Sverige for øyet

Det har vært en deilig dag. Vi har vært borte i nøyaktig tolv timer, et halvt døgn, og opplevd en masse: Biltur, omvisning på Nabo’ns torp, besøk på Rörstrand og Rörstrandmuseet, tur rundt i Lidköping, middag på restaurant, loppemarked og kjøp av vinduer til utestua vår, et forlatt hus, vakker natur, hyggelig kaffe med Nabo’n og en lang biltur.

Over alt er det mye vakkert å se på. Jeg får nesten ikke nok. Det er mulig jeg hadde et ekstra romantisk blikk i dag, siden det er 17. mai og all ting, men jeg synes lyset og fargene var helt spesielle. Været var riktig nok ikke noe å skryte av, men i Sverige regnet det i hvert fall ikke. Det var bare iskaldt, men denslags har vi klær mot.

Selv om solen kikket fram, var det ofte mørke skyer på himmelen. Kombinasjonen av sol og gråblå skyer som samler seg gir et helt spesielt og intens lys. Kanskje fikk jeg fanget noe av det.

Mens vi var borte hadde solen kommet hjemme også, - men det er fortsatt veldig, veldig kaldt.

Hurra for dagen

Vi sto tidlig opp, spiste frokost og smurte matpakke. Ikke si det til noen, men vi svikter dagen. I stedet for å bunad er det hverdagstøy, i stedet for barnetog blir det biltur. Vi putter mamma og naboen inn i bilen og drar til Lidköping for å feire dagen med svenskene.

Forhåpentligvis vil ingen oppdage at vi ikke er her. På veggen henger det store flagget, 6 flagg pynter gjerdet og opptil flere i blomster og krukker og kar. Alle flagga er norske! Jeg burde vel ha provosert med noen flagg fra Sri Lanka eller Frankrike, men jeg gadd ikke.

Det pøsregner!

I Sverige er det tilløp til sol.

Vi kommer sterkere tilbake neste år.

Gratulerer med dagen, alle sammen.

Prisen på lam og lun hygge

Noenogførti kroner per kilo er billig. Selv om noenogførti kroner er nærmere 49.90 enn 42, - så er det fortsatt billig. For lammestek! Jeg kjøpte fem steker, - skinkene til to og et halvt norske, små, magre lam. Det er ikke lett å forstå dette lammestekmarkedet. Jeg har alltid tenkt at påsken var en anledning til å få tømt overskuddslageret med norsk lam, for å gjøre det klart for neste sesong. Sånn er det nok noen år. Jeg husker for et par år siden. Da var det mengder av superbillig, norsk lam i juli. Vi levde på grilla lammestek. I år er det annerledes. Flere butikker har tilbudt lam fra New Zealand i stedet. Hvorfor det, mon tro? Sånt skjønner jeg meg ikke på.

Uansett smakte steka aldeles fortreffelig. I går var det bare Thv, Henrik og meg til bords, men det var like greit, for steka var lita. Jeg kan ikke huske at jeg noen gang har spist noe annet enn lammestek på påskeaften, og jeg klager ikke. Det er det beste jeg vet.

Etter maten dro vi ut i verden. Henrik skulle på fest med venner, og vi ruslet ut i nabolaget. Borte i gata har de en for oss uvanlig påskedekorasjon. De er visst tyske og har tatt med tradisjonen derfra. Mon tro om jeg skal adoptere den? Det ser så flott ut.

Da vi kom fram dit vi skulle, kikket vi inn gjennom vinduene. De andre hadde spist middag sammen før vi kom. Det så varmt og hyggelig ut. Vi gikk inn.

Norsk klima bidrar til å gjøre det ekstra lunt og hyggelig å være inne. Når snøen har lagt seg, og kulda river føles det ekstra lunt med en varm kakkelovn og levende lys.

Det ble enda en hyggelig kveld.

I dag er det Påskemorgen, men den har jeg som kjent et ambivalent forhold til. Jeg hiver meg i arbeidet. Det skal lages forelesning om Vietnamkrigen, og så har jeg fortsatt en tykk bunke tekster som skal leses og evalueres.

Fortsatt god påske, alle sammen.

Helvete heller!

Det er helvetesdebatt på radio. Det er påske, så egentlig passer det vel godt, og sånne debatter har vi hatt i alle år. Men jeg burde slå av. Jeg har ikke godt av å høre på det. For meg er det opprørende og trist, og det svekker min tro på det gode i menneskene. Debattantene i dag var Sturla Stålsett fra Kirkens Bymisjon og Finn Jarle Sæle fra Norge IDAG. De er begge kristne, men i denne debatten står de langt fra hverandre.

