Lampe med en litt sliten matador

Egentlig fortjener den en puss hvert år, men det gidder jeg ikke. I stedet trøster jeg meg med at den ikke ville ha godt av å bli demontert og gnikket og gnudd på så ofte uansett. Men i år er det annet hvert år og tid for lampepuss. I beste Interiørblad-tradisjon spanderer jeg et før- og etterbilde for å vise at det har en hensikt med messingpuss.

I fjor var det som kjent en skikkelig kald regnsommer, og da ble det fyrt mye med ved her på hytta. Det har nok bidratt til den mørke fargen på før-bildet.

Thv klatrer opp på gardintrappa og tar ned lampa del for del. Så setter jeg meg ut i dusjen med hele sulamitten. Jeg blander Gloria pussepulver og Zalo til en tykk masse, og så gnir jeg det på med en oppvaskbørste. Trinser og kjeder, oppheng og ikke minst det supertunge loddet får sin omgang med børste og pussemiddel. Når man skal pusse noe med så mange kriker og kroker, er dette en veldig effektiv metode. Utfordringen er bare at alt pussepulver må skylles skikkelig av, ellers blir det liggende og vil fortsette å etse på messingen. Jeg tror det gikk bra denne gangen også, - og til slutt polerte jeg alle delene med et mykt oppvaskhåndklede.

En sånn lampe består av mange deler, og jeg kan huske den aller første gangen jeg så den. Lampa stammer fra mammas barndomshjem i Vesterålen. En sommerdag sånn på slutten av 1960-tallet hentet pappa lampa på posten. Den var pakket i en diger trekasse med treull. Kassa ble plassert på plenen utenfor huset vårt, og så tok vi opp del etter del. Lampa hadde ikke vært i bruk siden de fikk strøm i huset der nord, og nå var den fullstendig svart av irr. Mamma og pappa satt på plenen og pusset og gnikket i flere dager før de var førnøyde, og lampa ble hengt opp i stua.

Den var et syn!

Når man ser den sånn i alle sine deler, forstår man fort at dette er mer enn en bruksgjenstand. Selvfølgelig har lampa gitt lys i stua, men den har nok også vært en prydgjenstand, noe vakkert å se på for eierne og noe å vise fram for gjester som kom på besøk. Hva den kostet da den var ny, vet jeg ikke, - men jeg regner med at den var ganske dyr og sikkert utenfor rekkevidde for mange familier. I dag har den ingen stor økonomisk verdi. For noen år siden falt den dessuten ned fra der den hang hjemme hos foreldrene mine, og da knuste kuppelen. Sånne kupler produseres ennå, og det er ikke noe problem å få fatt i dem. Men uten den originale kuppelen sank lampas omsetningverdi med bortimot 50 %. Man kan få tilsvarende lamper i antikvitetsbutikker for mellom 2 og 4 000 kroner. Jeg ville uansett aldri kjøpt en gammel parafinlampe. Grunnen til at jeg er glad i akkurat denne lampa, er at det følger en familiehistorie med.

Hvor gammel den er, vet jeg ikke, - men jeg gjetter på at den er produsert rundt 1910 eller deromkring. Hvis noen vet det sikkert, vil jeg gjerne korrigeres. Brenneren er en 20 linjers Matadorbrenner. Men selv om lampa er fullt brukbar både når det gjelder heve- og senkefunksjonen og parafinbrenneren, nøyer vi oss med å sette inn et stort te-lys når vi en sjelden gang vil bruke den. Det gjør samme nytten.

Nå skal den få henge der og bare være dekorativ i to nye år.

Hengekøye, himmelkøye, mimrekøye

Klokka var ti om kvelden og sola sto lavt over tretoppene. Jeg valgte meg ei hengkøye i hengekøyelunden og krøp oppi for å få noen minutter for meg selv. Når jeg ligger der kan jeg panorere hele tunet vårt med hytte og små hus.

Hytta ligger på en høyde, så vi har sol lenge, lenge om kvelden. Da vi først bygde var planen å ha bare en bred trapp foran hytta, ikke en veranda, men da huset var ferdig, forsto vi at vi tok feil. Grunnmuren er høy, og en trapp ville blitt alt for lang. Dessuten er bakken ute i skogen ofte våt, og det er deilig med tørre tredekk å sitte på. Så ble det en kjempestor veranda midt i kveldssola i stedet.

Hytta er ganske stor, særlig med tanke på at vi har bygd den selv. Og vi, det er ikke jeg. Pappa og Thv har bygd den, spiker for spiker. Foreldrene mine kjøpte den gamle hytta som opprinnelig lå her, og så ofret vi den så brannvesenet kunne ha en vinterbrannøvelse. Så skulle det bygges! Vi hadde penger til materialer, men bare akkurat så vidt. Vinduene ble kjøpt brukt, men meget godt brukt, og de ser ut til å kunne stå i hundre år. Mye av materialene ble båret opp, men vi fikk også låne en taklift som ble montert oppover fjellet. Resultatet er strålende, men det var en lang og tung vei dit. Det tar tid når to mann skal bygge et hus på 85 kvadratmeter sånn i helger og ledige stunder. Begge var jo i full jobb på dagtid. Det tok nesten to år! Ukomplisert var det heller ikke. Pappa er båtbygger, ikke tømrer, og Thv er lærer. Selv om han er praktisk anlagt og allerede den gangen mekket på motorer og alt som gikk rundt, hadde han aldri bygd noe som helst. De skulle erfare at verken båter eller biler er det samme som hus. Noen ganger var de uenige, den ene rolig uenig - den andre temperamentsfullt uenig (Jeg sier ikke hvem :-)) Og så hendte det de gjorde feil, - en gang en alvorlig feil. Heldigvis gikk det bra til slutt.

Det er imponerende, spør du meg, og jeg er veldig takknemlig for den jobben de gjorde. Uten den hadde vi rett og slett aldri kunnet få noen hytte.

Det eneste som ikke er selvbygd er den store verandaen foran hytta. Da den skulle opp orket ingen av gutta mer, - og Thv sa at han ble fysisk kvalm hvis han så en eneste hammer eller en bitte liten spiker resten av sitt liv. Vi hadde begge hatt en ekstrajobb en kveld i uka hele den vinteren, og alle de pengene forsvant inn i verandaen. Der og da var det verdt det, - men så var det også slutt på å betale andre for å bygge. Ennå blir Thv provosert når mer pengesterke venner av oss sukker over hvor slitsomt det er å bygge eller restaurere eller pusse opp, - når sannheten er at de har engasjert et firma, og den eneste jobben de gjør er å rydde opp litt etter håndverkerne.

My ass!!! Blæh!!!

Men kvalmen over spiker og hammer gikk fort over. Plutselig gikk det opp for Thv at denne byggeperioden hadde vært ei læretid for ham, rene skolegangen, og at han hadde blitt ganske flink til å bygge. Etter den tid har han snekret både hjemme og på hytta. Resultatet blir kjempeflott, og han liker det til og med. Det han liker best er å planlegge nye prosjekter. Etter hvert bygde han kjøkkenveranda på kjøkkensiden av hytta. Sola går nesten aldri ned på den store verandaen, og på varme dager trenger vi et sted å sitte i skyggen. Dessuten skulle vi bygge utedusj.

Når vi har bygd og planlagt ting, så har det ofte skjedd relativt fort. Dessuten har vi alltid hatt litt for lite penger til at vi har engasjert arkitekt eller andre fagfolk. Det er ikke noe å gråte over, for sånn har det bare vært. Men det er litt synd. Kanskje burde hytta vært røstet den andre veien for å gi større takhøyde og havsutsikt og andre etasje. Vi burde helt klart ha planlagt overdekkede verandaer, og det ville ikke ha kostet så mye mer. På grunn av takvinkelen er det vanskelig å få til på den store verandaen. Kjøkkenverandaen burde vært bygd med ferdig halvtak. Vi tenkte bare ikke på det den gangen, for da hadde vi mer enn nok med å komme i mål med akkurat det vi drev med der og da.

Men et partytelt gjør også nytten!

Alle bygninger er i tre, og det blir mye vedlikehold. Særlig med tanke på at vi har et tilsvarende trehus i byen. Men det er faktisk ganske hyggelig å gå der å male også. Vi er lærere begge to, en priviligert rase om sommeren. Om vi bruker til sammen en uke av ferien på å vedlikeholde, så koster ikke det så mye. Den uken blir delt opp i et par timer her og et par timer der, - ispedd en og annen full arbeidsdag. På grunne av regnsommeren i fjor, er det litt ekstra å gjøre i år. Vi skal male alle rekkverk utvendig, hele bakveggen inkludert vinduene og halve kjøkkenveggen. Dessuten må vi skifte et par råtne bord og et vannbrett på bakveggen. Vi er godt i gang allerede. Men det vi ikke får gjort i år, får vi gjort neste år. Selv om malingsspannene alltid står klare, har vi et avslappet forhold til det hele.

