Fakta eller dikt og forbannet løgn?

De tre siste dagene har jeg lest Himmelstormeren - en roman om Ellisif Wessel av Cecilie Enger. Selv om denne posten skal handle om den problematiske sjangeren Enger skriver i, må jeg likevel knytte noen ord til innholdet. I hele mitt liv har jeg visst hvem Ellisf Wessel var, men bare helt overfladisk. Jeg visste at hun levde rundt århundreskiftet 1800-1900, at hun var velstående legefrue, at hun bodde i Finnmark, at hun stiftet den første fagforeningen i Sør Varanger, Nordens Klippe og at hun var kommunist. Det var det hele. I Himmelstormeren presenterer Enger Ellisif Wessels liv i romans form, og det er en utrolig spennende historie hun forteller. Jeg ble så fengslet at romanen ble slukt i løpet av et par - tre dager, en skikkelig page turner. Særlig den første delen, om Ellisf Wessels barndom og ungdom, er godt skrevet, og Enger gir noen flotte bilder av tidsånden. Samtidig er presentasonen av Wessel også nyansert og til dels kritisk, og det er noe av det som gjør boken ekstra god. Jeg anbefaler den virkelig videre. Selv har jeg blitt så tent på Ellisif Wessel at jeg har tenkt å pløye meg gjennom det som ellers måtte være skrevet om henne.

Det var godordene, - men så fort har jeg ikke tenkt å slippe denne boken. Som tittelen forteller, er Himmelstormeren - en roman om Ellisif Wessel, altså ikke en biografi, men en roman, en slags dokumentarroman. For noen lesere er det kanskje helt uproblematisk, og boken fikk svært gode anmeldelser da den kom. En anmelder syntes til og med Enger kommer ryddig unna akkurat det jeg føler trang til å kritisere, nemlig sjangervalget. Jeg synes romanformen gjør boken vanskelig å lese. Den forvirrer meg. Hva er fakta og hva er fiksjon? Jeg liker begrepene making og telling, som Stein Haugom Olsen og Peter Lamarque bruker i sin bok Truth, fiction and literature (Oxford University Press, New York, 2002). Making er den rene fiksjon, den oppdiktede teksten. Telling er når man gjenforteller noe som har skjedd. All litteratur har elementer fra begge disse: fiksjonen har elementer av fakta og faktalitteraturen elementer av fortelling og tolking. Det er umulig å unngå. Men en romanbiografi som Himmelstormeren faller så veldig mellom to stoler. Den er en blandingssjanger som ikke etterstreber noen form for sjangerrenhet. Så kan man jo diskutere hvor viktig sjangerrenhet er. I mange andre sammenhenger ser jeg ofte blandingssjangere som friske og spennende, - men altså ikke her. Egentlig opplever jeg det som uærlig. Fiksjon fungerer fordi det foreligger en underforstått avtale mellom forfatter og leser: Dette er oppdiktet liv, en fri tolking av verden. Den samme avtalen gjelder for faktalitteratur: Dette er en forfatters presentasjon av noe som har skjedd, - og det som foreligger av tolkinger står for forfatterens regning. Den sjangeren Cecilie Enger benytter seg av bryter begge disse avtalene, og det liker jeg dårlig. Kanskje er noe av kritikken min urettferdig. Enger har valgt å skrive boken på denne måten, og det har hun selvfølgelig rett til. At jeg muligens ønsker meg en biografi er ikke hennes problem. Jeg har likevel lyst til å problematisere valget hennes.

Jeg ser for meg fortellingen om Ellisf Wessels liv som en fast, faglig linje gjennom boken. Dette er telling, bortimot ren gjenfortelling av et historisk forløp. Denne delen av boken er ikke Cecilie Engers verk. Rundt dette skjelettet av historiske fakta, legger hun på kjøtt og blod sånn at det blir en helhet, making. Og til tross for at det blir en veldig fengende helthet, så er jeg mistenksom, kanskje unødvendig mistenksom. Nå skal det sies at jeg er en hund etter fakta, kildehenvisninger og fotnoter. Der hvor det foreligger en slags sannhet, noe som faktisk har skjedd, så vil jeg vite om det. På den måten er jeg nok en ganske kritisk og krevende leser. Problemet med denne boken er at jeg aldri helt vet når det er telling og når det er making jeg står overfor. Når Enger forteller at Ellisif Wessel var i fødselsdagsselskap hos Lady Arbuthnot, så vil jeg vite om hun faktisk kjente denne damen. Lady Arbuthnot har jeg jo lest om tidligere, og hun interesserer meg. I dette fødselsdagsselskapet spises det middag. Hadde ladyen virkelig et middagsservise med motiver fra de ulike månedene i året? Er dette middagsserviset en del av skjelettet, eller er det kjøtt og blod for å skape et tidsbilde? Sånt er da viktig? Ellisif Wessel etterlot seg en stor og viktig samling fotografier. Skal vi tro romanen, ble bildene tatt med et Hasselbladkamera hun fikk i bryllupsgave av Lady Arbuthnot. For meg har det mye å si om dette virkelig stemmer. Da Ellisif giftet seg med sin fetter, Andreas Wessel, slo moren hånden av henne for resten av livet. Medfører det riktighet? Så lenge vi har å gjøre med en roman uten kildehenvisninger, er dette umulig å vite uten at man selv oppsøker kildene.

