Bajazzo

Knipsemaskinen hos aroundbooks minner meg om vår egen av slaget. Den henger i gangen vår, og til daglig legger jeg knapt merke til den.

For omkring tjue år siden var Thv og jeg på loppemarked på Elingaard. Som en avslutning på loppemarkedet skulle det være auksjon, og mange fine ting var satt fram til besiktigelse. Jeg vet ikke helt hva som skjedde, men plutselig kom Thv bærende med knipsemaskinen lenge før auksjonen hadde begynt. På et eller annet vis hadde han klart å smiske seg til å få kjøpe den for 100 kroner. Han hadde visst argumentert med at det vare en historisk interessaant gjenstand, og at den burde komme til noen som ville ha den selv og ikke skulle selge den videre. Sånt skal man vel ikke gjøre, men han gjorde det.

Vi vet lite om maskinen, og hvis noen der ute kan hjelpe oss med mer informason, så blir vi veldig glade. Den er uten tvil tysk, og han som solgte den til Thv sa at den hadde blitt igjen da tyskerne dro i 1945. Egentlig var den beregnet på tyske 10 pfenigstück. Thv flyttet litt på et messingstang inne i den, - og vips så passet den til de gamle kronestykkene. Sånne mynter har vi ikke nå, men den kan sikkert justeres til moderne 10-kronersmynter. SIden ingen bruker den lenger, har det bare ikke blitt gjort.

Prinsippet er at man putter inn en mynt i myntinnkastet. Så drar man ut et håndtak med en fjær på innsiden, og den skyter ut en liten metallkule. Med den andre hånden beveger man så Bajazzoen med kurven fram og tilbake og forsøker å fange kula. Gjør man det, vinner man en eller flere mynter. Hvis ikke går mynten til et godt formål. Kanskje til sommerleir for små Hitlerjugend?

Kassen er laget i bastant tre, og den bærer preg av hyppig bruk. Kanskje har den stått på en eller annen kneipe i Tyskland, kanskje var den ny da den kom til Norge.

All informasjon mottas med takk.

Lite hus ved Stora Lee

Like ved fergeleiet Sund ved Stora Lee ligger dette huset. Det ligger tett inntil veien på en liten kolle, og vi har stoppet og sett på det flere ganger de siste åra.

Tomta er ikke mye å skryte av. Huset ligger lyst og fint, men også helt fritt for innsyn. På baksiden er det myrete, og til og med nå, midt i en tørkeperiode, surklet det under bena da jeg gikk der. Ellers er det mosekledte stenknauser rundt huset, og det er lite som minner om en hage. I gamle dager var nærheten til hovedveien positiv. Nå er akkurat det litt mer tvilsomt. En liten rusletur nedenfor huset ligger Stora Lee. Det er i hvert fall et pluss. Der er det muligheter for både båtliv, bading og fiske.

Det er ikke godt å si når huset sist var bebodd, men den relativt nye peisen og kjøkkeninnredningen tyder på at det ikke er så veldig lenge siden. Blomstrete tapet, lysbryter, laserte dørkarmer - alt forteller om årene som har gått. Av en eller annen merkelig grunn har huset to inngangsdører i kortenden. Den ene leder inn til en gang som bare fører rett bort til den andre døren. Merkelig.

Inne er det to rom: Først et kjøkken og så en stue. Det er åpent opp til taket, og for noen år siden ble takbjelkene skiftet. Vinduene oppe forteller at det har vært en andre etasje her. Noen har påbegynt et restaureringsarbeide, men det er lenge siden det har vært gjort noe der nå. Døren står alltid åpen. Det er sikkert ikke dumt. Åpne dører forhindrer innbrudd, - og inne er det jo ingen ting å stjele hvis noen skulle ha sånne hensikter.

Det flotte mansartaket ser ut til å være tett. Huset har en tømmerkjerne, og tømmeret er tørt og fint. Sånn er det ofte når vi snubler over disse gamle husene. Bare tømmeret får tørke mellom slagene, tåler det utrolig mye over lang tid. Både inne og ute ligger tømmeret i flere steder.

Dette huset faller ikke ned med det første. Vi kjører forbi her et par ganger i året, og vi kommer til å følge med på hva som skjer med det.

Brev fra skipslegen 13 Dramatikk ombord

Det var en grunn til at de måtte ha skipslege med på ekspedisjonene. Thorvald hadde medisinsk ansvar for mange mann på flere båter, og arbeidet var ikke helt uten risiko. Sånn er det alltid ombord i fiskebåter av alle slag. Man kan får en hånd inn i garnspillet eller annet tauverk, og det var mange muligheter til å komme i klem på ulikt vis. Flensingen av hval foregikk med skarpe kniver festet på tuppen av kosteskaft, - i hvert fall ser det sånn ut på bildene. I tillegg vil det alltid dukke opp folk som har psykiske lidelser. Det handler både om statistikk og om en tøff arbeidssituasjon langt hjemmefra.

Alt er med andre ord ikke fryd og gammen. Dette er Thorvalds første år som ferdig lege, og han må ha følt seg ganske ensom når han måtte ta store avgjørelser som hadde betydning for folks liv. Vi merker også at han begynner å føle på hjemlengselen.

På slutten av dette brevet skriver han at han ikke vil at brevene skal gå på rundgang i familien, -de er bare beregnet på de nærmeste. Vi har likevel blitt enige om at det er greit å legge dem ut her. Det er over 60 år siden de ble skrevet, og de fleste som var med på denne ekspedisjonen er døde for lenge siden. Nå må vi kunne betrakte brevene som historisk materiale.

Dette er det siste brevet vi har fra denne sesongen. Vi vet ikke om Thorvald skrev fler brev våren 1949, men det ser ikke sånn ut. Sesongen ble avsluttet 1. april, og vi har bare noen av telegrammene han sendte hjem for å fortelle når de kunne vente ham.

Sesongen 1949 - 50 var Thorvald i Norge. Han var blant annet i militærtjeneste som skipslege på krysseren Stord. Men han var ikke ferdig med å dra på hvalfangst. Både vinteren 1950 - 51 og 1951-52 var han i Antarktis, en sesong på Norhval og en på Balena.

På disse ekspedisjonene hadde han begynt å filme. Filmene har vi, men få bilder. Vi har imidlertid et negativalbum som vi må få gjort noe med. Og brev har vi, mange brev, om jeg legger dem ut vil tiden vise. Uansett tar jeg nå en lang pause fra Brev fra skipslegen.

21/1 - 49

Nu er det lenge siden jeg har skrevet noe paa mine samlede verker, men det har värt en noksaa vemmelig tid med mange stygge skader hos karene, saa jeg har hatt liten tid til aa tenke paa brevskriving.

Det sørgeligste av uhellene er at jeg maatte amputere haanden paa styrmannen paa X hvor jeg hadde vært ombord. Han fikk for litt over en uke siden haanden sin inn i hvalspillet da de skulde hive inne en hval, og saa fløy hvalen til saa haanden blev fullstendig knust og maatte tas.

Det er gaatt ganske bra etterpaa, men det var noe av det minst morsomme jeg har gjort noen gang, aa fjerne den ene haanden paa en ung og kraftig mann, og det atpaatil en som jeg kjendte ganske godt.

Ellers er alt ved det samme her, og selv om det er ganske ensformig her, liker jeg meg i grunnen ganske godt.

