Jeg liker bloggpostene til Smusmumriken, særlig når hun gir oss sånne små, historiske drypp. Hun har flere av dem, og de gjør meg glad lenge etterpå. De er så lune og hyggelige å lese. Opplysende er de også.

Du burde prøve henne.

Når skoledagen er over og det er onsdag, så kan jeg bare glemme alt som heter sofa, aviser, fred og ro, – men jeg får altså noe bedre i bytte. Kjøreturen for å hente våre to små brukes til å slappe av med radionyheter. Så braker det løs! Ingen skulle tro at de hadde hatt en lang dag med full rulle på skole og SFO. De er fortsatt fulle av energi og klare for rock i bilen.

Hvis du lurer på hvor mange ganger man rekker å høre Oro jaska beana på 25 kilomterer, så kan jeg fortelle deg det: 5 1/2 gang, – og det inkludert to små som gauler i vilden sky. De vil bare høre på den samme gruppa, men i dag slapp de heldigvis til en annen sang også, en versjon av No milk today, – sunget på en blanding av samisk og engelsk.

Hjemme var det tid for middag, og M trodde at kyllinglever i fløtesaus var det samme som leverpostei, – og siden leverpostei er godt, spiste hun med god appetitt. Mens ungene spiste, spurte de Thv om de kunne få omelett på skolematen i morgen. Det er han som står for matpakkesmøring her i huset. Det kunne de selvfølgelig, men omelett kan man lage selv når man er seks og sju år gamle. Det vanskeligste er å hakke hull i eggene. Det første slaget ble gjerne for slapt, det andre for hardt, – men man kan ikke lage omelett uten å knuse egg, og det gikk bra.

De er både ivrige og konsentrerte mens det står på, men hvis du tror noe går stille og rolig for seg, så tar du veldig feil. De sloss om å få sitte oppe på benken for å se omeletten stivne, og det er som kjent nesten som å se maling tørke,det tar tid, og da lager M noen ablegøyer i mellomtiden. Her er intet kjedelig øyeblikk.

Selv om prosessen er viktig, og det bør den være så lang tid som den tar, så skal man heller ikke kimse av et godt resultat:

Da morgendagens meny var i orden, var det tid for lekser. Vi satte oss tilbake ved det store bordet. C skulle telle penger, legge sammen og skrive regnestykker. Han fikk hjelp av Thv.

M synes sånne skolegreier er litt pesete, og hun blir litt demotivert av at storebror kan absolutt alt i hele verden. Han kan regne med store tall, leser som en voksen og vet at gul heter yellow på engelsk. Selv får hun ikke helt retningen på verken bokstaver eller tall ennå. Når hun skriver vil liksom hånden en annen vei enn det hun vil. Noen ganger vinner hånden, og noen ganger vinner M.

Denne lesingen er også vanskelig. I dag skulle leseleksa til og med læres utenat. Det kom litt skjevt ut først:

En, to, tre, fire, fem, seks, sju,
reven er en hønsetjuv.
Sju, seks, fem, fire, tre, to, en, null,
reven stjal et hønseben.

Hun ble visst litt for ivrig.

Men vi gir oss ikke, og etter minst femten repetisjoner og litt skriving, så satt det. Det var da det skjedde, det merkelige: Plutselig så hun en viss sammenheng. Kunne hun lese? Hun kunne ikke det, ikke helt, men hun gjenkjente ordbildene. Det skjedde noe som gjorde at forståelsen løsnet og noen brikker falt på plass oppe i det lille hodet hennes.

Noen knekker lesekoden raskt, andre trenger litt mer tid. Egentlig spiller det ingen rolle om det går fort eller sakte. Hun har et helt liv, nesten 100 år, igjen å lese.

Egentlig har hun ikke vært så ivrig på å øve på verken lesing eller skriving. Det meste ligger i selvtilliten, og jeg tror hun har vegret seg nettopp fordi hun har følt at det var uoppnåelig å lære dette store som C kan. Og når hun ikke forsøker, så blir hun heller ikke avslørt. Men i dag løsnet det altså, og da ble hun helt hyperaktiv. Hun ville bare lese og lese og lese. Til og med deler av barne-TV ble forsaket. Hun overlot skjermen til C, sprang bort i ranselen og hentet boka si, og så måtte Thv høre at reven er en hønsetjuv om og om igjen.

