Sov godt!

Blomster, bed og et billig bord

Vi er ikke helt ferdige med utestua vår, men nå er det altså like før. Nå som vi har fått så stor plass, vil vi ha litt større møbler. Ønsket var et større bord og en skikkelig sengebenk som vi både kan sitte i når vi spiser og sove middagslur i etterpå. I går dro vi på turne til alle bruktbutikker her i Fredrikstad og i Møss. Sengebenken fant vi ikke, men på FASVO i Fredrikstad sto et flott bord, - mye finere enn det vi hadde tenkt. Bordet er i furu heltre, og det har en ekstra plate. Det er plass til to plater, men den siste har dessverre blitt borte på veien. Vi er kjempefornøyde, - ikke minst med prisen:

350 kroner!

Egentlig skulle vi ikke ha noe annet enn møbler denne gangen, men det er rart med det. Det er lett å tro at man ser gull når man vandrer rundt i andre menneskers etterlatenskaper. Thv kjøpte selvfølgelig bare tant og fjas, - det får ikke plass her en gang. Jeg derimot fant kvalitetsvarer! Sånn er det med den saken. Jeg fant et fat fra Arol i Halden, - riktig fint var det. Dessuten falt jeg for denne keramikkrukka. Den er perfekt på det nye bordet. Jeg likte både formen og dekoren. Hvor den kommer fra aner jeg ikke.

Gjør du?

Dagen i dag har i sin helthet vært brukt i hagen. Thv har snekret, og jeg har beveget meg fra blomsterbed til blomsterbed. Jeg har luket og bundet opp roser. Nå ser det pent ut over alt. I morgen skal plenen klippes. Utestua har også fått en omgang med feiekosten. Det må jo gjøres rent der også, selv om det ikke er inne i huset.

Kvelden skal tilbringes der ute. Det er lite å se på TV, og vi har en hel bunke aviser vi aldri fikk lest sist uke. Dessuten har jeg vært på Narvesen og investert i noen interiørblader. Det er en liten sommerpresang fra meg til meg selv. Noen tente lys, noe godt i glasset, en lun genser og så kan vi bli der ute til det er sengetid.

Ha en hyggelig kveld der du er.

Sjuk i huet?

Sånn, - der landet jeg sånn noenlunde. Vi har ryddet huset og er klare for å legge oss. Foran ligger sju uker med ferie.

Jeg burde juble og være superlykkelig, - og hvis jeg ikke jubler og er superlykkelig, så burde jeg holde kjeft. Det må jo være frustrerende for alle som har korte ferier å høre at jeg ikke er særlig fornøyd akkurat nå. Og jeg vet rett og slett ikke hva det kommer av. I samme øyeblikk som det gikk opp for meg at ferien har begynt, så drev en liten derpresjon inn bakveien i hjertet mitt. Jeg visste det jo, - for sånn er det alltid. Nei, forresten, - ikke da ungene var små, for da hadde vi nok å henge fingrene i, - men de siste årene har det vært sånn.

Ute regner det. Vi har bestemt oss for å bruke de første dagene på å få skikk på hus og heim, og det har jeg faktisk lyst til, og det trengs. Så drar vi på hytta i slutten av uka. Jeg har fri, for pokker. Jeg kan gjøre hva jeg vil, alt det jeg ofte ikke rekker: Lese, sove, strikke … Men jeg vet ikke hva jeg egentlig vil, og jeg kjenner apatien sige inn over meg.

Det er jo ikke det at jeg ikke vil ha fri. Jeg elsker å ha fri - i helgene, i korte ferier på en uke eller sånn, når jeg har en plan om noe jeg skal gjøre. Toppen av lykke er en hard og tøff fredag på jobben, og så komme hjem til et all right ryddig hus og sette seg ned for å kjenne på følelsen av å ha ei helg uten planer foran seg. Da er det liksom så fortjent. Men nå føler jeg meg totalt unyttig. Samtidig har jeg ei stor hytte og et stort hus - og begge stedene kan by på nok malerarbeid og vedlikehold for et helt liv. Jeg behøver ikke å være uvirksom. Det merkelige er at jeg får gjort mer av denslags når vi jobber, etter arbeidstid, en søndag formiddag. Jeg jobber best når jeg allerede er i siget, når jeg har litt kort tidsfrist.