30/1 - 49

Det har fremdeles värt litt av hvert blandt mannskapet, blandt annet en som har forsøkt aa begaa selvmord ved aa skjäre over pusaarene paa v. haand med et barberblad. Han fikk ikke gjort seg noe särlig og jeg fikk sydd igjen saarene med det samme. Jeg er jo vant til sinnsyke mennesker fra Veum og andre steder, men for mange av de andre virket det vel noksaa uhyggelig.

9/2 - 49

Jeg forstaar av telegram som jeg fikk for noen dager siden at dere er skuffet over at jeg ikke har sendt flere brev, men det er jo fysisk umulig all den stund det ikke har värt noen annen forbindelse med land enn den skadede hvalbaaten i desember, og da fikk dere brev. Egentlig skulde det ikke värt noen forbindelse da heller, det var jo bare et uhell som gjorde at det kunde sendes noe brev.

Et kokeri har i almindelighet ikke andre forbindelser med land under fangsttiden enn en tankbaat som kommer ned og henter hvalolje, og leverer brenselsolje til kokeriet.

Tankbaaten vaar M/T Polarsol kom en av de første dagene i det nye aaret og med den kom bokpakken fra mor, og bøker fra Signe og tantene. Mange tusen takk for allt sammen.

I dag skal vi ha Polarsol inntil for siste gangen og den skal dra avgaarde i morgen. Det er kommet paa meg og alle andre her ombord som julekvellen paa kjerringa, for vi hadde trodd at det var ennu en uke til til vi skulde bli kvitt den, og ennu en uke aa skrive brev i. Men nu i kvell sitter altsaa hele “Norhval” oppe og skriver for haarde livet.

Ja noe nytt og epokegjørende kan jeg jo ikke si jeg har aa fortelle, men jeg trives fremdeles ganske bra, og gleder meg jo svärt til aa komme hjem til dere igjen da. Idag har jeg forresten skrevet to aldri saa lange brev paa Engelsk til et sykehus i Capetown, hvor jeg skal legge inn et par karer, den ene har visst dessverre kreft i magesekken.

Baade den engelske 2.telegrafisten og jeg var like forbauset over hvor god jeg egentlig var i Engelsk, jeg selv ikke minst.

Ja, dere er vel lei av aa høre at Norhval er som et fjell i sjøen og om den uendelige horisonten omkring oss. Men det er igrunnen saa vanskelig aa finne paa noe bedre, Jeg har jo stadig denne here horisonten aa se paa da, og “Norhval” er jo igrunnen et deilig lite fjell aa ha naar en først skal väre her nede.

Ellers tenker jeg mere og mere paa en strofe som jeg hugser fra en gammel Fred Astaire film fra før krigen “We joined the navy for to see the world, and what did we see, we saw the sea… We never get seasick, but we get awfull sick of seas…”

Ja, som sagt, jeg er ved god helse, og er kjekk og frisk paa alle maater, og tykkere og penere enn nogensinde.

Etter dette brevet er det svert lite sannsynlig at der blir anledning til aa faa sendt noe før vi selv kommer til Capetown, dvs i de første dagene av april.

Fangsten her nede har värt jevnt bra, og vi ligger bedre an enn i fjor og er det beste norske kokeriet (Vi var best i fjor og i forfjor ogsaa).

Ja, saa maa dere hugse at selv om det er sjelden dere hører fra meg, saa tenker jeg mye paa dere allikevel, og lengter svert hjem.

De eneste to malurtene i begeret nu er militärtjenesten til sommeren, og tollen naar jeg skal i land, särlig det siste. Dere skjønner at jeg har kjøpt rart til dere som dere skal faa hvis dere er riktig snilde.

Ellers vil jeg nødig at disse brevene hvor jeg sitter og smaaskriver det som faller meg inn skal gaa paa almindelig rundgang i familien. De er igrunnen bare beregnet paa deg mor, og paa Signe og Carlos.

Ja, saa haaper jeg at dere har det like bra som jeg, og er friske og kjekke paa alle maater, saa faar dere hilse motorcyklen min fra meg, den hadde jeg nesten glemt, Jeg har faktisk ikke tenkt paa den paa nesten to mnd nu, men igaar saa drømte jeg saa utrolig livaktig at jeg var ute og kjørte paa en fin-fin landevei en vidunderlig sommerdag med en søt pike bakpaa, men da jeg skulde snu meg for aa se hvem det var jeg hadde med meg, var plutselig baade damen og cyklen vekk.

Ha det bra, jeg tenker mye paa dere.

Kjärlig hilsen

Thorvald.

Da sesongen var over var han igjen på besøk i Cape Town. Derfra sendte han telegram hjem til Gerd. Vi hører ikke noe mer fra Polly.

Etter den lange båtturen hjem, ankom han Larvik 24. april 1949, for nøyaktig 59 år siden. Han håpet at noen ville stå på kaia for å ta ham imot. La oss regne med at hun gjorde det.

Brev fra skipslegen 12

Det er nyttårsaften, og Thorvald fortsetter fortellingen om sine opplevelser de to dagene han fikk være ombord i hvalskuta “Tiern”. De hadde tydeligvis nummer i stedet for navn disse skutene.

Det er fantastisk det han forteller, og jeg ser jo at jeg var litt tidlig ute med det flotte bildet av harpunen som fyker gjennom luften i retning av hvalen. Men jeg lar ikke en sånn bagatell vippe meg av pinnen, og trykker heller bildet en gang til. En god ting kan ikke gjøres for ofte, og et godt bilde kan ikke betraktes for ofte. Dette kom først til sin rett her.

Språket i noen av brevene er ganske muntlig, og jeg kjenner igjen noen av svigerfars faste uttrykk av typen: Det får’n si. Hans humoristiske tone skinner også gjennom. Jeg skriver av brevene så raskt jeg kan, og så leser Thv og jeg korrektur sammen. Da hender det at Lille-Thorvald får tårer i øynene. Jeg hører stemmen hans, sier han da.

Det håper jeg du gjør også, selv om du ikke kjente ham.

1/1-49Ja nu er det noen dager siden jeg skrev til dere igjen, og nyttaarskvellen er for det vesetligste overstaatt. Den var enda mindre høytidelig enn juleaften. Og det er kanskje det beste slik, for da tenker en ikke over hvilke dager det er og faar ikke tid til aa lengte hjem slik som ellers hvis alle sammen skulde sitte høytidskledd og glo paa hverandre hele kvellen gjennem.Altsaa tilbake til hvalfangsten. Vi kjørte “go on” saa skumsprøyten stod og blaastet blev hurtig større og større, og snart saa vi selve ryggene naar hvalene var oppe og blaaste. Saa blev det komandert “jag” ned i maskinen, og da maa vakthavende maskinist staa som paa naaler og bare tenke paa signalene fra maskintelegrafen, og lystre helst paa mindre enn ingen tid. Saa gaar Gjelstad frem paa “lemmene” dvs platformen hvor kanonen staar i baugen. Og der staar han og dirigerer jaget med mystiske haandbevegelser som bare han og styrmannen forstaar, av og til er det bare skytteren som forstaar haandbevegelsen, og da utvikler det seg jo gjerne noen temmelig livlige diskusjoner, det far’n si.Det første jaget vi hadde var paa 3 finnhvaler, til aa begynne med saa det ut til at de hittil hadde levd i uskyldighetstilstand, og ikke visste hvad en hvalbaat var, men like før vi kom paa hold, krummet de ryggene, og satte rumpa tilveirs og forsvant i dypet, og saa begynte de aa vise sine kunster. D.v.s. de kom opp paa alle andre steder enn der de egentlig skulde väre (foran baaten, og paa skuddhold). Naar hvalene er utsepkulerte eller “gärne” gaar de ned og er borte i opptil noen og tyve minutter, og saa kommer de opp paa et annet sted 3 - 4 km vekk fra der de gaar ned, saa er de oppe og blaaser i 1/2 minutt, gaar ned og kommer opp paa nye og vemmelige steder, og hvis hvalbaaten da har kjørt “go an” i feil retning kan en saavidt se blaastet i horisonten, eller hvis det er styggvär, ikke se det i det heletatt.