Jeg tror aldri noensinne han vil stole på en rev etter dette.

Jeg går opp for å legge meg i skåldhett badevann, mitt faste kveldsrituale om vinteren. Nede i stua sitter Thv og hører på musikk, – og han har det så høyt på at jeg også får gleden der jeg ligger og varmer min frosne vinterkropp.

Denne musikken kommer i så mange varianter, og jeg blir visst aldri helt fornøyd. Det fyller liksom aldri nok, – tenker jeg, som ikke kan synge en strofe rent selv. Men lytte kan jeg jo.

De prøvde seg til Operaåpningen også, men den satt heller ikke, synes jeg, i all beskjedenhet. Men kostymene er vel verdt å se på, og operaen også.

Selv om jeg har hatt mye å gjøre i høst, har det stort sett gått greit med både jobb og studier. Jeg har tatt en ting om gangen og fått ting unna.

Det var da. Nå kjenner jeg at skredet har løsnet, og det noe så voldsomt. Jeg har en dato rett der framme: Søndag 29. november, første søndag i advent. Da skal den siste oppgaven leveres før eksamen. Det er bare 24 dager til. I løpet av de 24 dagene skal jeg altså skrive en oppgave til høyskolen, rette 50 norsktentamener inkludert en nynorsk oversettelse, lese og evaluere 50 dikthefter som elevene jobber med nå, evaluere 50 nynorskprøver og 54 prøver i historie. Samtidig har man jo sin jobb, sitt hus, sin mann, noen småbarn og et sosialt liv. En sekstiårsdag ligger og venter, og torsdagen før oppgaven skal leveres skal jeg ha lesesirkelmøte for mine naboer. Det er visst min tur, har jeg fått vite. Da må huset være i orden og menyen klar.

Hjelpes meg!

Jeg kjenner tendensene til panikk snike seg inn bakveien. Det er på tide å koble inn kaospiloten, lage en plan, komme i gang med en oppgaveformulering, sørge for at hver dag spiser opp sin del av to-do-lista, trekke pusten, engasjere ektemannen i det som hører hus og hjem til og bare komme i gang, – rett og slett!

Første desember er jeg i mål med denne arbeidsperioden. Da er oppgaven levert, elevenes karakterer satt og jeg kan lene meg tilbake. Men jeg kan ikke sitte tilbakelent særlig lenge. Det er jul snart, og jul vil vi ha her i huset. Det betyr både matlaging, baking og julegavehandling. En uke før juleferien får jeg eksamensoppgaven min, og så er jeg i gang igjen.

Første juledag kan bli en fin og fredfyllt dag, tror jeg.

På toget mellom Oslo og Halden har de en stillevogn. Der skal man verken bruke mobiltelefon eller PC, og man skal selvfølgelig ikke prate.

De som bruker stillevognen er ofte folk som har en lang og strevsom dag bak seg. Noen vil sove, men de fleste leser enten det er aviser, sakspapirer eller Camilla Läckberg. Til og med en liten gutt som reiser alene kan velge stillevognen, sånn at han kan lese sin Donald-pocket i fred.

Tenk deg at du er tidlig ute. Det er god plass på toget, og når du ser hysj-hysj-mannen i logoen til stillevognen, så velger du den for å få fred til å lese i en bok. Etter en stund er toget fullt, og den siste som setter seg rett ovenfor deg er en gammel venn, en du ikke har sett på lenge. Dere blir begge så glade for å treffe hverandre, – endelig skal det bli tid til en god prat. Det går selvfølgelig ikke. Toget er fullt, dere sitter i stillevognen.

Det ville blitt en interessant togreise.

Jeg har vært i Oslo i to dager. Målet for turen var høyskolesenteret på Bislet, og det er der jeg har tilbragt mesteparten av tiden. Om det kunne jeg ha sagt både det ene og det andre, men det skal få ligge denne gangen. I stedet vil jeg konsentrere meg om bonusen min: Marthe. Når jeg først er i Oslo en sjelden gang får jeg endelig vært litt sammen med datteren min. Hun hadde valgt restaurant, og det ble Vognmann Nilsen på Grønland. Det svarte til forventningene på alle måter: Nydelig mat, god vin, herlige stoler og en søt og oppvaktende kelner. At vi også fikk jobba litt med en tekst dro ikke ned helhetsinntrykket.