Stålsett framhever en Gud som elsker alle, også dem som ikke tror på ham. I hans verden er det absurd at mennesker som tar sterk avstand fra tortur her i vårt jordiske liv, skulle synes det er greit at Gud tyr til Helvetes pine for dem som ikke tror. Sæle mener man ikke kan definere seg bort fra Bibelens beskrivelser av Helvete bare fordi det er bekvemt.

Begge snakker de om et valg: Man kan velge å tro, velge å ta imot Jesus. Jeg hører stadig kristne hevde dette: Det handler bare om å ta imot troen. For meg er det et absurd og (ha meg tilgitt) uintelligent resonnement, hvis det over hodet er et resonnement. Noen av oss har faktisk aldri vært i nærheten av å tro. Vi har vokst opp i en humanistisk kultur med respekt for religioner og religiøs kultur, men med fravær og forundring over gudstro.

Jeg som ikke tror kan altså bare velge å tro. Og hvis jeg velger å ikke gjøre det, så havner jeg altså i et eller annen Helvete. Om det blir Sæles eller Stålsetts er kun av akademisk interesse. Jeg havner i Helvete. Det de sier er altså at Gud er en uforsonlig, smålig, hevngjerrig tyrann som straffer alle som ikke velger hans side. Straffeutmålingen kan de diskutere til de blir blå for min del. Ofte koker akkurat det ned til ulike tolkinger og nye eller gamle bibeloversettelser, og det er jo ikke graden av pine det handler om. Det er prinsippet.

Det er veldig godt å ikke være en del av denne debatten. Det er godt å ikke være kristen. Det er godt å være trygg i sin undring og hjelpeløshet over det eneste faktum: Jeg er her i samfunn med mine medmennesker, og jeg har en forpliktelse overfor meg selv og alle de andre. Jeg må streve hvert sekund jeg lever for å være til gavn for jorda, mine medmennesker og meg selv. Vi må holde hverandre i hånda, hjelpe hverandre og forsøke å skape et godt liv.

Nå feirer vi våren og forundrer oss over at naturen våkner til liv ennå en gang. Det er så mye vi ikke forstår og ikke kommer til å forstå. Det gjør ikke noe. Det går an å bruke energien vår på det vi forstår.

Hadde jeg vært kristen hadde jeg sagt: Til Helvete med alt det andre! 

Men jeg ønsker ingen noe vondt.

Påskeutflukt

Så dro vi av sted igjen, i år som i fjor. Vi skulle til Sverige for å besøke sommartorpemigrantene. De er våre nærmeste naboer her hjemme, og vi burde kunne holde oss i feriene. Jeg tror vi er litt misunnelige på dem, og forsøker å tilrane oss litt sommartorpromantikk selv også.

Men vi var enige om å ikke bli mer enn en dag. Det er noe i ordtaket som sier at det er med gjester som med fisk: De lukter etter et par dager. Selv elsker jeg å få besøk, men ikke for lenge om gangen. Jeg regner med at de som inviterer meg har det litt på samme måten. Selv om vi forsøker å hjelpe til med matlaging og oppvask, så er det alltid vertsskapet som ender opp med mesteparten av arbeidet. Man skal kjenne sin besøkelsestid, bokstavelig talt.

Været var aldeles nydelig med klar himmel og blank sol, men det merkelige var at de hadde fått snø i Västre Götaland. Vi kjørte fra et vårlig og snøfritt Fredrikstad, og endte opp på et snødekket tun et par timer senere. Sommartorpet hadde blitt til vintertorpet. Vi ble møtt med et lite glass musserende vin, og med oss hadde vi lunsj nok til en hel bataljon. Etter en tidlig frokost var vi skrubbsultne. Vi er forresten sjelden vanskelige å be når det kommer mat på bordet.

Det er utrolig mye å se i dette området: byer og slott ligger på rekke og rad, og det er bare å forsyne seg. I sommer var vi blant annet på Läckø slott. Nå var det Lidköping som skulle beses. Det er greit nok at de fleste steder i verden ennå har måttet klare seg uten vårt selskap, men at det finnes så mange flotte steder bare et par timer fra der vi bor, det forundrer meg. Vi reiser til fjerne utland, men glemmer alt det som ligger rett rundt nærmeste sving. Lidköping er en nydelig by, en romantisk by, en retroby by. Det er i hvert fall sånn det ser ut når man kommer som turist. De som bor der vil antagelig ha andre adjektiv enn romantisk og nydelig å kalle sin by, og de vil antagelig ha seg frabedt å bli kalt for retro, - men det var altså de ordene jeg kom på etter en liten ettermiddagstur i slutten av mars. 

