Liselotte nummer to

Allerede mens jeg strikket den første Liselotte-jakken, planla jeg den andre. Den skulle også være i alpakkaull av hippieslaget, men denne gangen i hvitt. Riktig nok får man ikke alpakka i aldeles kritthvitt, men naturlig hvitt er også pent.

Jeg fulgte den samme oppskriften, og dermed ble resultatet like vellykket som første gang. Den sitter som et skudd. Jakken skal jeg bruke til kjoler og hvite bukser på kjølige kvelder utover sommeren. Jeg har allerede brukt den to ganger.

Det viktigste med hele jakken er den store, røde fløyelsknappen. Da min svigermor døde i 1991, arvet jeg hennes knappeeske. Den var full av knapper av alle slag. Noe var rester etter ting hun hadde sydd, hun var nemlig utdannet dameskredder. Men hun kalte seg også loppedronningen fordi hun elsket å gå på loppemarkeder. Der kjøpte hun ofte klær som hun senere sydde om. Som gift hadde hun god økonomi, men likevel likte hun godt å få mye ut av lite. Noen ganger kjøpte hun et plagg bare fordi det hadde flotte knapper. Så klippet hun dem av og kastet plagget. Hvor den røde nappen kom fra, aner jeg ikke, men den har ligger der i boksen og ventet på å bli brukt i mange, mange år. Aller helst skulle det vært tre av dem, men det var det altså ikke.

Fire år og første forsøk

Hva er det egentlig du driver med, Hege?

Ikke så fort! Få se hvordan du gjør? Er det strikking?

Kan jeg prøve?

Under der og rundt der og …

Oj, - der falt masken av!

Hjelp!

Det blir så mange tråder. Kan du holde tråden over fingeren din? Skal jeg trykke der? Faller den av da?

Jeg fikk til en maske!

Nesten!

Litt!

Kanskje!

Her kommer ekornvottene

Både på mail og i kommentarfeltet er det mange som har bedt meg om oppskrift på ekornvottene jeg har vist bilder av her på bloggen. Men det er ikke så enkelt som dere tror. For det første har jeg tegnet av ekornet fra et par votter jeg så på en pandurokatalog. Det betyr at jeg har stjålet mønsteret, og da føles det litt på kanten å legge ut mønsteret her. Nå gjør jeg det likevel, og håper på tilgivelse. Opprinnelig strikket jeg vottene i barnestørrelse. Jeg har brukt heftet Selbustrikk fra Rauma Ullvarefabrikk (LVS-5). Jeg kan selvfølgelig ikke legge ut mønster derfra her på siden, men heftet er lett å få tak i.

På s 9 finnes en barnevott (Mønster nummer 10). Maskeantallet her passer noenlunde til ekornet, og jeg har strikket dem i Finullgarn og pinner nr 2.5. Bruker du tretråds garn og pinner nr 3 blir vottene selvfølgelig større. Det er på denne votten du finner den søte kona på tommelen, Aina.

På et senere tidspunkt strikket jeg et par ekornvotter til Therese. Hvilken oppskrift jeg brukte da, husker jeg ikke. Men hun har en liten hånd og fikk derfor en liten damevott.

Så ville datteren min ha et par. Hun heter Marthe, derfor finner dere en M øverst på votten. Den kan dere selvfølgelig bytte ut med en annen bokstav. Marthe har store hender, og måtte derfor ha en større vott. Mønsteret til den votten har jeg her. Som dere ser, mangler tommelen. Jeg brukte en gammel votteoppskrift som hadde samme maskeantall som denne votten, og så ble det bra.

Dette ble ganske rotete, men jeg håper dere kan bruke noe av det. Som dere ser er det ikke så enkelt som man skulle tro. Når jeg strikker sånne ting, mekker jeg det til på forskjellig måte. Jeg kombinerer flere oppskrifter og tilpasser det garntype og ikke minst størrelsen til den som skal ha votten.

Lykke til!

Bitte, bitte små

At babyer, kattunger og små seler appellerer til beskyttergenet vårt, kan jeg forstå. Verre er det å skjønne at dette også gjelder for små selbuvotter. Jeg har ikke strikket så mye i høst, men nå er jeg i gang igjen. En jeg kjenner som snart skal begynne å åpne adventkalenderen sin ønsker seg nye votter. De gamle er litt små. Så strikket jeg et par til ham i stor herrestørrelse (Hysj, - ikke si det til ham!).

Tidligere har jeg strikket mange votter som er beregnet på toåringer, fireåringer og seksåringer. Nå hadde jeg lyst til å prøve noe virkelig smått. Jeg fant fram babyull og pinner nummer to. Sånne pinner er veldig, veldig tynne. Så strikket jeg et par bitte små, omtrent passende til en baby på fire timer.