Vi bygde hytta da ungene var bitte små, så de har fått alle sine barndomssommere her. Thvs brødre og fetter og kusine har hytte på samme sted, så her har det krydd av unger, liv og røre. Samtidig med at pappa og Thv bygde hytta, hjalp de ungene å lage hytte oppe i trærne over hengekøyelunden. Ei flott trehytte. Der lekte de mye da de var små. Men trærne vokste litt ujevnt, og hytta ble skjev. En gang vi skulle leie ut, valgte vi å rive trehuset. Vi tok ikke sjansen på at andre folks unger skulle falle ned og skade seg. Våre var det visst ikke så farlig med Det eneste som står igjen er en planke på tvers og ei vannkran som Marthe spikret fast for å sikre vannforsyningen.

Til høyre for meg står den gamle utedoen. Den er moden for utskifting og skal oppgraderes til redskapsbod. Do har vi inne. Og bak utedoen står annekset. Det sto på tomta da vi først kom hit, men den gangen var det en merkelig kontrapsjon. På 15 kvadratmeter hytte var det to dører, og tre vinduer. Merkelig. Før vi startet byggingen av selve hytta, ble annekset bygd om og fikk veranda. Der inne tilbrakte vi våre to første sommere her på tomta. Vi hadde spisebord og stoler, vi hadde kjøleskap og hybelkomfyr, vi hadde seng og TV. Senga fungerte som sofa om dagen, og om kvelden dro vi den ut. Der sov jeg og ungene, mens Thv sov ut byggestølheten på en madrass på gulvet. En gang det regnet hadde vi gjester. Ti personer satt inne i annekset og drakk kaffe og spiste boller. Det gikk helt supert.

Når vi sitter her i kveldssola nå om dagen, drømmer vi videre om framtida. Da er 15 kvadratmeter anneks omgjort til 30 kvadratmeter ekstrahytte. Så bygger vi trebroer og tredekk mellom hyttene, og så, og så … Det meste blir det aldri noe av, men det er noe av moroa å ha planer.

Bak hengekøyene henger klesvaska til tørk. Og bak der igjen er skogen og havet.

Det er ikke så aller verst å ligge sånn i ei hengekøye sent en kveld og mimre over det som har vært og det som skal komme. Og er vi heldige, kommer neste generasjon unger til å bygge ei ny hytte oppe i trærne. Det hadde vært noe det!

Når jeg ser opp, ser jeg de store furukronene og blå, blå himmel.

Liselotte nummer to

Allerede mens jeg strikket den første Liselotte-jakken, planla jeg den andre. Den skulle også være i alpakkaull av hippieslaget, men denne gangen i hvitt. Riktig nok får man ikke alpakka i aldeles kritthvitt, men naturlig hvitt er også pent.

Jeg fulgte den samme oppskriften, og dermed ble resultatet like vellykket som første gang. Den sitter som et skudd. Jakken skal jeg bruke til kjoler og hvite bukser på kjølige kvelder utover sommeren. Jeg har allerede brukt den to ganger.

Det viktigste med hele jakken er den store, røde fløyelsknappen. Da min svigermor døde i 1991, arvet jeg hennes knappeeske. Den var full av knapper av alle slag. Noe var rester etter ting hun hadde sydd, hun var nemlig utdannet dameskredder. Men hun kalte seg også loppedronningen fordi hun elsket å gå på loppemarkeder. Der kjøpte hun ofte klær som hun senere sydde om. Som gift hadde hun god økonomi, men likevel likte hun godt å få mye ut av lite. Noen ganger kjøpte hun et plagg bare fordi det hadde flotte knapper. Så klippet hun dem av og kastet plagget. Hvor den røde nappen kom fra, aner jeg ikke, men den har ligger der i boksen og ventet på å bli brukt i mange, mange år. Aller helst skulle det vært tre av dem, men det var det altså ikke.

Brev fra skipslegen 13 Dramatikk ombord

Det var en grunn til at de måtte ha skipslege med på ekspedisjonene. Thorvald hadde medisinsk ansvar for mange mann på flere båter, og arbeidet var ikke helt uten risiko. Sånn er det alltid ombord i fiskebåter av alle slag. Man kan får en hånd inn i garnspillet eller annet tauverk, og det var mange muligheter til å komme i klem på ulikt vis. Flensingen av hval foregikk med skarpe kniver festet på tuppen av kosteskaft, - i hvert fall ser det sånn ut på bildene. I tillegg vil det alltid dukke opp folk som har psykiske lidelser. Det handler både om statistikk og om en tøff arbeidssituasjon langt hjemmefra.

Alt er med andre ord ikke fryd og gammen. Dette er Thorvalds første år som ferdig lege, og han må ha følt seg ganske ensom når han måtte ta store avgjørelser som hadde betydning for folks liv. Vi merker også at han begynner å føle på hjemlengselen.

På slutten av dette brevet skriver han at han ikke vil at brevene skal gå på rundgang i familien, -de er bare beregnet på de nærmeste. Vi har likevel blitt enige om at det er greit å legge dem ut her. Det er over 60 år siden de ble skrevet, og de fleste som var med på denne ekspedisjonen er døde for lenge siden. Nå må vi kunne betrakte brevene som historisk materiale.

Dette er det siste brevet vi har fra denne sesongen. Vi vet ikke om Thorvald skrev fler brev våren 1949, men det ser ikke sånn ut. Sesongen ble avsluttet 1. april, og vi har bare noen av telegrammene han sendte hjem for å fortelle når de kunne vente ham.

Sesongen 1949 - 50 var Thorvald i Norge. Han var blant annet i militærtjeneste som skipslege på krysseren Stord. Men han var ikke ferdig med å dra på hvalfangst. Både vinteren 1950 - 51 og 1951-52 var han i Antarktis, en sesong på Norhval og en på Balena.

På disse ekspedisjonene hadde han begynt å filme. Filmene har vi, men få bilder. Vi har imidlertid et negativalbum som vi må få gjort noe med. Og brev har vi, mange brev, om jeg legger dem ut vil tiden vise. Uansett tar jeg nå en lang pause fra Brev fra skipslegen.

21/1 - 49

Nu er det lenge siden jeg har skrevet noe paa mine samlede verker, men det har värt en noksaa vemmelig tid med mange stygge skader hos karene, saa jeg har hatt liten tid til aa tenke paa brevskriving.

Det sørgeligste av uhellene er at jeg maatte amputere haanden paa styrmannen paa X hvor jeg hadde vært ombord. Han fikk for litt over en uke siden haanden sin inn i hvalspillet da de skulde hive inne en hval, og saa fløy hvalen til saa haanden blev fullstendig knust og maatte tas.

Det er gaatt ganske bra etterpaa, men det var noe av det minst morsomme jeg har gjort noen gang, aa fjerne den ene haanden paa en ung og kraftig mann, og det atpaatil en som jeg kjendte ganske godt.

Ellers er alt ved det samme her, og selv om det er ganske ensformig her, liker jeg meg i grunnen ganske godt.

30/1 - 49

Det har fremdeles värt litt av hvert blandt mannskapet, blandt annet en som har forsøkt aa begaa selvmord ved aa skjäre over pusaarene paa v. haand med et barberblad. Han fikk ikke gjort seg noe särlig og jeg fikk sydd igjen saarene med det samme. Jeg er jo vant til sinnsyke mennesker fra Veum og andre steder, men for mange av de andre virket det vel noksaa uhyggelig.

9/2 - 49

Jeg forstaar av telegram som jeg fikk for noen dager siden at dere er skuffet over at jeg ikke har sendt flere brev, men det er jo fysisk umulig all den stund det ikke har värt noen annen forbindelse med land enn den skadede hvalbaaten i desember, og da fikk dere brev. Egentlig skulde det ikke värt noen forbindelse da heller, det var jo bare et uhell som gjorde at det kunde sendes noe brev.

Et kokeri har i almindelighet ikke andre forbindelser med land under fangsttiden enn en tankbaat som kommer ned og henter hvalolje, og leverer brenselsolje til kokeriet.

Tankbaaten vaar M/T Polarsol kom en av de første dagene i det nye aaret og med den kom bokpakken fra mor, og bøker fra Signe og tantene. Mange tusen takk for allt sammen.

I dag skal vi ha Polarsol inntil for siste gangen og den skal dra avgaarde i morgen. Det er kommet paa meg og alle andre her ombord som julekvellen paa kjerringa, for vi hadde trodd at det var ennu en uke til til vi skulde bli kvitt den, og ennu en uke aa skrive brev i. Men nu i kvell sitter altsaa hele “Norhval” oppe og skriver for haarde livet.

Ja noe nytt og epokegjørende kan jeg jo ikke si jeg har aa fortelle, men jeg trives fremdeles ganske bra, og gleder meg jo svärt til aa komme hjem til dere igjen da. Idag har jeg forresten skrevet to aldri saa lange brev paa Engelsk til et sykehus i Capetown, hvor jeg skal legge inn et par karer, den ene har visst dessverre kreft i magesekken.

Baade den engelske 2.telegrafisten og jeg var like forbauset over hvor god jeg egentlig var i Engelsk, jeg selv ikke minst.

Ja, dere er vel lei av aa høre at Norhval er som et fjell i sjøen og om den uendelige horisonten omkring oss. Men det er igrunnen saa vanskelig aa finne paa noe bedre, Jeg har jo stadig denne here horisonten aa se paa da, og “Norhval” er jo igrunnen et deilig lite fjell aa ha naar en først skal väre her nede.

