Det er fort gjort å møte en vegg om man løper for fort uten å åpne øynene skikkelig. I noen uker nå i høst har jeg skimtet en vegg som var på vei i min retning. Det kunne blitt et voldsomt smell, det kan de fortelle som ikke bremset i tide. De siste dagene har jeg arbeidet med å lage en dør, – og jeg har fått god hjelp av dem jeg har rundt meg. Nå er åpningen stor nok, og jeg kjenner at livet er godt igjen. Det er deilig å bare være en liten dame som beveger seg framover i et passe høyt tempo, en som rekker å tenke på det hun gjør, ser alt det fine rundt seg og nyter livet. Skuldrene er der de skal være, og jeg puster godt og dypt igjen.

Arbeidsdagen har vært av de riktig gode. I klassen min har vi lest en aldeles nydelig tekst av Hanne Ørstadvik, og vi har sludret om hva man kan gjøre om man vil ha en kjæreste. Det er ikke det verste man kan snakke med søte fjortenåringer om. Vi er midt mellom to emner, og da var det på tide å ta en liten pust i bakken, en pratetime uten for store krav. De har mye å gjøre akkurat nå, elevene våre. Det er innspurt på det meste, og det blir høyt tempo med innleveringer og prøver nesten hver eneste dag. Høyt tempo og knappe tidsfrister er også noe man skal lære å håndtere, men det blir ikke lettere av den grunn.

Da jeg var ferdig med undervisningen i dag, fikk jeg tid til å klippe pelargoniene mine. De står i vinteropplag på skolen. Dagens fire tentamensbesvarelser ble lest og kommentert, et brev skrevet, en pult ryddet og et viktig og en veldig hyggelig konferansetime avholdt. Da jeg kom hjem i firetida hadde min kjære laget fylte paprika til middag, en jobb som egentlig er min. Det smakte ikke dårligere av den grunn.

Etter middag merket jeg at jeg hadde fått på meg skal-snart-ha-gjester-brillene mine. Det er de som kommer på et par dager før jeg skal ha gjester, og de får meg til å se huset vårt med helt nye øyne: Det var da merkelig så rotete det er her! Så jeg har ryddet litt, pusset sølv, funnet fram servietter og duker, planlagt hva vi skal spise og vasket trappa. Det er så utrolig deilig å kunne pusle rundt med sånne åndsforlatte oppgaver; bare utføre enkelt arbeid, prate litt med Thv som retter naturfagprøver og vite at når jeg er ferdig, så kan jeg sette meg ned i sofaen med strikketøyet mitt. Kanskje er det en film på TV,- kanskje ikke, og om litt er senga klar.

Jeg skal passe godt på at den nye døra mi ikke lukker seg igjen.

En liten uke inn i desember skal alle elevene være evaluert. Jeg skal altså kunne fastslå hvilket faglig nivå de befinner seg på i mine to fag, norsk og samfunnsfag. For å hjelpe meg har jeg karakterer gitt på prøver, foredrag og framføringer, – og så ungenes egne tanker om saken, selvfølgelig. De har hele tiden fått skriftlige læringsmål, og vi har av og til noen debatter om i hvilken grad de har nådd disse målene. Som regel blir vi enige, og blir vi det ikke, må de bøye seg for at det er jeg som har det siste ordet. Nå skal det sies at vi alltid ber om en second opinion fra en annen lærer hvis eleven ikke forstår den karakteren hun får. I tillegg til alt det formelle, har jeg også en formening om hvilket potensiale, hvilke kunnskaper og ferdigheter de har. Jeg har jo observert dem hver eneste dag i ett og et halvt år nå.

I disse dager er det norsketentamen som gjennomgås. For å ikke få noen julekveldenpåkjerringafølelse, går jeg gjennom fire tekster om dagen. Det gir meg god tid til å lese skikkelig, rette og kommentere. På den måten unngår jeg også at de stakkarne som ligger i bunnen av bunken møter en utslitt og grinete sesongarbeider. De fortjener bedre.

Jeg liker å lese elevtekster. Det er mine unger som skriver, og jeg gleder meg over fine formuleringer og små framskritt. Der jeg ser at de har tatt til seg noe jeg har lært dem, blir jeg rent lykkelig. Jeg er så lett å glede!

