Ungene dro og regnet kom

Det ble ei flott ferieuke for ungene. Været har vært helt supert, og de har fått gjøre akkurat det småunger skal gjøre om sommeren. Den siste formiddagen ble tilbragt i dyp konsentrasjon om det viktige krabbefisket.

Bedre kan de nesten ikke ha det en varm sommerdag. Det er ikke så verst for oss voksne heller. Jeg tok med meg Dagbladet ut på brygga, så kunne jeg både gjøre det jeg aller helst ville, og samtidig passe på at ingen falt over bord.

Det er noen som er glade for at ungene ikke kommer på stranda i morgen, og det er krabbene. Etter et par timers opphold i bøtta, var de lykkelige over å bli satt fri. Siden vi holder dem i fangenskap midt i lunsjen deres, forer vi dem med skjell mens de er i bøtta. Kanskje de vet hva de gjør når de biter på agnet om og om igjen, dag etter dag. Men i morgen kan de i hvert fall ta fri.

Sommeren er ei sosial tid, og lørdagene er høysesong for fester. Litt lenger borte på stranda ble det feiret et eller annet jubileum. Her satt vi midt i det viktige krabbefisket, og der borte spilte de trompetfanfarer og skålte i høye glass.

Vi skulle også ha gjester. Et vennepar ringte og varslet sin ankomst. Det er deilig med gjester på hytta. Hjemme er det alltid så mye å stelle i stand, - av en eller annen grunn. På hytta er det alltid presentabelt, og mat har vi i fryseren. Ei lammestek ble tatt ut og slengt på grillen, noen poteter skåret i båter og en klase tomater forvandlet til salat. Vips så hadde vi deilig middag. Når vi skal ha gjester, så kaller M det fest. Da det bare var to gjester som ankom, ble M blodig fornærmet:

Er det bare to gjester? Det er vel ikke fest, vel!!!

Men det var det. Det er alltid fest å ha K og T på besøk.

Og så kom regnet, og det noe så inderlig. Det pøste ned, lynt og tordnet så det var en sommerfryd. Jeg elsker sånt vær.

I en dag eller to!!!!

I dag har de to små blitt hentet av mammaen sin. Jeg fortalte dem at jeg ikke hadde til hensikt å savne dem, - på ingen måte. Nå kan jeg lese avisa i fred og sove i samme seng som mannen min hver natt og hele natta! Og de kommer snart tilbake. Da de hadde dratt, sovnet jeg tvert.

Nå er vi hjemme en tur. Det er fordelen med å ha hytte så nær der vi bor. I morgen skal vi stelle litt i hagen og rydde litt hus.

Så drar vi ut på hytta igjen. Innen den tid har regnet forhåpentligvis reist videre, og sola stikker innom igjen.

Hengekøye, himmelkøye, mimrekøye

Klokka var ti om kvelden og sola sto lavt over tretoppene. Jeg valgte meg ei hengkøye i hengekøyelunden og krøp oppi for å få noen minutter for meg selv. Når jeg ligger der kan jeg panorere hele tunet vårt med hytte og små hus.

Hytta ligger på en høyde, så vi har sol lenge, lenge om kvelden. Da vi først bygde var planen å ha bare en bred trapp foran hytta, ikke en veranda, men da huset var ferdig, forsto vi at vi tok feil. Grunnmuren er høy, og en trapp ville blitt alt for lang. Dessuten er bakken ute i skogen ofte våt, og det er deilig med tørre tredekk å sitte på. Så ble det en kjempestor veranda midt i kveldssola i stedet.

