Vi har vært på brygga sammen med mamma og småungene og spist middag i dag, - kinesisk mat og verdens beste dessert. Det var masse folk og stek varmt, men hyggelig.
Etterpå ble det en liten spasertur. M og C elsker å fotografere. De fikk låne kameraet, og så knipset de hit og dit annen hver gang.
Her er resultatet.
Men heller ikke denne gangen fikk jeg bildene til å stille seg opp parvis. Jeg gjør akkurat som jeg alltid har gjort, og denne gangen forminsket jeg til og med bildene litt ekstra. Det må være en eller annen endring WordPress har gjort, og sånt forstår ikke jeg meg på. Det må da være noen der ute som kan hjelpe meg med dette?
Plutselig havner de små bildene mine mine under hverandre i stedet for to og to ved siden av hverandre. Størrelsen er den samme som den alltid har vært. Jeg har ikke gjort noen endringer, og selv om jeg gjør dem mindre, havner de fortsatt i loddrett rekke.
Det er nok ikke bare jeg som har en viss bussjåfør i tankene nå om dagen. Vi er mange som har lest Bussbloggen om livet hans som bussjåfør i Bergen. Samtidig har han skrevet en del om det som har vært vanskelig i livet, blant annet om psykiske problemer. Nå i det siste har visst verden gått litt i svart for ham.
Og her om dagen ble det stille. Bloggen er rett og slett fjernet. Kanskje orket han ikke eksponere seg lenger. Kanskje ville han bare ha en pause. Kanskje kommer han tilbake.
Nå lurer jeg på om det er noe jeg skal gjøre med det. Når folk forteller hele verden at de er så tungt depressive at de knapt orker mer, - hva gjør man jeg da?
Bussbloggen er en kjent og hyppig lest blogg. Bussemann selv skriver også i en avis, og jeg må jo regne med at det finnes folk som kjenner ham personlig og løper hjem til ham og ringer på døra og tilbyr seg å hjelpe.
Da jeg først leste at det skulle være bloggtreff i Tivoli 13. juni, slo jeg det fra meg. Så begynte jeg å tenke. 13. juni? Hm - da kunne jeg vel avspasere, og så kunne jeg kanskje…?
Da jeg først slapp til tanken, fikk jeg veldig lyst, og jeg bestemte meg nesten for å dra. En liten alenetur til København i juni er ikke å forakte. Så sjekket Thv fly og det passet. Jeg kunne reise fra Rygge fredag formiddag og hjem lørdag eller søndag til samme tid. Prisen var helt ok.
Men så begynte jeg å tenke litt. Det er travelt på jobben. Vi har muntlig eksamen dagen før. Ferien begynner uka etter, og da skal kanskje Thv og jeg finne på noe, kanskje København, kanskje Gøteborg. Jeg får sett lite av Køben hvis jeg bare flyr fram og tilbake på to dager. Jeg vet jo ikke om nettopp de bloggerne jeg leser vil være der. Selv om flyet er billig, så skal man bo og handle og …
Jeg står over. Det er tidlig i livet, og en eller annen gang blir det sikkert et bloggtreff som passer med min ferie.
Jeg er nok ennå ikke en sånn som skvetter hit og dit med fly bare for en kvelds moro.
Vi var i Oslo i går, - i femtiårslag hos den kjære Kusinen. For å få mye ut av Osloturen dro vi tidlig. Vi ville på IKEA. Først da vi satt i bilen på vei ut av byen kom jeg på at jeg hadde glemt kameraet mitt. Det var rushtrafikk og kø, så vi kunne ikke snu.
Om det var viktig? Det burde det ikke ha vært. Det burde over hodet ikke spilt noen rolle. De fleste ville ikke en gang reflektert over det. Sånn er det ikke med meg. Jeg følte meg bokstavelg talt syk. Jeg var så skuffet! Etter at jeg begynte å blogge klarer jeg ikke å la være å se verden med bloggblikk. Og jeg ser verden med nye øyne. Det er faktisk flott. Det handler ikke bare om å fotografere, - jeg har også blitt mye mer bevisst på estetikken i alt rundt meg, både det skjønne og det uskjønne, også når jeg ikke skal forevige det. Men nå hadde jeg glemt kameraet. Hvordan kunne jeg? Tenk på alle de flotte motivene jeg kom til å snuble over i løpet av denne lange dagen!
Det gjorde jeg også: Alle fargene på IKEA, ungen med is over hele trynsiktet, det fantastiske, enorme, blomstrende treet i hagen til Kusinen, det nydelige bordet hun hadde dekket, maten, lysene, gjestene og ikke minst Kusinen selv.
Heldigvis var det ikke verre fatt, enn at jeg glemte hele kameraet da festen var i gang. Det ble en strålende fest.
Jeg vet jeg har vært sutrete de siste dagene, - og alt er selvfølgelig WordPress sin skyld. Men tenk så var det en der ute som hadde snappet opp hvor fortvilet jeg var. Og ikke nok med det, - han ville gjerne hjelpe meg. I dag har vi hatt arbeidsmøte på café, og nå er er alt så meget bedre. Kroppen føles ikke lenger uggen, WordPress fungerer som jeg vil at den skal fungere og jeg kommer helt sikkert til å sove bedre i natt.
Tenk at det finnes sånne flinke folk i verden. For det første har han hjulpet meg å installere Firefox, og da ble alt så mye mer samarbeidsvillig. Etterpå forsøkte han å lære meg både det ene og det andre. Jeg må med skam bekjenne at bare det ene la seg der det skulle i hjernen min. Det andre får komme etter hvert.
Dette var også mitt første møte med en blogger IRL. Det var ikke så farlig som jeg trodde, - men tvert imot veldig hyggelig.