Glad har jeg likevel ikke vært i denne retterunden. Nå vet jeg at det ofte kommer en dipp sånn i niende klasse. Elevene er litt lei, og mange av dem tror at ting er på plass, – noe som igjen fører til at de ikke konsentrerer seg. Jeg sverger fortsatt til rød rettepenn, tradisjonene leve! - men når jeg ser på noen av de sidene jeg har massakrert tenker jeg at de mest av alt minner om Slaget ved Somme.

Hva er det som skjer, unger? Når mistet dere taket på og og å? Når glapp de doble konsonantene? Når glemte dere at det finnes en rettskivingsordbok? Store forbokstaver i navn – er det noe som bare var viktig på barnetrinnet?

Grrrr!

Men det er ikke bare de formelle feilene. Etter å ha lest omtrent tretti tekster, lurer jeg på om prosentandelen minotetsspråklige elever har mangedoblet seg. For dem som er nye i Norge er det ganske vanlig med ordstillingsfeil, og dem tilgir vi. De lærer dessuten raskt. Men hva skal jeg si når norske nordmenn fra Norge gjør det samme? Hva skjer?

Det er min oppgave å veilede podene, og det går vanligvis greit. Jeg streker under, skriver kommentarer og forklaringer i margen og avslutter også gjerne med noen ord til slutt. Noen elever får også en muntlig tilbakemelding. Men noen ganger råker jeg opp. Når setningen er lang som et vondt år, ordstillingen er feil og jeg rett og slett ikke forstår meningen, – i hvilken ende skal jeg begynne da? Jeg har laget en liste med typiske feiltyper, og den skal vi jobbe med i neste uke. Før neste skrivedag skal de få en sjekkliste som kan hjelpe dem til å forbedre tekstene sine.

Godt det bare er niende klasse. Jeg vet jo at de går framover, og neste år er jeg sikkert fornøyd igjen. Jeg pleier å være det når jeg har tiende klasse.

Det vil helst gå framover.

Det ser ut til at alle voksne vi møter er enige om at M er et vakkert barn. Hun er det,- aldeles uimotståelig. Likevel får hun sjelden høre akkurat det fra oss. I stedet forsøker vi å rose begge barna så mye som mulig når de har strukket seg, nådd et mål, fått til noe de ikke fikk til tidligere. Jeg tror det er viktig at den anerkjennelsen de får har rot i virkeligheten, at de kan kjenne seg igjen i de pene orda de får høre, sånn at de vet at de er ekte ment. Her stiller M med et handicap. Kjente og ukjente voksne har sagt så mye pent om henne at hun helst ikke vil høre annet. Hun knytter det ikke opp mot realitetene, men kjenner bare at hun må være i sentrum for å kjenne seg glad. Hvis noen annen får mye oppmerksomhet, kjenner hun seg lett tilsidesatt, og fordi hun bare er seks år, klarer hun ikke å se at det fortsatt er hun som stikker av med den største kakebiten de fleste gangene.

C er gutt og vant til å komme litt i skyggen av sin framfuse, søte lillesøster. Han lar henne ofte få rangen, og ser ikke ut til å plages av at hun får mer oppmerksomhet enn ham. Til gjengjeld blir han stinn av lykke når han presterer og får ros fra voksne. Da smiler han hele veien rundt.

Da vi var på badet i går kveld, la han merke til Thvs nye t-skjorte. Klarer du å lese det? spurte jeg. Det gjorde han. Langsomt leste han de engelske ordene sånn som en sju år gammel gutt som nettopp har begynt å lære engelsk gjør det. Og han forsto ordene. Han kjente igjen både don’t, eat, yellow og snow, – og da var veien kort til en presis oversettelse. Og så lo han godt: Jeg forstår det! Noen har tissa i snøen!!! Det er klart han fikk ros. Vi var overveldet. Ikke bare leste han engelsk. Han kunne både oversette teksten og tolke den.

Hva han kan!

M hadde overhørt hele seansen sånn litt fra sidelinjen, og nå kom den forferdelige følelsen som hun faktisk selv kjenner navnet på. Sjalusien la seg i hele ungen, og hun klarte ikke beherske seg. Hun vekslet mellom å kjefte og gråte. Hun var også flink! Hun kunne også lese! Dere bare skryter av C. Dere sier til ham at han er veldig flink. Til meg sier dere bare at jeg er litt flink.

Åh, lille M-mus. Vi som stadig har dårlig samvittighet for at C ikke slipper til fordi du får det du ber om av oss alle sammen: Masse oppmerksomhet nesten hele tiden.

