Jeg sitter her og leser om puppene til Eben Esther. De er fine, de - og hin ser veldig fornøyd ut.
Så slår det meg: Tenk om Thv skulle få lyst på sånne pupper. Hva ville jeg syns om det?
Det er forresten totalt usannsynlig
- så lenge jeg har mer enn nok for to!
Kvaliteten i den norske skolen blir ikke bedre om lærerne får høyere lønn. Lærerne blir ikke flinkere. Ordene rullet ut av klokkeradioen min til morgenen i dag, og jeg fikk en pangstart på dagen.
Det var Torberg Falch, professor i samfunnsøkonomi ved NTNU, som hadde en utredning om at lærerne ikke hadde blitt noe bedre siden siste lønnsoppgjør og neppe ville bli det denne gangen heller.
Tenk det Hedda!
Som om noen trodde det. Selvfølgelig blir ikke jeg en bedre lærer om jeg får noen tusen kroner mer i lønn. På samme måte blir neppe en professor ved NTNU dårligere om han gikk ned i lønn. Det kan hende jeg føler en sterkere forpliktelse overfor jobben hvis jeg er godt betalt, det kan hende jeg blir lenger i yrket, - men bedre blir jeg ikke. Det er heller ikke det saken handler om. Har Falch sovet i timen?
Jeg har vært øvingslærer hele mitt yrkesaktive liv. Vi får mange flinke lærerstudenter ut i praksis, MANGE FLINKE LÆRERSTUDENTER, så er det slått fast. Vi får mange som er skremmende svake også; studenter som verken mestrer det faglige eller det pedagogiske. Jeg har hatt studenter som mangler et minimum av allmennkunnskap, som for eksempel ikke ante hva elevene snakket om da de diskuterte begrepet tyskertøser. Jeg har hatt studenter som står foran klassen for å lære dem om presens av engelske verb, for så å skrive eksemplene totalt feil på tavla. Jeg har hatt studenter som ikke mestrer enkel prosentregning. Noen ganger reagerer våre femten år gamle elever med sinne på våre studenters skremmende lave faglige nivå: Skal de bli lærere?
Hvorfor blir det sånn?
For tjue - tretti år siden var det relativt vanskelig å komme inn på lærerhøyskolene. Man måtte ha gode resultater på artiumsvitnemålet sitt før man fikk starte utdanninga. Sånn er det ikke i dag. Læreryrket har lav status. Lønna er ikke spesielt dårlig, - men for dårlig til at den frister de flinke studentene. I dag har vi et nesten desperat arbeidsmarked i Norge, - et arbeidsmarked som skriker etter flittige hender og hoder. Sånt fører til lønnsaksellerasjon. Når jeg spør mine skoleflinke elever om de vil bli lærere, så ler de av meg alle sammen. Sikkert bra det, sier de (,for å ikke såre følelsene mine), men jeg vil jobbe med noe som gir høyere status og lønn.
Og sånn tenker de alle sammen. Resultatet er at søkningen til lærerhøyskolene har rast nedover de siste årene. Plutselig ble lærerskolen et studiested for dem som ikke hadde bestemt seg, for dem som ikke kom inn på skoler med større søkerkonkurranse, for dem med dårlige resultater. Til slutt ble det så ille at man måtte sette en nedre karaktergrense før man slapp studentene inn. Studentene som begynte på lærerskolen hadde så svake resultater at de ikke var i stand til å fullføre studiet. Dette ga seg blant annet utslag i en svært høy strykprosent i matematikk. Så fant man til slutt ut at studentene måtte ha minst karakteren 3 i norsk og matematikk for å komme inn på lærerhøyskolen. Tre - 3!!!
I say no more!
Slik det er nå er det mange ledige studieplasser på lærerhøyskolene. Ryktet forteller at en av høyskolelektorene ved vår lærerhøyskole i år oppfordret de nye studentene til å ringe rundt til venner og bekjente som ennå ikke hadde begynt å studere for å oppfordre dem, invitere dem, til å begynne på lærerhøyskolen. Om det vanket vervepremie sa historien ikke noe om.