Ellisif Wessel møtte mange kjente personer i sin samtid, både Leo Trotskij og Johan Falkberget sto på gjestelisten hennes. Til og med Lenin møtte hun ved en anledning. Dette er trolig historiske fakta, men sikker kan jeg jo ikke være. Mer usikker er jeg på en av de viktigste bipersonene i romanen, Johan Penta. Penta er en arbeiderklassegutt fra Finnmark, og romanen rommer også hans biografi fra fødsel til død. Det er gjennom hans liv vi får et bilde på arbeiderklassens harde kår i Finnmark. Han blir derfor en meget viktig person i romanen. Ellisif Wessels liv er ikke fiksjon. Er Jonan Pentas liv fiksjon? Er han en historisk person? Jeg vil gjerne vite det.

Mindre problematisk er skildringene av Ellisif Wessels politiske engasjement i Nordens Klippe, hennes problematiske forhold til samtiden og hennes mange avisartikler. Her regner jeg med at det meste er håndfaste fakta. Likevel savner jeg igjen kildehenvisninger. Deler av både brev og artikler gjengis i romanen, men vi får ikke vite hvor forfatteren har hentet dem. Bak i boken henviser hun riktig nok til den litteraturen hun har lest, og hun takker Dag Skogheim for hjelp og innspill. Det er ikke godt nok.

Noen steder kan man få inntrykk av at Enger også har slitt litt med sjangeren. Hun skriver for eksempel et kapittel der fakta og fiksjon blandes, og teksten flyter godt. Men helt på slutten av kapittelet, er det akkurat som om hun føler at det er noe som mangler. En del av faktastoffet lot seg ikke flette naturlig inn i fiksjonen, og det ergrer henne. Det må med! Så slenger hun på et avsnitt her og der der. Nærmest leksikalsk ramser hun opp hva som senere skjedde. Flere ganger får vi små avsnitt som forteller om fagforeningskamper, utfallet av streiker osv. Små faktaopplsyninger som er interessante nok, men for meg virker de altså påklistrede i en roman. Hun gjør det også når hun skal avslutte delen der hun skriver om Lady Arbuthnot. Som et punktum ramser hun opp biografiske opplysninger om ladyen, og hvordan det videre gikk med henne. Det bryter med romansjangeren og er bare med på å gjøre forvirringen større, uansett hvor interessant det måtte være, - og det er det. Dessuten er det å undervurdere leseren. Den som fatter interesse for Lady Arbuthnot og hennes liv og historie, kan finne annen litteratur om henne på biblioteket.

Hva er det egentlig jeg vil? Skal forfattere slutte å skrive dokumentarromaner? Er det forkastelig å skrive en romanbiografi? Nei, slett ikke, og kritikken min rammer bare en liten del av denne romanen. Det er en vanskelig sjanger, og jeg synes man skal holde tunga rettere i munnen enn det Cecilie Enger gjør her. Først og fremst bør man gjøre det helt klart at man har brutt avtalen med leseren om hvorvidt dette er fakta eller fiksjon. Etter mitt skjønn bør det gjøres gjennom grundige kildehenvisninger. Selv om Himmelstormeren fenget meg, lå ønsket om å vite hva som var making og hva som var telling under som en forstyrrende murring hele tiden mens jeg leste.