De ble utrolig søte, om jeg skal si det selv. Når noen får se dem, så kommer alle babylydene: Hellenussen, næmmen, nuffe-duffe-dille-dalle. Det må være beskytterinstinktet vårt. Babyvotter gir assosiasjoner til sårbare babyer, og så får vi melkespreng - både menn og kvinner.

Strikkesesongstart

Med høsten kommer innelivet, og med innelivet kommer strikkepinnene fram. Det er sjelden jeg setter meg ned bare for å strikke. Det blir kjedelig. Jeg er heller ikke glad for å se på TV uten å ha noe annet å holde på med. Kombinasjonen gir seg selv: Strikking og fjernsynstitting. Sånn var det i riktig gamle dager også. Folk strikket samtidig med at de gjorde noe annet: mens de snakket og drakk kaffe, mens de gikk langs veien, mens de ventet på noe. Den gangen gjaldt det å nytte tiden. Jeg har andre motiver.

De siste åra har jeg nesten bare strikket votter, - mest selbuvotter. Når jeg trenger litt variasjon strikker jeg ekornvotter eller votter jeg kan brodere på. Selv om høsten ennå er ung, har jeg fått produsert noen par.

Etter at vottene er strikket, så skal de presses for å bli jevne og fine. Når den som er bitteliten skal til med strykejernet, er det flott at bukken kan stilles ned i passende arbeidshøyde. Det var så vidt hun turde, for håndkledet er kliss vått, og det freste og sprutet da det varme jernet ble presset flatt ned mot kledet.

Jeg strikker veldig mange barnevotter. Det går fort, og strikketøyet er lite og lett å ta med ut av huset. Og så passer de så godt på mine to fotomodeller. Begge to forelsket seg i ekornvottene, og det kan man forstå.

</p

Men selv om noen av vottene er for store, så ville de to modellene mer enn gjerne posere. Og flørte med kamera, - det kan de begge to, hver på sin måte.

Selv om sola skinner, har det vært kjølig om kveldene. De faste TV-seriene beynner å dukke opp på skjermen. Dette lover godt for produksjonen. Selv om jeg gir bort ganske mange par, blir de tre pappeskene fra Søstrene Grene fullere og fullere.

Snart må jeg kjøpe flere.

God tur til Danmark

Så er en hemmelig påskegave ferdig og skal sendes til Danmark for å være med på Operation Påskeglad. Siden jeg ikke har vært i stand til å strikke i det siste, holdt det hardt, - men i går kveld bare gjorde jeg det.

Mønsteret på innsiden av hånden er litt spesielt, og Marthe mener å ha lest at akkurat denne detaljen kalles for “spyttklyse”. Jeg har ingen problemer med å se hvorfor, men kan noen verifisere det?

Roser og riddere

Endelig har jeg kommet i gang med å strikke votter igjen. Ikke det at jeg trenger flere, for jeg har jo kurven full. Det er bare det at det er så morsomt, og ikke minst avslappende. Jeg liker mye bedre å se på TV når jeg samtidig har et strikketøy i hendene, og i kveld skal håndarbeidet få akkompagnere Frustrerte Fruer.

Men det er ikke alt som blir like fint. Her om dagen hadde jeg lyst til å prøve noe nytt, og så lette jeg i mine gjemmer etter gamle oppskrifter. Dette er for eksempel OL-vottene fra Lillehammer OL i 1994. Den gangen strikket jeg et par OL-gensere til barn, - men ikke vottene. Det var kanskje like greit, for jeg er ikke fornøyd. Ridderen er ganske dekorativ, men det er noe galt med fasongen på vottene. De er for brede, og tomlene er for små og trange. Jeg fulgte oppskriften, men de hadde nok tjent på at jeg hadde brukt pinner nr 2.5 i stedet for 3. Pytt, pytt, - det kommer nok noen forbi som vil ha dem. En eller annen med bred hånd og korte, trange tomler.

Disse liker jeg bedre: Hjertevotter til et forelsket par.

Men de gode, gamle selbuvottene er alltid best. Tradisjonelt skal de ikke være røde, men rødt er yndlingsfargen min. Dessuten vil alle ha røde votter. Mange bruker sorte ytterjakker og mørke bukser, og da lyser et par røde votter opp i vintermørket. Legg merke til mine nye bambuspinner. De er myke og fleksible å strikke med.

Jeg vil strikke

Jeg liker å jobbe, jeg liker å ha mye å gjøre - men jeg vil ha tid til å strikke også. Den siste tiden har strikketøyet kommet nederst på lista over ting å gjøre. Ballene i lufta blir stadig flere. Før strikket jeg alltid mens jeg så på tv. Nå har pc-en fått plassen på fanget. Tiden strekker ikke til for alt jeg vil gjøre, og så må jeg gjøre to ting på en gang. Mon tro om jeg kan se tv, skrive på pc og strikke samtidig? Det burde da gå?

Kanskje jeg kunne strikke et par sånne med monogram?