Sleeping beauty

Jeg vil strikke

Jeg liker å jobbe, jeg liker å ha mye å gjøre – men jeg vil ha tid til å strikke også. Den siste tiden har strikketøyet kommet nederst på lista over ting å gjøre. Ballene i lufta blir stadig flere. Før strikket jeg alltid mens jeg så på tv. Nå har pc-en fått plassen på fanget. Tiden strekker ikke til for alt jeg vil gjøre, og så må jeg gjøre to ting på en gang. Mon tro om jeg kan se tv, skrive på pc og strikke samtidig? Det burde da gå?

Kanskje jeg kunne strikke et par sånne med monogram?

Lydløs konsentrasjon

I niendeklassen min jobber vi for tiden med andre verdenskrig. Det er et stort emne, og vi nærmer oss stoffet på mange måter – en av dem er selvfølgelig å se film. Det er nok å velge i, men de seneste årene har det blitt Schindlers liste. Den favner så mye av det vi forakter ved nazismen, og den engasjerer elevene voldsomt. Vi voksne har sett og hørt denne historien så mange ganger, men for fjortenåringer er den helt ny og vanvittig sjokkerende.

Men filmen er lang, og jeg deler den opp i tre deler på en time hver, så får vi tid til å fordøye i mellomtiden. I dag skulle vi se del to. Jeg rigget opp utstyret som jeg pleier: Dvd, pc, lydanlegg, prosjektør og storskjerm – og så gikk noe galt. Lyden var av en eller annen grunn ekstremt svak. Det var så vidt vi kunne høre den. Det ergrer meg at jeg ikke kan ordne opp i sånne problemer umiddelbart, men det kan jeg altså ikke. Da jeg skjønte at jeg ikke fant feilen, vurderte jeg å avslutte framvisningen, men så oppdaget jeg noe merkelig med ungene. De satt aldeles musestille og framoverlente med øynene festet på skjermen. De hadde jo allerede sett en del av filmen, så de kjente historien og ikke minst personene. Nå ville de vite mer. Jeg spurte om vi skulle vente til en annen dag, men det ville de ikke. Da vi så første del, hadde vi høy lyd. Da var det flere av ungene som småpratet og var ukonsentrerte. I dag var det ingen som gikk i den fella. Noen ganger underveis tillot jeg meg å kommentere det vi så, og jeg stilte et par spørsmål og fikk svar. Det var en underlig opplevelse. Men en gang i fortiden hadde man jo bare stumfilm med tekst, og folk gikk på kino og syntes det var magi. Jeg tror det var en fordel at  vi hadde sett litt av filmen allerede. Jeg merket det selv. Da jeg hørte de meget, meget svake stemmene, så forsterket jeg dem liksom opp inne i mitt eget hode. Jeg visste jo hvordan de snakket. Det høres absurd ut, men når lyden ble borte ble inntrykket på noen måter sterkere. Men det er klart vi mister mye, – og når vi skal se siste del vil jeg likvel forsøke å få opp lyden.

Kattens hevn

Full mandag

Det er ofte sånn etter en ferie, – mandagen føles som veldig full. I dag har den vært ekstra overfylt. Det er ikke det at jeg har slitt meg ut, for det har jeg ikke, men det har vært sterke følelser i sving.

Dagen startet som vanlig med elever, undervisning og kolleger. Deilig liv og røre. Men så kom det som gjorde dagen helt annerledes enn den burde vært. Vi har vært i begravelse til en ung mann som ble syk og døde midt i livet. En vakker begravelse, men det hjelper jo så lite for dem som står igjen og skal gå videre i livet uten han. Hjemme ved middagsbordet var alle mine på plass i dag også. Heldige meg.

Så var det ut på ny jobb om ettermiddagen. Min humanistiske konfirmantgruppe skulle lære om samliv og seksualitet. Et spennende tema som de så absolutt var motiverte for. De var livlige og engasjerte, og selv med et Love Hearts-drops i munnen klarte de å stille spørsmål. Jeg synes det var kjempemoro, så er det bare å håpe at konfirmantene hadde den samme opplevelsen.

Og nå er dagen nesten full. Det mangler bare en telefon til mamma, Forbrydelsen på TV og en brødskive med salami.  

 

Jeg kan!!!