Akkurat nå har jeg ikke lyst til noen ting.

Hva i huleste er i veien med meg?

Er jeg helt sjuk huet!

På’n igjen

Jeg går her og forteller meg selv at jeg ikke er sliten, - men det spørs om jeg ikke lyver. Da Thv skulle hente meg i øs pøs regnvær i dag, så holdt jeg på å begynne å gråte fordi han kjørte til feil dør. Det sier det meste.

Patetisk!

Men sånn er det på slutten av året, og sånn skal det være i følge sjefen min. Er jeg ikke sliten i juni, så har jeg neppe gjort jobben min, sa han en gang. Da er det bedre å være sliten.

I går fikk vi hilse på de nye åttendeklassingene. Hele gjengen sto samlet utenfor skolen i spent forventning. Rektor seigpinte dem med både pene ord og formaninger, men det spørs hvor mye de fikk med seg. Det som interesserte dem var hvem de kom i klasse med, og hvilke lærere de skulle få. Det førstnevnte er det viktigste. Noen fikk nesten sammenbrudd da de oppdaget at de kom i en annen klasse enn bestisen. I september har de glemt hvem de egentlig var venner med på barneskolen, sa Daniel i min avgangsklasse med erfaringens tyngde.

På sidelinja satt noen av mine gamle elever og fulgte med på det som skjedde. Var vi så små? Var vi så sjenerte?

Dere var alt det, - og mye mer, sa jeg, - før jeg spurte om de var sjalu. De innrømmer det. Vi får faktisk et ganske tett bånd i løpet av tre år, og nå er det over for godt. Det er ikke lett for de eldste elevene å merke at vi plutselig vender fokuset bort fra dem og over på de nye ungene vi skal være lærere for. De blir rett og slett sjalu.

Etter velkomst og håndhilsing, fikk vi samlet 8 C på klasserommet. De tok merkelig liten plass. Det er stor forskjell på 51 åttendeklassinger og 60 tiendeklassinger, og jeg er veldig glad for at klassen er så mye mindre enn den forrige. Så vidt jeg kunne fornemme, var det god stemning i klasserommet. Ungene hadde gruppert seg sammen med gamle venner, og det så ut som om de hadde det ganske trygt. Til høsten er det vi som bestemmer hvor de skal sitte, men det pleier også å gå bra.

Mye var nytt for oss voksne også. Vi er et nytt lærerteam, men heldigvis føltes det helt greit å starte opp sammen.

Det lover godt, men jeg er ikke klar riktig ennå. Først skal jeg sove litt, lese litt, sløve litt og samle noen tusen solstråler. Om noen uker er jeg klar for å begynne å pusle litt med planer og fag, - og 18. august fyrer vi løs for fullt.

Velkommen!

Soveromssedimenter

Hjemmet vårt framstår nok for det meste som sjarmerende smårotete, men vi synes det er ganske koselig. Husarbeid er ikke vår sterke side, men vi klarer for det meste å holde møkka fra livet. Rotet er det verre med. Vi glemmer å gå ut med det glasset vi nettopp har drukket av, legge på plass saksa og kaste avisene. Resultatet er at alle overflater med ujevne mellomrom er dekket av beviser på våre aktiviteter. Så tar vi en sjau og rydder, - og så holder det seg pent i opptil flere sekunder.