Cecilie Enger er ærlig i den forstand at hun oppgir den litteraturen hun har brukt, og hun legger ikke skjul på at hun skriver om en historisk person. Hun kunne jo ha valgt å kalle Ellisf Wessel for noe helt annet, avvike i større grad fra den virkelige historien, og så hevde at dette var ren fiksjon. Det kunne hun kanskje kommet unna med. Jeg er glad hun ikke gjorde det. Samtidig grubler jeg på hvorfor hun velger å ikke oppgi kilder underveis. Ville det helt brutt med sjangeren og gjort det umulig å kalle dette en roman? Det vet jeg ikke. For meg ville det fjernet mistenksomheten og gjort det mulig å bruke teksten til noe. Hadde jeg visst hva som var hva, hva som var fakta og hva som var dikt og forbannet løgn, ville jeg også i større grad visst hvem Ellisf Wessel virkelig var.

Jeg har skrevet på denne teksten i et par dager nå. Som vanlig føler jeg meg sent ute når jeg kommenterer litteratur. Da teksten min var ferdig, satte jeg meg til for å lese Dagbladet, og hva fikk jeg se på s 48 og 49? I serien “Bøkene som endret Norge”, skriver professor i sakprosa ved UiO, Johan Tønnesson, om Åsne Seierstads “Bokhandleren i Kabul”. Tittelen på teksten er “Sakprosaens grenseland”. Nå er det ikke første gangen Seierstads blanding av fakta og fiksjon i denne boken blir problematisert, - men likevel da.

Et mirakel

Det er intet mindre enn et mirakel når en unge knekker lesekoden, og det skjer i et splittsekund. Det skal noe til at man er der akkurat når det skjer. I går opplevde jeg det.

C har fylte seks år nå i juni. Jeg leste i boka mi og var litt fraværende. C og M satt i ved siden av meg i sofaen og skrev navnene sine på pc-en min. C kan skrive navnet sitt, men hittil har navnet bare vært et bilde sammensatt av noen tegn, - et bilde han kunne kopiere. I tillegg kunne han noen bokstavtegn og tilhørende lyder.

Plutselig hadde han skrevet navnet sitt og lagt til oa.

Cxxxxxxxoa.

Det står Cxxxxxxxoa der, sa han.

Oj, sa jeg og grep anledningen.

Kan du kanskje skrive ao også?

Den lille pekefingeren lette seg fram på tastaturet, så sto det der: ao.

Ao, sa han overrasket.

Vet du hvor i er? spurte jeg.

Han skrev en i.

Hvor er s?

S-en kom på plass.

Is, - leste han forundret.

Hele ansiktet hans fortalte hva som nettopp hadde skjedd oppe i hodet hans, og det kan nesten ikke forklares med ord. Plutselig, på et øyeblikk, falt alle brikkene på plass. Han forsto at lydene kunne trekkes sammen og danne ord. Det er en stor aha-opplevelse, - en av de største i livet. Å ja, - er det sånn det er! kunne jeg lese i øynene hans.

Det var et lite mirakel, og jeg var der og så det!

Bedre enn jeg kunne sagt det selv

Antagelig er jeg den siste i Norden som leser Vi, de druknede, - men jeg er altså ikke av de raske. Først tar det litt tid før jeg oppdager de bøkene alle leser. Jeg må jo høre at folk snakker om dem, lese om dem i avisen og denslags før det går opp for meg at dette kanskje er en lesing verdt. Og det er altså Vi, de druknde med sine 688 sider. Først fikk jeg den i lesesirkelen, men det gikk jo ikke sånn midt i arbeidsåret. Det er faktisk ikke bare romaner som skal leses. Etter at jeg hadde hatt den min lovlige måned, hadde jeg ikke fortært stort mer enn 1/3 av sidene. Kanskje jeg har latt meg inspirere til slow reading. Så måtte jeg jo bare gi den videre. Men nå har jeg et bibliotekseksemplar, - og det enda på originalspråket, og jeg har ferie og god tid. Det er et sant svir!

Innimellom lesingen går jeg av og til inn på bokens nettsted. Der er det mye snadder å finne. Noen filmsnutter med forfatteren er alltid interessant, særlig siden han er en sånn knakende kjekk fyr. Så finner jeg bilder fra Marstral og deromkring fra den tiden handlingen i boken finner sted. Bildene er akkompagnert med sitater fra boken. En film er også lagt ut, - en stumfilm fra Ærø tatt opp i 1929. Den er et klenodium og vel verdt å se enten du skal lese boken eller ikke.