Ellers tenker jeg mere og mere paa en strofe som jeg hugser fra en gammel Fred Astaire film fra før krigen “We joined the navy for to see the world, and what did we see, we saw the sea… We never get seasick, but we get awfull sick of seas…”

Ja, som sagt, jeg er ved god helse, og er kjekk og frisk paa alle maater, og tykkere og penere enn nogensinde.

Etter dette brevet er det svert lite sannsynlig at der blir anledning til aa faa sendt noe før vi selv kommer til Capetown, dvs i de første dagene av april.

Fangsten her nede har värt jevnt bra, og vi ligger bedre an enn i fjor og er det beste norske kokeriet (Vi var best i fjor og i forfjor ogsaa).

Ja, saa maa dere hugse at selv om det er sjelden dere hører fra meg, saa tenker jeg mye paa dere allikevel, og lengter svert hjem.

De eneste to malurtene i begeret nu er militärtjenesten til sommeren, og tollen naar jeg skal i land, särlig det siste. Dere skjønner at jeg har kjøpt rart til dere som dere skal faa hvis dere er riktig snilde.

Ellers vil jeg nødig at disse brevene hvor jeg sitter og smaaskriver det som faller meg inn skal gaa paa almindelig rundgang i familien. De er igrunnen bare beregnet paa deg mor, og paa Signe og Carlos.

Ja, saa haaper jeg at dere har det like bra som jeg, og er friske og kjekke paa alle maater, saa faar dere hilse motorcyklen min fra meg, den hadde jeg nesten glemt, Jeg har faktisk ikke tenkt paa den paa nesten to mnd nu, men igaar saa drømte jeg saa utrolig livaktig at jeg var ute og kjørte paa en fin-fin landevei en vidunderlig sommerdag med en søt pike bakpaa, men da jeg skulde snu meg for aa se hvem det var jeg hadde med meg, var plutselig baade damen og cyklen vekk.

Ha det bra, jeg tenker mye paa dere.

Kjärlig hilsen

Thorvald.

Da sesongen var over var han igjen på besøk i Cape Town. Derfra sendte han telegram hjem til Gerd. Vi hører ikke noe mer fra Polly.

Etter den lange båtturen hjem, ankom han Larvik 24. april 1949, for nøyaktig 59 år siden. Han håpet at noen ville stå på kaia for å ta ham imot. La oss regne med at hun gjorde det.

Brev fra skipslegen 12

Det er nyttårsaften, og Thorvald fortsetter fortellingen om sine opplevelser de to dagene han fikk være ombord i hvalskuta “Tiern”. De hadde tydeligvis nummer i stedet for navn disse skutene.

Det er fantastisk det han forteller, og jeg ser jo at jeg var litt tidlig ute med det flotte bildet av harpunen som fyker gjennom luften i retning av hvalen. Men jeg lar ikke en sånn bagatell vippe meg av pinnen, og trykker heller bildet en gang til. En god ting kan ikke gjøres for ofte, og et godt bilde kan ikke betraktes for ofte. Dette kom først til sin rett her.

Språket i noen av brevene er ganske muntlig, og jeg kjenner igjen noen av svigerfars faste uttrykk av typen: Det får’n si. Hans humoristiske tone skinner også gjennom. Jeg skriver av brevene så raskt jeg kan, og så leser Thv og jeg korrektur sammen. Da hender det at Lille-Thorvald får tårer i øynene. Jeg hører stemmen hans, sier han da.

Det håper jeg du gjør også, selv om du ikke kjente ham.

1/1-49Ja nu er det noen dager siden jeg skrev til dere igjen, og nyttaarskvellen er for det vesetligste overstaatt. Den var enda mindre høytidelig enn juleaften. Og det er kanskje det beste slik, for da tenker en ikke over hvilke dager det er og faar ikke tid til aa lengte hjem slik som ellers hvis alle sammen skulde sitte høytidskledd og glo paa hverandre hele kvellen gjennem.Altsaa tilbake til hvalfangsten. Vi kjørte “go on” saa skumsprøyten stod og blaastet blev hurtig større og større, og snart saa vi selve ryggene naar hvalene var oppe og blaaste. Saa blev det komandert “jag” ned i maskinen, og da maa vakthavende maskinist staa som paa naaler og bare tenke paa signalene fra maskintelegrafen, og lystre helst paa mindre enn ingen tid. Saa gaar Gjelstad frem paa “lemmene” dvs platformen hvor kanonen staar i baugen. Og der staar han og dirigerer jaget med mystiske haandbevegelser som bare han og styrmannen forstaar, av og til er det bare skytteren som forstaar haandbevegelsen, og da utvikler det seg jo gjerne noen temmelig livlige diskusjoner, det far’n si.Det første jaget vi hadde var paa 3 finnhvaler, til aa begynne med saa det ut til at de hittil hadde levd i uskyldighetstilstand, og ikke visste hvad en hvalbaat var, men like før vi kom paa hold, krummet de ryggene, og satte rumpa tilveirs og forsvant i dypet, og saa begynte de aa vise sine kunster. D.v.s. de kom opp paa alle andre steder enn der de egentlig skulde väre (foran baaten, og paa skuddhold). Naar hvalene er utsepkulerte eller “gärne” gaar de ned og er borte i opptil noen og tyve minutter, og saa kommer de opp paa et annet sted 3 - 4 km vekk fra der de gaar ned, saa er de oppe og blaaser i 1/2 minutt, gaar ned og kommer opp paa nye og vemmelige steder, og hvis hvalbaaten da har kjørt “go an” i feil retning kan en saavidt se blaastet i horisonten, eller hvis det er styggvär, ikke se det i det heletatt.

Ved siden av skytingen saa er det paa jagingen en daarlig og flink skytter skiller seg, särlig paa jagingen.

Da Gjelstad hører til de store hvad jagingen angaar, saa at hvalene forsøkte aa gjøre krøller paa veien til krematoriet, kom han tilbake paa brua med en fornærmet mine. “Strekär” sa han, “strekär”, og det var tydelig at hvis det hadde värt noen fornuftige hvaler, hadde en av dem lagt seg paa skuddhold med det samme, og spart baade seg selv, og Gjelstad for en masse brydderi.

Saa blev det slaatt halv fart, og vi slo noen forsiktige slag etter hvalene, for aa forsøke og komme paa hold, men de kom stadig opp bak eller langt til siden. Da dette hadde hendt en 4 - 5 ganger og jagingen hadde vart 1 1/2 time, sa Gjelstad: “Jassaa, de er av det slaget”, saa slo han full fart og kjørte avgaarde i en etter min mening vanvittig retning, saa blev det slaatt stopp i maskinene og baaten gled langsomt avgaarde paa siget. Gjelstad gaar med en trett og fornärmet mine frem paa lemmene igjen, løser sikringen paa kanonen og venter. Alle paa baaten ellers strekker ogsaa hals og venter, og jeg tenker at denne gangen kommer de vel opp 1/2 mil vekk. Men nei, like foran baugen bryter de veldige glinsende sorte 3 kroppene opp og blaastene kommer 4 meter høye, med lyd som om du spjerret lakner. Ogsaa “pang” og der gikk harpunen i en nydelig bue og slaar inn i hvalen akkurat paa det riktige stedet. Harpungranaten eksploderer med et lite dumpt brak inne i hvalen, som gjøre et voldsomt kast paa seg og er død nästen med det samme.

Og slik gaar det slag i slag, for ikke aa si hval i hval, det ene perfekte dauskuddet etter det andre. Det kan hende at Gjelstad hadde en ekstra god dag mens jeg var med ham, men i allefall var det imponerandes.

Ja, ellers gaar jo livet her ombord sin helt monotone gang, jeg synes det er evigheter siden jeg har värt noe annet sted enn paa “Norhval”, og at livet iland er et fjernt og uvirkelig minne, og at jeg igrunnen er født og oppvokst her ombord.

Hver dag er det det samme aa se paa, en rundt uendelig horisont avbrudt av noen isfjell eller knotter her og der, og ombord er det det samme. Det er de samme blide og hyggelige og skjeggete ansiktene hver dag, og dekket er den samme sørpa av spekk og blod og kjøtt og ben.

Den eneste avvekslingen er en liten storm av og til, men det er nesten ikke noen avvveksling det heller, for da har vi jo ikke noen ordentlig fangst aa interessere oss for.

Apropos storm her nede, det maa väre forbilledet for de gamle vikingenes “Helheim”, noe saa utrolig, og jammerlig trist og ødslig finnes vel ikke paa jord. Selv sjøgangen og spruten merker en jo ikke stort mer til paa “Norhval” enn inne paa land, men det er selve synet av stormen. En lav og ynkelig himmel full av snedrev, ogsaa skummet som fyker gjennem luften fra en uendelig og monoton rekke av sväre sjøer med hvite skavler paa toppen, ogsaa jevnt med passelig isknott for at det skal se riktig kaldt og elendig ut, og her og der et isfjell som et graahvitt og sykt spøkelse inne i snedrevet.

Ja, det ser saa trist ut at det nesten er oppmuntrende, og under en slik liten tørning ser en jo med en gang at det ikke er Vaarherres mening at det skal väre noen mennesker her nede.

Som tegn paa at menneskene allikevel er her og kan innrette seg pleier jeg alltid ta meg et varmt bad, og ligge i vannet i 1 time og spise firkløver sjokolade, naar jeg har staatt og sett paa styggväret en stund.