I dag fikk jeg for meg at jeg skulle gjøre det dypdykk på soverommet. For det første er det lenge siden vi har gjort noe annet enn overfladisk vasking der. Vi farer over synlige deler av gulvet, skifter på sengene og dett er dett! Fordi gjester ikke har noe på vårt soverom å gjøre, hender det ofte at jeg stapper rot inn dit. Så er det ute av syne. Ute av øye er ute av sinn.

Jeg begynte med å rydde. Antallet bøker, aviser og magasiner var formidabelt. Noe ble kastet, noe arkivert og noe lagt bort så mamma får lesestoff. I en krok sto en stor pappeske full av klær og sko som C og M har vokst fra. Den forsvant opp på loftet. To kurver var fulle av usortert tøy. Bak en av kurvene sto sekken min, - den jeg brukte på ferie i høst. Oppi den fant jeg ei skjorte jeg har lett etter. Det er mye klær på soverommet, og klær genererer støv. Små støvdotter kalles hybelkaniner. Under senga vår hoppet det fram en hel armada av sånne, og de var forfulgt av en hybeltiger. Jeg søkte tilflukt i støvsugeren. På nattbord, benker, skuffer og hyller fant jeg til sammen tolv penner. Nå er de samlet i et glass.

Men strykekurven rakk jeg ikke å gjøre noe med.

Hvis jeg noen gang skulle bygge hus, vet jeg hva jeg ville ha og ikke ha. Ingen soverom skulle ha klesskap. I stedet ville jeg ha et digert vaskerom med garderobeskap til hele familiens garderobe. Tenk så lettvint! Ut av vaskemaskinen, opp på snora, inn i skapet; og null klesstøv på soverommet.

Etter at jeg hadde gravd meg ned i sedimentene ryddet, støvsuget og vasket jeg. Til og med gardinene har jeg vasket og strøket. Nå er det så friskt og lekkert der oppe at jeg nesten har lyst til å legge meg med en gang.

Håper det holder mer et et par sekunder.

Edens hage

Det er ingen overdrivelse, - hagen vår er en Edens hage i disse dager. Sola steker, det er varmt og over alt gror og spirer det. Men fortsatt er det grønne ganske disiplinert og i startfasen. Om en måned eller to bor vi i en totalt grønn verden.

Vi vurderte en strandtur sammen med de små, men stranda kan ikke måle seg med Eden, så vi ble her hos oss selv. Hageslangen gir også avkjøling, og i dag skulle dammen fylles opp.

Vannet kan også brukes til lek og avkjøling. To barn og en vannslange må føre til krangel. Det løste jeg med å finne fram en klokke: Tre minutter minutter med slangen, og så måtte de bytte. Sånt aksepterer de, og så er det ikke mer å sloss om.

På naboens tak drev noen unge gutter å la om taket. Det må ha vært stekende varmt der oppe, men de hamret og hamret. Vi satt i skyggen og hygget oss med kald drikke og vannmelon. Utestua blir litt mer ferdig for hver dag. I dag har det ikke blitt gjort noe særlig, og i morgen er Thv sensor i Indre Enfold, - og det betyr en lang, lang arbeidsdag. Men det kommer dager etter dette.

Sent på ettermiddagen fikk jeg nabobesøk. En kom for å levere en bok, en annen for å hilse på C og M og en tredje kom bare for hyggens skyld. Med sånne ettermiddager, hva skal man med sommerferie?

Vanligvis ser de to små barne-TV klokka seks. Så er det kveldsmat, bad, lesing og bysselallan. I vinter har de sovnet i halv åtte-tida. Sånn ble det ikke i dag. Det er så lyst og varmt at vi rett og slett ikke legger merke til at det har blitt kveld. Da vi gikk inn, var barne-TV over for lenge siden. Vi kompenserte med en liten tegnefilm. Mat måtte de ha, men badet hoppet vi over. Etter litt lesing sovnet de som stener begge to, men da var klokka nesten ni.

I morgen er det atter en varm dag.