Hytta er ganske stor, særlig med tanke på at vi har bygd den selv. Og vi, det er ikke jeg. Pappa og Thv har bygd den, spiker for spiker. Foreldrene mine kjøpte den gamle hytta som opprinnelig lå her, og så ofret vi den så brannvesenet kunne ha en vinterbrannøvelse. Så skulle det bygges! Vi hadde penger til materialer, men bare akkurat så vidt. Vinduene ble kjøpt brukt, men meget godt brukt, og de ser ut til å kunne stå i hundre år. Mye av materialene ble båret opp, men vi fikk også låne en taklift som ble montert oppover fjellet. Resultatet er strålende, men det var en lang og tung vei dit. Det tar tid når to mann skal bygge et hus på 85 kvadratmeter sånn i helger og ledige stunder. Begge var jo i full jobb på dagtid. Det tok nesten to år! Ukomplisert var det heller ikke. Pappa er båtbygger, ikke tømrer, og Thv er lærer. Selv om han er praktisk anlagt og allerede den gangen mekket på motorer og alt som gikk rundt, hadde han aldri bygd noe som helst. De skulle erfare at verken båter eller biler er det samme som hus. Noen ganger var de uenige, den ene rolig uenig - den andre temperamentsfullt uenig (Jeg sier ikke hvem :-)) Og så hendte det de gjorde feil, - en gang en alvorlig feil. Heldigvis gikk det bra til slutt.

Det er imponerende, spør du meg, og jeg er veldig takknemlig for den jobben de gjorde. Uten den hadde vi rett og slett aldri kunnet få noen hytte.

Det eneste som ikke er selvbygd er den store verandaen foran hytta. Da den skulle opp orket ingen av gutta mer, - og Thv sa at han ble fysisk kvalm hvis han så en eneste hammer eller en bitte liten spiker resten av sitt liv. Vi hadde begge hatt en ekstrajobb en kveld i uka hele den vinteren, og alle de pengene forsvant inn i verandaen. Der og da var det verdt det, - men så var det også slutt på å betale andre for å bygge. Ennå blir Thv provosert når mer pengesterke venner av oss sukker over hvor slitsomt det er å bygge eller restaurere eller pusse opp, - når sannheten er at de har engasjert et firma, og den eneste jobben de gjør er å rydde opp litt etter håndverkerne.

My ass!!! Blæh!!!

Men kvalmen over spiker og hammer gikk fort over. Plutselig gikk det opp for Thv at denne byggeperioden hadde vært ei læretid for ham, rene skolegangen, og at han hadde blitt ganske flink til å bygge. Etter den tid har han snekret både hjemme og på hytta. Resultatet blir kjempeflott, og han liker det til og med. Det han liker best er å planlegge nye prosjekter. Etter hvert bygde han kjøkkenveranda på kjøkkensiden av hytta. Sola går nesten aldri ned på den store verandaen, og på varme dager trenger vi et sted å sitte i skyggen. Dessuten skulle vi bygge utedusj.

Når vi har bygd og planlagt ting, så har det ofte skjedd relativt fort. Dessuten har vi alltid hatt litt for lite penger til at vi har engasjert arkitekt eller andre fagfolk. Det er ikke noe å gråte over, for sånn har det bare vært. Men det er litt synd. Kanskje burde hytta vært røstet den andre veien for å gi større takhøyde og havsutsikt og andre etasje. Vi burde helt klart ha planlagt overdekkede verandaer, og det ville ikke ha kostet så mye mer. På grunn av takvinkelen er det vanskelig å få til på den store verandaen. Kjøkkenverandaen burde vært bygd med ferdig halvtak. Vi tenkte bare ikke på det den gangen, for da hadde vi mer enn nok med å komme i mål med akkurat det vi drev med der og da.

Men et partytelt gjør også nytten!

Alle bygninger er i tre, og det blir mye vedlikehold. Særlig med tanke på at vi har et tilsvarende trehus i byen. Men det er faktisk ganske hyggelig å gå der å male også. Vi er lærere begge to, en priviligert rase om sommeren. Om vi bruker til sammen en uke av ferien på å vedlikeholde, så koster ikke det så mye. Den uken blir delt opp i et par timer her og et par timer der, - ispedd en og annen full arbeidsdag. På grunne av regnsommeren i fjor, er det litt ekstra å gjøre i år. Vi skal male alle rekkverk utvendig, hele bakveggen inkludert vinduene og halve kjøkkenveggen. Dessuten må vi skifte et par råtne bord og et vannbrett på bakveggen. Vi er godt i gang allerede. Men det vi ikke får gjort i år, får vi gjort neste år. Selv om malingsspannene alltid står klare, har vi et avslappet forhold til det hele.

