Jeg sitter her og leser om puppene til Eben Esther. De er fine, de - og hin ser veldig fornøyd ut.
Så slår det meg: Tenk om Thv skulle få lyst på sånne pupper. Hva ville jeg syns om det?
Det er forresten totalt usannsynlig
- så lenge jeg har mer enn nok for to!
Antagelig er jeg den siste i Norden som leser Vi, de druknede, - men jeg er altså ikke av de raske. Først tar det litt tid før jeg oppdager de bøkene alle leser. Jeg må jo høre at folk snakker om dem, lese om dem i avisen og denslags før det går opp for meg at dette kanskje er en lesing verdt. Og det er altså Vi, de druknde med sine 688 sider. Først fikk jeg den i lesesirkelen, men det gikk jo ikke sånn midt i arbeidsåret. Det er faktisk ikke bare romaner som skal leses. Etter at jeg hadde hatt den min lovlige måned, hadde jeg ikke fortært stort mer enn 1/3 av sidene. Kanskje jeg har latt meg inspirere til slow reading. Så måtte jeg jo bare gi den videre. Men nå har jeg et bibliotekseksemplar, - og det enda på originalspråket, og jeg har ferie og god tid. Det er et sant svir!
Innimellom lesingen går jeg av og til inn på bokens nettsted. Der er det mye snadder å finne. Noen filmsnutter med forfatteren er alltid interessant, særlig siden han er en sånn knakende kjekk fyr. Så finner jeg bilder fra Marstral og deromkring fra den tiden handlingen i boken finner sted. Bildene er akkompagnert med sitater fra boken. En film er også lagt ut, - en stumfilm fra Ærø tatt opp i 1929. Den er et klenodium og vel verdt å se enten du skal lese boken eller ikke.
Men så til dagens poeng. Til tross for unger og sommervarme fikk jeg en time for meg selv i formiddag. Da rigget jeg meg til med bok og et glass kald drikke. Da jeg kom til side 276 nikket jeg gjenkjennende. Her skriver Carsten Jensen om det samme som jeg har vært så opptatt av: Hvorvidt livet og livets gang kan være urettferdig. Det er pussig at det skal være så deilig å se sine egne tanker på trykk, formulert på en sånn elegant måte:
Jo, det var riktignok tragisk for de efterladte eller for den, der blev snydt for størsteparten af sit liv. Men uretfærdigt var det ikke. Døden var hinsides den slags begreber. Det forekom ham, at de efterladte ofte glemte deres sorg til fordel for frugtesløse anklager mod tilværelsen. Ingen ville jo finde på at sige, at vinteren var uretfærdig mod træerne og blomsterne. Man kunne godt blive beklemt, når solen slukkede sit lys, og overisning gav skibet en farlig slagside. Men indigneret, oprørt eller vred, nej. Det var jo meningsløst. Naturen var hverken retfærdig eller uretfærdig. Begge dele var menneskets privilegium.
Godt sagt!
Jeg har skrevet om det mange ganger før, og jeg gjør det igjen: Jeg er totalt talentløs på å ha ferie. I dag vurderer vi å flytte ut på hytta. Men er ikke det flott da, tenker kanskje du . Og på mange måter er det flott, - på andre måter ikke. Det er flott når alle i slekta er på plass i sine sommerhus, det er sosialt, det er liv og røre, vi bader, vi padler, vi jobber og maler - da er det strålende. Det er aktivitet og det skjer noe, og sånn kommer vi helt sikkert til å få det i sommer også. Men foreløpig er det stille der ute, og i prinsippet har ikke stedet noe å by på som ikke vi allerede har her hjemme. Og sånn er det for hele familien.
Da ungene var små kunne vi ikke komme fort nok ut dit, men nå nøler vi alle sammen. Hvis Marthe har noen fridager i Oslo, så har hun alltid andre planer. Henrik har absolutt ikke lyst til å være der, og det har heller ikke mine foreldre. Da vi hadde to uker med tropevarme for en stund siden, var vi i full jobb og hadde lite der å gjøre. Ikke for det, - hadde vi virkelig vært motiverte, kunne vi kjørt fram og tilbake. Det er bare 15 minutters ekstra kjøretur. Men selv om det var 30 graders varme, hadde ingen i generasjonen over og under oss heller lyst til å bo der.