Med ett ben inne i neste skoleår

Skoleåret er variert, og treårsløpet i ungdomsskolen er enda mer variert. Nå er vi inne i en merkelig periode. Våre tiendeklassinger vil aller helst være på stranda eller hjemme i senga om morgenen. Samtidig er de aller fleste sugne på å få med seg den siste pep-talken før eksamen. Noen få skulker rett og slett. Vi ringer rundt til unger og foreldre, men hos akkurat disse ungene stemmer ofte ikke telefonnummeret med det som står på klasselista. De har flyttet, fått nytt nummer eller hva vet jeg…

Så får det være.

Men de aller fleste er her, og de jobber. Under over alle under! Til gjengjeld forsøker vi å gjøre dagene så gode som mulig for dem. Lekser finnes nesten ikke, - sånt gjør vi når det er kaldt. I går hadde vi Gul dag her på tiende trinn. I åttende har vi Grønn dag (Planter), i niende Blå dag (Vann) og i går var det energi som sto på dagsordenen. Ungene vandret rundt i og utenfor skolen og løste oppgaver knyttet til energi. På en av postene skulle de sende av sted en heliumfylt ballong. I enden av ballongen hang en vennlig hilsen og en e-postadresse. De ville se hvor langt en sånn ballong kan havne.

I dag jobber vi med årets siste tekst i norsk. Samfunnsfag er vi ferdige med for lengst. Og resten av uka skal vi øve og øve til muntlig eksamen. Noen av elevene har meldt seg mer eller mindre frivillige til å kjøre sitt foredrag fra prøvemuntlig for hele klassen. Jeg har spurt en superflink elev om å framføre, men også et par som ligger midt på treet, - og det er vel så verdifullt for de andre.

For oss lærere i tiende klasse er det spennende dager. Vi står med ett ben i årets klasse og ett i den klassen vi skal ha neste år. I går laget vi timeplanene våre, og det er litt av et pes. Administrasjonen har lagt deler av planen, og så fyller vi på med resten. Det er viktig at elevene får en balansert timeplan, med god spredning på teoretiske og praktiske fag. Det er ikke alltid vi får det til. Vi holdt på til sju i går kveld, og det er absolutt årets verste arbeidsøkt for meg. Jeg hater den forsiktige tautrekkingen mellom teamets lærere. Hvem skal ha hvilket fag? Hvem skal undervise der og da? Hvem skal ha tredeling i faget sitt? Det er mange spørsmål, og vi har våre preferanser. Heldigvis gikk det flott i går, og jeg fikk en helt grei timeplan. Spennende er det også at jeg har kommet på et helt nytt team. Vi er både unge og gamle som skal jobbe sammen, og det ser veldig bra ut.

Det aller mest spennende er hvilke elever vi skal ha i klassen vår. I går fikk vi ta en liten titt. Først og fremst fikk vi informasjon om hvilke elever som har helt spesielle behov, og hvordan vi skal organisere arbeidet med dem. Ellers var det bare å la øynene gli nedover klasselista. Det er spennende. Her og der dukker det opp kjente navn: Søsken av elever vi har hatt tidligere, barn av våre egne skolekamerater fra den gang da. De fleste navnene er totalt ukjente. De representerer over 50 små mennesker som vi skal tilbringe hverdagene med i de neste tre årene. På godt og vondt er vi prisgitt hverandre både lærere og elever.

Jeg gleder meg faktisk allerede.

Kom mai du hete, ville

Kom mai du skjønne milde må omskrives: Kom mai du hete ville. I dag har det vært varmt, varmere, hetest. Det har vært ei tøff arbeidsuke for både store og små. Uka på skolen har handlet om prøvemuntlig, og for at alle skulle få øvet seg, var det noen elever og lærere som ikke var ferdige før klokka var seks i går ettermiddag. Ungene hadde neppe vært så produktive om vi hadde vært på skolen i dag, og dessuten har det vært i overkant mye pes og prøver og litt for lite sosial hygge i tiende klasse. Så ble det Isegran og piknik i det grønne igjen.