Den store utfordringen er å få de riktig flinke studentene til å velge lærerhøyskolen foran andre universitets- og høyskolestudier. Hva har skolen å tilby dem? Hva er det som kan friste dem? Jeg er lærer, og jeg elsker yrket mitt. Læreryrket er spennende, faglig utfordrende, variert og fleksibelt. Det er tydeligvis ikke nok for dagens unge som skal velge yrke. Jeg er overbevist om at det eneste som virkelig kan overbevise dem er en betydelig høyrere lønn. De må vite at lærerlønna er konkurransedyktig med den lønna de kan få i andre yrker de har på vurderingslista si.
Det hjelper ikke at jeg synes jeg har god lønn, at jeg heller synes mange andre yrkesgrupper tjener for mye, at jeg heller vil at vi skal jevne ut og gi til dem i virkelige lavtlønnsyrker. Jeg er idealist, og oss er det få av.
Kjære Torberg Falch: Jeg blir verken en bedre eller dårligere pedagog om jeg får høyere lønn. Men problemet er mer komplisert enn det. Jeg trodde samfunnsøkonomien hadde større tidsperspektiv enn dette. Det handler ikke om presens eller seks eller åtte år, - det handler om framtida. Det handler om hvem det er som kommer til å utdanne seg til lærere, - og om noen i det hele tatt kommer til å gjøre det! Kanskje har lønna noe med kvaliteten å gjøre likevel, Torberg Falck? Selvfølgelig har den det. Selvfølgelig vil økt lønn øke kvaliteten.
Uten økt lønn blir det verken lærere eller kvalitet tilbake i skolen.
Jeg har gått mange runder med meg selv når det gjelder aktiv dødshjelp, eutanasi. Det er en sak med så utrolig mange sider, så mange vikarierende motiver, så mange etiske aspekter at det har tatt meg lang tid å lande. Jeg er i prinsippet imot at samfunnet skal ta livet av innbyggerne sine enten bakgrunnen er den ene eller den andre, men fortsatt er jeg i tvil.
Og på mandag kveld ble jeg utfordret igjen. TV2 viste en prisbelønt dokumentarfilm, The suicide tourist om assistert selvmord. Det faktum at de fleste mennesker kan velge å ta sitt eget liv om de virkelig vil dø, har vært ett av mine argumenter mot dødshjelp. I Sveits (og noen andre land) kan dødssyke, lidende, mennesker få hjelp til å begå selvmord. Assistert selvmord, kalles det. Organisasjonen med det talende navnet Dignitas tar seg av alt det praktiske. Den syke søker en av organisasjonens leger om å få resept på en dødelig dose barbiturater. Så reiser han til organisasjonens leilighet i Zürich, og der blander en sosialarbeider den dødelige dosen som pasienten så drikker selv.
Hovedpersonen i mandagens program var Craig Ewit. For relativt kort tid tilbake fikk han diagnosen ALS. Han hadde blitt raskt sykere, og i en alder av 59 år var han nå avhengig av pustemaskin. Hans kone pleiet ham, og det var rørende å se det fine forholdet mellom de to. ALS kan utvikle seg raskt, og mange får en tøff slutt på livet. Craig Ewit var opptatt av dette. Han hadde resignert, og mente selv at han hadde to valg: En verdig, selvbestemt død eller mye lidelse og likevel død. Det er ingen lettvint beslutning å bestemme seg for å avslutte sitt eget liv, og det var imponerende å høre Craig Ewits argumentasjon og veloverveide refleksjon over de valgene han hadde i livet. For en modig mann! I slutten av programmet fikk vi følge ham til Sveits der han sovnet rolig inn i døden etter å ha drukket en dødelig dose sovemedisin.
Så langt så vondt. I mine overveielser for og imot dødshjelp har jeg ikke hatt store motforestillinger mot selvmord. Men uten å si det direkte, åpnet programmet opp for en ny problemstilling. Selv om Craig Ewit var innforstått med at sykdommen før eller siden ville ta livet av ham, var han fortsatt ikke klar for å dø på det tidspunktet han tok valget, og han ønsket det på ingen måte. Men han følte altså at han måtte velge mellom to onder, - pest eller kolera. Selv om han var alvorlig syk, syntes han fortsatt livet var verdt å leve. Lidelsene var ennå ikke så store at de overskygget livsgleden. Aller helst ville han ha ventet en stund til. Problemet er bare at assistert selvmord innebærer at pasienten selv drikker sovemedisinen. Sykdommen ville før eller siden hindre Ewit i å svelge, og da ville denne måten å forlate livet på være fratatt ham. Skulle han selv velge når han ville dø, måtte det bli før heller enn siden.