Men ikke på badet i går kveld.

Jeg er velsignet med et veldig lyst sinn. Jeg er for det meste blid og fornøyd både på innsiden og på utsiden. Sånn har jeg alltid vært, og de fleste morgener våkner jeg opp og er rett og slett veldig glad. Jeg liker livet mitt og har styr på det meste. Det er bare så deilig å leve.

Sånn var det i 49 år, men så skjedde det noe.

Plutselig ble jeg så lett stresset. Forholdsvis enkle studier føltes som et kjempepress og tok hverdagsgleden fra meg. Jeg kunne våkne om morgenen og føle meg nedstemt uten at noe i omgivelsene ga meg grunn til det. Jeg har vært nedstemt før i livet også, lei meg og deppa, – men da har det hatt en årsak. Jeg har hatt en grunn til å være litt nede. Det har vi alle av og til. Men så skjedde det noe. Plutselig kunne jeg føle meg engstelig, trist eller sår fullstendig uten grunn. Innimellom blir jeg litt oppkavet, og det har til og med hendt at hendene mine har sitret. Festlige lag og selskaper ble med ett totalt uinteressante, og jeg ville aller helst bare være hjemme alene med meg selv og mine egne små puslerier.

Hva i huleste er dette?

Jeg liker det ikke. Jeg har et bilde av meg selv som en rolig person, en som ikke lar seg styre av emosjoner, en som kontrollerer sin kropp og sin psyke, – og så plutselig har bildet endret seg. Det skjer ting med meg som jeg ikke klarer å sette en stopper for bare med viljen. Men det er fortsatt jeg som er her, så da er vel dette også en del av mitt kompliserte jeg, – i hvert fall akkurat nå. Unntaket er jobben min. Der er det fortsatt like moro. Det sier kanskje noe om jobben min og hva den betyr for meg.

Noen ti år eldre venninner smiler av meg. De har vært der før. Ta det med ro, sier de. Gi seg selv litt rom og tid. Rydd bort det som blir for mye. Senk tempoet litt. Det går over.

Det er bare overgangsalderen.

Det kan det vel ikke være?

Vi er storforbrukere av lesebriller her i huset. De ligger over alt: Tre par på soverommet, et par på badet og nissene vet hvor mange som befinner seg gjemt rundt i stua. Likevel hender det jeg ikke finner briller når jeg skal sette meg til med avisa.

I går var jeg innom en kiosk, og der hadde de fått inn nye briller. Jeg kjøpte tre par, og disse likte jeg spesielt godt: Runde nede, rette oppe, – sånne man kan myse over kanten på når man ikke leser.

Har de ikke en bitte liten tøtsj av Eva Joly?

Ikke det, nei!

Det må ikke være sånn at jeg lager middagen. Vi må ikke spise laks, selv om det er det ukemenyen sier. Vi må ikke sitte ved spisebordet. Vi må ikke drikke vann.

Hvis man er litt liten og sliten en torsdag i november, så kan mannen steke en stor, fersk landkylling, plassere den på salongbordet midt oppe i alle avisene, servere ferske bagetter og ditto beaujolais, – og til og med oppdage at alle er såre fornøyde med nyordningen.

Det er tidlig morgen i tiende klasse. Elevene er litt døsige, men de følger spent med på hva læreren forteller. Isaac hviler hodet i hånda, mens blikket hans følger læreren, som er i ferd med å fortelle om skikken med å omskjære jenter. Han forteller hva omskjæring av jenter går ut på, og hvor i verden dette foregår. Elevene er sjokkerte! Da læreren forteller at denne typen omskjæring også praktiseres i Somalia, – da våkner Isaac skikkelig. Somalia er hans hjemland. Han roper opp: Det kan ikke være sant det du sier der, lærer. Somaliere er muslimer, og muslimer er snille mennesker. Aldri i verden om noen muslim ville gjøre noe så forferdelig mot jenter. Aldri i verden. Det er jeg helt sikker på.

Plutselig får jeg anbefalt et syngemenneske, og så er jeg helt frelst. Det skal innrømmes at jeg er ei sinke på å få med meg både bøker, filmer og musikk. Når alle andre nærmest er ferdige med fenomenet, – først da kommer jeg på banen.

Men nyte dama kan jeg jo uansett. Det kan du også. Her er det energi nok for oss begge to i lang tid framover.

Og du, – legg merke til blikket til han som ser ut til å være den eneste mannen i salen.