I Lidkøping finner vi Rörstrand-museet og et flott butikkutsalg. Det nye museet hadde blitt åpnet av kronprinsesse Victoria dagen før vi var der, - men det gjorde strengt tatt ingen forskjell for oss. Det første som avslører at dette er et gammelt firma og en gammel fabrikk er de gamle teglstensbygningene. Beliggenheten forteller også at dette har vært en viktig bedrift. Jernbanelinjen ligger tett inntil fabrikken og havna likeså. På museet stilte de selvfølgelig ut alle de store presentasjonsobjektene sine: Terriner, digre urner og vaser - gjenstander de sikkert har vunnet premier for. Sånne storslåtte prosjekter interesserer ikke meg noe særlig. For den som liker hverdagene best er også hverdagsservisene det mest interessante. På en vegg hadde de stilt ut det meste av fabrikkens produksjon.

Selv om mye av porselenet var ukjent for meg, kjente jeg igjen mange av dem. Flere har navn etter den fargen de har: Blå blomst, Blå eld, Grøna Anna (Den hadde forresten mamma og pappa da jeg var liten).

Noen av servisene har jeg minner fra. Min venninnes mor hadde et teservise i Blå blomst, og jeg kan huske at vi drakk te av det noen ganger når vi så på fjernsynsteateret om tirsdagene da vi var unge. Blå eld kjenner jeg ingen som har. I stedet hadde jeg planer om å kjøpe det brukt selv. Det har vist seg fullstendig umulig. Det er megadyrt! I Haga i Göteborg er det et par antikvitetsbutikker som selger pent brukt Blå eld, - men prisen får lommeboka mi til å smekke i den automatiske låsen sin.

Dette skulle ikke være en handletur, men hva skal man gjøre når man plutselig befinner seg midt oppi så mye vakkert? Det var vanskelig å la være.

Dette serviset, Pergola, falt jeg fullstendig for, men jeg var ikke like heldig som kronprisesse Victoria. Hun fikk nemlig ett i gave da hun var der. Og så galt bar det ikke av sted at vi kjøpte et servise. Riktig nok har vi snakket om å kjøpe nytt til kjøkkenet, men et servise er et så stort kjøp, at det må man tenke på et år eller to før man bestemmer seg. Sist vi kjøpte var da vi flyttet sammen i 1979. Da begynte vi å samle på et servise fra Porsgrunn, og det har vi brukt helt fram til nå.

I stedet for et servise ble det noen espressokopper til hytta og noen av de krusene Marthe samler på. Så blir hun glad.

Selv om det var litt surt ute, måtte vi ta en runde i gatene. Hvor har denne byen vært i hele mitt liv? Her var det smale, brostenslagte gater, nydelige trehus og små forretninger over alt. Det rent og pent og hyggelig. Bare vent til det blir varmt, da kommer vi tilbake.

I noen byer med gammel bebyggelse vet jeg det er forbud mot store, prangende reklameskilt. Jeg vet ikke om det er sånn i Lidköping, men det kunne se sånn ut, for det var i hvert fall få av dem. I stedet hadde man tatt vare på de gamle skiltene fra anno-da-zu-mal.

Noen skilt var mer lavmelte enn andre, og man måtte gå helt inntil for i det hele tatt å kunne lese dem. En gang var det kanskje nok til å få sving på salget enten varene var hveteboller eller transport.

I Paris har de Moulin Rouge, her i Fredrikstad het kinoen Røde Mølle, - og jammen er det ikke en Röda Kvarn i Lidkøping. Den så ut som en rekvisitt i en gammel film.

Det har alltid vært en nytelse å stoppe utenfor blomsterbutikker, men de siste årene har jeg fått en følelse av at alle som jobber i blomsterbutikker har gått på det samme kurset. Det er ikke det at det ikke er lekkert, men det har blitt så utrolig like hverandre. Vi ser det over alt hvor vi reiser: Litt markedsstemning, mange planter, rekvisitter av typen gamle kurver, barnevogner eller bare en gammel stol. Det blir litt forutsigbart og ikke minst utstudert. Men for all del: Pent er det jo.

For hver lille butikk, dukket det opp en ny, og de fleste hadde flotte utstillinger både inne og ute. H fikk lyst på en ny kost, - men det ble med tanken. Kanskje det var for mange å velge mellom.