5/1-49

Ja, nu er vi inne i det nye aaret og har vekslet telegrammer, saa nu kan jeg begynne aa telle dager til vi er tilbake til sivilisasjonen igjen,. Her nede er vi forskaanet for slikt som aviser med store overskrifter. Vi faar bare en liten maskinskrevet lapp hver morgen, og den inneholder konsentratet av radionyhetene. Men da det altsaa ikke er hverken kvinnfolk eller aviser her og vi atpaatil blir foret veldig godt er resultatet at vi rent faar “fett paa nervene” her nede. Og en mann som dr. Haraldson vilde føre en fattig og hensyknende tilvärelse hos oss.

 

Brev fra skpslegen 11. Thorvalds julebrev

Fra de bevarte brevene, vet vi at Thorvald skrev til mange av dem der hjemme, og han sendte julgaver, blant annet ananasbokser, til sin mor og Signe. Jeg har hele tiden tenkt at han ikke fikk disse julebrevene før utpå nyåret, og det kunne også ha hendt. Men så måtte en båt av og til inn til Cape Town for å repareres, og den hadde med post utover til mannskapet. Heldigvis skjedde dette også på julaften 1948. På julaften sendte han også telegrammer til både familien og til Gerd.

På julaften begynte han på et nytt brev som han også skulle skrive på inn i det nye året. Brevet starter med noen følelsesutbrudd, men så begynner han å fortelle om livet ombord, om fangsten og ikke minst om hvordan han beundrer de flinke mennene som jobber der. Og det er nå det begynner å bli interessant. Sørlig morsomt er det å lese om all overtroen blant hvalskytterne. Dette er virkelig historisk materiale for en folkeminnegransker.

Kos dere med lesingen!

Norhval, 24. desember 1948

Kjäre Mor og Signe

Ja, nu er det lenge siden jeg har hørt noe fra dere, men jeg haaper det blir noe senere idag, for idag kommer en hvalbat som har värt i Capetown til reparasjon.

Jeg er igrunnen litt skuffet over at dere ikke kan spandere et telegram engang imellem for aa fortelle at alt staar bra til, jeg har telegrafert, skrevet og sendt pakker saapass mye naa at jeg synes dere godt kunde spandere de 5 - 6 kronene som det koster aa sende et brevtelegram med alt vel.

Julaften

Ja, nu er baaten kommet og med den er det kommet en hel del hyggelige brev, et fra Signe og 2 fra mor og et fra Johan N, Erik L og Ansten K. Et fra hver av dem altsaa.

Jeg ser av brevene fra dere at dere ikke har faatt noe annet enn et par silkestrømper til Signe, og ikke noen andre pakker eller brever fra Capetown. Det er nokså rart for jeg har sendt 4 andre pakker til mor og to til deg Signe, saa det vilde väre sørgelig hvis de blev borte, rent bortsett fra pengene. Jeg har ogsaa sendt brev et med luftpost og 2 som alminnelige brev fra Cape. Det er ogsaa sendt et langt brev med en hvalbaat som var i Capetown ca 7. des. Jeg faar haape at baade brevene og pakkene kommer tilrette etterhvert.

Ja, nu er det ogsaa kommet telegrammer fra dere og fra tantene, takk for dem.

Ellers har jeg det fremdeles bra paa alle maater og liker meg i grunnen riktig godt.

Nå er jo selve langhvalfangsten, d.v.s. fangsten på blaahval og ogsaa finnhval, kommet igang, vi fanger for øyeblikket bra og “havets giganter” blir halt ombord og forvandlet til vond lukt og olje på 0,5. Jeg maa igjen gjenta, inntil det kjedsommelige som det heter, hvor imponert jeg er av arbeidstempoet og organisasjonen ombord her. Norhval har visst ellers ord paa seg for aa väre glimrende organisert og ledet, men morsomt er det aa se paa allikevel,.

Jeg har kjøpt meg et fotografiapparat i Capetown og tar stadig noen billdeder, som jeg gleder meg til aa vise fram naar jeg kommer hjem, Det er bare saa sørgelig at sjøene ikke blir saa høye, og isfjellene blir smaa og tuslete paa fotografier, men jeg faar haape at noen av billedene blir gode.

Med mitt arbeide ombord gaar det fremdeles jevnt bra, men det er jo ikke det som er det nye og spendende her nede.

Julekvellen er nu paa det vesentligste overstaatt, du kan selv tenke deg hvorledes allting blir drevet her naar du hører at julehelgen varer fra kl. 18 - 20 den 24/12. Saa er det paan igjen, selvfølgelig er det en fantastisk julekost til alle ombord, men maten staar jo i klasse for seg selv allikevel saa det legger en nästen ikke merke til.

For øyeblikket drar jo skuta inn omtrent en million om dagen, og da er jo hvert minutt kostbart som det heter. (Altså millioner kr.) Julekvellen besto for vaart vedkommende (i salongen) at vi tok paa oss noen siviliserte klär og saa var det hengt opp litt julepynt her og der saa satt vi og sang noen sanger, drammet litt, saa kom postbaaten , med brevene, og saa tuslet vi stille hver til vaart. Noen bokpakke har jeg forresten ikke sett, mor nevnte det i brevet sitt.

Det kommer en pat, til meg fra en av de andre baatene saa jeg blir sittende oppe og vente paa ham, og derfor gaar jeg videre med skrivingen. Nu skal jeg ofre meg for hvalbaatene.

Jeg er kommet til at det blir begaatt blodig urettferighet naar en saa simpel baat som en “fembøring under seil” o.s.v. blir besunget i dikt og poesi. Han Jonas Lie skulde värt her nede og sett paa en av dem nye baatane vaare, i prøyserjag paa gär`n blaahval i stiv kuling, eller han skulde sett Martinsen paa Xl. eller Skjetne paa lll, levere hval til koka i full storm med snedrev og passelig med isknott til aa ødelegge propellen (paa hvalbaaten) drivende omkring.
Naar du har sett det, da tror jeg du har sett virkelige sjømannskap av superklasse, og uten sidestykke ellers i verden.

Johan Leegaard sa at han hadde snakket med hvalskyttere under bygging av noen nye hvalbaater paa Fr.stad Mek, Han syntes det var noen noksaa uslepne julveler som bare kunde snakke om hvalär og pengär, men jeg tror han hadde faatt større respekt for de flinke av dem her nede. Levering av hval i storm det er noe du helst bør ha sett for aa tro det. Naar hvalbaaten kommer slepende med hval langs siden av hvalbaaten og skal levere til kokeriet maa den gaa saa näre opp til akterenden paa koka at vi paa koka kan kaste en line over til baaten. Saa maa den ligge rolig mens folkene paa hvalbaaten haler ombord en tung wire som de gjør fast i “rumpestroppen” d.v.s. en annen wire som er lagt rundt halen paa hvalen, saa blir hvalen slaat løs fra hvalbaaten og festet i puller paa koka eller hvis vi kan dra opp i brekken og kokt suppe paa den med det samme.

Dette og de tre neste bildene ser ut til å være tatt fra samme sted ombord. Jeg tror hensikten har vært å illustrere det han forteller om i brevet, hvordan den lille hvalbåten vokser opp med bølgene.

Altsaa disse manipuleringene med wirer o.s.v. tar ca 3 min, og hvis det er flere hval kan du regne omtrent den samme tiden paa hver.

Og under en slik levering husker hvalbaaten slik opp og ned at du i det ene øyeblikket ser bundmalingen paa baugen høyerer enn relingen og i neste øyeblikk ser du ned i utkikkstønna paa mastetoppen. Da er det altså at Martinsen er stor naar han blaaser i skjegget og gaar opp og legger seg 1 1/2 m fra koka saa en kan rekke pakker frem og tilbake med hendene hver gang han passerer for oppad eller nedadgaaende i sjøene, og blir liggende der i 15 min.

Ellers var jeg selv med paa hvalbaat i 2 døgn i forrige uke, det var ingen syke ombord, og väret var fin fint, saa jeg fikk 2 dagers ferie fra koka.

Jeg hadde 2 uforglemmelige dager ombord paa X, en av de beste og hurtigste baatene vaare.

Skytteren der en en noksaa dannet mann, han er ca. 55 aar gammel og har värt hvalskytter i ca 25 aar, utenom det har han engang imellem värt østenskipper som det heter, d.v.s. han har värt kaptein paa utenlandske skip i kinafarten. Gjelstad er altsaa en riktig morsom fyr aa snakke med, han har lest mye, og opplevet det trulige og utrulige. Han gikk som skipper i konvoitjeneste det meste av krigen. Han blir betraktet som den uten sammenligning dyktigste skytter og hvalfanger paa Norhvaleksepdisjonen, og sikkert en av de aller beste paa hele feltet, den eneste feil etter bestyrerens mening er at han tar det for mye med ro, han sier selv at det blir alt for mye skatt hvis han driver for fullt hele sesongen, derfor fanger han bare saapass at han alltid faar en god baat paa et godt kokeri, men heller ikke mere. D.v.s. enkelte dager gaar han paa med krum hals og tar noen rekordfangster som ikke noen av de andre skytterene kan klare maken til. F.eks. 6 blaa og 6 finn paa en dag (rekordfangsten her i fjor for en enkelt skytter). En finn betyr en finnhval og en blaa betyr en blaahval.