Vi bygde hytta da ungene var bitte små, så de har fått alle sine barndomssommere her. Thvs brødre og fetter og kusine har hytte på samme sted, så her har det krydd av unger, liv og røre. Samtidig med at pappa og Thv bygde hytta, hjalp de ungene å lage hytte oppe i trærne over hengekøyelunden. Ei flott trehytte. Der lekte de mye da de var små. Men trærne vokste litt ujevnt, og hytta ble skjev. En gang vi skulle leie ut, valgte vi å rive trehuset. Vi tok ikke sjansen på at andre folks unger skulle falle ned og skade seg. Våre var det visst ikke så farlig med Det eneste som står igjen er en planke på tvers og ei vannkran som Marthe spikret fast for å sikre vannforsyningen.

Til høyre for meg står den gamle utedoen. Den er moden for utskifting og skal oppgraderes til redskapsbod. Do har vi inne. Og bak utedoen står annekset. Det sto på tomta da vi først kom hit, men den gangen var det en merkelig kontrapsjon. På 15 kvadratmeter hytte var det to dører, og tre vinduer. Merkelig. Før vi startet byggingen av selve hytta, ble annekset bygd om og fikk veranda. Der inne tilbrakte vi våre to første sommere her på tomta. Vi hadde spisebord og stoler, vi hadde kjøleskap og hybelkomfyr, vi hadde seng og TV. Senga fungerte som sofa om dagen, og om kvelden dro vi den ut. Der sov jeg og ungene, mens Thv sov ut byggestølheten på en madrass på gulvet. En gang det regnet hadde vi gjester. Ti personer satt inne i annekset og drakk kaffe og spiste boller. Det gikk helt supert.

Når vi sitter her i kveldssola nå om dagen, drømmer vi videre om framtida. Da er 15 kvadratmeter anneks omgjort til 30 kvadratmeter ekstrahytte. Så bygger vi trebroer og tredekk mellom hyttene, og så, og så … Det meste blir det aldri noe av, men det er noe av moroa å ha planer.

Bak hengekøyene henger klesvaska til tørk. Og bak der igjen er skogen og havet.

Det er ikke så aller verst å ligge sånn i ei hengekøye sent en kveld og mimre over det som har vært og det som skal komme. Og er vi heldige, kommer neste generasjon unger til å bygge ei ny hytte oppe i trærne. Det hadde vært noe det!

Når jeg ser opp, ser jeg de store furukronene og blå, blå himmel.

Her utnytter vi hver solstråle

Hvor lenge kan man egentlig sitte på en brygge og fiske krabber? I hvert fall i fem timer! Det vet jeg nå. Det har vært strålende solskinn og tropisk varme i et par dager. Når det er sånn, vil ungene helst på stranda før de står opp, men vi voksne holder igjen litt. Det kan lett bli for lange dager der nede.

I går gikk vi ned i ettida. Dagen startet med et bad, og så lå vi litt på håndlkærne våre i sanden. Men det er ganske kjedelig å ligge sånn, og M er usedvanlig sosial. Hun så ganske snart at det foregikk krabbefiske på brygga, og vips så var hun der ute og hadde overtatt kommandoen over både krabbene og fiskesnørets eier.

Jeg holdt meg litt i bakgrunnen, satt litt på stranda og litt på brygga, og ungene klarte seg helt selv. De knuste skjell, festet dem i en klesklype og sendte det over kanten og ned i tangen. Ingen kan kalle det en god fangst: Tre krabber på en hel dags fiske.

Innimellom tok de seg en pause. Jeg serverte kaldt vann, men det holdt jo ikke når de begynte å bli sultne. Jeg foreslo at vi skulle gå opp på hytta for å spise lunsj, men det ble avvist. Opp på hytta? Aldri i livet! I stedet fant de seg en ukjent bestemor med velfylt bollepose, - sa pent takk og så var lunsjen i orden.