Jeg er full av ord, og det er sjelden jeg ikke har noe å melde. Akkurat nå har det inntruffet en sånn sjeldenhet. Hvorfor vet jeg ikke riktig, men det er lett å finne grunner. Jeg er fullstendig nedsyltet i arbeid, og selv om jeg sjelden blir sliten av å jobbe, blir jeg utslitt av å ha ting liggende over meg. Det har jeg nå. I tillegg er kroppen litt tung og sliten og merkelig om dagen. Det suser i hodet og jeg er trøtt, trøtt, trøtt! Søndag sovnet jeg klokka ti, mandag sov jeg to timer om ettermiddagen og sånn holder jeg på.
En annen ting er dumme, dumme WordPress. Den nye versjonen tok helt piffen fra meg. Ingen ting fungere som jeg vil. Jeg har null og ingen forståelse av det tekniske som skjer når jeg bruker PC-en min. Det forhindrer meg ikke i å være en aktiv bruker, men jeg merker at jeg ikke har overskudd til å sette meg inn i en masse nytt akkurat nå. Det blir for mye for bitte, lille meg.
Sutre, sutre!
Men Liselottejakken har jeg strikket. Det var et spennende prosjekt. Jeg ante ikke om den ville passe før jeg hadde strikket den siste masken. For å ikke ha noe å skylde på, fulgte jeg oppskriften til punkt og prikke. Alt så stort og uformelig ut mens det var på pinnen, - men så passet den altså perfekt. Lengden er akkurat så nett som jeg vil ha den, ermene er ikke for lange og den sitter pent på min runde kropp. Jakken er strikket i den mykeste alpakkaull og er noe av det letteste og samtidig varmeste jeg har hatt på meg. Deilig!
Jeg trodde at jeg og WordPress var gode venner. I hvert fall var det kjærlighet ved første blikk fra min side. Nå vet jeg ikke riktig, og jeg føler meg sviktet.
Jeg forstår at WordPress må gjøre forbedringer, oppdatere seg og legge til nye funksjoner. Likevel stresser det meg. Da jeg kom hjem fra fjellet i går kveld, hadde det skjedd store endringer, og jeg skjønner ikke bæret.
I dag skulle jeg finne ut av det, men det blir bare tull. Først skulle ukas meny redigeres i sidebaren. Når jeg åpner widgeten Text kommer bare deler av menyen fram, og jeg kan bare redigere den delen jeg ser. Jeg fikk endret matrettene, men datoene forsvant ut til venstre, og jeg var ikke i stand til å finne dem.
Så skulle jeg begynne på en ny post om fjellturen vår. Det så enkelt ut å laste opp bilder på den nye måten, men den gang ei! Først lastet jeg opp et bilde jeg hadde kalt Vinduet og fikk det inn i posten. Så lastet jeg opp tre bilder til. Nå var gode råd dyre. Da jeg forsøkte å sende disse, ett om gangen, til posten, så kom i stedet det bildet jeg allerede har lastet opp, det jeg kalte Vinduet, fram en gang til. Det var umulig å få lagt inn flere.
I skolen har vi mye glede av nye teknologi. Jeg underviser i norsk og samfunnsfag, og ofte er det en god ide å vise elevene autentiske opptak av historiske taler, spille musikk fra en spesiell periode, høre forfattere lese sine egne dikt, vise filmsnutter fra viktige historiske begivenheter osv osv i det uendelige. Tidligere tok det uendelig lang tid å finne fram denslags, og ofte var det umulig. Sånn er det ikke nå; nå har vi YouTube! YouTube er en nettkommode med vanvittig mange skuffer, og i de skuffene finnes de utroligste ting. Når jeg leter der er det sjelden jeg ikke finner det jeg trenger, en skattkiste for envher lærer.
Sist onsdag hadde jeg forberedt en tretimersøkt om film, og vi skulle starte med en kort gjennomgang av filmhistorien: brødrene Lumieres første film, Panserkrysseren Pontemkin osv. I tillegg til noen dvd-er hadde jeg funnet fram YouTube-adressene til de filmsnuttene jeg skulle bruke. Og så sviktet det!!!! Det er bare så grusomt! Man står der, og hele essensen i timen blir borte, fordi man ikke får vist det man skal. Heldigvis hadde jeg dvd-filmene vi skulle se, men det ble veldig amputert.
Da jeg ringte kommunens dataguruer for å spørre hva som hadde skjedd, kunne de bare svare at det var et eller annet filter som var litt overivrig. Det er ikke alle typer nettsteder våre elever får lov til å gå inn på, og derfor blir nettet filtrert, men det var aldri meningen at YouTube skulle siles ut. (For den veldig interesserte handler det visst om at YouTubes reklamer kommer fra samme sted som den spammen kommunen vil filtrere bort.)
De jobber med saken.
I mellomtiden har Thv gitt meg et godt råd som jeg herved prøver, og det er faktisk hele hensikten med denne posten. Hvis jeg lenker opp til YouTube her på bloggen, og bruker den som inngang til de filmene jeg skal bruke, så vil vi lure filteret, og jeg kan vise filmene. Spørsmålet er bare om vi får sett dem i storskjerm, da må vi nemlig innom hovedsiden.
Det har vært aktive dager i det siste, så jeg glemte helt at bloggen min har hatt bursdag. Første innlegg ble skrevet 18. februar for et år siden, og jeg husker det godt. Hele blogginga føltes som et stunt, og jeg visste ikke om jeg skulle våge. I starten sørget jeg til og med for at det ikke var mulig å google meg.
Det gikk fort over, kan man si
Etterpå har jeg skrevet 412 poster. Slett ikke verst på 368 dager.