Men så til dagens poeng. Til tross for unger og sommervarme fikk jeg en time for meg selv i formiddag. Da rigget jeg meg til med bok og et glass kald drikke. Da jeg kom til side 276 nikket jeg gjenkjennende. Her skriver Carsten Jensen om det samme som jeg har vært så opptatt av: Hvorvidt livet og livets gang kan være urettferdig. Det er pussig at det skal være så deilig å se sine egne tanker på trykk, formulert på en sånn elegant måte:

Jo, det var riktignok tragisk for de efterladte eller for den, der blev snydt for størsteparten af sit liv. Men uretfærdigt var det ikke. Døden var hinsides den slags begreber. Det forekom ham, at de efterladte ofte glemte deres sorg til fordel for frugtesløse anklager mod tilværelsen. Ingen ville jo finde på at sige, at vinteren var uretfærdig mod træerne og blomsterne. Man kunne godt blive beklemt, når solen slukkede sit lys, og overisning gav skibet en farlig slagside. Men indigneret, oprørt eller vred, nej. Det var jo meningsløst. Naturen var hverken retfærdig eller uretfærdig. Begge dele var menneskets privilegium.

Godt sagt!

Den prektigkledte

Da jeg kom inn på arbeidsrommet på skolen her om dagen, så jeg noe jeg ikke har sett på lenge, lenge. I gamle dager var det vanlig å vise elevene utstoppede dyr av mange slag i undervisningen. Det gjør vi ikke så ofte i dag. Hvorfor vet jeg egenlig ikke. Selv om vi holder til i et usedvanlig moderne skolebygg, kommer vi egentlig fra en eldgammel byskole. Da vi flyttet for fem år siden, tok vi med oss mye av det gamle, og både utstoppede grevlinger og et gammel skjelett fulgte med på flyttelasset. Disse sommerfuglene er neppe fra den gang. I hvert fall ser eskene de er i ganske nye ut.

Det må da ha tatt en uhorvelig mengde tid å samle så mange sommerfugler. Når jeg tenker meg om, er det langt mellom hver gang jeg ser en sommerfugl når jeg er ute om sommeren. Og når man først ser en, så skal man altså ha en hov for hånden, - og så skal insektet fanges. Hjelpes meg!

Jeg vet ikke hvordan man avliver sånne dyr, men jeg har en erindring om at man gasser dem med ett eller annet. Uansett håper jeg det skjer før knappenålen kommer inn i bildet. Sett på nært hold er den lille nålen for en sabel å regne der den skjærer gjennom den lille sommerfuglkroppen.

Sommerfugler er flyktige dyr, og det er ikke lett å få studert dem så nøye der de flakser av sted. Fordelen med at disse var døde, var at jeg kunne se dem på nært hold og med lupe. Ikke visste jeg at sommerfugler kan ha pels, - krøllete pels til og med. Fargene er et kapittel for seg, - men de lyse og hvite var også utrolig fine. En kasse med hvite sommerfugler hadde kledd den hvite veggen i stua på hytta vår. Men så er det dette med å henge opp døde dyr som dekorasjon da.

De fire rammene inneholdt for det meste sommerfugler, møll og nattsvermere. I en av rammene var det dessuten noen biller og andre insekter. Jeg kan veldig lite om dissse insektene, og hvem som hører sammen, er i samme familie osv kan jeg ingen ting om. Men øyenstikkeren kjenner jeg når jeg ser den. Denne var nesten gigantisk når jeg fikk den på nært hold.

Det er jubileumsår for Henrik Wergeland i år. I dag, 17. juni, er det 200 år siden han ble født. Det var det første jeg kom til å tenke på da jeg så alle de vakre sommerfuglene sirlig montert i kasser med isopor. Jeg husker mange av Wergelands barnedikt, men det var selvfølgelig dette som falt ned i hodet mitt akkurat nå:

SOMMERFUGLEN

Den prektigkledde sommerfugl
er fløyet fra guds hånd.
Han ga den gyldne ringer
og røde purpurbånd.

Han lærte den å flyve høyt,
høyere enn jeg er.
Den har nok fuglens lyster,
men ei dens dun og fjær.

Og alle verdens mennesker
og alle konge bud
ei gjøre kan en sommerfugl.
Det kan alene gud.

Det er en stund siden jeg har tenk på Henrik Wergeland nå. Kanskje jeg skal lage en post om ham senere i år.

Pussig hva noen brett med døde sommerfugler kan få en til å tenke på.

I valmuens skjød

Hos oss varsler valmuene regn. Nettopp derfor er det viktig å nyte dem mens vi har dem. Det slår ikke feil: Når de har sprunget vel ut, begynner det nemlig å regne. Stilkene blir bøyd av regnet, blomstene henger med hodet og de flotte kronbladene blir våte og tunge. De faller ned på bakken, blir skitne og grå. Sånn er det bare.