Jeg lurer på hva det kommer av. Da foreldrene mine hadde hytte der ute, bodde de der fra april til august hvis været var bra. De kunne ikke tenke seg noe bedre. Nå tilbød jeg pappa å bruke hytta litt, men han sa nei takk. De har det bedre hjemme. Kjøreturen ut til havet er så kort, at de velger å reise hjem igjen etter en badedag. Og sånn har vi det alle sammen.
Når jeg jobber lengter jeg etter å ha fri og kunne gjøre fritidsting. Problemet er bare at det går så fort over. Når jeg har fått sove til ni noen dager, sittet i en stol og lest en roman eller to midt på dagen, hatt noen lange lunsjer, - så er jeg liksom forsynt. Det er grenser for hvor lenge jeg trenger å hvile for å hente meg inn igjen. Så skal det males litt her og der, og når sant skal sies kunne jeg godt vært litt mer aktiv på den fronten. Når man eier to store trehus er man i prinsippet aldri arbeidsledig.
Her hjemme har vi fått skikk på hus og hage. Så står vi opp, leser aviser, prater litt, rydder litt, maler litt, steller litt i hagen … Og så da? Det er jo fullstendig meningsløst!!!
Det slår meg at jeg kommer til å bli en totalt talentløs pensjonist også!
Det er nok ikke bare jeg som har en viss bussjåfør i tankene nå om dagen. Vi er mange som har lest Bussbloggen om livet hans som bussjåfør i Bergen. Samtidig har han skrevet en del om det som har vært vanskelig i livet, blant annet om psykiske problemer. Nå i det siste har visst verden gått litt i svart for ham.
Og her om dagen ble det stille. Bloggen er rett og slett fjernet. Kanskje orket han ikke eksponere seg lenger. Kanskje ville han bare ha en pause. Kanskje kommer han tilbake.
Nå lurer jeg på om det er noe jeg skal gjøre med det. Når folk forteller hele verden at de er så tungt depressive at de knapt orker mer, - hva gjør man jeg da?
Bussbloggen er en kjent og hyppig lest blogg. Bussemann selv skriver også i en avis, og jeg må jo regne med at det finnes folk som kjenner ham personlig og løper hjem til ham og ringer på døra og tilbyr seg å hjelpe.
Er det det?
Men jeg bekymrer meg.
OPPDATERING
Den luringen, - han er på igjen. Det var da enda godt.
Nå må jeg finne noe annet å bekymre meg over.
Sånn, - der landet jeg sånn noenlunde. Vi har ryddet huset og er klare for å legge oss. Foran ligger sju uker med ferie.
Jeg burde juble og være superlykkelig, - og hvis jeg ikke jubler og er superlykkelig, så burde jeg holde kjeft. Det må jo være frustrerende for alle som har korte ferier å høre at jeg ikke er særlig fornøyd akkurat nå. Og jeg vet rett og slett ikke hva det kommer av. I samme øyeblikk som det gikk opp for meg at ferien har begynt, så drev en liten derpresjon inn bakveien i hjertet mitt. Jeg visste det jo, - for sånn er det alltid. Nei, forresten, - ikke da ungene var små, for da hadde vi nok å henge fingrene i, - men de siste årene har det vært sånn.
Ute regner det. Vi har bestemt oss for å bruke de første dagene på å få skikk på hus og heim, og det har jeg faktisk lyst til, og det trengs. Så drar vi på hytta i slutten av uka. Jeg har fri, for pokker. Jeg kan gjøre hva jeg vil, alt det jeg ofte ikke rekker: Lese, sove, strikke … Men jeg vet ikke hva jeg egentlig vil, og jeg kjenner apatien sige inn over meg.
Det er jo ikke det at jeg ikke vil ha fri. Jeg elsker å ha fri - i helgene, i korte ferier på en uke eller sånn, når jeg har en plan om noe jeg skal gjøre. Toppen av lykke er en hard og tøff fredag på jobben, og så komme hjem til et all right ryddig hus og sette seg ned for å kjenne på følelsen av å ha ei helg uten planer foran seg. Da er det liksom så fortjent. Men nå føler jeg meg totalt unyttig. Samtidig har jeg ei stor hytte og et stort hus - og begge stedene kan by på nok malerarbeid og vedlikehold for et helt liv. Jeg behøver ikke å være uvirksom. Det merkelige er at jeg får gjort mer av denslags når vi jobber, etter arbeidstid, en søndag formiddag. Jeg jobber best når jeg allerede er i siget, når jeg har litt kort tidsfrist.