Ha – hvem sa at jeg måtte ha PhotoShop for å få runde kanter på bildene? Nå har eldste mannlige orakel lært meg hvordan jeg kan få til det samme i Paint Shop Pro, – og det har jeg jo på maskinen min. Lett! Jeg er klar over at PhotoShop har myssevas av andre muligheter, men det får komme litt senere. Jeg må ta en ting om gangen og gå med bitte små skritt. 

Det har snødd i dag, og ute var det mildt og vakkert. Jeg skulle besøke mamma, og det foregikk for en gangs skyld til fots. På veien møtte jeg disse ungene som slet med å få flyttet en diger snøball. Målet var å få den minste ballen opp på den store. Kanskje en umulig oppgave, men den som gir seg har tapt.

Hurra for kongen – leve republikken!

Så er kong Harald ferdigfeira, og han bør sannelig være fornøyd med 70-årsdagen, eller 70-årsdagene, for her har det foregått i dagesvis. Selv ga han i forkant uttrykk for at han gruet seg til hele greia. Mon han ikke har ombestemt seg.

Av alle merkelige sider ved vårt samfunn, må monarkiet være noe av det merkeligste. Tenk at vi fortsatt overlater representasjonen av Norge til en person som har arvet jobben fra faren sin. Når det blir skifte av regent, så aner vi ikke hva slags person som skal gjøre jobben. Vi må rett og slett ta den vi får. Norges ansikt utad skal tross alt ha greie på litt av hvert. Her skal Norge promoteres i utlandet, og det handler ikke bare om seiling eller andre royale sportsgrener. Han må kunne noe om kultur, industri, næringsliv, økonomi, design – ja, alt! Tenk om det ikke funker neste gang, eller gangen etter der. Tenk om den vi får ikke er dugelig? Hvem skal fortelle ham at dette ikke går? Men jeg ser en fordel: I motsetning til de fleste av oss, også en eventuell president, så vet kongen hva han skal bli allerede fra han går i barnehagen, så ingen skal si han ikke er forberedt.

Hurra for kongen – Leve republikken!

Alt jeg ikke kan!

Det kan skrives bøker om alt det jeg ikke kan. Jo eldre jeg blir, jo gladere er jeg for det jeg faktisk kan noe om eller får til. Men så er det altså alt det andre, – det jeg ikke kan – ennå! For jeg kan lære! Og denne gangen er det datakunnskapene som kommer til kort. Når man begynner på noe nytt, som for eksempel å skrive blog, så avsløres ny uvitenhet. Jeg vil jo at dette skal se pent ut, og det er jammen ikke lett. Først ville jeg sentrere bildene på siden, og det burde da være en enkel sak. Første gang jeg prøvde ble både tekst og bilder midtstilt, – og det ville jeg ikke. Dessuten kom bilder og tekst i feil rekkefølge. Men tenk, – sønnen fikk meg til å våge meg inn bak banneret «code» for å endre noen små fnutter. Jeg turde! Men alle disse < p «=» og align og hva de nå heter alle sammen er ganske forvirrende. Og så vil jeg ha ha bilder med runde kanter, og da må jeg visstnok først ha PhotoShop, og så lære meg å bruke det. Når bildene skal stå i fokus vil jeg kunne lage små bildesamlinger der bildene står pent ved siden av hverandre. Det er i hvert fall komplisert, for selv ikke mine to mannlige dataorakler har fått til det ennå. Det skal bli bedre. Bare vent.

Lommeur

Jeg har ikke brukt armbåndsur på mange år. Riktig nok hender det at jeg spenner på meg et, sånn for moro skyld eller fordi det passer til det jeg ellers har på meg, men jeg behøver det ikke lenger. Jeg har jo mobiltelefon. Og det slo meg nettopp at en moderne mobiltelefon ligner på et gammel dobbeltkapslet lommeur. Man har den i lommen, og så tar man den opp og åpner lokket med en liten hendig bevegelse, – og vips så ser man hva klokka er. Jeg kan huske at da jeg som liten så et lommeur, så syntes jeg det måtte være veldig tungvint. Først måtte det opp av lommen, så skulle lokket av – om det var dobbelt – og først da kunne man se hva klokka var. Og nå gjør jeg akkurat det samme selv mange ganger hver dag, – og det er ikke det granne tungvint. Men så har jo mobiltelefonen også noen andre funksjoner som lommeuret ikke hadde. Jeg ser jo ikke bare hva klokka er, men om noen har sendt meg en melding. De skulle bare visst hva som var i vente – de gamle som brukte lommeur.

Så mye pent å se på