Altsaa jeg blev satt i kurven og heist ombord pa “tiern” saann utover formiddagen kl 1/2 4 om morgenen, og alle som saa paa hylte og skrek og sa at jeg sikkert kom til aa ødelegge fangsten.

Du forstaar hvis en fremmed øverighetsperson som meg gaar ombord i en hvalbaat, da er han enten “jonas” eller saa bringer han lykke. Hvis han er Jonas, og hvalbaaten ikke faar fangst den tiden han er ombord, blir alle surere og surere, og saa blir kursen satt direkte mot koka, og synderen avlevert, Og siden etter er det helt udelukket at noen skytter vil ha ham ombord til seg under fangst.

Den mest overtroiske i den retningen er forresten skytteren paa niern, naar det ikke blir fangst, er det bestandig noe som har skylden, noe nytt som har kommet ombord siden sist det var god fangst. Det plagget det gaar mest paa omobrd paa en hvalbaat er votter, og det hender ikke bare en, men flere ganger at Karlsa hiver vottene sine i vannet naar fisket er daarlig. I fjor var det en gang det ikke hjalp med vottene heller, saa gikk den nye skinnlua og da han saa skjøt 3 dundrende bom etter hverandre, knyttet han nevene opp i luften, vrengte av seg den nye sausekinnpelsen til 250 kr, kastet den i vannet og skrek: “Er det den du vil ha, din dävel?” Saa kom han paa hold igjen, og skjøt kontant dauskudd, og fanget videre 7 hval den dagen. Og i hans hjerte finnes det ikke tvil om at det var “han Rasmuss” som var frampaa og vilde ha den nye pelsen. Iaar var det ikke gaat verre enn at det blev daarlig fangst da han hadde hentet ukerasjonen paa brendevin til seg og mannskapet. Og mens folkene stod og saa paa og graat gikk all Bolsen i han Rasmus, d.v.s. han tønte alle tre flaskene i vannet.

Jeg selv brakte hverken lykke eller var jonas. Vi fikk 5 hval den ene dagen og tre den andre, og det er helt alm. fangst.

Altsaa, jeg kom ombord kl 1/2 4 og hadde med meg beskjed fra brua at det var blaast langt ute i østlig retning. Brua paa Norhval er meget høyere oppe enn tønna paa en hvalbaat saa de saa blaasene der før folkene paa tiern kunde se dem.

Legg merke til den bredbente hvalskytteren til venstre i bildet.

Gjelstad brummet noe om kokerihval, og den gärne Hansen som ser blaast over alt der hvor det bare er isknott som vipper i sjøen. Men da de ikke hadde sett noe annet aa gaa paa blev kursen satt for full fart i den angitte retningen. Det varte en stund, saa fikk mannen i tønna se blaastet ogsaa, og sang ut. Saa tar rormannen talerøret og skriker ned i maskinen “go an”, og baaten skjelver som om den fikk et piskelslag og farten øker fra 13 til 15 1/2 mil. Du forstaar at paa hvalbaatene er det maskintelegraf som paa vanlige baater, og full fart her betyr gjerne 12 - 13 mil, og det er den farten som brukes i vanlig full fart, og den farten kan holdes i ukesvis. Men naar det saa er et jag, aapnes dampspjeldet helt, det blir kjørt inn en eller to nye brennere under kjelen for aa faa opp trykket, og saa bärer det avgaarde saa hele baaten skjelver. Og det heter “go an” dvs at baaten persses til ytterste evne for aa komme paa hold saa fort som mulig.

Brev fra skipslegen 10. Polly fra Cape Town

I brevet til sin mor og Signe forteller Thorvald at han har hatt selskap med en ung pike mens han var i Cape Town. Riktig nok forteller han det ikke til Gerd på dette tidspunktet, men det kan ikke ha vært noen langvarig hemmelighet, for det var nettopp Gerd som oppbevarte det brevet som spiller hovedrollen i denne posten. Vi vet ikke hva den sørafrikanske piken het, men sannsynligheten for at det er forfatteren av dette brevet er stor, og da het hun altså Polly. For Thorvald var nok dette en flirt. Brevet fra Polly kan tyde på at hun så litt annerledes på det, men hun har ikke kjent ham lenge nok til å vite hvordan navnet hans staves. Vi har ikke etternavnet hennes, bare et c/o, men adressen har vi. Den velger jeg likevel ikke å legge ut her, men kommer jeg noen gang til Cape Town, så kan jeg love deg at jeg skal oppsøke adressen - om ikke annet så for å ta et bilde.

Hele tiden mens jeg leser disse brevene gremmes jeg over at Thorvald er død. Tenk så morsomt det hadde vært å fritte ut svigerfar litt om denne Polly. Hvem var hun? Hva het hun mer enn Polly? Lovte han henne mer enn han strengt tatt hadde til hensikt å holde? Hadde han noen videre kontakt med henne? Han var tross alt på hvalfangst to sesonger etter denne.

Thorvald var 30 år i 1947. Hvis Polly var noen år yngre, hvilket er sannsynlig, kan hun til og med være i live ennå. Tenk om vi hadde visst litt mer!

Men de døde tier, og ingen ting mer får vi vite.

22. Dec. 48

Dear Thorhval

Thanks a lot for you most welcome letter which I received some time ago. I’m glad to see you still remembered me.

I really did not want to write to you before because I wanted to give you the great news that from today I’m free again.

This might not mean anything to you, but I am so excited that I can’t do otherwise as to tell you, for this is the greatest event of my life.

I’m still keeping well in spite of all the trouble I went through, but I remembered what you told me to do, to keep my chin up and not to worry so much.

My hands are also much better now. I went to another specialist just after you left, and still have to go every week

Within two weeks I’m going on a months holiday to Bloemfontein. If only you were nearby. I would have asked you to come with me, for it’s a very nice place.

I must say that I do miss you a lot, and is looking forward to see you again.

Cape Town is very busy now, and we just have to keep smiling no matter how tired we are. We also have very hot weather, that makes it even worse.

Well, dr, Ill write to you again some other time. But now I must stop, for our manager has just gone down the road for something and will be back soon, I hope you’ll be able to read this writing.

Doc, I hope you enjoyed your Xmas, and wish you a prosperous new year.

Kind regards to you and all the others.

Yours sincerely

Polly.

Brev fra skipslegen 9 Julebrev fra Signe og Carlos

Alle disse julebrevene er skrevet på ulike datoer i desember. Mest sannsynlig ble de lest samtidig. Signe arbeidet på denne tiden i Tiden norsk forlag. Alt hva hun opplevde der er verdt en hel artikkel i seg selv, men som med så mye annet her i denne verden: Det er en annen historie.

Signe giftet seg med Carlos Forsberg i 1947, og var altså relativt nygift på dette tidspunkt. Carlos var journalist i Aftenposten. Han ble senere Aftenpostens korrespondent først i Paris et par år, og så i London i atten år. Signe jobbet også som journalist, først i VG og så i Aftenpostens A-magasin nesten hele tiden. Om det de to opplevde i London gjennom 1960 - og 1970 -tallet er verdt en historie? Det skal jeg love deg. Jeg tror dette bildet er tatt ikke så alt for lenge etter at de giftet seg. Er de ikke søte? Han som røker pipe og prøver å se seriøs ut, og hun som er leken og full av spillopper.

Når jeg snakker om kusine Marianne her på bloggen, så er det deres datter og Thvs kusine jeg snakker om.

I dette brevet nevnes en tante Ingeborg. Det er Ingeborg Møller. Hennes bok Lindeby har vi her i bokhyllen, og det er ikke så lenge siden jeg leste den.

I brevet fra Ansten Klev forsto vi at han var redd for å stryke til eksamen. I dette brevet får vi vel en følelse av at hans bange anelser muligens slo til.

Det framgår av dette brevet at Signe har skrevet til Thorvald tidligere, men dette første brevet har vi ikke. Vi aner ikke hvor mange av Thorvalds brev vi faktisk har bevart, men når jeg ser på bunken foran meg, kan det ikke være mange som har blitt borte.

Oslo 15. desember 1948

Kjære Thorvald

Her har du meg igjen. Det har ikke hendt noe større siden sist jeg skrev til deg. Vi sliter og står i, og livet går sin vante gang. Etter hva jeg har forstått er dette siste gangen vi kan skrive til denne adressen til deg, så du ma ha det riktig, riktig godt da, så lenge. Rett som det er får vi en ny adresse, og så skriver vi igjen. Og så må du sende brev med til oss også. Vi er så spent på å høre hvordan du har hatt det ombord, og hvordan livet går nå etter at dere har begynt å fange hval ordentlig!

I slutten av mars har mamma, kanskje tante Alvhild og Carlos + meg tenkt å reise opp i Telemarken en uke på ferie. Til Rauland Fjellstoge, der hvor mamma var for to år siden vet du. Håper inderlig at vi får pent vær. Vi er alt begynt å glede oss. Jeg skrev og bestilte plass for oss i går. Været her er så mørkt og trist for tiden, at du kan bare være lykkelig for at du ikke er her! Det er sekk mørkt om morgenen og sekk mørkt når jeg kommer hjem om kvelden. En av dagene i neste uke har jeg tenkt å ta med meg noen kaker og en bok fra Christiania som jeg har kjøpt til onkel William og gå på julevisitt. Håper han er snild og ikke kaster meg ut. Men han er visstnok så svak og dårlig for tiden at han orker vel ikke kaste ut noen lenger. Synes du burde skrive litt til ham og til onkel Birger, om ikke annet et kort, ved leilighet. Det ville de sikkert bil glade for.