Marthe studere altså historie, og det er til glede både for Marthe og oss andre. Det er faktisk et privilegium når ungen din studerer et fag du selv er veldig interessert i. Tenk om hun hadde lest kjemi eller astronomi! Jeg hadde jo vært interessert i det hun drev med da også, – men lite hadde jeg forstått. Nå kan hun dele faget sitt med meg, og det var det hun gjorde i går. Når jeg er med Marthe i Oslo får jeg alltid mosjon. Når jeg er alene, hopper jeg gjerne på en trikk (Jeg elsker trikker!). Med Marthe som turkamerat må jeg gå.

På jobben driver hun akkurat nå og planlegger et prosjekt om Brugata. Det skal ende opp i enda flere lokalhistoriske wikiartikler, og dem gleder jeg meg til å lese. Det burde du gjøre også! I går gikk vi rundt på Grønland, mens hun fortalte meg historien flere av husene, både dem i Brugata og andre hus vi tilfeldigvis kom forbi. Selve Brugatas historie fikk jeg også høre.

Hun slepte meg også inn i en gammel pub og viste meg hvordan den gamle mellomgården og svalgangene nå var innlemmet i restauranten. Flere steder var de gamle stallene og lagerhusene fortsatt på plass i bakgårdene. Et sted var stallen blitt bakeri. Når vi gikk fra gateplanet og den moderne byen og inn i bakgårdene var det som å vandre inn i en annen tid. Bindingsverkhus, gamle, solide stalldører, brosten – alt vitnet om en helt annen tid.

Det er nok lenge siden noen har brukt vinsjen i dette pakkuset. Bare den nå får henge der den henger, og at ingen fjerner den. Disse gamle miljøene bør jo absolutt bevares. Det er ikke mye igjen av det i Oslo nå. Heldigvis blir de nå fotografert og får sin historie skrevet.

I dette strøket har noen forsøkt å ta litt var på Gamledager på innsiden også. Denne bygningen har en fantastisk bakgård, men jukeboxen på innsiden var ikke borte den heller.

Jeg bor i Fredrikstad, og der skal jeg nok fortsette å bo. Likevel kan jeg ikke la være å leke med tanken på hvordan det ville være å bo i Oslo. Byen har så mange varierte miljøer og så mange tilbud. Dessuten har den verdens viktigste attraksjon: Datteren min!

Hver dag i tre år kan jeg gå forbi en liten utstilling på bokylla i andre etasje uten egentlig å se den. Men så kommer det tredje året, det året jeg har niende klasse og vi jobber med Første verdenskrig. Da roper de gamle lekene på meg igjen.

Samlingen består av en liten gruppe soldater, to fly og to u-båter. Vi vet at lekene er riktig gamle, for de har en gang tilhørt Thvs far som var født i 1918. Dessuten hadde han arvet soldatene fra sin fetter Dan Lindholm, og han var født i 1908. Dans mor, Ingeborg Møller, likte nemlig ikke at sønnen lekte med krigsleker. Sånne mødre fantes altså den gang også. Ingeborg var så vidt jeg vet venninne med Nini Roll Anker, hun som skrev antikrigsromanen Kvinnen og den svarte fuglen, – og har du ikke lest den, så bør du absolutt gjøre det. Boken er skrevet i mellomkrigstiden, og det skulle aldri mer bli krig igjen. Men nå roter jeg meg ut på vidden.

Tilbake til lekene.

Jeg er ikke særlig god på uniformer og denslags, men de tyske kjenner jeg igjen på hjelmene. Rytteren på hesten har den karakteristiske, spisse tyske hjelmen, Pickelhaube, den som gikk ut av bruk på slutten av Første verdenskrig. Piggen ble fjernet i 1915, og det forteller også noe om alderen på de små soldatene.

Det er da nærliggende å tenke seg at soldatene med blå og røde uniformer er franske. Hvor den lille matrosen hører hjemme, vet jeg ikke. Selv om selve figurene bærer preg av tidens tann, har fargene holdt seg utrolig godt.