På torpet sto lammestekene i ovnen og forberedte seg på at vi skulle komme tilbake fra byturen. Sånne lammesteker blir ofte best når de får klare seg selv en passe lun ovn. Men selv om kjøttet klarer seg selv, er det mye å orden når mange gjester skal ha mat. Rundt bordet var det oss seks gamle. Til middag kom dessuten vertsskapets sønn og svigerdatter, og det er aldri feil å ha noen unge mennesker å prate med også. Steken smakte himmelsk, vinen likeså. Og så ble det pratet og diskutert livlig og høylydt. Det skader ikke. Men jeg gledet meg også til å legge meg. Vi fikk gjestestua ute. Der var det varmt og godt. Det er ikke hver dag man får eget rom med peis og bad på et lite sommartorp i Sverige.

Hit og dit og over alt

Dagen endte her, på en café sammen med gode venninner fra jobben. Anledningen var den brune, friske til venstre. Hun er nemlig på seiltur, og jeg har lenge tenkt jeg skulle skrive om denne turen. Sist juni dro hun og mannen hennes ut på det store, stormfulle havet. De har seilt til England og Irland, nedover hele Europa, over til Afrika, videre til Kanariøyene og så til Karibien. Der er de nå, og så skal de jammen seile hele den lange veien hjem igjen. Tøffingene. Nå er hun bare hjemme en snarvisitt fordi det var en liten jobb som måtte gjøres innimellom, og vi er glade for å se henne. Hvis du har lyst til å lese om hvordan det er å seile der ute på havet i et lite yoghurtbeger, så er det bare å ta en kikk. Hun skriver friskt og spenstig, men jeg anbefaler at du har et håndkle i nærheten, for hun skriver så sjøsprøyten står i øynene på oss.

Thv og jeg sto opp grytidlig i dag, i hvert fall synes jeg det. Når det er ferie er det tidlig å bli vekket klokka åtte. Men vi skulle altså til Oslo, og da handler det om å komme i gang. Været var aldeles strålende, men innmari kaldt, og jeg har følelsen av at jeg har småfrosset i hele dag.

Første stopp var IKEA. For en gangs skyld hadde vi en handleliste, - vi skulle ikke bare ha noen servietter og stearinslys som uansett vil koste 1000 kroner. Det går ikke an å gå inn på IKEA uten at det koster 1000 kroner! Det gjorde det i dag også, men til gjengjeld fikk vi litt mer enn lys og servietter. Jeg elsker å gå på IKEA, - en gang i blant. Ikke for ofte. Det er så utrolig mye lekkert å se på, og særlig tekstilavdelingen er en drøm av farger og mønstre. Problemet er å ikke kjøpe alt som er billig. Egentlig er IKEA et stjerneeksempel på forbrukersamfunnet, - et sted vi kjøper ting vi absolutt ikke trenger, bare fordi vi har penger til det og kan. Thv falt for et sengetøy med gult mønster, og det ville han gjerne legge på sengen nå i påsken. Dynetrekk og putevar for 29 kroner, og til dobbeltseng for 7o. For 130 kroner kunne vi altså få trekk til både enkeltdynene og dobbeltdynen vår. Men vi lot være. Og så var det et lekkert bomullsstoff med superdigre valmuer på. Det ville blitt en stilig sommerduk. Prisen var 19 kroner meteren, og det er jo som å få det. Vi lot være å få det. Det lekre, røde gulvteppet til 149 kroner som hadde passet perfekt på mitt rom fikk også tilbringe en natt til på IKEA. Jeg har allerede et teppe på rommet mitt. Vi har jo alt vi trenger. I stedet gikk vi rundt og nøt farger og mønstre.

Målet med Osloturen var Thvs bror. Det er så sjelden vi besøker familien i Oslo, og det får vi også høre. Det virker som om det er lenger fra Fredrikstad til Oslo enn omvendt. Vi som fortsatt bor her “hjemme” forventer alltid at de andre skal besøke oss. Men i dag var det vår tur. Det ble et hyggelig besøk. Vi fikk deilig lunsj, og så traff vi hans to naboer, kattene. Eierne er på ferie, og han passser dem. De så ikke ut til å ha noe å klage på.

På veien hjem stoppet vi for å kjøpe sushi. Vi gjør ofte det når vi er i Oslo. I Fredrikstad er take away-sushi så dyrt at det er sjelden vi kjøper det. I Oslo koster det mye mindre. I dag stoppet vi på sushibaren rett over gaten for Blitz-huset, og de var både raske og billige. Ungene våre sier at de serverer lekker lunsj på Blitz også, men skal jeg dit vil jeg ha med anstand av noen som kan språket.