I litteraturen, og kanskje særlig i asiatisk litteratur, har valmuen blitt brukt som erotisk metafor. Ingen behøver å undre seg over hvorfor det er sånn. Det er bare å ta en titt på de bristeferdige knoppene, den sterke fargen, støvbærerne.

Inger Hagerup er det siste punktet på klassens pensumliste i norsk. Vi skal lese og analysere flere av diktene hennes. Elevene mine er unge, og ennå har de ikke så mange referanser som oss voksne, særlig ikke til erotikk. For dem er valmuer stort sett bare valmuer, - en av blomstene i vårhagen, - den blomsten som regner bort nesten før man får gledet seg skikkelig over den.

Diktet har de likevel sansen for.

Ballade

Jeg drepte mitt barn i natt.
Jeg drepte min sønn.
Kanten er sleip og glatt
ved smertens brønn.

Hans far forrådte meg først.
I valmuens skjød
slokket han så sin tørst.
Og nå er han død.

To liv har jeg tatt i går.
To liv var jeg verd.
Snart faller mitt gule hår
for bøddelens sverd.

I morgenens bleke fred
vil andre gå bort
fra galge og rettersted.
Men da er det gjort.

O Romeo,

O Romeo, but why are you named Romeo? Deny your father and refuse your name… Vi har hatt fokus på Shakespeare i engelsktimene. I dag var det framføring. Noen nøyer seg med å lese fra et ark. For andre er det alvor. De stiller med vakker musikk, flotte kostymer og har lært teksten utenat.

Og de framfører med innlevelse. Det er så en gammel, romantisk lærer får tårer i øynene: I take you and your word! Call me your love and I will be born again: from now on I will never be Romeo!

Tenk at de tør! Balkongscene eller ikke balkongscene, - vi er i et alminnelig klasserom, det er blendende dagslys, publikum er noen-og-femti medelever. Dine nærmester er det vanskeligste publikumet, heter det. Og likevel trår de til som om de sto på Nationalteateret: Lady, I swear by the beautiful moon.

O swear not by the moon, because the moon changes.

Etterpå fikk de applaus. Stor applaus!

Karakteren 7

Sitatene er fra en elevtekst, gjengitt med tillatelse av forfatteren!

Jeg leser og leser, retter og retter, kommenterer og kommenterer, evaluerer og evaluerer. Den røde pennen går varm. Det er tentamenstid, det er tiende klasse og det er min jobb å måle kvaliteten på elevenes tekster for aller siste gang. Det er et stort ansvar. Min vurdering teller mye. Det er jeg som dømmer ungenes arbeider, og jeg er faktisk med på å avgjøre om D kommer inn på musikklinja og om A kommer inn på idrettslinja. Da går det ikke an å slurve.

*Jeg har egentlig ingen ting imot familieferie. Det er jo bedre enn å være hjemme. Det er bare det at jeg er litt redd for å dø hver gang jeg reiser med mamma og pappa. Du skjønner, de har ikke helt kontroll.*

I det siste har jeg vært litt oppgitt over de tekstene elevene har prestert når de skriver hjemme. Tidligere var hjemmetekstene som oftest bedre enn de tekstene som var skrevet på skolen. Ikke så merkelig, synes jeg, - de har jo bedre tid hjemme. Nå er det omvendt, - de skriver bedre på skolen. Det har rett og slett skjedd noe. En av elevene mine, aalefoten/silje sa noe om dette i kommentarfeltet her om dagen.

*Inne i lobbyen må vi finne en base, hvor jeg må sitte vakt mens de andre handler i tax-free’n…Vi kommer alltid hesblesende til gaten. Spesielt hvis mine elskede søstre er med. De går alltid dypt inn i parfymens undertoner og overtoner og middeltoner og ettertoner. Når alle de berusede endelig er ombord på flyet, er det med parfymeimmune neser og et salig blikk.*

Egentlig synes jeg det går sakte med meg. Jeg rekker bare noen få tekster om dagen, og selv om det er morsomt å lese, kjenner jeg at jeg klør etter å bli ferdig. Det beste er imidlertid at det jeg leser er så bra, - mye bedre enn sist de skrev. Så er det kanskje sant: De skriver bedre på skolen. Mange elever har gått opp en hel karakter, og det får konsekvenser. Elevenes nivå skal måles så sent i semesteret som mulig, og dette er siste måling. Tentamen er altså avgjørende.