Luringene!

Når det ble for varnt i sola, tok de seg en tur ut i vannet. De vasset og dukket seg litt under hyl og skrik. En gang klarte jeg å lokke dem ut på dypere vann, men da ville de ha armringer eller badering på.

Og sånn gikk hele dagen. Jeg hadde ikke med lesestoff, men det er nok å se på nede på stranda: unger og voksne, måker og brennmaneter. Innimellom pratet jeg litt med kjente og ukjente, og så la jeg meg ned i solen innimellom. Det var nesten 30 grader, og utrolig at ungene ikke ble svidd. Ja, jeg også for den saks skyld. Når de to små først har fått et grunnlag, så tåler de sola utrolig godt. Likevel syntes jeg det ble i overkant mye sol i går. Jeg har heldigvis også god hud, og jeg ble ikke brent. Solkrem bruker vi bare når vi må, - uansett hva som står i avisen. Jeg får helt vondt når jeg ser foreldre som smører inn ungene sine med kjemiske stoffer om og om og om igjen utover dagen. Huden kan absorbere det meste, vi gir jo til og med medisinger gjennom huden. Hva vet vi egentlig om innholdet i disse kremene, og hva de gjør med kroppen vår? Skummelt, synes jeg. Bortsett fra om våren før ungenes hud har vent seg til solen, forsøker vi å bruke en t-skjorte som solbeskyttelse. Den har i hvert fall ingen bivirkninger.

Etter hvert begynte folk å rusle opp til hyttene sine for å lage middag, men mine to holdt stand. Lyset forandret seg sånn som det gjør om ettermiddagen, og fikk det litt skjelvende preget det får når solen har varmet opp bakken en hel dag. Til slutt var det bare mine to på brygga. Klokka var sju om kvelden, - og endelig hadde de fått nok.

Det gjelder å utnytte solen mens vi har den.

En solskinnsdag i ferien min

Sommerferiedepresjonen er borte. Sønnen har det fint i Roskilde og jeg har klart å overbevise meg selv om at jeg ikke behøver å bekymre meg så mye likevel.

Sommerferie med sus og dus har rykket inn i livet mitt, og det skyldes særlig en strålende, skinnende sol. Ungene sov akkurat så lenge at vi var fornøyde i dag tidlig. Så var det aviser, blogger, tegnefilmer og frokost ad libitum. Men når man har småbarn i huset er det bare en ting som gjelder på sånne dager: Stranden.

Skal vi ikke dra ned for å bade snart?

Er dere ikke ferdige med avisen?

Og så gikk vi. Ungene iført sine helt nødvendige solbriller. Vi har nemlig vært i byen og kjøpt sommertøy og annet utstyr til to små på sommerferie.

(Kan noen snart fortelle meg hvorfor i huleste bildene ikke kommer parvis sånn som de har gjort før???)

På stranda fikk vi besøk av en venninne og hennes ungeskokk, så var vi en hel leir full av unger, spader og kos. Vannet var ikke akkurat hett, men ungene fikk dyppet seg, og ellers var det nok å henge fingrene i for den som er liten og kreativ og full av spring i bena.

Da alle ble sultne ruslet vi opp på hytta. Det er så deilig med sånne gjester som man bare kan be på kneipbrød og gulost, og så er de fornøyde med det. Jordbær hadde de tatt med selv, og de fikk ben å gå på.

Hva mer har vi gjort? Ungene har herjet vilt og uhemmet i hengekøyene, og vi voksne har drukket te. I ettermiddag kjørte vi tur med William sånn at vi fikk vist ham noe han gjerne ville se.

Da vi kom hjem var det kvelden, og ungene var trøtte som strømper. De har lagt seg veldig sent de siste dagene. Rumper ble vasket, pysjer tatt på, kveldsmat fortært, - men det hjalp ikke. Det er ikke så lett å legge seg når sola skinner inn på verandaen som om det var høylys dag, - enda klokka er ni om kvelden. Dessuten er det så deilig når Thv kiler en på hånden.