Nå har folk begynt å kjøpe bøkene her fra forlaget også, så nå går det fint her.

P.T. er det stor misnøye hertillands, og særlig i Oslo, over at vi ikke har fått større julerasjoner av flesk og greier. Sist søndag gikk 4000 kvinner i demonstrasjonstog til Gerhardsens bolig og til Stortinget. Det er noe som folk ikke liker, tror jeg, når det blir for lite flesk til jul… Mennesket lever jo ikke for at ede, men det er jo rart med en liten smakebit i alla fall. Danskene har igjen fått klump i halsen og tårer i øynene på våre vegne. Her om dagen stod et en artikkel om vareknappheten i Norge i Politikken, og om hvor fælt vi hadde det. Hvorpå danskene tar lommetørklædet frem. Ikke for det, det er neimen ingen land av “vårs som vant krigen” som har det så skralt som oss heller…

Nå har vi endeilg hørt fra tante Gudrun. Hun kommer tilbake til Oslo i slutten av januar eller begynnelsen av februar, så nå må vi begynne å tenke på å reise . Hvis vi ikke får noe annet har jeg tenkt å spørre om å få fortsette å bo på det lille værelset til tante Gudrun, så får Carlos bo på Smestad hos onkel Odd.  Det er tross alt bedre å bo hos tante med sentralvarme enn hos tante uten, tanter er tanter, men sentralvarme er godt å ha da vet du!

Tante Ingeborgs bok har fått god kritikk her til lands, og vi får håpe hun tjener litt på den også.

Jeg snakket med Johan Nossen her forleden. Det var dagen før han skulle opp til eksamen. Han var helt svak i stemmen og fullstendig alvorlig og skjelven i målet. Jeg håper det gikk bra med ham, har ikke hørt noe fra ham siden. Stakkars Ansten, han var vel helt nedfor.

Etter at vi hadde hørt at tante Gudrun skulle komme tilbake, fant Carlos plutselig ut at nå var det jommen på tide at han forsøkte å skaffe oss et sted å bo… Og så får vi se om han har flaks denne gangen også. Det pleier jo liksom å gå nokså glatt for ham når han først setter seg i sving.

I morgen har jeg tenkt å bake noen kaker til jul. Mamma baker noen, og jeg baker noen, og så bytter vi. På den måten blir det lettvintere for oss begge to. Det er noe skitt å ikke være hjemme i jula synes jeg. Synes ikke du? Jeg mener sånn i god tid før jul for å gjøre i stand osv. I år har vi altså ikke deg å bråke med for å få deg til å sette fot på juletreet. Det kommer jeg til å savne! Får herje med Carlos i stedet. Jeg er fremdeles løkkelig over strømpene og tar dem fram til beskuelse med visse mellom rom!

Så må du ha det veldig godt da broern min.

Hilsen og klem fra din

Signe

Signe fikk visst skrivekløe sånn innunder jul, eller kanskje begynte hun plutselig å savne broren sin. De var veldig glade i hverandre. Den dagen hun sendte det første brevet, fikk hun vite at det hadde kommet brev og pakke fra Thorvald. Så skrev hun enda et julebrev allerede dagen etter at hun sendte det første. Denne gangen skrev hun på et aerogram, et tynt papir med der konvolutt og brev var ett og samme papir. Det var liten plass på et sånt aerogram, og derfor ble det skrevet på alle tomme flater.

Oslo, 16. des. 48

Kjære Thorvald!

Snakket med mamma i telefonen i går, og hun fortalte at hun hadde fått brev og 2 pakker fra deg! Tusen takk skal du ha! Jeg gleder meg til å lese brevet og se på pakkene! Sendte et brev til deg igår også. Det trodde jeg hadde blitt det siste, men her kommer altså et til som jeg håper kommer ut til feltet til deg! Skal hilse deg fra Arne Durban. Han var oppom forlaget her forledendag. Han kjente meg ikke igjen, men jeg sa hvem jeg var, og så ble han overstrømmende søt og hyggelig. Lørdag skal mamma og jeg reise ut til Karine for å forsøke å få fatt i et eller annet godt til jul. Anne-Marie har hatt post på Hedemarken, og kommer også hjem, så det blir sikkert koselig. Hørte mor sa det var ananas i pakken! Uhm, så delig!

Nå får vi håpe at det går en båt i stykker nå og da, så vi kan få sendt brev til deg! Du må ha det riktig, riktig godt da! Så fint at du hadde en quinde med deg i Cape Town! Hun passet på at du fikk det du skulde ha for pengene hørte jeg mamma fortalte. Det var jo akkurat som jeg hadde planlagt for deg i et et annet brev. Ja Thorvald en riktig god jul og godt nytt år! (Ikke forspis deg, da!) Hilsen og stor klem fra Signe.

På den tiloversblevne plassen på aerogrammet har Carlos, Signes mann, skrevet en liten hilsen til Thorvald.

Kjære Thorvald

Jeg har lest brevene dine med stor misunnelse. De minner meg om min ungdom - “den gang jeg var til sjøs” - og det er ikke vanskelig å sette seg inn i stemningen ombord under reisen sørover. Hver dag litt varmere,- hver dag litt nærmere en “fremmed verden” - Jeg tør ikke han noen mening om den antarktiske tilværelse du nå fører, men frykter for at den er mindre rik på attraksjoner enn det afrikanske CapeTownliv. Under enhver omstendighet er det likevel sikkert mer begivenhetsrikt enn desember i Oslo. Her går alt sin kjedsommelige gang og jeg er sikker på at vi ser nesten like meget hval som deg. Hurra! Vi skal få ekstrarasjon av hval-deig til julaften. Politiet jakter på alle veier og jernbanestasjoner etter de få som eventuelt har vært så heldige å få tak i en beta flesk. - Alle er sure og grinete på hverandre og gleder seg over alle grenser til julaften da de skal spise en hvalkarbonade mer enn vanlig og synge “deilig er jorden” og “jul med din glede”… Departementet har i anledning julen opprettet et eget klagekontor for at folk skal få avløp for sin misnøye ( og for at departementsfolkene ellers skal få sove videre i i fred), Såsnart dere har fått skutt noen hvaler og kokt dem så må du begynne å ta hevn.

God jul og godt nytt år. Hjertelig hilsen Carlos

Brev fra skipslegen 8 Det stunder mot jul, brev fra kamerater

Nå nærmer julen seg, og plutselig er det flere hjemme i Norge som husker at de har en kamerat som er på hvalfangst langt der borte på den andre siden av jordkloden. Disse brevene er jo til skipslegen, - ikke fra ham. Likevel synes jeg de må med. De er med på å gi det fulle bildet av Thorvalds første sesong på hvalfangst.

Spørsmålet er bare når Thorvald faktisk fikk disse julebrevene. De ankom jo Capetown, og han var langt ute på feltet. Hadde de glemt det de der hjemme? Kanskje ble de ikke lest før en gang utpå nyåret. Uansett var det sikkert velkomment med brev.

Det er utrolig morsomt for oss å lese disse brevene som ble skrevet av unge mennekser for lenge, lenge siden. Saken er jo at vi husker både brevskriverne og dem de nevner i brevene sine. De forble nemlig i kretsen rundt Thovald også da de var ferdig utdannet. Johan har jeg nevnt før; Johan Nossen, Thorvalds beste kamerat. Han var sønn av prost Nossen på Lisleby, og ham har min mor fortalt meg mye pent om. Her kobles Johan med en Inger som han var veldig forelsket i. Han ble faktisk gift med Inger, og de fikk to gutter sammen. Jeg har hatt barnebarna hans på skolen. Ansten het Klev til etternavn, og han hadde hytte på samme sted som både min og Thvs familie holder til om sommeren. Hytta hans heter fortsatt Klevstua, og Ansten har også et barnebarn som er oppkalt etter sin bestefar, og som har vært elev på min skole.

Det første brevet er fra Erik, Erik Lie. Han var en av Thorvalds medstudenter, men han lå et år eller to etter i studiene. De to var gode kamerater, og holdt kontakten hele livet. Erik giftet seg senere med Jane, en amerikansk pike. Jeg kan huske dem begge to fra min ungdom da jeg begynte å luske rundt dørene hos min Lille-Thorvald. Det jeg husker aller best fra Erik Lie, var fra en gang midt på 1980-tallet. Thv hadde alltid hunder, engelske settere som ble brukt på jakt. Rhada, en av de unge hundene, hadde fått kreft i juret. Da ble det bestemt at Erik skulle operere henne, assistert av en annen lege, Jeg tror han het Egil Nygård. Store-Thorvald var død på det tidspunktet, med de skulle altså hjelpe hunden hans. Operasjonen ble foretatt på kjøkkenbordet, og gikk aldeles utmerket. Rhada levde i beste velgående både lenge og vel etterpå.

Brevene fra Thorvalds studentvenner er datert Blindern. Det er altså navnet på det stedet der Universitetet i Oslo ligger.