*Da vi sto i innenrikskøen på Gardermoen og så på alle de charterfebersyke menneskene som skulle til Syden for å slange seg på hvite strender og bade i asylblått hav, lurte jeg på hva vi tenkte med. Vi skulle til Lofoten. Vi reiste nordover.*

Jeg liker karakterer veldig godt. Selv om de har sine begrensninger, er de renslige og ryddige. Elevene vet veldig godt hva de måler og hva de ikke måler. Man blir vurdert opp mot faglige mål, og det er relativt lett å forklare dem hva som må til for å nå ulike nivåer på vei mot målet. Selvfølgelig er det alltid en fare for at det blir subjektivt når man retter åndsverk, og elevenes tekster er nettopp det. Det hender jeg bommer. Men ungene er raske til å klage, og så får vi en second opinion fra en annen erfaren norsklærer. Det skiller sjelden med mer enn en halv karakter. Jeg tror neppe det hadde blitt bedre om vi hadde benyttet en såkalt uformell vurdering. Skulle norsktekster blitt vurdert uformelt, måtte jeg skrevet en slags litteraturkritikk på hver eneste en. Jeg er redd den kunne virket mer subjektiv i elevenes øyne. Og de får jo vanligvis en skriftlig kommentar i tillegg til karakteren.

*Hotellene pleier vi å være heldige med. Etter Tunisiaturen, da det fløy en rotte over gulvet, har vi lagt litt mer penger i standarden.*

Min erfaring er at de elevene som beveger seg nederst på karakterskalaen, er de som har mest nytte av karakterene. De kjemper for å oppnå bedre resultater, - og når resultatene kommer, så er det så veldig tydelig. Man går opp en karakter på skalaen. Selvfølgelig svir det å få dårlige karakterer, og noen elever burde nok vært spart for dem, - men det er en annen historie.

*Litt flaut er det alltid når pappa kommer inn i resepsjonen og spør med høy klar stemme: “Ver kænn vi putt æur bækksækks?” Han er ikke så veldig god i engelsk.*

Karaktersystemet vårt beveger seg fra 1 til 6, og 6 er den beste karakteren. Den henger høyt, men i alle fag er det nesten alltid noen elever som får 6. Karakterene er kommunikasjon. På skolen får elevene vite hva som skal til for å komme opp på de ulike nivåer. De vet for eksempel at de ikke kan få 5 eller 6 i muntlige fag, hvis de bare pugger og gulper opp kunnskap. De må også vise forståelse og innsikt.

*Mamma og pappa hadde faktsik litt kontroll på lille, uskyldige, hvithårede meg. Hver gang mennene prøvde å lokke meg av gårde for å selge meg for 300 kmeler, var de der og passet på. Cred til dem.*

Det hender at en elev sprenger karakterskalaen. Når eleven på historieprøven først reproduserer det hun har lært, så bidrar med annet fagstoff hun har satt seg inn i, viser at hun har innsikt i det hun skriver om og i tillegg trekker egne konklusjoner av flere elementer i det hun har lært gjennom en lang periode, - da er det ikke nok med 6. I sånne tilfeller, - og det skjer en gang eller to i året, gir jeg karakteren 7. Den finnes ikke, og nettopp derfor kommuniserer den så godt.

*Hjemturen er virkelig skummel… Rett før vi skal om bord på flyet er det panikkshopping. Da skal resten av pengene brukes opp, og feriegaver kjøpes inn. Pengene bir alltid brukt opp, og selgerne svindler meg alltid. Og jeg, naiv som jeg er, kjøper et spansk plastikksmykke til 20 euro.*

En av jentene mine får 7 på sin norsktentamen. Hun har skrevet et kåseri om alle viderverdighetene ved å reise på ferie med familien. Det er ingen lett sjanger når man er ny i livet og skrivekunsten. Her skal den røde tråden holdes, digresjoner er velkomne, ironi og annen humor fordres - kort sagt: En utfordring. Når en elev skriver et kåseri som får meg til å le, som engasjerer og fenger meg, - da skal hun ha 6. Men denne gangen var det ikke nok. Jeg hører kåserier på P2 hver eneste morgen, og jeg leser mange kåserier i løpet av et år. Når jeg ser at elevens kåseri er fullt på høyde med en Erling Legreid eller en Anne B Ragde, - da må jeg kommunisere det på en eller annen måte. Jeg skriver det i kommentaren, jeg sier det til eleven - og så gir jeg 7.

Det er en karakter jeg aldri har fått noen klage på.