Vi vet ikke akkurat når figurene er produsert, men noe har vi funnet ut. De er tydeligvis laget av en blanding av sagflis og lim, og det produktet kalles for elastolin. Elastolin inneholdt også noe som het kassein. Det var flere tyske og østerriske fabrikker som produserte sånne leker. En av dem laget figurer av denne størrelsen og satte dem på ovale sokler sånn som våre har. Denne fabrikken var også den største, og den het Hausser. Om våre figurer er fra Hausser blir bare kvalifisert gjetting, og hvis noen der ute kan lære oss mer, er vi takknemlige for det. Hausserfabrikken hadde 1000 ansatte i 1930-årene, men etter Andre verdenskrig fikk den forbud mot å lage soldater og annet krigsleketøy.

I disse dager lærer jeg mine elever om den grusomme skyttergravskrigen på Vestfronten, og vi bruker også litt tid på å se en filmatisering av Intet nytt fra Vestfronten. At det gikk hardt for seg, kan jo våre lekesoldater illustrere. De har mistet både armer og ben alle sammen, og hesten er til og med hodeløs. Disse lekene har vært i bruk i tre generasjoner, og jeg tror til og med våre unger hadde fingrene i dem.

Selv om soldatene er lemlestede, er malingen og detaljene fortsatt tydelige. De er utrolig detaljerte og fint malt. Særlig er ansiktene uttrykksfulle. Jeg ser så dårlig for tiden at jeg først ble oppmerksom på dette da jeg tok nærbilder av dem.

Og så til de to båtene. Den til høyre i metall er en trekk-opp-ubåt. Den kunne man leke med i vann. Trebåten virker mer hjemmelaget. Den har en fjær i den ene enden, og den ble brukt til å skyte ut en tretorpedo som dessverre har gått tapt. Den havnet vel i fiendtlig farvann. Det er Thv som har ansvaret for den ødelagte fjæra. Da han var liten forsøkte han å skyte pinner med den.

Flyene er laget av henholdsvis plast og britanniametall. Metallflyet, det med norske flagg, fikk Thv i julegave av sin lillebror, Nils. Han hadde funnet den i en antikvitetsbutikk. Plastflyet er egentlig ikke et leketøy. Det ble brukt for å lære soldater å gjenkjenne siluettene til fly i en krigssituasjon. Dette flyet har han fått av en annen av sin fars fettere som var artillerist. Flyet har vært brukt etter andre verdenskrig.

Da jeg fotograferte lekene i dag, la jeg merke til at de er veldig skjøre. Av og til må jeg flytte på dem for å få vasket, og hver gang smuler soldatene seg litt mer opp. Kanskje skulle vi legge dem pent ned i en eske med tanke på å bevare dem for fremtiden. De har ingen økonomisk verdi, men forteller en historie som vi regner med at våre etterkommere også gjerne vil høre.

Vi har alminnelig verneplikt i Norge. Dette året har det vært Henriks tur til å forsvare konge og fedreland. Motivasjonen har for det meste vært god, selv om han nok til tider har ønsket han var helt andre steder. Vi er fan av fedrelandet her i huset. Når det gjelder kongehuset er vi nok også åpne for andre varianter. Om et land skal ha et forsvar, er det mye som taler for alminnelig verneplikt, – men jeg skal spare deg for de politiske utlegningene denne gangen. Uansett er jeg stolt av sønnen min fordi han gjør det han mener er riktig, selv om det finnes andre og mer behagelige utveier.

I dag kom han hjem på permisjon, og plutselig sto det en soldat innenfor døra vår. Det er hans siste permisjon. Om fem uker dimmer han, og da må både konge og fedreland finne noen andre til å forsvare seg. Meg kan han få lov til å forsvare resten av livet om han vil.

I vinduskarmen på arbeidsrommet mitt har jeg en samling duppeditter av ymse slag. Kanskje hører de bedre hjemme i søplekassa enn i vinduskarmen, men siden jeg aldri fant ordet kaste i ordlista mi, blir de stående. Hvis du ser helt til høyre i bildet, kan du kanskje se en liten fyr med gul regnbukse og sydvest, – en liten fisker?

Han ser ganske fornøyd ut der han står med sitt lune smil og glimt i øyet. Men så er det jammen litt av en torsk han har fanget også. Jeg er ikke helt sikker på når jeg fikk ham, men det var antagelig før sommeren 1962. Da var jeg nemlig på Skjervøy for siste gang før jeg ble voksen. Mamma er fra Vesterålen, men da hun skulle ut i arbeidslivet i 1954 havnet hun som nyslått sekretær og bokholder hos firmaet Kåre Renø på Skjervøy. Hun var bare sytten år gammel da hun flyttet alene inn på en liten hybel, og hun har fortalt meg hvor rik hun følte seg da hun fikk sin egen lønn. Det ble spart til servise og møbler, blant annet en liten, rød salong som jeg kan huske fra jeg var liten. Og så gikk det som det ofte går. På Skjervøy møtte hun en kjekk ung mann. Allerede i 1956 da hun bare var nitten år gammel, sto bryllupet i Tromsø domkirke. Fire år deretter kom jeg til verden.