Jeg synes konvoluttene med frimerker og håndskrift er så utrolig pene å se på. Deilige å ta på er de også. Brevene er skrevet på flortynt papir av det slaget man brukte når man skulle sende dyr luftpost.

Blindern 4 - Xll -48

Ærede skibslæge!

Mange takk (for?) hilsen fra Cape Town, du høres unektelig begeistret ut efter opholdet. Jeg vedder du studerte femina nokså inngående, kjenner jeg deg rett, hadde du forresten hyggelige medpassasjerer ombord til Cape Town? For øyeblikket synes jeg at jeg ser deg for meg henslengt på sengen med Readers Digest og Marie Brizard innen rekkevidde mens skitne sjøfolk sliter med å hale hval ombord og lukter mer og mindre tran og hvalinnvoller driver omkring.

For øyeblikket har jeg en meget fortrinnlig likør innen rekkevidde, den er laget av utsøkte råprodukter og er blitt meget vellykket. Vi sender gjerne en vennlig tanke ned til isørkenen hver gang vi mikser og drikker av din gave. Av siste rasjonen lot vi tross alt Ansten få litt tiltross for at du skrev han var en “drittsekk”, han har vel igrunnen ikke gjort seg fortjent til noe, men vi syntes litt synd på gutten.

Lørdag 27. gikk så det tradisjonelle ball av stabelen med utfoldelse av det vanlige seremonielle. Det er jo bare Johan og jeg igjen av den oprinnelige stammen så det ble jo en rekke nye ansikter å se rundt bordet vårt. Johan viste som vanlig liten interesse for noe nytt, han er like stereoptyp. Inger var med denne gangen også!! Jeg syntes ikke det har vært så mange søte jenter på ballet noen gang før, denne gangen fikk vi et festlig innslag i brandtilløp på Steffensens værelse med brandfolk og politi sånn midt under festen, det gjorde seg jo ganske godt, det rare er at vel halvparten av folket ikke ante at det brendte der oppe.

Min nabo Arild går altså hen og gifter seg i julen og flytter fra bruket, han kaster ikke bort tiden, men smir mens jernet er varmt, får’n si.

Forøvrig er vi igang med eksamen, vi har vært oppe i patologi og har “bare” de andre igjen. Det skal bli fint med et langt vårsemester uten eksamener, vi får antalgeligvis god tid til å ta imot deg i mai engang. Jeg vet ikke hvordan denne eksamen skal gå, men når jeg ser på de tufsene som har kommet videre (!) så fatter jeg nytt mot, vi skal holde på til 21. decbr.

Vel, Thorvald, jeg får vel ønske deg en hyggelig jul blandt tran og spekk og vel møtt til våren, Ikke legg deg for meget ut så vi ikke kjenner deg igjen.

Jeg gjentar: Jeg er avtager av stoff til livkjole hvis du kjøper noe i CapeTown. Skal hilse fra Arild som for øyeblikket dusjer til forloveden kommer i kveld, lørdagskvelden.

 Hilsen Erik

Dagen etter skrev Ansten et brev, og også han nevner at det har vært en eller annen kontrovers mellom Thorvald og Ansten. Vi er veldig nysgjerrige på hva det kan ha vært, men det er dessverre ingen å spørre lenger. Noe alvorlig kan det ikke ha vært etter tonen i brevet å dømme.

Det kommer også fram i brevet at Thorvald har forært sine studiekamerater en god slant doktorsprit (96%) før han dro.

Selv om det er mye spøk og tøys i brevene, ligger alvoret og angsten for å ikke mestre studiene under hele tiden.

Vindern, 5/12-48, søndag

Kjære Thorvald.

Johan og Erik er her på en liten formiddagsdrink og sier at jeg må skrive nu hvis du skal få brevet innen jul. Jeg har ikke sett adressen din i avisa, men får den av Johan og Erik. Du setter kanskje ikke så mye pris på brev fra den dritten Ansten, men du kan jo få en liten hilsen alikevel. Jeg har nå fått 200 cl sprit selv om jeg er en dritt. Jeg er forbanna for at Johan slo meg i patologi, men stakkar han fortjente det nok. Det er nok hyggelig for gamlepresten.. Jeg takker deg for hilsen gjennom Erik fra Kappstaden. Jeg håper du ikke har fått deg en g.c. eller andre smådyr i Kappstaden. Jeg sitter og leser mye om dagen, og synes dette semesteret har vært noe ordentlig dritt. Du må ha en riktig hyggelig jul og et godt nyttår ønsker jeg dig også. Du har vel hørt om Arild som skal gifte sig. Erik vet ringe om hvordan det går med den angående kvinne.

Lise ber meg også hilse dig. Nervøsitet for examen gjør sig gjeldende, søvnen er dårlig om natten og jeg klør meg i nakken og lurer på hvordan det skal gå, håper bare ikke jeg stryker. Det kan være artig å høre fra deg om du har operert noe, eller gjort noe annet stort, du behøver jo ikke skrive noe direkte til mig, men jeg får vel høre noe gjennom Erik og Johan. Dette var bare en julehilsen, jeg har ikke så mye å skrive om.

Hilsen fra din venn

Ansten

 Nederst på arket var det en påskrift fra Anstens kjæreste og senere kone, Lise:

Brev fra skipslegen 7 Fangsten begynner

Det kan se ut som om familien der hjemme ikke helt forsto at Thorvald ikke kunne motta brev medmindre ett av skipene hadde vært i land. Posten kom ikke med brevduer, men måtte hentes i for eksempel Capetown. Likevel fortsatte han sine dagboksbrev til sin mor og sin søster etter at skipet kom ut på feltet. 

Etter noen uforglemmelige dager i Capetown, hadde tiden kommet for det de egentlig var der for: De skulle fange hval. Og det er nå de virkelig morsomme brevene begynner, i hvert fall synes jeg det. Nå skal vi få høre om hvalfangsten og hvalskytterne, og ikke minst om livet om bord når det begynte å røyne på.

I Capetown hadde Thorvald kjøpt seg en skrivemaskin, og det betyr at brevene er lettere å lese for meg. Men samtidig merker jeg at noe av sjarmen ved å røre ved dem er borte. Håndskriften, overstrykningene og den varierte skriften hadde også en historie å fortelle. Maskinen hadde ikke skandinavisk tastatur, så her måtte han improvisere med noen doble a-er, o-er med en håndskrevet skråstrek over osv.

Norhval, 9. november 1948

Kjære mor og Signe

Ja, idag er det første dagen jeg skriver til dere siden Capetown, og det er ogsaa første ordinäre fangstdag. Vi har faatt 6 sperm. hval alt i dag. Det er vistnok ikke noe aa skryte av som hvalfangst betraktet, men en god start og bra resultat i spermsesongen. Du forstaar den egentlige fangsten, eller langhvalfangsten (blaahval og finnhval) kan bare drives i tiden 15. desember og til 1. april. I tiden utenom denne fanger vi spermatsetthval som det er mye mindre av, og som gir en annen slags olje enn den andre hvalen. Ellers hører jeg her ombord at Norhval ifjor satte verdensrekord i opparbeiding av hval i et døgn. 2 døgn i trekk dro vi opp og kokte ut mer enn 50 hval. Det ene døgnet 51 finnhval og 1 blaahval, det andre døgnet 51 finnhval og da ogsaa plus 2 blaahval.

Du skønner skjønner 50 hval er noksaa mye kjøtt naar du regner gjennomsnittsmengden paa 60 tonn i hver hval.

Fjordhvalen som fiskes hjemme og som selges som hvalkjøtt er det i massevis her nede, men den er for liten og har saa lite spekk at den faar gaa i fred for oss.

Ellers har jeg det riktig bra paa alle maater, og har aldri hatt en jobb som jeg liker tilnärmelsesvis saa godt som den jeg har nu. Mens jeg husker paa det, det er mulig aa telegrafere hjemmefra til meg ogsaa hvis det er noe dere har lyst til aa si. Det er bare aa levere tellegram telegram inn paa telegrafen paa vanlig vis med min adresse F1/K. Norhval.

Ellers begynner jeg aa komme meg etter Capetown oppholdet nu. Det tror jeg var den morsomste uken jeg har hatt noen gang. Jeg blev kjendt med og bedt hjem til en rekke sydafrikanere (av hollandsk eller booravstamning) Det var svinaktig  gjestfrie og hyggelige mennesker, og jeg traff  ogsaa en søt ung datter i huset, som jeg var ute aa viftet med hver dag jeg var der nede.

Jeg haaper dere har faatt de pakkene jeg sendte hjem. Ellers vet du jeg kjøpte en masse ting, mest klär til meg selv. Saa nu er jeg kledd opp for aar fremover.  Av andre ting kjøpte jeg som dere vel forstaar denne skrivemaskinen, og litt av hvert til dere ogsaa.

Selv om det blev dyrt og jeg kjøpte  for masse ”pundär” som det heter her ombord har jeg faatt noe igjen for nesten alle pengene, for det var fantastisk billig aa more seg i Capetown, og den piken jeg var sammen med passet hele tiden paa at jeg ikke blev snytt, og hun var like ivrig som Signe til aa passe paa at jeg ikke brukte opp pengene mine.