Omsider sovnet de. Fortsatt var det sol ute, og vi satte oss til med litt kveldsmat, - en liten doft från den stora värden: tomatbruchetta og et glass god rødvin.

Namse!

Og på verandaen henger to små badekåper til tørk og venter på morgendagen.

Når jeg tenker på sommeren i fjor, er jeg takknemlig for hver eneste dag vi kan få av dette slaget. Sånne dager blir nesten sommerklisjéer, - og da kan vi vel avslutte dagen med en klisjé til. Jeg er svak for eksamensfilmer, og med denne ironiske versjonen blir det balanse i det hele:

Aktiv dag

Så kom de, - to små viltre unger som skal være her på hytta en uke. Det betyr at dagsrytmen må legges om. På en måte er det ergerlig. Nå blir det liten tid til lesing og lating. Fire- og femåringer sitter ikke stille lenge lenge om gangen, og aller helst skal det skje noe morsomt hver dag. I hvert fall hvis man er på ferie. Samtidig er det morsomt. Så skjer det noe for oss også. Det merkelige er at vi også får gjort mer praktisk arbeid når ungene er her. Dagen må planlegges, og så blir det mer struktur på alt.

Vi startet med å spille ludo, - og det er ingen lek. Den ene innslåinga avløste den andre, og spillet tok over en time. Ungene holdt stand, men Thv og jeg byttet på å spille med de gule brikkene. C tok lue på før han gikk ut. Han har ørebetennelse, og han og jeg har vært mye oppe i natt. Vondten har kommet og gått, og så måtte han trøstes selv om klokka var tre i natt.

Og så dro vi på tur - med GPS! Planen var å finne to skatter, - og jammen klarte vi det ikke. Først spiste vi is, - så dro vi til Mærrapanna. Mærrapanna er alltid er reise verdt. Jeg husker at jeg syntes det var litt skummelt å gå akkurat her da jeg var liten. Jeg tenkte meg hvordan det hadde vært da havet sto over dette området, og fiskene gjemte seg under fjellet her.

Det blir noen Walk to paradise garden-bilder av ungene i løpet av året, - uten at jeg dermed skal si at alle er like vellykka.

Cachen Skatten var ikke helt lett å finne. Vi rotet rundt i skogen en stund før M så den under en sten, - akkurat som beskrivelsen sa. Men først måtte Thv lære C å gå på do i skogen. Det var et bilde verdt, men litt bluferdighet har vi jo, tross alt.

Så gikk ferden videre til Elingård. Thv tok oppgaven dypt seriøst, her ble ingen ting overlatt til tilfeldighetene. Koordinater ble sjekket, - og så var det bare å gå.

Elingård er et vakkert skue på denne tiden av året. Det er roser oppover veggene, og over alt er det grønt.

Thv går fort forbi jasminen, for den får ham til å nyse. M måtte lukte skikkelig på den,

med det resultat at hun ble skikkelig bestøvet.

På geocaching.com hadde vi lest at skatten skulle være i hagen, så da gikk vi dit. Jeg merker at jeg er litt dårlig til å lete. Når jeg ikke finner noe med en gang, så begynner jeg veldig fort å tro at noen har fjernet den og at den ikke finnes der lenger. Men det gjorde den altså. Og denne var spennende. Boksen var full av både det ene og det andre, og M bare måtte ta ut et lite smykke, en nål. Det føltes litt gjerrig å legge igjen en boks med såpebobler, men det var det eneste vi hadde.

Etterpå bar det hjem til grillmiddag og jordbær med fløte, - en skikkelig sommermiddag. Og så var det avislesing. Hun leser avisen - han leser et dameblad.

Motorsagmassakre herved bestilt

Det er det samme hvert år: Trærne har en tendens til å vokse. Det betyr at utsikten vår blir mindre og mindre. Thv hugger et og annet tre på naboenes tomt, men det monner så lite. Det bevarer bare det lille sjøgløttet vi allerede har.