Dilemmaet ligger klart i dagen: Hadde det vært lov med eutanasi, kunne Ewit fått lov til å leve en stund til. Kanskje ville det dreid seg om noen uker, - kanskje år. På det tidspunktet lidelsen ble større enn livsgleden, ville han kunnet gi beskjed om at han ville dø. Så ville noen gi ham den foreskrevne sovemedisinen intravenøst. Men det er altså ikke lov, - noe jeg hittil har støttet. Nå vet jeg ikke lenger. Hvis det ene er lov, åpner det for nye dilemmaer. Jeg oppfatter det som uetisk at Craig Ewit ikke våget å utsette sin egen død, fordi han visste at ingen ville kunne hjelpe ham med det på et senere tidspunkt. På den måten ble han både sviktet og overlatt til seg selv.
Jeg må tenke!
I hovedoppslagene i dagens radionyheter har ordet stigmatisering vært brukt om og om igjen. Det handler om forvaringsdømte fanger på vei ut i frihet. Selv om forvaringsdommen er opphevet, får den forvaringsdømte ikke komme ut i samfunnet før han har en bolig. Man mener vel at han ikke vil klare seg, hvis han ikke kommer inn i ordnede forhold. Det er her problemene starter. Innslaget på nyhetene handlet først og fremst om kommunenes unnfallenhet, - men det lar jeg ligge nå.
Få, om ingen, på det private boligmarkedet vil leie ut til en forvaringsdømt. Er man dømt til forvaring, betyr det ofte at man har begått grove volds- eller sedelighetsforbrytelser. Det er skremmende, og forvaringsdommen gjør det enda mer skremmende. En forvaringsdom signaliserer at noen har ment at det var fare for gjentagelse av handlingen.
Det jeg hengte meg opp i, var bruken av ordet stigmatisering. Vi er stigmatiserte, sa en tidligere fange i et intervju. De er stigmatiserte, sa fengselsdirektør Knut Bjarkeid. Det handler om stigmatisering, sa reporteren. Jeg vet hva et stigma er, og jeg trodde jeg visste hva stigmatisering var. Likevel reagerer jeg på bruken av ordet her. Et stigma er et merke, og det blir brukt i mange sammenhenger, - også religiøst. Når vi sier at noen er stigmatisert, mener vi at de har fått et merke på seg, noe hefter ved dem som gjør at vi skal holde oss unna dem. Spedalske var stigmatiserte i gamle dager. Somaliere i Norge er stigmatiserte. Den som har forgått seg kriminelt på en eller annen måte er også stigmatisert. Men jeg har alltid følt at ordet hadde en viktig tilleggsvalør: Den stigmatiserte blir på en eller annen måte utsatt for en urettferdighet fra den som stigmatiserer. Den spedalske kan ikke noe for at han er spedalsk, somaliere i Norge klarer seg ofte bra og den som har gjort noe galt kan ha flere sider, gjøre opp for seg og få en ny sjanse. Stigmatiseringen av disse menneskene er altså noe vi egentlig mener er galt og uønsket, noe som bygger på våre fordommer, - og det er sånn jeg mener ordet blir brukt til vanlig.
Tar jeg feil?
Da ordet stigmatisering ble brukt om de forvaringsdømte i dag, skurret det altså litt for meg. Jeg mener selvfølgelig at forvaringsdømte også skal få en ny sjanse, og det må være fortvilet at de ikke får et sted å bo. Samtidig sier ordet meg at de som stigmatiserer begår en slags feil, kanskje til og med et overgrep: Det private boligmarkedet burde skjerpe seg, og leie ut sine hybler og leiligheter til forvaringsdømte. Og der faller jeg av. Om jeg hadde en hybel eller en leilighet, ville jeg kunne leie den ut til en spedalsk, en somalier og en vinningsforbryter, - men jeg ville kvie meg for å leie den ut til en forvaringsdømt. Sånn er det bare. Han bærer et stigma som ville advare meg, og jeg synes ikke det er urettferdig, - bare trist. Det betyr ikke at jeg ikke beklager det. Jeg ønsker folk som har vært i forvaring lykke til med resten av sitt liv, og jeg håper de får hjelp til å finne et sted å bo. Likevel synes jeg ikke det private boligmarkedet har noen del i dette. Det stigmaet de har er en nødvendig konsekvens av den handlingen de har begått, - ikke en urettferdighet.