Jeg vet at jeg var på Skjervøy sommeren 1962. Da var jeg 2 1/2 år gammel. Mamma var ikke med hele tiden, så ingen har fortalt meg noe om hva som skjedde den sommeren. Det jeg mener å huske, det husker jeg altså helt av meg selv. Et par år senere ble nemlig foreldrene mine skilt, og jeg kom ikke tilbake til Skjervøy før jeg ble voksen. Noen kontakt med besteforeldrene mine hadde jeg heller ikke,

- ikke før i august 1982. Da var Thv og jeg på vei nordover for å jobbe på en skole i Finnmark. På vei oppover dro vi ut på Skjervøy for å besøke farmor og farfar. Mamma hadde fortalt meg så mye om dem: at jeg på mange måter lignet på farmor og at farfaren min var en trivelig kar. Nå hadde jeg sjansen til å treffe dem igjen. Det var en spesiell opplevelse både for dem og meg. De hadde ikke sett meg på 20 år, og nå tok de meg imot med åpne armer (At jeg hadde med en katt som presterte å tisse i senga deres den første natten vi var der, velger jeg å glemme!). Besteforeldrene mine hadde jeg dessverre glemt, men da jeg kom inn i huset deres på Skjervøy, kjente jeg meg igjen med en gang. Da jeg sto i gangen, beskrev jeg hva som ville møte meg når jeg kom inn i stua. Jeg husket formen på rommene, at kjøkkenet var rundt en sving til venstre i stua og at det var en dør derfra og ut i hagen. Det stemte alt sammen.

Så spurte jeg farmor om de hadde et uthus, og det hadde de. Jeg kunne huske den stramme lukten av gamle jutesekker, at det var mørkt og at jeg var redd. Da kunne hun fortelle at en dag den siste sommeren jeg var der, hadde jeg lekt med noen større barn. De hadde tredd en striesekk over hodet mitt, plassert meg i en vedbinge eller noe sånt og så løpt fra meg. Der sto jeg og skrek til farmor hentet meg. Jeg kunne også huske at jeg fikk vanne blomstene i hagen med en liten vannkanne. Vi har ikke noen bilder av noe av dette, så ingen har hjulpet meg med å erindre dette.

Inne i stua sto ei kiste, og farmor åpnet den. Der lå det ei filledokke med blå bukser og gule fletter. Den hadde jeg glemt igjen den sommeren. Må jeg fortelle at jeg kjente den igjen med en gang?

Nå er begge besteforeldrene mine døde, og jeg kommer neppe til å reise til Skjervøy igjen. Men den lille gummifiskeren skal få fortsette å stå der i vinduet og kikke på meg med sitt lille smil.

Det ringte på døra tolv ganger i går kveld. Til slutt kom de så hyppig at Thv og jeg måtte reise oss annenhver gang for å åpne. Men de var ventet, og på kommoden i gangen sto en stor boks godteri.

Vi har feiret halloween i Norge noen år nå, og det ser ut til at kvelden har funnet sin form. Det er helst de små barna som går trick and treat, noen av dem er så små at de må ha med en mamma eller pappa i bakgrunnen. Den yngste som var hos oss i går satt i barnevogn. De fleste kommer i grupper, og vi forsynte nok godt over 50 barn med søtsaker før det ble stille på dørklokka. De eldste hadde sminket seg som om de var med i en skrekkfilm, men de smilende ansiktene tok brodden fra både hoggtenner og blod. Jeg vet at mange av dem skulle hjem for å ha godterifest når kurvene var fylt.

Ny tradisjon? Kommersiell? Amerikansk? Jeg må svare ja til alt sammen. Men på den annen side skal du lete lenge for å finne en tradisjon som ikke en gang var ny og så ble kommersiell,- og amerikanskinspirert er det mye i vår kultur som er.

Jeg synes det er ganske hyggelig, jeg.