I ferien blir det litt rot med måltidene. Lunsjen klokka ett i dag var mye større enn den jeg pleier å spise, så middag var utelukket. Så ble det litt chips da jeg var på café med jentene. Nå skal det bli godt med litt fisk og ris før jeg jeg styrer i retning senga, - uten nytt sengetøy fra IKEA.

Lediggang blir hurtiggang

Vi reiser nesten aldri noe sted i påsken. Da holder vi oss hjemme for å møte frøken Vår som gjerne gjør oss en visitt omtrent på denne tiden av året. Vi har nesten ingen planer, og blir enige om at vi kanskje er dumme som ikke reiser bort noen dager. Det kan jo fort bli kjedelig når vi ikke har noe spesielt å gjøre. Lediggang er noen man fort blir lei av.

Den første feriedagen så vi fram til lange alenekvelder med film og påskekrimmer, marsipanegg og lammestek i familiens lune ro. Og så har vi jo våre faste rutiner: Dobbeltvinduene skal ut i palmehelgen, og nå står de i stablet i sommeropplag i kjelleren, og vinduene og resten av huset er vasket og pusset. I helgen har vi hatt min mor på middag, besøk av to små barn som har hatt en omdreining på 6000 i sekundet og besøk i et 50-årslag med femti gjester og 24 taler.

Hvor ble kjedsommeligheten av?

I dag tidlig startet jeg dagen med å rette noen av de mange, mange, - veldig mange elevbesvarelsene jeg MÅ gjennom i løpet av ferien, - jeg skjønner nå at her er det ingen tid å miste. Dessuten vil Thv at vi skal planlegge utvidelsen av utestuen vår. Han har brukt dagen i hagen og har gravd og revet så jeg kjenner at jeg blir skrekkslagen. 

I morgen skal vi til Oslo for å besøke Thvs bror, William, og kanskje blir det tid til en tur på IKEA også. Om kvelden skal jeg møte noen venninner fra jobben. Onsdag er det bursdagsfest hos vår gode venninne og torsdag drar vi nedover til sommartorpemigrantene for å nihygge oss. Der er det gjerne lange måltider med deilig vin, kanskje blir det en spasertur eller et kulturelt innslag på fredag, vi får se. Hjemme er vi først på fredag ettermiddag. Og så er det jo påskeaften, og da skal man vel tradisjonen tro spise en lammestek, og denslags spiser man vel ikke alene? Kanskje det er nettopp det vi skal gjøre, - låse døren og innta sofaen.

Det ble visst mer hurtiggang enn lediggang, - men jeg klager ikke. Jeg forsøker stadig å innbille meg selv og alle andre at jeg liker ensomhet og ro, men sannheten er vel at jeg er mer supersosial enn jeg har godt av. 

For sent til jul

Da vi var på vei i seng, oppdaget vi at det hadde skjedd store ting. Ute hadde den bestilte julesneen ankommet et par uker for sent,

og inne hadde den flotteste amaryllisen sprunget ut i full blomst.

Noen lærer aldri å passe tiden!

Vårvarsel på første nyttårsdag

Dagen i dag, første nyttårsdag, siste feriedag, har vært brukt til rengjøring, intet mindre. Men det er et lite hus, så hele jobben var unnagjort på et par timer. Julen er ryddet fullstendig ut, og alt er vasket og støvsuget. Med solen inn gjennom vinduene, føltes det nesten som om det var vårrengjøring vi var i gang med. Det var dette vi skulle gjort for tre dager siden hvis vi ikke hadde blitt syke. Når vi kommer fra jobben i morgen, skal vi ikke behøve å tenke på alt vi burde ha gjort. Vi har allerede gjort det.

Salongbordet varsler om mer vår.

Du og jeg og 2008

Vi ble friske nok til å gå på nyttårsfest. Kroppen falt på plass i løpet av dagen, og vi kunne dandere noen matfat og trippe over til naboen på fest. Det er de samme gjestene hvert år, - naboer vi kjenner godt.

Siden alle gjestene har med mat, kan vertsskapet konsentrere seg om å dekke et pent bord, og det hadde Hilde gjort. Den rosa, gjennomsiktige duken med monterte røde roser var som en bryllupsdrøm. Nydelig var det.

Det blir mye mat, for alle tar med rikelig. Men til gjengjeld sitter vi jo der ved bordet og småspiser hele kvelden. Maten var god, vinen nydelig og snakken trivelig. Så fikk vi avsluttet 2007 på en vennlig måte.

Ute var det kaldt og klart, og vi gikk opp i andre etasje og så på alle de flotte rakettene. Og det aller beste med hele nyttårsaften er å vite at denne kjekke mannen kommer til å holde meg i hånda ennå et år.