Unge fotografer

Vi har vært på brygga sammen med mamma og småungene og spist middag i dag, - kinesisk mat og verdens beste dessert. Det var masse folk og stek varmt, men hyggelig.

Etterpå ble det en liten spasertur. M og C elsker å fotografere. De fikk låne kameraet, og så knipset de hit og dit annen hver gang.

Her er resultatet.

Men heller ikke denne gangen fikk jeg bildene til å stille seg opp parvis. Jeg gjør akkurat som jeg alltid har gjort, og denne gangen forminsket jeg til og med bildene litt ekstra. Det må være en eller annen endring WordPress har gjort, og sånt forstår ikke jeg meg på. Det må da være noen der ute som kan hjelpe meg med dette?

Et mirakel

Det er intet mindre enn et mirakel når en unge knekker lesekoden, og det skjer i et splittsekund. Det skal noe til at man er der akkurat når det skjer. I går opplevde jeg det.

C har fylte seks år nå i juni. Jeg leste i boka mi og var litt fraværende. C og M satt i ved siden av meg i sofaen og skrev navnene sine på pc-en min. C kan skrive navnet sitt, men hittil har navnet bare vært et bilde sammensatt av noen tegn, - et bilde han kunne kopiere. I tillegg kunne han noen bokstavtegn og tilhørende lyder.

Plutselig hadde han skrevet navnet sitt og lagt til oa.

Cxxxxxxxoa.

Det står Cxxxxxxxoa der, sa han.

Oj, sa jeg og grep anledningen.

Kan du kanskje skrive ao også?

Den lille pekefingeren lette seg fram på tastaturet, så sto det der: ao.

Ao, sa han overrasket.

Vet du hvor i er? spurte jeg.

Han skrev en i.

Hvor er s?

S-en kom på plass.

Is, - leste han forundret.

Hele ansiktet hans fortalte hva som nettopp hadde skjedd oppe i hodet hans, og det kan nesten ikke forklares med ord. Plutselig, på et øyeblikk, falt alle brikkene på plass. Han forsto at lydene kunne trekkes sammen og danne ord. Det er en stor aha-opplevelse, - en av de største i livet. Å ja, - er det sånn det er! kunne jeg lese i øynene hans.

Det var et lite mirakel, og jeg var der og så det!

En solskinnsdag i ferien min

Sommerferiedepresjonen er borte. Sønnen har det fint i Roskilde og jeg har klart å overbevise meg selv om at jeg ikke behøver å bekymre meg så mye likevel.

Sommerferie med sus og dus har rykket inn i livet mitt, og det skyldes særlig en strålende, skinnende sol. Ungene sov akkurat så lenge at vi var fornøyde i dag tidlig. Så var det aviser, blogger, tegnefilmer og frokost ad libitum. Men når man har småbarn i huset er det bare en ting som gjelder på sånne dager: Stranden.

Skal vi ikke dra ned for å bade snart?

Er dere ikke ferdige med avisen?

Og så gikk vi. Ungene iført sine helt nødvendige solbriller. Vi har nemlig vært i byen og kjøpt sommertøy og annet utstyr til to små på sommerferie.

(Kan noen snart fortelle meg hvorfor i huleste bildene ikke kommer parvis sånn som de har gjort før???)

På stranda fikk vi besøk av en venninne og hennes ungeskokk, så var vi en hel leir full av unger, spader og kos. Vannet var ikke akkurat hett, men ungene fikk dyppet seg, og ellers var det nok å henge fingrene i for den som er liten og kreativ og full av spring i bena.

Da alle ble sultne ruslet vi opp på hytta. Det er så deilig med sånne gjester som man bare kan be på kneipbrød og gulost, og så er de fornøyde med det. Jordbær hadde de tatt med selv, og de fikk ben å gå på.

Hva mer har vi gjort? Ungene har herjet vilt og uhemmet i hengekøyene, og vi voksne har drukket te. I ettermiddag kjørte vi tur med William sånn at vi fikk vist ham noe han gjerne ville se.

Da vi kom hjem var det kvelden, og ungene var trøtte som strømper. De har lagt seg veldig sent de siste dagene. Rumper ble vasket, pysjer tatt på, kveldsmat fortært, - men det hjalp ikke. Det er ikke så lett å legge seg når sola skinner inn på verandaen som om det var høylys dag, - enda klokka er ni om kvelden. Dessuten er det så deilig når Thv kiler en på hånden.

Omsider sovnet de. Fortsatt var det sol ute, og vi satte oss til med litt kveldsmat, - en liten doft från den stora värden: tomatbruchetta og et glass god rødvin.

Namse!

Og på verandaen henger to små badekåper til tørk og venter på morgendagen.