Gi meg gjerne litt motbør!
Også i dag er avisene preget av familien Fritzels skjebne. Avisene fråtser i detaljer, og vi fråtser i aviser. Samtidig sier de som behandler familien at de bør skjermes mest mulig. Det høres like riktig og klokt ut som det er en umulighet. Det er alle omsorgspersonene rundt familien som nå har den viktige oppgaven det er å skjerme og verne denne familien. Når noe sånt skjer vil vi andre, folk flest, gjerne vite mest mulig. Vi er nysgjerrige, men det er ikke bare det. Saken sjokkerer oss, og vi trenger å få gjenopprettet en slags balanse som vi bare kan få hvis vi forstår litt mer av hva som har skjedd. Men det er jo ikke mitt og ditt informasjonsbehov som skal styre medieflommen. Omsorgen for de berørte burde telle aller mest. Likevel ser vi avisoverskrifer som den i Dagbladet i dag.
Hvordan kan en prest(!!!), som har vært nær innpå et av ofrene uttale seg på denne måten til avisene? Hvorfor gjør han det? Mener han at det tjener til offerets beste at verden får vite detaljer om hvor hovne leppene hennes var, hvor syk hun var? Hvor er hans yrkesetiske holdning? Hvor er taushetsplikten? Hvor er empatien?
I helgemagasinene er det intervjuer, - ofte av artister. Sånn var det i dag også. Og tenk, i to konkurrerende magasiner fremlegger Elvira Nicolaisen og Paul Ottar Haga akkurat det samme ønsket, - de drømmer begge om å få synge i operaen.
Men det må de da kunne få lov til?
Det skal ikke stå på meg.
De vil at det skal være forbudt med utenlandske flagg i 17. maitogene. FORBUDT!
Tenk deg så at noen opponerer mot forbudet. Tenk deg at han går i 17.-maitog energisk viftende med det svenske, pakistanske eller malawiske flagget. Tenk deg at han blir kastet ut av toget. Tenk deg at han blir arrestert.
På nasjonaldagen feirer vi demokratiet og friheten og nasjonen, - og så skulle vi nekte noen å hilse oss med sitt hjemlands flagg.
Tenk deg avisoverskriftene rundt om i verden. Norge, demokratiets høyborg, arresterer noen for å ytre seg med et flagg.
Det skulle tatt seg ut.
Det er helvetesdebatt på radio. Det er påske, så egentlig passer det vel godt, og sånne debatter har vi hatt i alle år. Men jeg burde slå av. Jeg har ikke godt av å høre på det. For meg er det opprørende og trist, og det svekker min tro på det gode i menneskene. Debattantene i dag var Sturla Stålsett fra Kirkens Bymisjon og Finn Jarle Sæle fra Norge IDAG. De er begge kristne, men i denne debatten står de langt fra hverandre.
Stålsett framhever en Gud som elsker alle, også dem som ikke tror på ham. I hans verden er det absurd at mennesker som tar sterk avstand fra tortur her i vårt jordiske liv, skulle synes det er greit at Gud tyr til Helvetes pine for dem som ikke tror. Sæle mener man ikke kan definere seg bort fra Bibelens beskrivelser av Helvete bare fordi det er bekvemt.
Begge snakker de om et valg: Man kan velge å tro, velge å ta imot Jesus. Jeg hører stadig kristne hevde dette: Det handler bare om å ta imot troen. For meg er det et absurd og (ha meg tilgitt) uintelligent resonnement, hvis det over hodet er et resonnement. Noen av oss har faktisk aldri vært i nærheten av å tro. Vi har vokst opp i en humanistisk kultur med respekt for religioner og religiøs kultur, men med fravær og forundring over gudstro.