Ved siden av skytingen saa er det paa jagingen en daarlig og flink skytter skiller seg, särlig paa jagingen.

Da Gjelstad hører til de store hvad jagingen angaar, saa at hvalene forsøkte aa gjøre krøller paa veien til krematoriet, kom han tilbake paa brua med en fornærmet mine. “Strekär” sa han, “strekär”, og det var tydelig at hvis det hadde värt noen fornuftige hvaler, hadde en av dem lagt seg paa skuddhold med det samme, og spart baade seg selv, og Gjelstad for en masse brydderi.

Saa blev det slaatt halv fart, og vi slo noen forsiktige slag etter hvalene, for aa forsøke og komme paa hold, men de kom stadig opp bak eller langt til siden. Da dette hadde hendt en 4 - 5 ganger og jagingen hadde vart 1 1/2 time, sa Gjelstad: “Jassaa, de er av det slaget”, saa slo han full fart og kjørte avgaarde i en etter min mening vanvittig retning, saa blev det slaatt stopp i maskinene og baaten gled langsomt avgaarde paa siget. Gjelstad gaar med en trett og fornärmet mine frem paa lemmene igjen, løser sikringen paa kanonen og venter. Alle paa baaten ellers strekker ogsaa hals og venter, og jeg tenker at denne gangen kommer de vel opp 1/2 mil vekk. Men nei, like foran baugen bryter de veldige glinsende sorte 3 kroppene opp og blaastene kommer 4 meter høye, med lyd som om du spjerret lakner. Ogsaa “pang” og der gikk harpunen i en nydelig bue og slaar inn i hvalen akkurat paa det riktige stedet. Harpungranaten eksploderer med et lite dumpt brak inne i hvalen, som gjøre et voldsomt kast paa seg og er død nästen med det samme.

Og slik gaar det slag i slag, for ikke aa si hval i hval, det ene perfekte dauskuddet etter det andre. Det kan hende at Gjelstad hadde en ekstra god dag mens jeg var med ham, men i allefall var det imponerandes.

Ja, ellers gaar jo livet her ombord sin helt monotone gang, jeg synes det er evigheter siden jeg har värt noe annet sted enn paa “Norhval”, og at livet iland er et fjernt og uvirkelig minne, og at jeg igrunnen er født og oppvokst her ombord.

Hver dag er det det samme aa se paa, en rundt uendelig horisont avbrudt av noen isfjell eller knotter her og der, og ombord er det det samme. Det er de samme blide og hyggelige og skjeggete ansiktene hver dag, og dekket er den samme sørpa av spekk og blod og kjøtt og ben.

Den eneste avvekslingen er en liten storm av og til, men det er nesten ikke noen avvveksling det heller, for da har vi jo ikke noen ordentlig fangst aa interessere oss for.

Apropos storm her nede, det maa väre forbilledet for de gamle vikingenes “Helheim”, noe saa utrolig, og jammerlig trist og ødslig finnes vel ikke paa jord. Selv sjøgangen og spruten merker en jo ikke stort mer til paa “Norhval” enn inne paa land, men det er selve synet av stormen. En lav og ynkelig himmel full av snedrev, ogsaa skummet som fyker gjennem luften fra en uendelig og monoton rekke av sväre sjøer med hvite skavler paa toppen, ogsaa jevnt med passelig isknott for at det skal se riktig kaldt og elendig ut, og her og der et isfjell som et graahvitt og sykt spøkelse inne i snedrevet.

Ja, det ser saa trist ut at det nesten er oppmuntrende, og under en slik liten tørning ser en jo med en gang at det ikke er Vaarherres mening at det skal väre noen mennesker her nede.

Som tegn paa at menneskene allikevel er her og kan innrette seg pleier jeg alltid ta meg et varmt bad, og ligge i vannet i 1 time og spise firkløver sjokolade, naar jeg har staatt og sett paa styggväret en stund.

5/1-49

Ja, nu er vi inne i det nye aaret og har vekslet telegrammer, saa nu kan jeg begynne aa telle dager til vi er tilbake til sivilisasjonen igjen,. Her nede er vi forskaanet for slikt som aviser med store overskrifter. Vi faar bare en liten maskinskrevet lapp hver morgen, og den inneholder konsentratet av radionyhetene. Men da det altsaa ikke er hverken kvinnfolk eller aviser her og vi atpaatil blir foret veldig godt er resultatet at vi rent faar “fett paa nervene” her nede. Og en mann som dr. Haraldson vilde føre en fattig og hensyknende tilvärelse hos oss.

 

Brev fra skpslegen 11. Thorvalds julebrev

Fra de bevarte brevene, vet vi at Thorvald skrev til mange av dem der hjemme, og han sendte julgaver, blant annet ananasbokser, til sin mor og Signe. Jeg har hele tiden tenkt at han ikke fikk disse julebrevene før utpå nyåret, og det kunne også ha hendt. Men så måtte en båt av og til inn til Cape Town for å repareres, og den hadde med post utover til mannskapet. Heldigvis skjedde dette også på julaften 1948. På julaften sendte han også telegrammer til både familien og til Gerd.

På julaften begynte han på et nytt brev som han også skulle skrive på inn i det nye året. Brevet starter med noen følelsesutbrudd, men så begynner han å fortelle om livet ombord, om fangsten og ikke minst om hvordan han beundrer de flinke mennene som jobber der. Og det er nå det begynner å bli interessant. Sørlig morsomt er det å lese om all overtroen blant hvalskytterne. Dette er virkelig historisk materiale for en folkeminnegransker.

Kos dere med lesingen!

Norhval, 24. desember 1948

Kjäre Mor og Signe

Ja, nu er det lenge siden jeg har hørt noe fra dere, men jeg haaper det blir noe senere idag, for idag kommer en hvalbat som har värt i Capetown til reparasjon.

Jeg er igrunnen litt skuffet over at dere ikke kan spandere et telegram engang imellem for aa fortelle at alt staar bra til, jeg har telegrafert, skrevet og sendt pakker saapass mye naa at jeg synes dere godt kunde spandere de 5 - 6 kronene som det koster aa sende et brevtelegram med alt vel.

Julaften

Ja, nu er baaten kommet og med den er det kommet en hel del hyggelige brev, et fra Signe og 2 fra mor og et fra Johan N, Erik L og Ansten K. Et fra hver av dem altsaa.

Jeg ser av brevene fra dere at dere ikke har faatt noe annet enn et par silkestrømper til Signe, og ikke noen andre pakker eller brever fra Capetown. Det er nokså rart for jeg har sendt 4 andre pakker til mor og to til deg Signe, saa det vilde väre sørgelig hvis de blev borte, rent bortsett fra pengene. Jeg har ogsaa sendt brev et med luftpost og 2 som alminnelige brev fra Cape. Det er ogsaa sendt et langt brev med en hvalbaat som var i Capetown ca 7. des. Jeg faar haape at baade brevene og pakkene kommer tilrette etterhvert.