Når jeg tenker på sommeren i fjor, er jeg takknemlig for hver eneste dag vi kan få av dette slaget. Sånne dager blir nesten sommerklisjéer, - og da kan vi vel avslutte dagen med en klisjé til. Jeg er svak for eksamensfilmer, og med denne ironiske versjonen blir det balanse i det hele:

Morgenstund er tull i grunnen

Altså: Hver kveld legger jeg meg i dobbeltsengen. Når jeg våkner neste morgen har noe skjedd med min store mann. Han har blitt vekslet ut med to små mennesker. Hva som har skjedd i løpet av natten vet jeg ikke, men mannen finner jeg hel og sunn i en annen seng i huset. Det er ikke bare det. Våre dobbeltsenger er store, både hjemme og på hytta, men det hjelper ikke. M vil ligge helt, helt inntil meg. Hun presser meg ut mot kanten av sengen, og mine skuldre og nakke blir trykket sammen sånn at jeg våkner opp stiv og støl. På den andre siden av henne er det oceaner av plass, - likevel har hun frekkheten å vekke meg midt på natten for å fortelle meg at det er trangt.

I går sovnet begge ungene i dobbeltsenga. At ikke vi har tenkt på det før! Thv og jeg la oss på hvert vårt barnerom, - og hva skjedde? Ingen unger kom i løpet av natta, og alle sov glade og fornøyde til klokka åtte.

Hadde vi vært ordentlige mennesker fra møblerte hjem, ville vi selvfølgelig dekket et hyggelig frokostbord. Men sånne er vi altså ikke, i hvert fall har vi glemt det sånn til hverdags. I stedet flyter vi utover i stua alle sammen. Frokosten balanserer vi i sofaen eller på et armlene. Thv og jeg leser nettaviser og blogger, og ungene ser TV. I dag er det igjen Istid 2 Isbit 2. Den går de visst aldri lei!

Så har morgenstund kanskje litt gull i munnen likevel.

Aktiv dag

Så kom de, - to små viltre unger som skal være her på hytta en uke. Det betyr at dagsrytmen må legges om. På en måte er det ergerlig. Nå blir det liten tid til lesing og lating. Fire- og femåringer sitter ikke stille lenge lenge om gangen, og aller helst skal det skje noe morsomt hver dag. I hvert fall hvis man er på ferie. Samtidig er det morsomt. Så skjer det noe for oss også. Det merkelige er at vi også får gjort mer praktisk arbeid når ungene er her. Dagen må planlegges, og så blir det mer struktur på alt.

Vi startet med å spille ludo, - og det er ingen lek. Den ene innslåinga avløste den andre, og spillet tok over en time. Ungene holdt stand, men Thv og jeg byttet på å spille med de gule brikkene. C tok lue på før han gikk ut. Han har ørebetennelse, og han og jeg har vært mye oppe i natt. Vondten har kommet og gått, og så måtte han trøstes selv om klokka var tre i natt.

Og så dro vi på tur - med GPS! Planen var å finne to skatter, - og jammen klarte vi det ikke. Først spiste vi is, - så dro vi til Mærrapanna. Mærrapanna er alltid er reise verdt. Jeg husker at jeg syntes det var litt skummelt å gå akkurat her da jeg var liten. Jeg tenkte meg hvordan det hadde vært da havet sto over dette området, og fiskene gjemte seg under fjellet her.

Det blir noen Walk to paradise garden-bilder av ungene i løpet av året, - uten at jeg dermed skal si at alle er like vellykka.

Cachen Skatten var ikke helt lett å finne. Vi rotet rundt i skogen en stund før M så den under en sten, - akkurat som beskrivelsen sa. Men først måtte Thv lære C å gå på do i skogen. Det var et bilde verdt, men litt bluferdighet har vi jo, tross alt.

Så gikk ferden videre til Elingård. Thv tok oppgaven dypt seriøst, her ble ingen ting overlatt til tilfeldighetene. Koordinater ble sjekket, - og så var det bare å gå.

Elingård er et vakkert skue på denne tiden av året. Det er roser oppover veggene, og over alt er det grønt.

Thv går fort forbi jasminen, for den får ham til å nyse. M måtte lukte skikkelig på den,

med det resultat at hun ble skikkelig bestøvet.

På geocaching.com hadde vi lest at skatten skulle være i hagen, så da gikk vi dit. Jeg merker at jeg er litt dårlig til å lete. Når jeg ikke finner noe med en gang, så begynner jeg veldig fort å tro at noen har fjernet den og at den ikke finnes der lenger. Men det gjorde den altså. Og denne var spennende. Boksen var full av både det ene og det andre, og M bare måtte ta ut et lite smykke, en nål. Det føltes litt gjerrig å legge igjen en boks med såpebobler, men det var det eneste vi hadde.