På kjøkkenverandaen ser vi et lite glimt mellom trærne.

Så du ikke noe, sier du? Kom skal jeg zoome inn for deg. Hvis du legger godviljen til, ser du at himmelen blir en anelse mørkere blå nede mellom trærne. Det er havet!

Forhåpentligvis hjalp det. På den store verandaen danner trærne en v,- og der kan vi faktisk se havet. Om kvelden glir danskebåten forbi, men fordi glenten mellom trærne er så liten, går det utrolig fort før den er ute av syne. Der er danskebåten, roper vi - og så er den borte.

Zoomer vi inn her ser vi til og med en av holmene og en og annen seilbåt.

Når jeg går opp på en stol, kommer jeg en halv meter høyere, og da blir det straks bedre. Da går det fra å kalles sjøgløtt til å bli utsikt.

Det tar oss en fire - fem minutter å gå ned til stranda. Veien vi går på er en riktig romantisk sommervei, så vi lider ingen nød.

Men likevel! Om vinteren hugger grunneieren litt ved i skogen her. Problemet er bare at han aldri finner på å hugge foran hytta vår. Skulle du få lyst til å gå berserk i Oksrødskogen med en motorsag, så kommer det ingen klager fra oss.

Jeg kan jo drømme!

Nytt leketøy

Thv har hatt lyst på en sånn lenge, - veldig lenge. Men som med alt annet leketøy for barn, så koster det penger. Vi har pratet litt fram og tilbake om det, og Thv har hele tiden argumentert med at det er så nyttig. For noe sprøyt! Skulle vi ha en, så skulle vi i hvert fall være enige om at det er et leketøy; riktig nok et nyttig leketøy, men det er ren bonus.

Vi er enige. Det er et leketøy, og i dag har vi kjøpt leketøyet. Riktig nok valgte vi fjorårets modell. Den kostet 20% mindre enn årets. Funksjoner og alt er det samme som på den nyeste modellen, men designet er litt annerledes. Men hvor mye kan et design egentlig endre seg på et år? Det viktige for meg er at den er lett å betjene. Det er denne, og jeg tror allerede jeg kan bruke den.

Vi skal selvfølgelig bruke den til å finne veien sånn at vi ikke roter oss bort. Det er her nytten kommer inn. At vi ikke har for vane å rote oss bort, og at jeg er født med innebygd GPS forbigåes i stillhet. Men jeg har altså mine helt egne planer med nyanskaffelsen. Jeg har nemlig lest om Geocaching, og det høres så moro ut. Ideen går kort ut på at noen gjemmer en liten plastboks med en loggbok og noen småting et eller annet sted ute i naturen eller i en by. Så legges koordinatene ut på geocachings hjemmeside. Nå er det fritt fram for alle som vil å farte av sted for å finne skatten. Poenget er altså at man må ha en GPS, - og det har vi nå. Det er lagt ut sånne cacher over hele verden, og da jeg sjekket i dag, fant jeg ut at det er drøssevis av dem rundt i vårt fylke også.

Jeg bare måtte av sted med en gang. Vi forsøkte oss på den som ligger aller nærmest her vi bor, bare en km unna, faktisk, men den fant vi ikke. Dessuten var det folk der, og noe av poenget er at ingen andre skal se hva man finner. Men vi gir ikke opp. We’ll be back!

Så tok vi bilen og dro over til Blomsterøya. Riktig nok gikk broa opp, og vi måtte vente mens Balder passerte. Det gjorde ikke noe. Været var fint, og utsikten bedre.

Så var vi der, - eller i nærheten. Det var spennende å se hvor nær vi ville komme, og om vi i det hele tatt ville finne skatten.

Da GPS-en viste at vi var der vi skulle være, var det bare å begynne å lete. Det var ikke så lett som jeg hadde trodd. Innenfor et område på noen titalls kvadratmeter er det utrolig mange gjemmesteder, men plutselig så jeg den. Akkurat da kom en dame kjørende, og så måtte jeg late som ingen ting før jeg plukket den fram.

