og søte kattepus, og så smiler hun så søtt.

Holdt våken av private sykehus

Klokken er snart tre, men jeg får ikke sove. Det skyldes delvis at jeg er syk, men mest av alt at jeg har en tanke som kverner oppe i hodet mitt, en sånn tanke som gjør meg aldeles rasende og fly, eitrende forbanna. Og nå må det ut!

Hvordan kan det være mulig for noen å agitere for private sykehus? Det er altså komplett uforståelig for meg. Selv om jeg alltid har ment det samme, så kom tanken litt lenger fram i bevisstheten etter min lille debut som relativt frisk sykehuspasient. Vi hører til dem med ganske god økonomi. Statistisk ligger vi vel litt over midt på treet i inntekt, men vi føler oss kjemperike, særlig når vi sammenligner med det store flertallet i verden. Da er vi kjemperike. Hvis det ble nødvendig, så skulle jeg nok klart å kjøpe meg en god sykeforsikring så jeg og mine var sikret, – men hva så? 

Tenk om jeg ble syk. Tenk om jeg ble operert av Norges fremste ekspert på området, – og så visste jeg samtidig at noen andre måtte ta til takke med en mer uerfaren og mindre fingernem kirurg, – bare fordi de hadde dårligere råd enn jeg har. Det måtte da ha gitt meg en vond smak i munnen? Jeg kjenner en liten gutt som bor alene med sin mor. Jeg kjenner mange sånne små gutter og jenter. De har i perioder veldig dårlig økonomi. Det gjør ikke noe. Det går greit. Men tenk om han skulle bli alvorlig syk. Han ville selvfølgelig fått behandling, – men tenk om hans mor skulle ha en snikende følelse av at andre barn med samme lidelse hadde større sjanser enn ham til å bli frisk, bare fordi foreldrene hadde bedre økonomi. Hvordan ville hun følt overfor det samfunnet hun bor i. Hvordan kan presumtivt intelligente mennesker mene at det er riktig? Når jeg hører om det amerikanske helsesystemet, så forundrer det meg at en hel nasjon kan akseptere et sånt system, og enda verre: At det finnes nordmenn som ønsker det samme. Alle får behandling, sier de. Men hva slags behandling?

Det norske helsevesenet er ikke perfekt, – ingen ting er perfekt. Mitt hovedargument for å fjerne lange sykehuskøer og korridorpasienter er at ingen skal kunne finne grunner til å ønske seg et privat sykehus, og det er nettopp disse to momentene som blir trukket fram når noen roper på private løsninger. Det er viktig og riktig at folk får velge, sier de. Kyss meg bak!!!!! Hvem er det som vår velge? Riktig, – du visste det. Har man noen gang hørt folk med dårlig økonomi ønske seg en gradering av helsetjenester utfra ideen om at det er så fint å få velge?

Tenk hvis jeg får kreft. Det får veldig mange av oss. Da vet jeg at ekspertisen er samlet på Radiumhospitalet og Rikshospitalet. Jeg kjenner mange som har vært der, og de kan ikke få sagt nok om hvor godt ivaretatt de blir på alle måter. Og det alle framhever som det aller viktigste er den tilliten de føler. De får den beste behandlingen de kan få i Norge. Så går det noen ganger godt, og andre ganger ikke. Men går det galt, så skyldes det ikke at man hadde feil forsikring. Tenk å ligge i sin sykeseng og undre seg over om man ville levd lenger om man hadde hatt råd til sykehuset borte i svingen. Det sykehuset der man kan betale for det aller, aller ypperste. Det er uverdig.

Vi har få private sykehus i Norge, foreløpig, men det er nok av både politikere og velgere som synes det hadde vært fortreffelig med fler. La oss holde dem langt unna makta. Og hvorfor kan ikke flere reise seg opp og fortelle hva for et privilegium det er å få betale noen og tredve prosent i skatt. Her i familien min er vi fire voksne mennesker som alle er enige om at vi gjerne betaler mer – bare vi slipper å høre mer om private sykehus.

Lurer du på hva neste tema i denne serien skal handle om? Privatskoler, selvfølgelig. Jeg må bare vente til ei søvnløs natt med nok raseri og energi.

Får jeg sove nå? Vet ikke, – men så er det sagt!