Etterpå bar det hjem til grillmiddag og jordbær med fløte, - en skikkelig sommermiddag. Og så var det avislesing. Hun leser avisen - han leser et dameblad.

Fire år og første forsøk

Hva er det egentlig du driver med, Hege?

Ikke så fort! Få se hvordan du gjør? Er det strikking?

Kan jeg prøve?

Under der og rundt der og …

Oj, - der falt masken av!

Hjelp!

Det blir så mange tråder. Kan du holde tråden over fingeren din? Skal jeg trykke der? Faller den av da?

Jeg fikk til en maske!

Nesten!

Litt!

Kanskje!

Endelig kom hun

Vi har ikke sett Marthe siden i april, - og det er lenge, lenge siden. Hun har hatt det travelt med studiene, og nå har det netopp vært eksamen. I dag skulle hun komme. Mens jeg ventet laget jeg salat og dekket bord.

Så ventet jeg litt til. Kjøttet kom på grillen og alt ble gjort i stand, - og jeg ventet og ventet, og ventet. Nå ser jeg hvor fint det er med vinduene som Thv har motert i veggen på utestua. Jeg kan følge med på alt som skjer i oppkjørselen og ute på gaten.

Da er det lett å se yndlingsdatteren sin når hun kommer.

Vi har spist god middag og pratet. Det er så hyggelig å ha ungen sin hjemme igjen. M og C satte også pris på at hun kom hjem. Først fikk de vannpistoler i gave, så ble det vannkrig og jammen vanket det ikke et lite ukulelekurs også.

Velkommen hjem, Marthefrosk.

Stinn brakke på lekeplassen

Byen vår har fått en ny lekeplass. Den ligger i Kirkeparken ved siden av Domkirken på et sted der det før var plen. Fortsatt er det mange barnefamilier i sentrum, men det har vært få lekeplasser for de små. Nå har vi altså fått en riktig stor og fin en. Den er til glede for mange, men det har heller ikke manglet på sinte leserinnlegg i avisen. Enkelte mener at lekeplassen ødelegger det visuelle inntrykket av Kirkeparken. Visuelt meg her og visuelt meg der! Jeg har vokst opp i det grå huset du ser rett bak lekeplassen, og i alle mine barneår har jeg aldri sett så mange voksne og barn i parken på en gang. I hvert fall ikke på en hverdag. Det var rett og slett stinn brakke, og sånn har det vært hver dag siden parken åpnet. Den nye lekeplassen dekker tydeligvis et behov.

Det bygges og bygges i sentrum, og nesten alle leilighetene fylles opp av gamle mennesker. Snart ser sentrum ut som et gamlehjem. Hvis vi vil ha en blandet befolkning i sentrum av byen, må vi tilrettelegge for alle aldersgrupper. Parken fungerer aldeles glimrende.

Det var Inger og hennes små gutter som ringte til oss da vi satt midt i kålrulettene. Hun syntes vi skulle spise middag sammen på Flora, og så leke sammen. Middag hadde vis spist, men is og lek ble det. Og lekeplassen er virkelig flott. Midt på troner ei stor skute, på siden kommer et tog kjørende og så er det fullt opp av utfordrende lekeapparater rundt hele.

Den som har små barn verken sitter eller ligger stille lenge om gangen, - det fikk jeg også merke i dag. En gagne tille! ropte Anders om og om igjen. Fly mele!

Vi visste ikke, - vi mente ikke

I høst plantet naboen vår massevis av tulipanløker rundt bjerketrærne ute i gata. I hele vår har vi gått her og ventet på dem, og nå står de i fullt flor. De er rosa og litt fynsete i kantene. C og M har ikke have hjemme hos seg, men de vet at alle voksne blir glade når barna plukker blomster til dem.

Så kan dere vil tenke dere til resten!

Mens Thv og jeg laget middag, var ungene ute for å leke. Da vi ropte dem inn for å spise, tok det litt tid før de kom. De var visst opptatt med noe. Visst var de opptatt. De plukket blomster. Plutselig sto to stolte barn foran oss med hver sin lille bukett rosa tulipaner med korte stilker.

Hva skal man si? Ikke for mye, og ikke for lite. Nå vet de i hvert fall at man aldri skal plukke naboens blomster, at naboen har plantet dem og kan bli lei seg, at de aldri skal gjøre det mer. Bare se hvor skyldbetynget den ene blomsterplukkersynderen ser ut.

Naboen er ikke hjemme i ettermiddag. Når hun kommer hjem må jeg gå over for å fortelle hva som har skjedd.

Uff og uff.

Men det var godt ment, og buketten er fin.