Ja, nu er det ogsaa kommet telegrammer fra dere og fra tantene, takk for dem.

Ellers har jeg det fremdeles bra paa alle maater og liker meg i grunnen riktig godt.

Nå er jo selve langhvalfangsten, d.v.s. fangsten på blaahval og ogsaa finnhval, kommet igang, vi fanger for øyeblikket bra og “havets giganter” blir halt ombord og forvandlet til vond lukt og olje på 0,5. Jeg maa igjen gjenta, inntil det kjedsommelige som det heter, hvor imponert jeg er av arbeidstempoet og organisasjonen ombord her. Norhval har visst ellers ord paa seg for aa väre glimrende organisert og ledet, men morsomt er det aa se paa allikevel,.

Jeg har kjøpt meg et fotografiapparat i Capetown og tar stadig noen billdeder, som jeg gleder meg til aa vise fram naar jeg kommer hjem, Det er bare saa sørgelig at sjøene ikke blir saa høye, og isfjellene blir smaa og tuslete paa fotografier, men jeg faar haape at noen av billedene blir gode.

Med mitt arbeide ombord gaar det fremdeles jevnt bra, men det er jo ikke det som er det nye og spendende her nede.

Julekvellen er nu paa det vesentligste overstaatt, du kan selv tenke deg hvorledes allting blir drevet her naar du hører at julehelgen varer fra kl. 18 - 20 den 24/12. Saa er det paan igjen, selvfølgelig er det en fantastisk julekost til alle ombord, men maten staar jo i klasse for seg selv allikevel saa det legger en nästen ikke merke til.

For øyeblikket drar jo skuta inn omtrent en million om dagen, og da er jo hvert minutt kostbart som det heter. (Altså millioner kr.) Julekvellen besto for vaart vedkommende (i salongen) at vi tok paa oss noen siviliserte klär og saa var det hengt opp litt julepynt her og der saa satt vi og sang noen sanger, drammet litt, saa kom postbaaten , med brevene, og saa tuslet vi stille hver til vaart. Noen bokpakke har jeg forresten ikke sett, mor nevnte det i brevet sitt.

Det kommer en pat, til meg fra en av de andre baatene saa jeg blir sittende oppe og vente paa ham, og derfor gaar jeg videre med skrivingen. Nu skal jeg ofre meg for hvalbaatene.

Jeg er kommet til at det blir begaatt blodig urettferighet naar en saa simpel baat som en “fembøring under seil” o.s.v. blir besunget i dikt og poesi. Han Jonas Lie skulde värt her nede og sett paa en av dem nye baatane vaare, i prøyserjag paa gär`n blaahval i stiv kuling, eller han skulde sett Martinsen paa Xl. eller Skjetne paa lll, levere hval til koka i full storm med snedrev og passelig med isknott til aa ødelegge propellen (paa hvalbaaten) drivende omkring.
Naar du har sett det, da tror jeg du har sett virkelige sjømannskap av superklasse, og uten sidestykke ellers i verden.

Johan Leegaard sa at han hadde snakket med hvalskyttere under bygging av noen nye hvalbaater paa Fr.stad Mek, Han syntes det var noen noksaa uslepne julveler som bare kunde snakke om hvalär og pengär, men jeg tror han hadde faatt større respekt for de flinke av dem her nede. Levering av hval i storm det er noe du helst bør ha sett for aa tro det. Naar hvalbaaten kommer slepende med hval langs siden av hvalbaaten og skal levere til kokeriet maa den gaa saa näre opp til akterenden paa koka at vi paa koka kan kaste en line over til baaten. Saa maa den ligge rolig mens folkene paa hvalbaaten haler ombord en tung wire som de gjør fast i “rumpestroppen” d.v.s. en annen wire som er lagt rundt halen paa hvalen, saa blir hvalen slaat løs fra hvalbaaten og festet i puller paa koka eller hvis vi kan dra opp i brekken og kokt suppe paa den med det samme.

Dette og de tre neste bildene ser ut til å være tatt fra samme sted ombord. Jeg tror hensikten har vært å illustrere det han forteller om i brevet, hvordan den lille hvalbåten vokser opp med bølgene.

Altsaa disse manipuleringene med wirer o.s.v. tar ca 3 min, og hvis det er flere hval kan du regne omtrent den samme tiden paa hver.

Og under en slik levering husker hvalbaaten slik opp og ned at du i det ene øyeblikket ser bundmalingen paa baugen høyerer enn relingen og i neste øyeblikk ser du ned i utkikkstønna paa mastetoppen. Da er det altså at Martinsen er stor naar han blaaser i skjegget og gaar opp og legger seg 1 1/2 m fra koka saa en kan rekke pakker frem og tilbake med hendene hver gang han passerer for oppad eller nedadgaaende i sjøene, og blir liggende der i 15 min.

Ellers var jeg selv med paa hvalbaat i 2 døgn i forrige uke, det var ingen syke ombord, og väret var fin fint, saa jeg fikk 2 dagers ferie fra koka.

Jeg hadde 2 uforglemmelige dager ombord paa X, en av de beste og hurtigste baatene vaare.

Skytteren der en en noksaa dannet mann, han er ca. 55 aar gammel og har värt hvalskytter i ca 25 aar, utenom det har han engang imellem värt østenskipper som det heter, d.v.s. han har värt kaptein paa utenlandske skip i kinafarten. Gjelstad er altsaa en riktig morsom fyr aa snakke med, han har lest mye, og opplevet det trulige og utrulige. Han gikk som skipper i konvoitjeneste det meste av krigen. Han blir betraktet som den uten sammenligning dyktigste skytter og hvalfanger paa Norhvaleksepdisjonen, og sikkert en av de aller beste paa hele feltet, den eneste feil etter bestyrerens mening er at han tar det for mye med ro, han sier selv at det blir alt for mye skatt hvis han driver for fullt hele sesongen, derfor fanger han bare saapass at han alltid faar en god baat paa et godt kokeri, men heller ikke mere. D.v.s. enkelte dager gaar han paa med krum hals og tar noen rekordfangster som ikke noen av de andre skytterene kan klare maken til. F.eks. 6 blaa og 6 finn paa en dag (rekordfangsten her i fjor for en enkelt skytter). En finn betyr en finnhval og en blaa betyr en blaahval.

Altsaa jeg blev satt i kurven og heist ombord pa “tiern” saann utover formiddagen kl 1/2 4 om morgenen, og alle som saa paa hylte og skrek og sa at jeg sikkert kom til aa ødelegge fangsten.

Du forstaar hvis en fremmed øverighetsperson som meg gaar ombord i en hvalbaat, da er han enten “jonas” eller saa bringer han lykke. Hvis han er Jonas, og hvalbaaten ikke faar fangst den tiden han er ombord, blir alle surere og surere, og saa blir kursen satt direkte mot koka, og synderen avlevert, Og siden etter er det helt udelukket at noen skytter vil ha ham ombord til seg under fangst.