Det var varmt, og de fleste elevene fant seg skyggefulle plasser under trærne. Der satt de med sin mat, sin brus, sin musikk, sin flirt og nøt at sommeren er her og at skoleåret snart er slutt.

Vanligvis fører vi fraværslister og passer på hvem som kommer og hvem som går. Ikke sånn i dag. Det er over, - faktisk så er det over. Elevene merker at vi ikke gidder kontrollere dem lenger. Om to uker er forholdet mellom oss slutt, og det er på tide å slippe dem. Synd for dem som valgte å ikke komme på en sånn fin dag, - men vi registrerte dem ikke.

I stedet satte vi oss på noen benker midt i sola. Noen av elevene sitter alltid sammen med oss, og de er hyggelig selskap. Når vi kommer til tiende klasse føles elevene nesten som gamle venner, og vi kan godt omgås på denne måten. Vi hadde selvfølgelig med litt mat, og J fant ut at hun som en siste gest skulle varte opp lærerne sine. Hun smurte de lekreste små ostecanapeer med jordbær og druer.

Vår yngste kollega hadde tatt med sine to små barn, og hun på seks uker gjorde stor lykke. Han fikk knapt hatt fingrene i henne selv. Først ble hun trillet rundt i vognen sin, og så skulle hun bæres og koses litt med.

Det er hyggelig på Isegran. Grønt gress og skyggefulle trær, historiske omgivelser og utsikt over til Gamlebyen. Plutselig kom en stor båt glidende over gressplenen. Gjett hvor den er på vei?

Etter en sen lunsj begynte elevene å trekke innover mot byen. Det ble gjort avtaler for kvelden og ettermiddagen, og mange skulle ut for å bade. Jeg inviterte med meg fire av damene og dro hjem til Bydalen. Egentlig kunne dalen vår hett Syrindalen på denne tiden av året. Det er syriner i nesten alle havene, og akkurat nå blomstrer de for fullt. Det dufter syrin over alt.

Dagens andre selskap var i gang. Denne gangen vanket det både iskald hvitvin og litt plukkemat. Vi har behov for å møtes sånn utenfor jobben av og til. Det er ting som må prates igjennom. I dag handlet det om elevene og deres prestasjoner på prøvemuntlig i går. Eksamen handler om elevene, men den er viktig for oss også. Vi vil så gjerne at de skal få anledning til å vise seg fra sin beste side, få presentert det de faktisk kan. For å få til det, må vi vite hvilke svakheter de har - og enda viktigere: Hvilke svakheter vi og oppgavetypene våre har. Prøvemuntlig er en realistisk generalprøve som gir oss anledning til å finpusse på stoffet. Over vin og mat dissekerte vi hva som hadde blitt sagt, hvem som må veiledes sånn, og hvem som må opplyses om det ene eller det andre.

Vi gleder oss.

Utestua vår er ikke helt ferdig, men dette ble som et kranselag. Etter hvert kom Thv også, og han hadde kjøpt et lite kjøleskap som skal stå der ute om sommeren.

Man kan ikke klage over varmen, men en stund lurte jeg på om jeg måtte gå ned i kjelleren for å kjøle meg ned. Damene fadet ut etter hvert, og da det ble bitte litt kjøligere utover kvelden kom sønnen

Det ble tid for kveldsmat, middag eller hva det nå var vi skulle spise. I dag har det hele glidd over i hverandre. Vi har nippet hvitvin, småspist og pratet hele dagen. Nå var det kreps på menyen, og vi fikk både Henrik og mamma til bords.

Så satt vi der igjen, småspiste, smådrakk og småsnakket litt til. Det har vært en utrolig deilig dag, og etter sommeren i fjor suger jeg til meg alt jeg får. Bak i hodet lurer en liten skrekk for at det snart skal være over, og at sommerene 2008 skal bli som sommeren 2007.