Lisbeth Salamander - en superhelt

Stieg Larsson - alle leste visst Stieg Larsson i fjor. Bare ikke jeg. I jula fikk jeg låne et eksemplar av Menn som hater kvinner. Det ble lite lesing. Noe så kjedelig! Jeg prøvde om og om igjen, men det fenget ikke, og etter noen titalls sider ga jeg opp. I vinterferien satte jeg meg ned igjen. Det var Now or never!  Så mange lesere kunne da ikke ta feil. Og nå kom jeg endelig igang. Da Lisbeth Salander, i mitt hode kalt Lisbeth Salamander, gjorde sin entre, skjedde det noe. Og de hadde rett alle som hadde mast om Stieg Larsson. Dette var sykelig spennende.

Og siden har jeg lest og lest og lest. En natt fant jeg meg selv liggende på magen på badegulvet med Lisbeth foran øynene. Jeg måtte bare vite hvordan det gikk. Jenta som lekte med ilden ble lånt av en kollega og lest ut i påskeferien, og den siste, Luftslottet som sprengtes, aner jeg ikke når jeg har lest. Den har bare forsvunnet inn i øynene mine i løpet av den siste uka.

Stieg Larsson er en mester i cliff hangers. Stadig legges det ut åte, og så må man lese videre for å få vite hva som skjer. Men når jeg tenker meg om, så har jeg lest mange dameromaner av kioskslaget som er like spennende. Nå som lesingen er over, sitter jeg igjen med en litt flau smak i munnen. Hva var nå dette? Det var spenningen, - og litt annet.

Selve kriminalgåten, plottet, var knyttet rundt en østeruopeisk avhopper og politiske forhold under den kalde krigen. Selv om det foregikk en del i James Bond-stil den gangen, er dette i overkant urealistisk. Det får da være grenser for galskap. Men spennende var det.

Og så er det Lisbeth Salander da. Med henne får ordet urealistisk en helt ny betydning. Denne kantete, asosiale jentungen som er et geni på alle de områdene der hun trenger å være et geni. Jeg har lest en del om Larsson i det siste, men ikke nok til å vite hva han vil med denne figuren. Likevel synes jeg det skinner igjennom at han har en enorm beundring for det autodidakte menneske, - og en tilsvarende skepsis til akademia. Selv om romanfiguren Frøken Salamander irriterte meg noe grenseløst med sin overjordiske intelligens, sine ekstreme kunnskaper og sin uovervinnelige kampteknikk, - så var det nettopp på grunn av henne jeg leste videre. Hun er virkelig en superhelt av tegneserieformat, og hun var lett å bli glad i. Dessuten virkeliggjør hun en hemmelig fantasi jeg har. Etter å ha blitt voldtatt av en seksualsadist, hevner hun seg på en så bestialsk måte, at det grøsset deilig nedover ryggen min. Endelig en som gjør alt det jeg egentlig mener man ikke skal gjøre, - og det er deilig, deilig! Da jeg hadde lest den scenen følte jeg meg tom for aggressjon i lang tid, før jeg var klar for å fylle opp lagrene på nytt.

Mikael Blomkvist er også en artig skrue, og det livet han lever med spennende journalistoppdrag og stadig nye lekkerheter i sengen kan gi fin næring til fantasiene hos noen og enhver. Hvem ville ikke leve litt Mikael Blomkvist innimellom?

Heldigvis er det over. Stieg Larsson er død, og selv om han rakk å skrive en halv bok til, er det bestemt at den ikke vil bli utgitt. Like godt. Det er grenser for hvor ofte jeg har tid til å ligge på badegulvet å lese midt på natten.

Nordahl Grieg - endelig!

Endelig tirsdag og tre timer med norsk i 10 A. Jeg gleder meg! Selvfølgelig er jeg klar over at ikke alle elevene synes det er like morsomt som jeg synes, men det er vel ikke så aller verst at noen av oss er ivrige! Hvis jeg hadde vært uinteressert, hadde det garantert vært umulig å få med elevene. Dessuten vet jeg at de liker litteraturhistorieforelesningene, det kan jeg se på ansiktene deres. Kom bare ikke her! Kanskje handler det mer om underholdningen enn vitebegjærlighet, men ser jeg noen ivrige ansikter, glitrende øye og et par halvåpne munner, så er jeg lykkelig den dagen.

Norskundervisning handler ikke bare om språk og litteratur. I disse timene får ungene overført vår felles kulturarv. De får vite noen om andre tiders idealer, om norsk politisk historie, om vår felles historie og det gir dem referanserammer som gjør dem i stand til å delta i samtaler de vil møte senere i livet. Ikke nødvendigvis samtaler om forfattere og dikt, men samtaler om kultur og verdier, samtaler som forhåpentligvis er utviklende.