Den mest overtroiske i den retningen er forresten skytteren paa niern, naar det ikke blir fangst, er det bestandig noe som har skylden, noe nytt som har kommet ombord siden sist det var god fangst. Det plagget det gaar mest paa omobrd paa en hvalbaat er votter, og det hender ikke bare en, men flere ganger at Karlsa hiver vottene sine i vannet naar fisket er daarlig. I fjor var det en gang det ikke hjalp med vottene heller, saa gikk den nye skinnlua og da han saa skjøt 3 dundrende bom etter hverandre, knyttet han nevene opp i luften, vrengte av seg den nye sausekinnpelsen til 250 kr, kastet den i vannet og skrek: “Er det den du vil ha, din dävel?” Saa kom han paa hold igjen, og skjøt kontant dauskudd, og fanget videre 7 hval den dagen. Og i hans hjerte finnes det ikke tvil om at det var “han Rasmuss” som var frampaa og vilde ha den nye pelsen. Iaar var det ikke gaat verre enn at det blev daarlig fangst da han hadde hentet ukerasjonen paa brendevin til seg og mannskapet. Og mens folkene stod og saa paa og graat gikk all Bolsen i han Rasmus, d.v.s. han tønte alle tre flaskene i vannet.

Jeg selv brakte hverken lykke eller var jonas. Vi fikk 5 hval den ene dagen og tre den andre, og det er helt alm. fangst.

Altsaa, jeg kom ombord kl 1/2 4 og hadde med meg beskjed fra brua at det var blaast langt ute i østlig retning. Brua paa Norhval er meget høyere oppe enn tønna paa en hvalbaat saa de saa blaasene der før folkene paa tiern kunde se dem.

Legg merke til den bredbente hvalskytteren til venstre i bildet.

Gjelstad brummet noe om kokerihval, og den gärne Hansen som ser blaast over alt der hvor det bare er isknott som vipper i sjøen. Men da de ikke hadde sett noe annet aa gaa paa blev kursen satt for full fart i den angitte retningen. Det varte en stund, saa fikk mannen i tønna se blaastet ogsaa, og sang ut. Saa tar rormannen talerøret og skriker ned i maskinen “go an”, og baaten skjelver som om den fikk et piskelslag og farten øker fra 13 til 15 1/2 mil. Du forstaar at paa hvalbaatene er det maskintelegraf som paa vanlige baater, og full fart her betyr gjerne 12 - 13 mil, og det er den farten som brukes i vanlig full fart, og den farten kan holdes i ukesvis. Men naar det saa er et jag, aapnes dampspjeldet helt, det blir kjørt inn en eller to nye brennere under kjelen for aa faa opp trykket, og saa bärer det avgaarde saa hele baaten skjelver. Og det heter “go an” dvs at baaten persses til ytterste evne for aa komme paa hold saa fort som mulig.

Brev fra skipslegen 10. Polly fra Cape Town

I brevet til sin mor og Signe forteller Thorvald at han har hatt selskap med en ung pike mens han var i Cape Town. Riktig nok forteller han det ikke til Gerd på dette tidspunktet, men det kan ikke ha vært noen langvarig hemmelighet, for det var nettopp Gerd som oppbevarte det brevet som spiller hovedrollen i denne posten. Vi vet ikke hva den sørafrikanske piken het, men sannsynligheten for at det er forfatteren av dette brevet er stor, og da het hun altså Polly. For Thorvald var nok dette en flirt. Brevet fra Polly kan tyde på at hun så litt annerledes på det, men hun har ikke kjent ham lenge nok til å vite hvordan navnet hans staves. Vi har ikke etternavnet hennes, bare et c/o, men adressen har vi. Den velger jeg likevel ikke å legge ut her, men kommer jeg noen gang til Cape Town, så kan jeg love deg at jeg skal oppsøke adressen - om ikke annet så for å ta et bilde.

Hele tiden mens jeg leser disse brevene gremmes jeg over at Thorvald er død. Tenk så morsomt det hadde vært å fritte ut svigerfar litt om denne Polly. Hvem var hun? Hva het hun mer enn Polly? Lovte han henne mer enn han strengt tatt hadde til hensikt å holde? Hadde han noen videre kontakt med henne? Han var tross alt på hvalfangst to sesonger etter denne.

Thorvald var 30 år i 1947. Hvis Polly var noen år yngre, hvilket er sannsynlig, kan hun til og med være i live ennå. Tenk om vi hadde visst litt mer!

Men de døde tier, og ingen ting mer får vi vite.

22. Dec. 48

Dear Thorhval

Thanks a lot for you most welcome letter which I received some time ago. I’m glad to see you still remembered me.

I really did not want to write to you before because I wanted to give you the great news that from today I’m free again.

This might not mean anything to you, but I am so excited that I can’t do otherwise as to tell you, for this is the greatest event of my life.

I’m still keeping well in spite of all the trouble I went through, but I remembered what you told me to do, to keep my chin up and not to worry so much.

My hands are also much better now. I went to another specialist just after you left, and still have to go every week

Within two weeks I’m going on a months holiday to Bloemfontein. If only you were nearby. I would have asked you to come with me, for it’s a very nice place.

I must say that I do miss you a lot, and is looking forward to see you again.

Cape Town is very busy now, and we just have to keep smiling no matter how tired we are. We also have very hot weather, that makes it even worse.

Well, dr, Ill write to you again some other time. But now I must stop, for our manager has just gone down the road for something and will be back soon, I hope you’ll be able to read this writing.

Doc, I hope you enjoyed your Xmas, and wish you a prosperous new year.

Kind regards to you and all the others.

Yours sincerely

Polly.

Brev fra skipslegen 9 Julebrev fra Signe og Carlos

Alle disse julebrevene er skrevet på ulike datoer i desember. Mest sannsynlig ble de lest samtidig. Signe arbeidet på denne tiden i Tiden norsk forlag. Alt hva hun opplevde der er verdt en hel artikkel i seg selv, men som med så mye annet her i denne verden: Det er en annen historie.

Signe giftet seg med Carlos Forsberg i 1947, og var altså relativt nygift på dette tidspunkt. Carlos var journalist i Aftenposten. Han ble senere Aftenpostens korrespondent først i Paris et par år, og så i London i atten år. Signe jobbet også som journalist, først i VG og så i Aftenpostens A-magasin nesten hele tiden. Om det de to opplevde i London gjennom 1960 - og 1970 -tallet er verdt en historie? Det skal jeg love deg. Jeg tror dette bildet er tatt ikke så alt for lenge etter at de giftet seg. Er de ikke søte? Han som røker pipe og prøver å se seriøs ut, og hun som er leken og full av spillopper.

Når jeg snakker om kusine Marianne her på bloggen, så er det deres datter og Thvs kusine jeg snakker om.

I dette brevet nevnes en tante Ingeborg. Det er Ingeborg Møller. Hennes bok Lindeby har vi her i bokhyllen, og det er ikke så lenge siden jeg leste den.

I brevet fra Ansten Klev forsto vi at han var redd for å stryke til eksamen. I dette brevet får vi vel en følelse av at hans bange anelser muligens slo til.

Det framgår av dette brevet at Signe har skrevet til Thorvald tidligere, men dette første brevet har vi ikke. Vi aner ikke hvor mange av Thorvalds brev vi faktisk har bevart, men når jeg ser på bunken foran meg, kan det ikke være mange som har blitt borte.

Oslo 15. desember 1948

Kjære Thorvald

Her har du meg igjen. Det har ikke hendt noe større siden sist jeg skrev til deg. Vi sliter og står i, og livet går sin vante gang. Etter hva jeg har forstått er dette siste gangen vi kan skrive til denne adressen til deg, så du ma ha det riktig, riktig godt da, så lenge. Rett som det er får vi en ny adresse, og så skriver vi igjen. Og så må du sende brev med til oss også. Vi er så spent på å høre hvordan du har hatt det ombord, og hvordan livet går nå etter at dere har begynt å fange hval ordentlig!