Jeg åpnet boksen. I lokket var det festet informasjon om hva dette er for noe. Boksen var liten, mindre enn jeg hadde trodd. Det er nok lurt at den er så liten som mulig. Det skal tross alt være mulig å stikke den vekk sånn at ikke den blir funnet ved en tilfeldighet og kanskje fjernet.

Denne boksen var stappfull av små duppedingser, og det er lett å se at det er barn involvert i denne leken. Sånn skal det bli hos oss også. I morgen flytter vi på hytta, og til uka skal C og M være hos oss. Gjett om vi skal på skattejakt i Østfold.

Vi skrev oss inn på loggremsa, og til tross for at denne boksen ble lagt ut 11. juni, hadde det allerede vært mange der før oss. Da vi kom hjem, gikk vi inn på geocaching. com og skrev en logg for akkurat denne posten. Det finnes også et nettsted for norske geocachere.

Vi kom oss ut på tur, og det er noe av poenget. Dagens tur var ikke akkurat for trim å regne, men det vil endre seg etter hvert. Mange av skattene krever at man tar seg en tur dypere inn i skog og mark.

Dette blir moro!

Blomster, bed og et billig bord

Vi er ikke helt ferdige med utestua vår, men nå er det altså like før. Nå som vi har fått så stor plass, vil vi ha litt større møbler. Ønsket var et større bord og en skikkelig sengebenk som vi både kan sitte i når vi spiser og sove middagslur i etterpå. I går dro vi på turne til alle bruktbutikker her i Fredrikstad og i Møss. Sengebenken fant vi ikke, men på FASVO i Fredrikstad sto et flott bord, - mye finere enn det vi hadde tenkt. Bordet er i furu heltre, og det har en ekstra plate. Det er plass til to plater, men den siste har dessverre blitt borte på veien. Vi er kjempefornøyde, - ikke minst med prisen:

350 kroner!

Egentlig skulle vi ikke ha noe annet enn møbler denne gangen, men det er rart med det. Det er lett å tro at man ser gull når man vandrer rundt i andre menneskers etterlatenskaper. Thv kjøpte selvfølgelig bare tant og fjas, - det får ikke plass her en gang. Jeg derimot fant kvalitetsvarer! Sånn er det med den saken. Jeg fant et fat fra Arol i Halden, - riktig fint var det. Dessuten falt jeg for denne keramikkrukka. Den er perfekt på det nye bordet. Jeg likte både formen og dekoren. Hvor den kommer fra aner jeg ikke.

Gjør du?

Dagen i dag har i sin helthet vært brukt i hagen. Thv har snekret, og jeg har beveget meg fra blomsterbed til blomsterbed. Jeg har luket og bundet opp roser. Nå ser det pent ut over alt. I morgen skal plenen klippes. Utestua har også fått en omgang med feiekosten. Det må jo gjøres rent der også, selv om det ikke er inne i huset.

Kvelden skal tilbringes der ute. Det er lite å se på TV, og vi har en hel bunke aviser vi aldri fikk lest sist uke. Dessuten har jeg vært på Narvesen og investert i noen interiørblader. Det er en liten sommerpresang fra meg til meg selv. Noen tente lys, noe godt i glasset, en lun genser og så kan vi bli der ute til det er sengetid.

Ha en hyggelig kveld der du er.

Nye antikviteter, - pøh!!!

Når vi har en frihelg, sånn som vi har hatt nå, har vi lett for å bli gående her hjemme ved teltene. Det er hyggelig nok, men gir få nye impulser. Da vi leste avisene i morges, stoppet jeg opp ved denne annonsen:

Jeg har hørt om Dyhre hagesenter tidligere, men aldri kommet meg dit. Nå har det seg sånn, at dette stedet ligger like ved der våre venner holder på å gjøre spennende ting med sommerhuset sitt, og så kunne vi slå to fluer i en smekk.

Vi dro på søndagstur!