Jeg som ikke tror kan altså bare velge å tro. Og hvis jeg velger å ikke gjøre det, så havner jeg altså i et eller annen Helvete. Om det blir Sæles eller Stålsetts er kun av akademisk interesse. Jeg havner i Helvete. Det de sier er altså at Gud er en uforsonlig, smålig, hevngjerrig tyrann som straffer alle som ikke velger hans side. Straffeutmålingen kan de diskutere til de blir blå for min del. Ofte koker akkurat det ned til ulike tolkinger og nye eller gamle bibeloversettelser, og det er jo ikke graden av pine det handler om. Det er prinsippet.
Det er veldig godt å ikke være en del av denne debatten. Det er godt å ikke være kristen. Det er godt å være trygg i sin undring og hjelpeløshet over det eneste faktum: Jeg er her i samfunn med mine medmennesker, og jeg har en forpliktelse overfor meg selv og alle de andre. Jeg må streve hvert sekund jeg lever for å være til gavn for jorda, mine medmennesker og meg selv. Vi må holde hverandre i hånda, hjelpe hverandre og forsøke å skape et godt liv.
Nå feirer vi våren og forundrer oss over at naturen våkner til liv ennå en gang. Det er så mye vi ikke forstår og ikke kommer til å forstå. Det gjør ikke noe. Det går an å bruke energien vår på det vi forstår.
Hadde jeg vært kristen hadde jeg sagt: Til Helvete med alt det andre!
Men jeg ønsker ingen noe vondt.
Jeg kunne nesten ikke tro det jeg leste: Politiet i Bergen har brukt opplysninger fra en synsk person i håp om å finne den forsvunnede Dung Tran Larsen som har vært borte i snart åtte måneder. Det kan da ikke være mulig? Hvordan går det an? I en forferdelig sak der en ung mamma muligens har blitt drept, bruker politiet ressursene sine på å kjøre rundt med synske personer. Kanskje de kan bruke de synske til å fortelle hvem som har bortført henne også, så kan vi spare masse penger på annen etterforsking.
Men det er ikke det verste. I Indre Finnmark tingrett har en mann blitt frikjent for dyremishandling fordi retten trodde han bedøvet dyret ved å velsigne det. Saken handlet om en mann som avlivet et rensdyr ved å stikke det i hjertet. Dette er ikke en lovlig avlivingsmetode i Norge, men det var i følge mannen ikke noe problem. Dyret følte ikke smerte, - jeg hadde nemlig velsignet det først, sa mannen. Og retten, offentlig ansatte, høyt utdannede tjenestemenn, syntes dette hørtes både riktig og fornuftig ut, og frikjente ham. Du verden! Kanskje han skulle tilby sine bedøvende velsignelser til anestesiavdelingen på nærmeste sykehus? Bedøvelse ved velsignelse er vel uten bivirkninger også, regner jeg med.
Jeg mener jeg en gang hørte om en såkalt synsk person som hadde tipset politiet. De fant raskt ut at den synske var gjerningskvinnen. Hvordan skulle hun ellers kunne fortelle alle de detaljene hun satt inne med? Avliving av rensdyr med kniv har jeg selv opplevd på meget nært hold, men hva dyra følte eller ikke følte, skal jeg ikke uttale meg om.
Jeg trodde bare ikke en velsignelse av offeret var nok til å frikjenne noen for brudd på norsk lov.
Så tok jeg feil igjen.
For to dager siden ble en gruppe somaliere arrestert i Oslo. De er mistenkte for å ha støttet terroristgrupper i Somalia med penger. Så forferdelig, tenkte jeg, - og så for meg sivile, uskyldige mennesker som blir utsatt for grusomme terrorhandlinger. Men hva vet vel jeg? Om Somalia vet jeg i hvert fall veldig lite, og det til tross for at vi har ganske mange somaliske elever ved vår skole. De siste ukene har jeg lært litt mer, for flere av elevene mine har presentert Somalia som utviklingsland i sin sammenlignende oppgave. Man lærer så lenge man har elever.