Velbekomme.

For tjuefire år siden kjøpte Thv og jeg huset vårt. Det var med blandede føleser vi stakk nøkkelen i døra. Vi hadde et håp om at dette skulle bli drømmehuset vårt, og i dag vet vi at det ble nettopp det. Huset var passe stort, lå akkurat der vi ville bo og så syntes vi det var pent. Men det var dyrt, og følelsen av å skylde banken en formue var ganske tung å bære sånn i starten. Renta var på 14% den gangen, så det var ikke rart vi var bekymret. Så vet vi alle hvordan det gikk med renta, og nå er vi glade for at vi tok valget. Huset var fullstendig nedslitt. Alt måtte gjøres: Maling, vindusskraping, ny vannledning, ny stigeledning, nytt elekstrisk anlegg osv osv i det uendelige. Do hadde vi bare i kjelleren, og hagen så ut som et villniss. Heldigvis hadde vi masse pågangsmot og hjelpsomme foreldre. Vi kom i mål, om ikke så brått.

I dag ble jeg minnet på disse første åra i eget hus. De voksne barna til noen venner av oss har kjøpt et stort, vakkert hus i et hyggelig strøk, – og det er minst like mye å gjøre på det huset som det var på vårt. De overtok sist uke, og denne uka har de hatt ferie og gått på med dødsforakt! I likhet med oss har de hjelpsomme foreldre. De river tapeter, fjerner vegger, skraper og maler, og alle som kommer innom forstår at dette kommer til å bli noe helt spesielt.

Da vi var på besøk der i dag, husket jeg følelsene vi hadde for tjuetre år siden, både de gode og de mindre gode følelsene, men mest av alt de gode. Den deilige følelsen av å jobbe på sitt eget hjem for å få det akkurat sånn som man ville. Arbeidsgløden og slitenheten, og ikke minst ei lita jente som sprang rundt og skulle hjelpe til hele tiden. Også der vi var i dag var det ei sånn lita jente. I dag hjalp hun pappaen sin med å rive plater på det som skal bli et deilig kjøkken.

Alt til sin tid, er det noe som heter, og jeg tror ikke jeg har lyst til å restaurere et gammelt hus nå. Likevel er jeg glad for at vi orket da vi var unge. Kanskje blir man litt ekstra glad i et hus der man har behandlet hver eneste flate med sine egne hender.

Nå er det neste generasjons tur.

Når det er noe som gleder meg eller plager meg, så kommer det ofte ut av munnen eller fingrene mine i form av ord. Jeg er full av ord. Akkurat nå er det noe som plager meg. Jeg har som kjent gitt meg i kast med et deltidsstudium, 30 studiepoeng spredd utover et år. I utgangspunktet er det småtterier i forhold til hva jeg har gjort før, og jeg kommer garantert i mål med æra i behold.

Og da kan man spørre hva det er som er problemet, – for det er nemlig et problem. Jeg sliter skikkelig med meg selv, mye mer enn jeg gjorde da jeg var ung student. Da jeg var ung måtte jeg studere for å komme i mål med en utdanning som skulle gi meg adgang til et spennende yrke. Jeg var relativt ny i verden, og det ble ikke forventet mer av meg enn av andre studenter. Dessuten hadde jeg liten erfaring og var i grunnen fornøyd hvis jeg klarte å formulere oppgaver basert på litteratur jeg hadde lest. Senere har jeg tatt mer utdanning i flere etapper, og jeg erfarer at studiene går letter og lettere, mens den psykiske belastningen blir større og større.

Om andre forventer mer av meg, vet jeg ikke, – men jeg gjør det uten tvil selv. Nå har jeg profesjonell erfaring og et politisk perspektiv som jeg gjerne vil formulere i vettug litteratur. Det betyr masse arbeid. Mitt svake punkt er at jeg ikke har lest særlig mye faglitteratur de siste årene, og det er nødvendig å ha en teoretisk basis for mine egne erfaringer og tanker. Nå ligger ikke problemet i lesingen. Jeg har god tid til å lese, jeg forstår det jeg leser og jeg synes det er veldig givende å lese. Det er oppgavene som er tunge. To oppgaver er levert hittil i år, og jeg har fått bedre tilbakemeldinger enn jeg turde drømme om. Det setter jeg pris på, men tekster som er skrevet er historie, og foran meg ligger det mange, mange fler.