Akkurat nå har jeg ikke lyst til noen ting.
Hva i huleste er i veien med meg?
Er jeg helt sjuk huet!
Hvor sliten går det an å bli uten å ha gjort noe? Jeg veltet inn døra her klokka fire og falt om i sofaen. Men ikke har jeg gravd grøfter, og ikke har jeg murt vegger - jeg har bare vært sammen med eksamensungene mine, veiledet dem, fulgt dem på do, sjekket formaliteter før innlevering. Kan man bli sliten av sånt?
Thv måtte gi meg en brødskive i den ene hånda og et glass drikke i den andre. Jeg orket ikke gjøre det selv. Nå er batteriene satt på lading, og snart er jeg mitt gamle, nyladede meg.
Da skal det bli vei i vellinga igjen!
Jeg har gått mange runder med meg selv når det gjelder aktiv dødshjelp, eutanasi. Det er en sak med så utrolig mange sider, så mange vikarierende motiver, så mange etiske aspekter at det har tatt meg lang tid å lande. Jeg er i prinsippet imot at samfunnet skal ta livet av innbyggerne sine enten bakgrunnen er den ene eller den andre, men fortsatt er jeg i tvil.
Og på mandag kveld ble jeg utfordret igjen. TV2 viste en prisbelønt dokumentarfilm, The suicide tourist om assistert selvmord. Det faktum at de fleste mennesker kan velge å ta sitt eget liv om de virkelig vil dø, har vært ett av mine argumenter mot dødshjelp. I Sveits (og noen andre land) kan dødssyke, lidende, mennesker få hjelp til å begå selvmord. Assistert selvmord, kalles det. Organisasjonen med det talende navnet Dignitas tar seg av alt det praktiske. Den syke søker en av organisasjonens leger om å få resept på en dødelig dose barbiturater. Så reiser han til organisasjonens leilighet i Zürich, og der blander en sosialarbeider den dødelige dosen som pasienten så drikker selv.
Hovedpersonen i mandagens program var Craig Ewit. For relativt kort tid tilbake fikk han diagnosen ALS. Han hadde blitt raskt sykere, og i en alder av 59 år var han nå avhengig av pustemaskin. Hans kone pleiet ham, og det var rørende å se det fine forholdet mellom de to. ALS kan utvikle seg raskt, og mange får en tøff slutt på livet. Craig Ewit var opptatt av dette. Han hadde resignert, og mente selv at han hadde to valg: En verdig, selvbestemt død eller mye lidelse og likevel død. Det er ingen lettvint beslutning å bestemme seg for å avslutte sitt eget liv, og det var imponerende å høre Craig Ewits argumentasjon og veloverveide refleksjon over de valgene han hadde i livet. For en modig mann! I slutten av programmet fikk vi følge ham til Sveits der han sovnet rolig inn i døden etter å ha drukket en dødelig dose sovemedisin.
Så langt så vondt. I mine overveielser for og imot dødshjelp har jeg ikke hatt store motforestillinger mot selvmord. Men uten å si det direkte, åpnet programmet opp for en ny problemstilling. Selv om Craig Ewit var innforstått med at sykdommen før eller siden ville ta livet av ham, var han fortsatt ikke klar for å dø på det tidspunktet han tok valget, og han ønsket det på ingen måte. Men han følte altså at han måtte velge mellom to onder, - pest eller kolera. Selv om han var alvorlig syk, syntes han fortsatt livet var verdt å leve. Lidelsene var ennå ikke så store at de overskygget livsgleden. Aller helst ville han ha ventet en stund til. Problemet er bare at assistert selvmord innebærer at pasienten selv drikker sovemedisinen. Sykdommen ville før eller siden hindre Ewit i å svelge, og da ville denne måten å forlate livet på være fratatt ham. Skulle han selv velge når han ville dø, måtte det bli før heller enn siden.
Dilemmaet ligger klart i dagen: Hadde det vært lov med eutanasi, kunne Ewit fått lov til å leve en stund til. Kanskje ville det dreid seg om noen uker, - kanskje år. På det tidspunktet lidelsen ble større enn livsgleden, ville han kunnet gi beskjed om at han ville dø. Så ville noen gi ham den foreskrevne sovemedisinen intravenøst. Men det er altså ikke lov, - noe jeg hittil har støttet. Nå vet jeg ikke lenger. Hvis det ene er lov, åpner det for nye dilemmaer. Jeg oppfatter det som uetisk at Craig Ewit ikke våget å utsette sin egen død, fordi han visste at ingen ville kunne hjelpe ham med det på et senere tidspunkt. På den måten ble han både sviktet og overlatt til seg selv.