Ja selv om jeg har sagt det før var det en stor opplevelse aa komme til en saa brutalt rik by som Capetown. Hvis jeg ikke har nevnt det før saa var alle ting som veier og busser og vedlikehold over alt svärt flott etter norske forhold, og en faar si at byen skinte som en “nyslaatt toskilling” som det heter.

Det var noksaa deilig aa väre i et land uten skjemaer, Vi gikk ut og inn av tollen mange ganger daglig og ikke et menneske spurte etter noe eller ba om aa faa se hvad som var i pakkene. Ingen ombord behøvde aa viser frem passet sitt i det heletatt. Og oppe i byen var det bare aa gaa inn aa kjøpe det portemoniksen tillot. Enten det var en stoppenaal eller en ny Cadillac, begge deler stod i vinduet, og i begge tilfelder var ekspeditøren snikhøflig og sprang som en rakett: “Anything more you want sir”.

Tilbake til meg og Norhval, saa rakk vi altsaa isen idag tidlig, vi slapp noksaa heldig over “the roaring forties”. Vi hadde bare to styggvärsdager, med da blaaste det jo tilgjengjeld temmelig friskt det faarn si. Vi ombord i koka hadde det jo bra, for det første er Norhval paa 23 tusen tonn og dessuten er den etter samtliges utsagn ombord (om det er lokalpatriotisme eller ei vet jeg ikke) en helt enestaaendes god sjøbaat. “Ho rir sjøn som e snekke”. “Ho  er den endeframaste og stødigaste skuta som gaar i sjøn” o.s.v.

Som sagt vi hadde det bra, men folkene om bord i hvalbaatene misundte jeg ikke, der hadde de litt av en huskestue, men de baatene er jo bygget til aa taale alt som kan pønskes ut av utstudert pøbelvär, og samtidig gaa dit de skal i full fart.

13/11-48.

Ja, hvalfangsten er nu kommet igang og skjegget gror i bokstavelig forstand paa de fleste fjesene her ombord. Selv har jeg startet opp en pen bart, men jeg synes ikke der er noe ordetlig driv paa den enda. Det har värt en masse nytt og rart aa se paa hvorledes hvalen blir bragt inn og trukket opp paa dekket gjennem opphalingsslippen akterut. Det blir noen sperm  hver dag som vandrer veien til krematoriet, og det er nesten nifst at det ikke tar mer enn 3 kvarter fra hvalen ligger i vannet til den enorme kjøttkladden er kuttet opp og puttet i den sorte gryta, og altsaa er helt vekk bortsett fra 10 tonn olje og en god del vond lukt. Vi bruker mye mindre tid herombord til aa flaa og partere en hval enn en slakter paa land bruker til aa gjøre det samme med en gris.

Vi holder oss langs iskanten og gaar østover.

Med hensyn til väret her nede saa forstaar jeg nu hvorfor ikke noen kunde si tydelig og ordentlig hvorledes det var. Her nede er det nemmelig ikke vär, men klima. Og hvis det skulde väre meterologisk institutt her maatte det väre den letteste jobben som finnes. Hvis en nemmlig lot väre aa spaa tordenvär, kunde en spaa hvad som helst og stor sett väre sikker paa aa faa rett. Et vanlig dagsprogram er f eks Jeg kommer ut til morgenen, det er litt disig, helt stille og mildt og duskregner litte granne. Etter frokosten skal jeg tilbake attrut til kontoret. Da er det krystallklart iskoldt med stiv kuing saa det ryker av sjøen. Naar jeg saa er ferdig med kontortiden og gaar forut igjen er det tett taake og blikk stille. Ved middagstider er det deilig og varmt i solen og vi sitter og bruner oss i skjorteermene, men naar vi saa kommer opp etter aa ha drukket kaffe er det snestorm og naar jeg gaar for aa ta ettermiddagskontortiden maa jeg gaa under dekk pga øsregnet.

16/11-48

Jeg trives fremdeles bra her nede. Vi er nu paa ca. 60 grader syd, eller saa langt mot syd som Oslo er mot nord, temmelig langt vekk fra Oslo med andre ord. Det er igrunnen vanskelig aa finne paa noe aa skrive om nu. Alt her ombord gaar i sin faste tralt og jeg er kjendt overalt saa det er vanskelig aa finne ut hvad en egenlig skal skrive om. Vi ombord i kokeriet ser jo ikke saa mye til selve hvalfangsten, vi ser bare at baatene kommer inn og leverer hval og saa blir den halt ombord og i løpet av utrolig kort tid forvandlet til von lukt og olje. Det mest spendende vi opplever er at vi ser noen jag paa avstand gjennom kikkert. Jeg selv har jo svärt god tid saa jeg henger oppe paa brua hele dagen og gjør mitt beste til aa spørre hull i hodet paa styrmennene. Selve arbeidet med hvalen gaar som alt annet her ombord ganske utrolig knirkefritt. Det er aldri et menneske som oppløfter sin røst til kommando. Alle vet hvad som skal gjøres og gjør det, det behøves aldri antydning til mas. For eksempel avlevering av hval til kokeriet, og opphaling i slippen foregaar uten at et ord blir sagt. Jeg kan ikke faa forklart dere hvorledes det foregaar, men det er en ganske innviklet prosess med 4 forskjellige winsher og 10 - 12 mann igang. Alt er samspilt som et stort orkester under direksjon av planformannen som staar med den ene haanden i lommen og dirigerer alt sammen med fingrene paa h haand.

Ellers har jeg sendt et telegram hjem idag til mors geburtsdag. haaper det er fremme i rett tid.

19/11-48

Gratulerer med dagen fru Möller, haaper de har det riktig hyggelig. Nu har jeg forrsten funnet ut hvad ideal-livsstillingen for en mann er, nemmelig hvalskytter med nogenlunde godt vett utenom hvalfangsten. Det finnes nemmlig noen slike ogsaa, virkelig dannete og beleste mennesker som samtidig er flinke skyttere. Et par av vaare skyttere, og noen som var passagerer med oss nedover, er noe av de flotteste mennesketyper jeg har truffet.

Födselsdagen din maa ellers väre litt av en lykkedag fru Möller for idag har vi gjort storvarp og fanget hele 18 sperm, og alt folket jubler. Jeg har ogsaa faat laane en “Saturday evening post” idag med en lang artikkel fra antarctica. “Antarctica Fairyland”, og først etter aa ha lest den artikkelen skjønner jeg hvad for et nifst og eventyrlig sted jeg er kommet til.

<25/11-48

Ja nu er det flere dager siden jeg skrev til dere, og det er igrunnen ergelig, for nu kommer det en spesiell anledning til aa faa sendt brev hjem, En av baatene vaare, Pol XI, har nemmelig brukket en ving i propellen paa et spermhode, og nu skal den gaa til Sydafrika for aa reparere om ca 1/2 time.

Jeg har det fremdeles bra paa alle maater, og liker meg godt, men det har jeg visst skrevet før. Haaper at det staar bra til hjemme og at väret er nogenlunde behagelig. Dere forstaar at jeg selv lever stort sett en luksustilvärelse som jeg aldri har hatt makan til. Med praksisen gaar det ogsaa bra, ihvertfall hittil er det ikke dukket opp noen stygge tilfelder, og jeg haaper jo paa det beste for fremtiden ogsaa.

Livet her ombord gaar altsaa sin jevne gang, i forrige uke hadde vi et kraftig rykk, og fanget 60 sperm paa 4 dager.

Lukta ellers er ikke saa vond som den er skrytt opp til. Ja, og saa maa jeg si at jeg gleder meg til aa komme hjem i april og møte dre paa Larvik havn.

Ha det riktig bra paa alle maater, og hils alle kjendte.

Jeg tenker mye paa dere

Kjærlig hilsen Thorvald.

På grunn av denne uventede anledningen til å få av gårde post, skrev Thorvald også et brev til Gerd denne dagen. I motsetning til de andre brevene, var dette brevet håndskrevet. Det er godt det gikk mange år før Gerd fikk se hvor mye og innholdsrikt han skrev til sin mor, i motsetning til det hun ble avspist med. Hun visste nok heller ikke noe om den flørten han hadde i Capetown, og som han forteller familien så åpenlyst om. Nå i starten skriver han ingen ting om Gerd til sin mor og Signe, og det kan jo hende at han ikke har fortalt dem om henne en gang. Men forholdet var nok helt i sin spede begynnelse.

Og hvem av pikene i jentesamlingen på albumbladet var det som var Gerd? Den søteste, selvfølgelig.

25/11-48

Kjære Gerd!

Ja, nu har jeg anledningen til å sende deg en liten hilsen. En av fangstbåtene våre kjørte på en hval, eller omvendt, så den blev skadet i propellen og nu skal den gå til Capetown for å reparere. Jeg har det fint ombord og håper det samme er tilfelde med deg. Jeg lengter, ellers feiler det meg intet.

Du kan tro at jeg har fått meg en fin bart. Med hvalfangsten går det riktig bra, og med mine patienter også.

Svart tøy til ridejakke kjøpte jeg i Capeown hvis jeg ikke har skrevet det før.

Ha det bra og tenk litt på meg.

De går an å sende telegrammer til meg med navnet og Fl/K Norhval .

Nu skal båten gå.

Kjærlig hilsen

Thorvald.