Neste oppgave skal leveres om to uker, og jeg har brukt mange timer på den denne helgen. Klokken åtte i dag tidlig våknet jeg med et rykk. Jeg må jobbe! Så føk jeg inn på arbeidsrommet mitt og satt der i et par timer før jeg spiste frokost. Jeg må utnytte tiden, for livet mitt består også av andre ting enn studier. Ikke minst er jeg betalt for å være lærer for en flokk niendeklassinger, og den jobben må alltid prioriteres. Egentlig går selve skriveprosessen greit. Jeg liker å skrive, og jeg har lett for å formulere meg. Forutsetningen er bare at jeg vet hva jeg vil si.

Denne gangen har jeg en ide om noe jeg vil si, noe jeg har tenkt på lenge. Likevel er det ennå uklart for meg hvordan jeg skal få uttrykt det, hvordan jeg skal formulere det og komponere teksten. Hodet mitt er fullt av maur, og jeg tenker på ideen min hele tiden, kontinuerlig. Det kverner og kverner i hodet mitt døgnet rundt, hjemme, på skolen, i butikken, – og jeg kjenner en stor kroppslig uro. Det handler ikke om en liten, beskjeden uro, men fysisk uro som i rastløshet, nervøshet, anspenthet. Først når det løsner, og det håper jeg det vil gjøre denne gangen også, finner jeg ro, – inntil det braker løs igjen.

Det som stresser meg mest er oppgavene vi får fra høyskolen. Det er så mye som interesserer og tenner meg innenfor det fagfeltet jeg studerer, men det er ikke alltid jeg finner denne tenningen i oppgaver som blir gitt. Jeg synes for eksempel det er fullstendig meningsløst å bli bedt om å redegjøre for en eller annen teori. Det oppleves som patetisk å skulle gjengi teorier enhver idiot kan lese seg til i en bok, og som leseren kjenner ut og inn. Når jeg kan bruke andres teorier for å styrke eller sannsynliggjøre mine egne funn eller synspunkter er det spennende, men å gulpe opp ting jeg har lest har jeg vokst fra. Det kan da ikke være bare jeg som har det sånn?

Før jul, hele den siste uke før julaften, skal jeg ha hjemmeeksamen. Hva hvis ingen av oppgavene apellerer til meg? Hva hvis jeg må velge pest framfor kolera (- bare det ikke blir svineinfluensa som setter en stopper for hele greia)? Og hva med semesteroppgaven til våren? Hva slags oppgaver får vi? Man skulle tro at de gode tilbakemeldingene jeg har fått ville hjelpe, men det gjør de ikke. Uroen bare øker. Veldig mye av min identitet ligger i yrket mitt. Jeg har brukt år av mitt liv på å bli en best mulig yrkesutøver, og av en eller annen absurd grunn føler jeg at verden rett og slett ville gå under hvis jeg ikke presterte bra nå som jeg skal teoretisere og vise at jeg faktisk er god på dette her. Thv erter meg og sier at jeg sikkert vil få fortsette på jobben, men at jeg kanskje må gå over til å rette ut brukte spiker på sløyden i stedet for å undervise elever.

Når jeg beklager meg til kolleger og venner over at jeg sliter med å være student, får jeg overbærende smil og syrlige kommentarer tilbake. Dette går så fint! Du bare koketterer! Hvorfor i all verden skulle ikke du klare dette? En kollega sa at jeg burde holde kjeft og ikke si noe om at jeg opplever dette vanskelig. Det ville spare meg for unødvendig fokus. Hun har helt rett i det, men jeg er altså ikke skrudd sammen på det viset. Det hjelper meg å rydde opp i følelsene mine ved å skrive og snakke om dem.

Det jeg vet nå er at jeg aldri, aldri, aldri mer skal studere på tradisjonelt vis. I stedet skal jeg sette av mer tid til å lese faglitteratur. Kanskje skal jeg forsøke å skrive litt mer fagrelaterte tekster også, – muligens her på bloggen. Saken er jo den at jeg elsker å studere, lese, skrive, lære og ikke minst formidle, – men jeg vil velge selv hva jeg skal lese og skrive. Jeg vil velge hvilken sjanger jeg skal skrive i, hvor mye eller lite jeg skal skrive. Ikke vil jeg utsette meg for eksamenspes og evalueringsangst mer heller.

Sånn, – da fikk jeg det ut. Denne gangen hjalp det likevel ikke. Jeg er like urolig.