I Oslo sitter Marthe på en glovarm lesesal og skriver fra tidlig til sent. Hun bruker uka på en tøff hjemmeeksamen med påfølgende prøveforelesning. Stakkars, lille ungen min. Men om et år kan du også sitte ute sammen med oss og nyte våren. Det varer ikke så lenge.

Lykke til, ungen min.

Benk og blomst - råd mot forfall

I dag skal det handle om en benk og noen pelargonier. Begge viser tydelige tegn på forfall, - og nå lurer jeg på om noen har et godt råd eller tre.

Benken kjøpte vi for mange år siden, - og det er en riktig fin benk. Dyr var den også, selv om vi som vanlig kjøpte på halv pris på høstsalget. Putene har jeg trukket om flere ganger, og akkurat nå er de gulstripete.

I går satte jeg benken inn i utestua, og der kommer den til å stå ganske beskyttet mot vær og vind. Sånn har det ikke alltid vært, og den har nok vært våt og kald litt for ofte opp gjennom årene. Det synes, for her og der har malingen flasset av. Mellom sprinklene er det sopp, og den sitter godt nede i sprekkene. Forfallet har med andre ord satt inn.

Det er synd, for benken er spesielt pen. Nå vet jeg mye om stell av tremøbler. Vi har flust av dem på hytta, og jeg soppvasker, skraper og maler møbler hver eneste sommer. Men denne benken er annerledes. Den er malt med en stenhard, veldig blank maling, - nesten som om den er lakket. Dessuten sitter sprinklene veldig tett, så det er nærmest umulig å få vasket bort all soppen. Hvis jeg skraper den og maler den med en helblank maling, for eksempel Shipolin, - vil den likevel se litt shabby ut. Aller helst vil jeg fjerne all malingen og begynne på nytt, men det er jo en kjempejobb. Går det an å levere inn en sånn benk til sandblåsing? Koster det halve armen? Kan jeg bruke et eller annet kjemisk middel som tar malingen, - eller funker ikke det på sånn påsprøyta lakkmaling?

Benken fortjener en ny vår. Den er full av små detaljer, og har noen nydelige linjer.

Hva synes du jeg skulle gjøre med den?

Og så var det pelargoinene, - og her er det et helt annet forfall som har satt inn. I fjor kjøpte jeg flere Dronning Ingrid-pelargoiner, - du vet de med nydelige, små, rosa blomster. En av plantene var kjempediger. Så bestemte jeg meg for å la dem overvintre. Det har jeg forsøkt før uten hell, - men i år gikk det. Pottene har stått på et kaldt soverom der vi sjelden er. Noen ganger har de fått en skvett vann, men ellers har de klart seg selv. Utover våren da lyset kom, begynte de å strekke seg, - strekke seg litt vel mye. I slutten av april tok jeg dem ned i stua, og ved pinsetider ut i hagen. De har fått vann og gjødsel, men det hjelper så lite.

De så faktisk bedre ut da de sto inne i vinter. Nå er de spinkle og stilkete. Etter at jeg satte dem ut har bladene blitt grå, og de ser rett og slett halvdøde ut. Frost har det ikke vært, så fuglene vet hvorfor de har blitt sånn.

Skal jeg bare kaste dem, eller er det håp?

To the bone

Hvor sliten går det an å bli uten å ha gjort noe? Jeg veltet inn døra her klokka fire og falt om i sofaen. Men ikke har jeg gravd grøfter, og ikke har jeg murt vegger - jeg har bare vært sammen med eksamensungene mine, veiledet dem, fulgt dem på do, sjekket formaliteter før innlevering. Kan man bli sliten av sånt?

Thv måtte gi meg en brødskive i den ene hånda og et glass drikke i den andre. Jeg orket ikke gjøre det selv. Nå er batteriene satt på lading, og snart er jeg mitt gamle, nyladede meg.

Da skal det bli vei i vellinga igjen!