Dette hagesenteret har spesialisert seg på å ta inn alle slags dingser og duppeditter som kan brukes som dekorasjoner i hagen. De har hagemøbler, hageredskaper, kurver, kopper og kar, - og alt av det gammeldagse slaget. Jeg liker en sånn litt shabby chic stil i hagen, men dette skurret litt for meg. Det er morsomt å gå på loppemarkeder og i bruktbutikker for å finne gamle gjenstander, - ting fra en forgangen tid som kan brukes på nytt. Her var det mye som så gammelt ut, og rusten lå tykt på enkelte av gjenstandene. Men når vi så nøye etter, viste det seg at det meste av de som var til salgs var liksomgammelt. Sannheten var nok at det var nyprodusert og så herjet med for å se slitt ut. Juks, spør du meg.

Prisene var også helt vanvittige. Jeg ønsker meg en hagekanne i zink. Om jeg kjøper den ny eller gammel, spiller ingen rolle for meg. Uansett blir den jo slitt og gammel med årene. Her fant jeg en jeg kunne tenke meg, men den kostet altså over 800 kroner! Du ser den helt til høyre på bildet over her. Da jeg gikk litt lenger inn i butikken fant jeg en til,- og en til. Noen antikvitet var det altså ikke snakk om.

Likevel var det ingen bomtur. Både butikken og gartneriet var en estetisk nytelse. Over alt var det laget små tableauer, og ingen ting var overlatt til tilfeldigheten. Inne i gartneriet sto det gamle potter, stoler og bord. På bordene var det lagt fram hageblader, slik at man kunne sette seg ned for å bli inspirert. Gartneren vi snakket med var ivrig og kunnskapsrik, - og vakker. Han var kledd i harmoni med resten av stedet, og inngikk kanskje som en del av dekorasjonen. Til salgs var han neppe!

Prisene på plantene var rimelige, og de hadde utrolig mye flott å tilby. Blant annet hadde de flere historiske roser, og en sånn skal jeg tilbake for å kjøpe litt senere.

Jeg kjøpte en diger hvit lobelia og noen krydderurter. Thv fikk endelig utvidet drueplantasjen sin med et nytt eksemplar, - en rondo.

Gamle hageredskaper og zinkkanner får vi lete etter andre steder.

En lørdagskveld i hagen

Utestua vår er nesten ferdig. Egentlig var det i kveld vi skulle innviet den med en liten grillfest, men så kom det kjølige været og vinden. Dumt av oss, kanskje, for da vi var ute i ettermiddag var det ganske lunt og fint. Sånn er det i en liten dal: Vinden får aldri skikkelig tak, og det er nesten alltid mulig å finne en varm krok. Clematisen har begynt å blomstre på utestueveggen, og det fineste er at den også blomstrer på innsiden av veggen.

Roser og peoner springer ut over hele hagen, og snart er det farger over alt. De største peonene sprang ut her om dagen, men de er nesten for tunge. Da de fikk litt regn på seg, bøyde de seg nesten helt ned til bakken.

Jeg plukker inn noen blomster og legger i en skål, men de varer ikke så lenge. Ute står de lenger, men da må det ikke blåser for sterkt. Kronbladene drysser som løv om høsten med en gang det begynner å blåse.

Sånn er det med de gule rosene også. De er vakre når de står i knopp, men så snart de har sprunget ut visner de med en gang. Heldigvis er de såkalt remonterende, så de blomster om og om igjen nesten hele sommeren.

De fleste rosene i hagen er røde eller rosa, og nå begynner det å bli mange av dem. Riktig nok dør et par av dem hver vinter, men jeg forsøker å plante fler enn dem som dør. Jeg vil fylle hele hagen med roser.

Kattene er strålende fornøyde med at vi er ute i hagen. De forstår ikke hvorfor vi ikke er like mye ute resten av året. Simring klenger seg på Thv uansett hvor han går. Bare se på det tilfredse smilet hennes. Meg snakker hun bare med når hun må. Jeg er da både kjekk og grei mot henne, men det er ikke meg hun er glad i. Det får jeg leve med.