Det er altså Nordahl Grieg som står for tur, og jeg kan by på en forelesning med massse bilder, dikt og musikk. Det er mer enn nok å fortelle om et spennende menneske og et spennende liv. At han døde så ung og under tragiske omstendigheter gjør dessverre ikke historien dårligere for elevene mine. Så får jeg bare håpe at jeg klarer å få dem med meg inn i dette stoffet.

Siden vi har god tid i morgen, rekker vi å jobbe skikkelig med to av diktene hans. Vi begynner med Sprinterne. Det ble skrevet i etter OL i Berlin i 1936, og jeg vet fra tidligere år at det får elevene til å våkne. I fjor var Andre verdenskrig en del av historiepensumet, så dette kan de noe om. Etter krigen var det så mange som sa at de ikke visste, de forsto ikke, ingen fortalte. Hvordan kunne det da ha seg at Nordahl Grieg som døde i 1944 kunne skrive dette diktet allerede i 1936? Det er tydelig at han visste.

Sprinterne

Niggeren Owens sprinter,
germanerne stuper sprengt.
Det blonde stadion undres,
og Føreren mørkner strengt.
Men tenk da med trøst på alle
jødiske kvinner og menn
som sprang for livet i gaten
- dem nådde dere igjen!

Sist uke leste vi Arnulf Øverlands dikt: Du må ikke sove. Det ble også skrevet i 1936 (Under den røde fane, 1937), og forteller den samme historien: Det var noen som visste, det var noen som forsto, det var noen som ropte varsku. Problemet var bare at det var så alt for få som ville høre. 

Og så er det selvfølgelig Til ungdommen. Den synger vi alltid på humanistisk konfirmasjon her i byen, - ja, det gjør man vel sikkert i andre byer også. Den er svulstig og overtydelig, - men jeg bare elsker den. I morgen skal elevene få to versjoner av den. Først skal vi høre Kim Larsens rocka versjon,

etterpå skal den mer vare Herborg Kråkevik få slippe til.

Er det rart at jeg gleder meg?

Marie Takvam er død

De siste mange årene har det vært stille rundt Marie Takvam, men vi har visst hvor både hun og diktene hennes har vært å finne. Og nå er hun død, 81 år gammel.

I mange år arbeidet jeg for AOF på kveldstid. Jeg underviste voksne elever som ville skaffe seg en studiekompetanse i norsk. De fleste av elevene var godt voksne kvinner. Selv om tiden var knapp, rakk vi å lese mye norsk litteratur i disse timene. Elevene sugde til seg det meste jeg hadde å by på. Mange av dem hadde sluttet på skolen alt for tidlig, fått barn og vært ute i et tøft arbeidsliv. Nå skulle de begynne på en ny start, lære noe nytt, få studiekompetanse og  senere en ny utdanning. De nøt det i fulle drag. Mange av dem ga uttrykk for at de så verden i et nytt lys nå som de endelig kunne tenke på seg selv, lese og lære.

En av forfatterne vi leste var Marie Takvam, - og særlig ett dikt ble tatt veldig godt imot. Dette diktet traff noe i disse dameelevene mine, og det kan jeg forstå. Det satte i gang en lang tankerekke som igjen utløste en ordflom i klasserommet.

De var i grunnen litt Marie Takvam alle disse damene.

Ein av dei kalde, klåre dagane

Eg gøymer hendene mine under bordet.
Ikkje i skam over skitne negler
eller visnande hud over høge, mørke blodårer.
Nei, eg gøymer dei i redsle
over å sjå at dei er tome.

Sjå denne venstre!
Kvilde ho eingong mot min eigen mage
kjende at barnet der inne levde?
Og denne høgrehanda!
Kor mange tusen gonger har ho ikkje stroke
over panna til den eg elska.

Om eg no famla etter eit andlet eller ei hand
ville mennesket rykke seg hastig bort.
Nei, desse hendene kan aldri meir
kjærteikne varm hud.

Den høgre handa klamrar seg til eit glas
fylt av sterk vin.
Den venstre dreg gardinet til.
Eg er åleine med desse hendene
som har mjølka kyr, baka brød,
hogge hol i isen etter vatn, bladd i bøker
bore ringar,
vorte kyste av småborn og av menn.

Så grenselaust elskar eg dette livet
at eg ikkje kan visne roleg
men legg handflatene over augene
og ropar ut mi sorg.