I slutten av mars har mamma, kanskje tante Alvhild og Carlos + meg tenkt å reise opp i Telemarken en uke på ferie. Til Rauland Fjellstoge, der hvor mamma var for to år siden vet du. Håper inderlig at vi får pent vær. Vi er alt begynt å glede oss. Jeg skrev og bestilte plass for oss i går. Været her er så mørkt og trist for tiden, at du kan bare være lykkelig for at du ikke er her! Det er sekk mørkt om morgenen og sekk mørkt når jeg kommer hjem om kvelden. En av dagene i neste uke har jeg tenkt å ta med meg noen kaker og en bok fra Christiania som jeg har kjøpt til onkel William og gå på julevisitt. Håper han er snild og ikke kaster meg ut. Men han er visstnok så svak og dårlig for tiden at han orker vel ikke kaste ut noen lenger. Synes du burde skrive litt til ham og til onkel Birger, om ikke annet et kort, ved leilighet. Det ville de sikkert bil glade for.

Nå har folk begynt å kjøpe bøkene her fra forlaget også, så nå går det fint her.

P.T. er det stor misnøye hertillands, og særlig i Oslo, over at vi ikke har fått større julerasjoner av flesk og greier. Sist søndag gikk 4000 kvinner i demonstrasjonstog til Gerhardsens bolig og til Stortinget. Det er noe som folk ikke liker, tror jeg, når det blir for lite flesk til jul… Mennesket lever jo ikke for at ede, men det er jo rart med en liten smakebit i alla fall. Danskene har igjen fått klump i halsen og tårer i øynene på våre vegne. Her om dagen stod et en artikkel om vareknappheten i Norge i Politikken, og om hvor fælt vi hadde det. Hvorpå danskene tar lommetørklædet frem. Ikke for det, det er neimen ingen land av “vårs som vant krigen” som har det så skralt som oss heller…

Nå har vi endeilg hørt fra tante Gudrun. Hun kommer tilbake til Oslo i slutten av januar eller begynnelsen av februar, så nå må vi begynne å tenke på å reise . Hvis vi ikke får noe annet har jeg tenkt å spørre om å få fortsette å bo på det lille værelset til tante Gudrun, så får Carlos bo på Smestad hos onkel Odd.  Det er tross alt bedre å bo hos tante med sentralvarme enn hos tante uten, tanter er tanter, men sentralvarme er godt å ha da vet du!

Tante Ingeborgs bok har fått god kritikk her til lands, og vi får håpe hun tjener litt på den også.

Jeg snakket med Johan Nossen her forleden. Det var dagen før han skulle opp til eksamen. Han var helt svak i stemmen og fullstendig alvorlig og skjelven i målet. Jeg håper det gikk bra med ham, har ikke hørt noe fra ham siden. Stakkars Ansten, han var vel helt nedfor.

Etter at vi hadde hørt at tante Gudrun skulle komme tilbake, fant Carlos plutselig ut at nå var det jommen på tide at han forsøkte å skaffe oss et sted å bo… Og så får vi se om han har flaks denne gangen også. Det pleier jo liksom å gå nokså glatt for ham når han først setter seg i sving.

I morgen har jeg tenkt å bake noen kaker til jul. Mamma baker noen, og jeg baker noen, og så bytter vi. På den måten blir det lettvintere for oss begge to. Det er noe skitt å ikke være hjemme i jula synes jeg. Synes ikke du? Jeg mener sånn i god tid før jul for å gjøre i stand osv. I år har vi altså ikke deg å bråke med for å få deg til å sette fot på juletreet. Det kommer jeg til å savne! Får herje med Carlos i stedet. Jeg er fremdeles løkkelig over strømpene og tar dem fram til beskuelse med visse mellom rom!

Så må du ha det veldig godt da broern min.

Hilsen og klem fra din

Signe

Signe fikk visst skrivekløe sånn innunder jul, eller kanskje begynte hun plutselig å savne broren sin. De var veldig glade i hverandre. Den dagen hun sendte det første brevet, fikk hun vite at det hadde kommet brev og pakke fra Thorvald. Så skrev hun enda et julebrev allerede dagen etter at hun sendte det første. Denne gangen skrev hun på et aerogram, et tynt papir med der konvolutt og brev var ett og samme papir. Det var liten plass på et sånt aerogram, og derfor ble det skrevet på alle tomme flater.

Oslo, 16. des. 48

Kjære Thorvald!

Snakket med mamma i telefonen i går, og hun fortalte at hun hadde fått brev og 2 pakker fra deg! Tusen takk skal du ha! Jeg gleder meg til å lese brevet og se på pakkene! Sendte et brev til deg igår også. Det trodde jeg hadde blitt det siste, men her kommer altså et til som jeg håper kommer ut til feltet til deg! Skal hilse deg fra Arne Durban. Han var oppom forlaget her forledendag. Han kjente meg ikke igjen, men jeg sa hvem jeg var, og så ble han overstrømmende søt og hyggelig. Lørdag skal mamma og jeg reise ut til Karine for å forsøke å få fatt i et eller annet godt til jul. Anne-Marie har hatt post på Hedemarken, og kommer også hjem, så det blir sikkert koselig. Hørte mor sa det var ananas i pakken! Uhm, så delig!

Nå får vi håpe at det går en båt i stykker nå og da, så vi kan få sendt brev til deg! Du må ha det riktig, riktig godt da! Så fint at du hadde en quinde med deg i Cape Town! Hun passet på at du fikk det du skulde ha for pengene hørte jeg mamma fortalte. Det var jo akkurat som jeg hadde planlagt for deg i et et annet brev. Ja Thorvald en riktig god jul og godt nytt år! (Ikke forspis deg, da!) Hilsen og stor klem fra Signe.

På den tiloversblevne plassen på aerogrammet har Carlos, Signes mann, skrevet en liten hilsen til Thorvald.

Kjære Thorvald

Jeg har lest brevene dine med stor misunnelse. De minner meg om min ungdom - “den gang jeg var til sjøs” - og det er ikke vanskelig å sette seg inn i stemningen ombord under reisen sørover. Hver dag litt varmere,- hver dag litt nærmere en “fremmed verden” - Jeg tør ikke han noen mening om den antarktiske tilværelse du nå fører, men frykter for at den er mindre rik på attraksjoner enn det afrikanske CapeTownliv. Under enhver omstendighet er det likevel sikkert mer begivenhetsrikt enn desember i Oslo. Her går alt sin kjedsommelige gang og jeg er sikker på at vi ser nesten like meget hval som deg. Hurra! Vi skal få ekstrarasjon av hval-deig til julaften. Politiet jakter på alle veier og jernbanestasjoner etter de få som eventuelt har vært så heldige å få tak i en beta flesk. - Alle er sure og grinete på hverandre og gleder seg over alle grenser til julaften da de skal spise en hvalkarbonade mer enn vanlig og synge “deilig er jorden” og “jul med din glede”… Departementet har i anledning julen opprettet et eget klagekontor for at folk skal få avløp for sin misnøye ( og for at departementsfolkene ellers skal få sove videre i i fred), Såsnart dere har fått skutt noen hvaler og kokt dem så må du begynne å ta hevn.