Jeg må tenke!
I hovedoppslagene i dagens radionyheter har ordet stigmatisering vært brukt om og om igjen. Det handler om forvaringsdømte fanger på vei ut i frihet. Selv om forvaringsdommen er opphevet, får den forvaringsdømte ikke komme ut i samfunnet før han har en bolig. Man mener vel at han ikke vil klare seg, hvis han ikke kommer inn i ordnede forhold. Det er her problemene starter. Innslaget på nyhetene handlet først og fremst om kommunenes unnfallenhet, - men det lar jeg ligge nå.
Få, om ingen, på det private boligmarkedet vil leie ut til en forvaringsdømt. Er man dømt til forvaring, betyr det ofte at man har begått grove volds- eller sedelighetsforbrytelser. Det er skremmende, og forvaringsdommen gjør det enda mer skremmende. En forvaringsdom signaliserer at noen har ment at det var fare for gjentagelse av handlingen.
Det jeg hengte meg opp i, var bruken av ordet stigmatisering. Vi er stigmatiserte, sa en tidligere fange i et intervju. De er stigmatiserte, sa fengselsdirektør Knut Bjarkeid. Det handler om stigmatisering, sa reporteren. Jeg vet hva et stigma er, og jeg trodde jeg visste hva stigmatisering var. Likevel reagerer jeg på bruken av ordet her. Et stigma er et merke, og det blir brukt i mange sammenhenger, - også religiøst. Når vi sier at noen er stigmatisert, mener vi at de har fått et merke på seg, noe hefter ved dem som gjør at vi skal holde oss unna dem. Spedalske var stigmatiserte i gamle dager. Somaliere i Norge er stigmatiserte. Den som har forgått seg kriminelt på en eller annen måte er også stigmatisert. Men jeg har alltid følt at ordet hadde en viktig tilleggsvalør: Den stigmatiserte blir på en eller annen måte utsatt for en urettferdighet fra den som stigmatiserer. Den spedalske kan ikke noe for at han er spedalsk, somaliere i Norge klarer seg ofte bra og den som har gjort noe galt kan ha flere sider, gjøre opp for seg og få en ny sjanse. Stigmatiseringen av disse menneskene er altså noe vi egentlig mener er galt og uønsket, noe som bygger på våre fordommer, - og det er sånn jeg mener ordet blir brukt til vanlig.
Tar jeg feil?
Da ordet stigmatisering ble brukt om de forvaringsdømte i dag, skurret det altså litt for meg. Jeg mener selvfølgelig at forvaringsdømte også skal få en ny sjanse, og det må være fortvilet at de ikke får et sted å bo. Samtidig sier ordet meg at de som stigmatiserer begår en slags feil, kanskje til og med et overgrep: Det private boligmarkedet burde skjerpe seg, og leie ut sine hybler og leiligheter til forvaringsdømte. Og der faller jeg av. Om jeg hadde en hybel eller en leilighet, ville jeg kunne leie den ut til en spedalsk, en somalier og en vinningsforbryter, - men jeg ville kvie meg for å leie den ut til en forvaringsdømt. Sånn er det bare. Han bærer et stigma som ville advare meg, og jeg synes ikke det er urettferdig, - bare trist. Det betyr ikke at jeg ikke beklager det. Jeg ønsker folk som har vært i forvaring lykke til med resten av sitt liv, og jeg håper de får hjelp til å finne et sted å bo. Likevel synes jeg ikke det private boligmarkedet har noen del i dette. Det stigmaet de har er en nødvendig konsekvens av den handlingen de har begått, - ikke en urettferdighet.
Gi meg gjerne litt motbør!
På skolen vår underviser vi ofte veldig store grupper, - opp til 60 elever. Da er vi to, noen ganger tre, lærere i klasserommet. Det er mange fordeler med denne måten å jobbe på, men fordelene lar jeg ligge denne gangen.
Det er spesielt i noen typer situasjoner jeg ser ulempene, og de handler ikke om formidling av fagstoff. Da er det nemlig ofte en fordel med flere fagpersoner. Som voksne vil og skal vi også snakke med ungene om moralske spørsmål, og vi skal fortelle dem noe om hva vi som samfunn oppfatter som rett og galt. Nylig hadde en elev ved skolen sparket og slått en medelev gjentatte ganger. Rundt de to sto en stor flokk medelever. Mange bare sto der, andre heiet på en av kamphanene, og enkelte elever filmet hele seansen. Den ble senere lagt ut på YouTube. Ingen løp for å hente de voksne.