Langsomt liv

Har jenter behov for mer søvn enn gutter? Jeg vet ikke, men i hvert fall hadde alle de tre av hankjønn allerede stått opp for lenge siden da M og jeg kom oss ut av dynene. Jeg må stelle meg og ta på skikkelige klær før frokost uansett hvilken dag det er. Sånn er det ikke med ungene. De elsker å gå i pysjen så lenge som mulig. Etter frokost, tegnefilmer for de små og aviser for de voksne, endte vi på verandaen, - i pysj, for å spille bildelotto. Ungene elsker det. Bildelotto er et genialt spill. De små lærer navnene på hva det måtte være som er lottoens tema, i dag var det dyra på bondegården. Spillet tar ganske kort tid, og det setter vi voksne pris på. For å vinne må du ha en kombinasjon av flaks og evner, og viktigst av alt, - dette er et spill der ungene kan vinne over de voksne, - og det gjør de rett som det er, til sin store fryd. De har klisterhjerner, sånne små.

Sånne solfylte fridager glir av sted uten at man egentlig vet hvordan tiden går. Den ene aktiviteten glir over i den andre. Thv er i gang med snekringa. Det er jo det som er hans prosjekt om dagen. Lekestua er flyttet, og nå er det snart nytt gulv der den en gang sto. Materialene ligger klare, og det er langt fler av dem enn jeg hadde trodd det skulle være. De kostet langt mer også! Planen var å komme riktig langt på vei i dag, men med tre små som vil leke og trenger hjelp til både det ene og det andre, går det i sakte tempo. Det er i grunnen helt greit. Vi har god tid, det haster ikke med noe.

Jeg hadde kjøpt en boks med gatekritt, og de fikk ben å gå på. Så var Store C, C og M aktivisert. I en time holdt de på, minst. Store C ville tegne flagg, - M nøyde seg med å gjøre oppkjørselen vår om til et fargerikt rutemønster. Synd det blir borte ved første regnskyll.

Det er tid for årets første innhøsting. Mens frukttrærne ennå bare står i blomst, er rabarbraen klar til å spises. Vi voksne vil ha rabarbragrøt med melk, og det fikk vi. Ungene likte det ikke, i hvert fall ikke ved første forsøk.

Rabarbra med sukker ville de imidlertid gjerne prøve. Gjett om det er et barndomsminne. Jeg husker at vi sprang ut og inn for å få stadig mer sukker i eggeglasset vårt. Antagelig var det fordi vi bare dyppet rabarbraen og suttet av sukkeret. Det gjorde M også. Store C gjorde som man skal, - han bet skikkelig til. Selv om det er lenge siden jeg prøvde, kan jeg ennå huske den stikkende følelsen bak på siden av tunga. Når man ser på grimasene til Store C skjønner man at rabarbraen ikke har forandret seg stort.

En tur på lekeplassen ble det også tid til. Alle tre ungene elsker å sykle, men det er litt av et ansvar å sykle av sted med tre sånne livlige røyskatter på hjul. Det går hit og dit og everywhere. M vingler både hit og dit, og forstår ikke hvorfor det er så viktig å holde seg på høyre side av veien. På lekeplassen kunne jeg endelig sette meg på en benk og trekke pusten. Der er det lite galt som kan skje.

Guttene balanserte på lekeapparatene. Det ville ikke M. Etter en stund ville hun fotografere. Det har hun blitt flinkere og flinkere til. Jeg forsøker å lære henne hvordan hun skal holde kameraet, trykke ned i to operasjoner og holde kameraet stille. Hun tok en trillion bilder av løvetann, og de fleste ble riktig, riktig fine.

Det har vært varmt i dag også, om ikke så varmt som i går. Det er visst meldt litt flere skyer og mer normale vårtemperaturerer utover i uka. Likevel har det vært mer enn varmt nok til å spise alle måltider ute. Litt benflørt ble det også tid til.

Da de tre hadde reist hjem, tok vår husvenn S og jeg oss en tur på Plantasjen. Jeg fikk en sånn plutselig trang til flere planter, blomsterpinner, frø, jord - og så roser. Vi kjørte i full fart rett før stengetid, og på rekordtid fikk vi fylt en hel vogn med alt jeg kunne drømme om. Likevel vet jeg at det ikke er siste turen.

Det er moro å ha besøk av tre fine unger, men det er jammen deilig når de reiser hjem igjen også. De er aktive, de lager mye lyd og de vil aller helst være sammen med oss hele tiden. Alt vi skal gjøre går i halvparten av halvt tempo. Da de hadde reist hjem, var det tid for oss. Thvs snekring gikk plutselig mye fortere, jeg fikk plantet i krukkene mine og så var det tid for middag: stearinslys, chablis, kreps, hvitløskmajones og loff.

Ikke den verste avslutninga på en langsom dag.