God jul og godt nytt år. Hjertelig hilsen Carlos

Utkonkurrert av en bro

Det er mange grunner til at hus blir forlatt, og graden av frivillighet fra dem som flytter ut er også varierende. Hvordan de som flyttet ut av disse husene følte det, vet jeg ikke. Husene ligger langs den aller eldste veien som fører inn til Fredrikstad fra vestsiden, og nå skal de rives. Grunnen til det er at det skal bygges en ny og nødvendig bro over til Kråkerøy.

Både jeg og Marthe har alltid kikket på disse gamle husene når vi har kjørt forbi. Det er her vi kom kjørende hver sommer når vi hadde vært ute for å bade, og jeg jobbet på skolen som ligger rett over veien i mange år. Pappa har fortalt at da han var liten, bodde skolens helsesøster i ett av dem. Hun var fra Nord Norge, og elevene var ganske redde for henne, for hun dro dem i ørene, kikket inn og spurte med streng, nordandsdialekt: Er ørene rene? Ellers vet jeg ikke noe om hvem som har bodd der, men husene ble antagelig bygget som arbeiderboliger for folk som jobba på sagbruka langs elva.

Nå skal de altså rives, og det er ikke sikkert noen andre enn jeg kommer til å savne dem. Gravemaskinen er på plass, og ett av tre hus er allerede borte. På søndag la vi søndagsturen forbi, og planen var klar: Fotosafari! Problemet var bare at kommunens rivemennsker hadde satt opp store stålgjerder som talte sitt tydelige språk: Hold dere unna.

Jeg er vanligvis lydig, men som kjent gjør jeg unntak når det gjelder å få fotografert hus som snart er borte. Vi løftet til side et gjerde og gikk inn. Den eneste beboeren var en halvvoksen katt, og den var fullstendig utsultet. Fotograferes ville den ikke, men på kjøkkenet sto skålene med kattemat ved siden av boksene med tørrfor, så vi fikk matet den. Jeg håper noen kommer tilbake for å hente pusen før husene er borte.

Bakgården var solrik og overraskende stor. Selve huset så ut til å være i helt grei stand, men uthuset var i så dårlig forfatning at det nok ville har revet seg selv om ikke så lenge. Heldigvis for meg var døren åpen, og da går jeg altså inn.

Det var hyggelig! Rommene var overraskende store, og et tilbygg sørget for en stor gang og et lite bad. Når jeg kommer inn i sånne tomme rom har jeg ingen problmer med å se for meg hvordan det har vært å bo der. Jeg visualiserer det på øyeblikket, - ja audioliserer (Hva heter det, egentlig?) det også faktisk. Jeg ser møbler, stearinlys, mat på bordet, tepper på gulvene, et tørkestativ foran ovnen i stua … , og jeg hører mennesker som løper i trappene, kaffekjelen som koker, unger som løper i trappene.

Men egentlig er det altså helt tomt.

Huset har blitt modernisert, men på kjøkkenet hadde noen av de gamle skapene fått lov til å stå.

Når jeg er rundt og snoker i gamle hus og gårder, så har jeg lært at det er uthusene som er de mest interessante. De blir sjelden restaurert, og derfor er det der man ser mest av den gamle historien. Sånn var det her også. Bortsett fra at noen hadde satt inn et par store vinduer, var uthuset helt urørt. Her var det både kullbinge og muligens rester etter enkelt husdyrhold. Trappa opp i andre etasje var i seg selv et klenodium, og jeg kan ikke hjelpe for det: Jeg sørger over at den snart er borte.

Selv om huset skal rives en av de nærmeste dagene, var ingen ting fjernet fra uthuset. Det er synd, for her var det veldig mye fint. Jeg ser bare det som er på overflaten. Om jeg har aldri så lyst, så åpner jeg ikke skap og skuffer. Da jeg kjørte fra jobben i dag, så jeg at det sto en bil utenfor. La oss håpe det var en som skulle hente zinkbaljer, bøtter, krukker og kar - og ikke minst den sultne katten.

På uthusloftet var det nemlig stapp fullt av flere generasjoners bortpakkede saker. Det er nok lenge siden disse skiene var ute på tur, men de så faktisk ganske klare ut der de sto.

Og der borte på skapet bak skiene, - var det ikke? Jeg skal jo ikke røre noe, men nå gjorde jeg et unntak og løftet opp vasen og snudde den. Jo visst, - en KK vase. Disse vasene fra Kråkerøy Keramikk er samlerobjekter, og særlig blant Fredrikstadfolk. Denne hadde riktig nok et stort skår, men signert KK var det. I morgen er den kanskje bare en håndfull keramikkskår.

Ofte er det detaljene som gir meg de sterkeste fornemmelsene av fortid og levd liv. Bak en av uthusdørene, under plast og etterlatenskaper, var utedoen fortsatt på plass akkurat som da huset var nytt. For å komme inn måtte man hekte av en krok av det riktig gamle slaget. Jeg er mørkeredd selv, og jeg ser det for meg: En unge som er nødig og må løpe over gårdsplassen for å gå på do. Det er vinter, snø og iskaldt - og bekmørkt. Hun løper i tøflene over en opptråkket, u-formet, isete sti (isen i bunnen av stien er gul), som går fra kjøkkendøra og bort til dodøra. Ermene er dratt ned over hendene så hun ikke skal fryse, og så stikker hun fram fingrene og hekter av kroken før hun skynder seg inn. Av med dolokket, - og så må hun kikke ned i det mørke hullet. Man må alltid kikke ned i do før man setter seg, - tenk om det er noe, eller enda verre: noen der nede! Så gjør hun det hun skal, mens hun lytter anspent etter skumle lyder, tørker seg, legger på lokket, hekter på kroken, piler bortover isstien med det ene øyet over skulderen, smetter inn kjøkkendøra og slår den igjen akkurat i det hun føler at noen griper tak i henne. Det gikk godt igjen, og inne er det varmt og godt.

Det er lenge, lenge siden, og nå er det over for både huset og utedoen.

Brev fra skipslegen 8 Det stunder mot jul, brev fra kamerater

Nå nærmer julen seg, og plutselig er det flere hjemme i Norge som husker at de har en kamerat som er på hvalfangst langt der borte på den andre siden av jordkloden. Disse brevene er jo til skipslegen, - ikke fra ham. Likevel synes jeg de må med. De er med på å gi det fulle bildet av Thorvalds første sesong på hvalfangst.

Spørsmålet er bare når Thorvald faktisk fikk disse julebrevene. De ankom jo Capetown, og han var langt ute på feltet. Hadde de glemt det de der hjemme? Kanskje ble de ikke lest før en gang utpå nyåret. Uansett var det sikkert velkomment med brev.

Det er utrolig morsomt for oss å lese disse brevene som ble skrevet av unge mennekser for lenge, lenge siden. Saken er jo at vi husker både brevskriverne og dem de nevner i brevene sine. De forble nemlig i kretsen rundt Thovald også da de var ferdig utdannet. Johan har jeg nevnt før; Johan Nossen, Thorvalds beste kamerat. Han var sønn av prost Nossen på Lisleby, og ham har min mor fortalt meg mye pent om. Her kobles Johan med en Inger som han var veldig forelsket i. Han ble faktisk gift med Inger, og de fikk to gutter sammen. Jeg har hatt barnebarna hans på skolen. Ansten het Klev til etternavn, og han hadde hytte på samme sted som både min og Thvs familie holder til om sommeren. Hytta hans heter fortsatt Klevstua, og Ansten har også et barnebarn som er oppkalt etter sin bestefar, og som har vært elev på min skole.