Det er en utfordring for oss lærere å skulle snakke med elevene om sånne saker i ettertid. Elevene er mange, og de representerer ulike syn på saken. Selv om vi voksne skal lede samtalen, er det viktig at elevenes syn, forklaringer, tanker og følelser også kommer fram. Tidligere, da jeg nesten alltid var alene med elevene, var ikke dette noe problem. Nå synes jeg det er det. Lærere er også mennesker, og vi blir engasjerte. Når den ene sier noe, trigger det også de andre voksne. Så tar den ene ordet etter den andre. Elever som rekker opp hånden får selvfølgelig stafettpinnen, men veldig få gjør det. Det forstår jeg godt. Lærerne er voksne. De er velformulerte og de sitter med makta, bukta og begge endene. Når to eller tre lærere står der og er indignerte, hender det at elevene bare resignerer. De blir tomme i blikket og nærmest venter på at vi skal bli ferdige. Når det skjer, blir det lite igjen av det vi egentlig hadde forventet skulle bli resultatet av en sånn samtale. Sist dette skjedde fikk jeg et bilde, en lyd, inne i hodet mitt. Vi voksne minnet meg om tre hakkespetter som byttet på vårt: Hakk-hakk-hakk-hakk!
Det er ikke bra!
Og jeg kan føle det samme i mindre dramatiske situasjoner. Noen ganger går jeg hjemme og tenker på noe jeg vil formidle til elevene. Jeg kan ha lest noe i avisen, det kan handle om politikk, moral - hva som helst, og det er ofte noe positivt. Nærmest ubevisst legger jeg en strategi for hvordan jeg skal legge dette fram for ungene. Jeg mener jeg har noe viktig å formidle, og skal jeg nå fram, må jeg gjøre det på den rette måten for å treffe dem hjemme. Min strategi er ofte å legge bort det moraliserende, det indignerte. I stedet forsøker jeg å gå på baksiden av elevene for å få dem til å spille på lag med meg. Det handler jo på mange måter om å forføre tilhørerne sånn at de våkner. Så gjør jeg det, - jeg sier det jeg vil og er jeg heldig kan jeg se at jeg har klart å tenne et lys i øynene på noen av dem. Yessss! tenker jeg. Jeg traff dem!
Men så går det galt! Det er sjelden jeg har hatt mulighet til å snakke med de andre lærerne om hva som skal skje. Ofte er dette bare en gjemt tanke i hodet mitt, ofte skjer det spontant eller fordi det byr seg en anledning, en anledning jeg har ventet på. Nå, akkurat nå er det rette tidspunktet, tenker jeg og så griper jeg ordet. Så skjer det at en av de andre lærerne også er engasjert i det jeg sier. Hun eller han er mest sannsynlig enig med meg, og blir tent av det jeg sier. Men denne læreren ser saken fra et annet perspektiv enn jeg gjør, og hun eller han har ikke hatt anledning til å legge noen strategi. Rett etter at jeg er ferdig, kommer denne læreren med et innspill til saken, et innspill med en helt annen vinkling enn den jeg brukte. Kanskje er han eller hun litt ergerlig, indignert og har behov for å fortelle de unge hvor skapet skal stå. I sånne situasjoner føler jeg at alt faller til jorden. Det bitte lille lyset jeg så i øynene til noen av eleven slokner. Et magisk øyeblikk er over.
Antagelig har jeg også, uten å vite det, ødelagt noen magiske øyeblikk for andre lærere.
Det er heller ikke bra!
Synes jeg!
Noen av elevene mine har lopper i blodet. Vi snakker ikke om et par-tre av arten, men horder, kolonier, mengder, kubikkmeter med lopper.
Jeg ber elevene om å roe ned loppene sine, eller kaste dem ut. Det er ikke sikkert det er en god idé. Kanskje hadde det vært bedre om de trente dem opp og startet loppesirkus.
Det kunne jo fort bli et levebrød.
 | livetleker på Nok for to |
 | Anemone på Nok for to |
| livetleker på Nok for to |
 | 9na på Nok for to |
| livetleker på Hengekøye, himmelkøye, … |