Jeg vet at banksystemet i Somalia ikke fungere sånn som det gjør i Norge. Skal man sende penger dit bruker man hawala-systemet, og det er det alle somaliere gjør. De fleste sender penger for å forsørge sine familier, men noen av pengene har altså andre mål. Somaliere i Norge har flyktet fra et land i kaos. Noen av disse somalierne har politiske hensikter med å sende penger til hjemlandet: De skal bidra til motstandsarbeidet. Om dette motstandsarbeidet foregår som terrorisme kan ikke jeg vite noe om, og spør jeg - vil jeg helt sikkert få ulike svar fra ulike aktører.
Det som satte i gang dette tankespinnet var dagens VG. Da jeg slo opp på side 6 og 7, skvatt jeg til. Artikkelen handlet om de arresterte somalierne, men det som fenget oppmerksomheten min var altså illustrasjonsfotoet, - et grusomt bilde.
I undertittelen til bildet kan vi lese: En etiopisk mann skriker i smerte ettet et angrep på etiopiske flyktninger i den somaliske byen Bossaso 5. februar. Gruppen al-Shabab; som PST mener norsksomalierne har samlet penger til, har påttatt seg ansvaret for angrepet.
I vår fredelige del av verden er det lett å si at vi er imot krig og våpen og sånn. Det er jo det vi mener. Det er kanskje noe naivt. Etiopia oppfattes som okkupasjonsmakt i Somalia, og de som sloss mot okkupanter bruker sjelden silkehansker. Sånn er det dessverre.
Selv om jeg er redd for islamisme, selv om jeg synes krig er forferdelig, selv om jeg blir kvalm og livredd av terrorisme, - så reagerer jeg med irritasjon på bildet i VG, og i motsetning til det som trolig var hensikten, provoserer det meg til å ville lære mer om dem som forårsaket denne mannens lidelse.
9. april 1940 lå 1308 tyske soldater og kjempet for sitt liv i Drøbaksundet, for omlag 1000 av dem var kampen forgjeves, - de døde. Hadde man fotografert dem der de lå og kjempet i iskaldt hav, ville det heller ikke vært noe vakkert syn. Likevel mener de fleste at det dessverre var en nødvendig krigshandling. Så kan man innvende at disse guttene var soldater ombord i et krigsskip, Blücher. I mange konfliktområder i verden i dag er det vanskelig for oss som står på sidelinja å vite hvem som er soldater og hvem som er sivile.
Passasjerene på ferga Hydro som skulle krysse Tinnsjøen med tungtvann 19. februar 1944 var ikke soldater. Ferga ble senket av norske motstandsmenn, og de som var ombord var norske sivile. Da ferga gikk ned, døde 14 av dem, også barn. De ble ofret fordi man mente det var nødvendig. Hadde man fotografert disse mennesken da de gikk ned med ferga denne dagen, ville det antagelig vært like opprørende som bildet i VG i dag. Var det nødvendig å senke ferga? Var det en terrorhandling? Jeg regner med at svaret er det samme som vi får når vi spør om det som skjer i Somalia: Det vil alltid være et definisjonsspørsmål. Det vi vet er at de som utførte disse oppdragene ble feiret som helter i Norge etter krigen.
Jeg underviser i historie, og jeg forsøker så godt jeg kan å holde meg oppdatert på konfliktene rundt om i verden. Det er ikke lett. Informasjonen man får er ofte veldig sprikende og farget av hvem det er som forteller. Dessuten har jeg mine egne fordommer å kjempe mot når jeg skal forsøke å forstå.
Resultatet er at jeg i redsel for å ha misforstått, for å ta feil, heller velger å være holdningsløs og ikke våge å mene noe bestemt. Jeg har sterke meninger om mye her i verden, men det er på områder der jeg føler meg kvalifisert til å mene noe, der jeg faktisk vet noe. Kanskje stiller jeg for høye krav til når man har lov til å uttale seg, men jeg blir ofte forundret over mennesker som kan ha sterke, politiske meninger om noe de vet skremmende lite om.
Så får jeg heller være holdningsløs en stundt til.
Men sånne bilder som det i VG i dag åpner opp for litt mer engasjement. Så leser jeg litt mer, så spør jeg litt mer, så glir jeg litt klokere. Men fortsatt er det nesten umulig å ta stilling.
 | livetleker på Nok for to |
 | Anemone på Nok for to |
| livetleker på Nok for to |
 | 9na på Nok for to |
| livetleker på Hengekøye, himmelkøye, … |