Det første brevet er fra Erik, Erik Lie. Han var en av Thorvalds medstudenter, men han lå et år eller to etter i studiene. De to var gode kamerater, og holdt kontakten hele livet. Erik giftet seg senere med Jane, en amerikansk pike. Jeg kan huske dem begge to fra min ungdom da jeg begynte å luske rundt dørene hos min Lille-Thorvald. Det jeg husker aller best fra Erik Lie, var fra en gang midt på 1980-tallet. Thv hadde alltid hunder, engelske settere som ble brukt på jakt. Rhada, en av de unge hundene, hadde fått kreft i juret. Da ble det bestemt at Erik skulle operere henne, assistert av en annen lege, Jeg tror han het Egil Nygård. Store-Thorvald var død på det tidspunktet, med de skulle altså hjelpe hunden hans. Operasjonen ble foretatt på kjøkkenbordet, og gikk aldeles utmerket. Rhada levde i beste velgående både lenge og vel etterpå.

Brevene fra Thorvalds studentvenner er datert Blindern. Det er altså navnet på det stedet der Universitetet i Oslo ligger.

Jeg synes konvoluttene med frimerker og håndskrift er så utrolig pene å se på. Deilige å ta på er de også. Brevene er skrevet på flortynt papir av det slaget man brukte når man skulle sende dyr luftpost.

Blindern 4 - Xll -48

Ærede skibslæge!

Mange takk (for?) hilsen fra Cape Town, du høres unektelig begeistret ut efter opholdet. Jeg vedder du studerte femina nokså inngående, kjenner jeg deg rett, hadde du forresten hyggelige medpassasjerer ombord til Cape Town? For øyeblikket synes jeg at jeg ser deg for meg henslengt på sengen med Readers Digest og Marie Brizard innen rekkevidde mens skitne sjøfolk sliter med å hale hval ombord og lukter mer og mindre tran og hvalinnvoller driver omkring.

For øyeblikket har jeg en meget fortrinnlig likør innen rekkevidde, den er laget av utsøkte råprodukter og er blitt meget vellykket. Vi sender gjerne en vennlig tanke ned til isørkenen hver gang vi mikser og drikker av din gave. Av siste rasjonen lot vi tross alt Ansten få litt tiltross for at du skrev han var en “drittsekk”, han har vel igrunnen ikke gjort seg fortjent til noe, men vi syntes litt synd på gutten.

Lørdag 27. gikk så det tradisjonelle ball av stabelen med utfoldelse av det vanlige seremonielle. Det er jo bare Johan og jeg igjen av den oprinnelige stammen så det ble jo en rekke nye ansikter å se rundt bordet vårt. Johan viste som vanlig liten interesse for noe nytt, han er like stereoptyp. Inger var med denne gangen også!! Jeg syntes ikke det har vært så mange søte jenter på ballet noen gang før, denne gangen fikk vi et festlig innslag i brandtilløp på Steffensens værelse med brandfolk og politi sånn midt under festen, det gjorde seg jo ganske godt, det rare er at vel halvparten av folket ikke ante at det brendte der oppe.

Min nabo Arild går altså hen og gifter seg i julen og flytter fra bruket, han kaster ikke bort tiden, men smir mens jernet er varmt, får’n si.

Forøvrig er vi igang med eksamen, vi har vært oppe i patologi og har “bare” de andre igjen. Det skal bli fint med et langt vårsemester uten eksamener, vi får antalgeligvis god tid til å ta imot deg i mai engang. Jeg vet ikke hvordan denne eksamen skal gå, men når jeg ser på de tufsene som har kommet videre (!) så fatter jeg nytt mot, vi skal holde på til 21. decbr.

Vel, Thorvald, jeg får vel ønske deg en hyggelig jul blandt tran og spekk og vel møtt til våren, Ikke legg deg for meget ut så vi ikke kjenner deg igjen.

Jeg gjentar: Jeg er avtager av stoff til livkjole hvis du kjøper noe i CapeTown. Skal hilse fra Arild som for øyeblikket dusjer til forloveden kommer i kveld, lørdagskvelden.

 Hilsen Erik

Dagen etter skrev Ansten et brev, og også han nevner at det har vært en eller annen kontrovers mellom Thorvald og Ansten. Vi er veldig nysgjerrige på hva det kan ha vært, men det er dessverre ingen å spørre lenger. Noe alvorlig kan det ikke ha vært etter tonen i brevet å dømme.

Det kommer også fram i brevet at Thorvald har forært sine studiekamerater en god slant doktorsprit (96%) før han dro.

Selv om det er mye spøk og tøys i brevene, ligger alvoret og angsten for å ikke mestre studiene under hele tiden.

Vindern, 5/12-48, søndag

Kjære Thorvald.

Johan og Erik er her på en liten formiddagsdrink og sier at jeg må skrive nu hvis du skal få brevet innen jul. Jeg har ikke sett adressen din i avisa, men får den av Johan og Erik. Du setter kanskje ikke så mye pris på brev fra den dritten Ansten, men du kan jo få en liten hilsen alikevel. Jeg har nå fått 200 cl sprit selv om jeg er en dritt. Jeg er forbanna for at Johan slo meg i patologi, men stakkar han fortjente det nok. Det er nok hyggelig for gamlepresten.. Jeg takker deg for hilsen gjennom Erik fra Kappstaden. Jeg håper du ikke har fått deg en g.c. eller andre smådyr i Kappstaden. Jeg sitter og leser mye om dagen, og synes dette semesteret har vært noe ordentlig dritt. Du må ha en riktig hyggelig jul og et godt nyttår ønsker jeg dig også. Du har vel hørt om Arild som skal gifte sig. Erik vet ringe om hvordan det går med den angående kvinne.

Lise ber meg også hilse dig. Nervøsitet for examen gjør sig gjeldende, søvnen er dårlig om natten og jeg klør meg i nakken og lurer på hvordan det skal gå, håper bare ikke jeg stryker. Det kan være artig å høre fra deg om du har operert noe, eller gjort noe annet stort, du behøver jo ikke skrive noe direkte til mig, men jeg får vel høre noe gjennom Erik og Johan. Dette var bare en julehilsen, jeg har ikke så mye å skrive om.

Hilsen fra din venn

Ansten

 Nederst på arket var det en påskrift fra Anstens kjæreste og senere kone, Lise:

25 kroner til Røde Kors, - det var alt

I dag har mamma og jeg vært på en liten ekspedisjon. Hun hadde lyst til å gå på en samler- og antikkmesse, og så gjorde vi det.

Messen ble holdt i Røde Kors-huset, og det kostet 25 kroner å komme inn. Det var da enda godt, for vi kjøpte ellers ikke noe.

Det er alltid masse morsomt å se på sånne messer, men det forekommer meg at jeg har sett det meste før. Etter å ha besøkt loppemarkeder, bruktbutikker, frimarkeder og alle mulige andre steder der det selges gammelt træl, er det lite vi ikke allerede har sett.

Før pleide jeg å kjøpe litt også, og jeg hadde stor glede av å håndtere sånne gamle ting. Det har jeg altså ikke lenger. Det meste av interessen er borte, og jeg har til og med pakket bort mye av det gamle vi allerede har i huset. Jeg synes fortsatt det er mye morsomt å se på: vakre ting og stygge ting, interessante ting, - men også mange uinteressante. Jeg har ikke behov for å eie noe av det lenger.

Jeg eier mer enn nok.

Så ruslet vi rundt og kikket litt her og litt der, - og så dro vi hjem.

Heldigvis gikk de 25 kronene til en god sak.