Katzenjammer

Det er samme prosedyre hvert eneste år: Kattene må fraktes fram og tilbake til hytta. For et styr! Vi er alltid enige om at det viktige er å plassere begge i det tomme bagasjerommet. Det er stort, og der er det luft i massevis. Et år glemte vi å legge noe tungt oppå lokket, og da slapp begge ut i bilen, - men vi har lært.

Sånn er planen, men som vanlig gikk det ikke. Da katt nr 1, - Soda Pop, var plassert i bagasjerommet, var det umulig å plassere katt nr 2, Simring, samme sted uten at katt nr 1 rømte. Så måtte katt nr 2 fraktes inne i bilen.

Det hater det begge to! Jeg vet ikke hvorfor. Kanskje er de redde, kanskje blir de bilsyke, - uansett så hater de det. Begge begynner øyeblikkelig å svette under potene, og de slipper pels nok til å stoppe en dobbel madrass. Og så skriker de hjerteskjærende etter hjelp.

Katt nr 1 ser vi jo ikke, men han høres desto bedre. Det er en jamring uten like. Hun som er inne i cockpit svarer så godt hun kan, mens hun vandrer hvileløst rundt inne i bilen. Best oversikt har hun naturlig nok framme. Der kan hun liksom ha litt kontroll på hvor vi kjører.

Men når hun legger seg til på dashbordet rett foran øynene på Thv blir det i meste laget. Hun blir høflig anmodet om å gå et annet sted.

Når vi nærmer oss kilen og får havet i sikte, roer hun seg litt ned. Kanskje kjenner hun seg igjen. Hun står i hvert fall på knærne mine og følger nøye med hvor vi kjører når veien svinger opp fra stranda. Han der bak vet ingen ting, så han hyler og vræler like høyt.

Marerittet varer i nøyaktig 15 minutter. Da er vi framme. Simring hopper ut av bilen og ser seg forsiktig omkring. Det var som hun trodde, ja, - vi er i Kattparadis. Soda Pop ser seg prøvende omkring før han hopper ut av bagasjerommet. Så rister han hodet kraftig for å bli kvitt turen. Hvis du ser nøye på bildet forstår du hvordan den pedofile canadiske læreren manipulert bildet av seg selv: Han bare ristet på hodet. Det hadde du ikke tenkt på!

Man kan jo spørre seg hvorfor vi utfører dette ritualet med å frakte kattene fram og tilbake til hytta hvert år, når de tydeligvis hater transporten så inderlig. De kunne godt forblitt i byen alene. Vi er der inne ofte nok til å sørge for at de får mat, - dessuten har vi snille naboer. Saken er bare den at de faktisk elsker å være her ute. De er på ferie, nemlig. Og selv om transporten er ubehagelig, så er det minst fire uker til de skal hjem igjen. Det merkelige er at de øyeblikkelig vet hvor de er. Begge løper danser i bena våre opp fjellet og opp til hytta. Så er det rett inn på kjøkkenet for å få mat og drikke. Simring blir fort ferdig, hun spiser sjelden opp, - og mere blir det på Soda Pop. Deretter kryper den feminine i flokken opp i en overkøye og sovner som en sten. Han derimot må utforske litt. Han maler og kurrer, mens han inspiserer hele kåken fra ende til annen. De første dagene er de litt engstelige når de går ut. Det er farer som lurer: Reven er på besøk nesten hver natt, og man vet aldri hvem av feriekattene som allerede er på plass. Men foran dem venter en hel måned i verdens beste jaktterreng. Her er det mus og småkryp av alle slag. Badevinduet står åpent, og man kan komme og gå som man vil. Skulle det skorte på viltet, er det døgnkontinuerlig servering på kjøkkenet.

Jeg tror det er verdt kjøreturen.

Den prektigkledte

Da jeg kom inn på arbeidsrommet på skolen her om dagen, så jeg noe jeg ikke har sett på lenge, lenge. I gamle dager var det vanlig å vise elevene utstoppede dyr av mange slag i undervisningen. Det gjør vi ikke så ofte i dag. Hvorfor vet jeg egenlig ikke. Selv om vi holder til i et usedvanlig moderne skolebygg, kommer vi egentlig fra en eldgammel byskole. Da vi flyttet for fem år siden, tok vi med oss mye av det gamle, og både utstoppede grevlinger og et gammel skjelett fulgte med på flyttelasset. Disse sommerfuglene er neppe fra den gang. I hvert fall ser eskene de er i ganske nye ut.

Det må da ha tatt en uhorvelig mengde tid å samle så mange sommerfugler. Når jeg tenker meg om, er det langt mellom hver gang jeg ser en sommerfugl når jeg er ute om sommeren. Og når man først ser en, så skal man altså ha en hov for hånden, - og så skal insektet fanges. Hjelpes meg!

Jeg vet ikke hvordan man avliver sånne dyr, men jeg har en erindring om at man gasser dem med ett eller annet. Uansett håper jeg det skjer før knappenålen kommer inn i bildet. Sett på nært hold er den lille nålen for en sabel å regne der den skjærer gjennom den lille sommerfuglkroppen.

Sommerfugler er flyktige dyr, og det er ikke lett å få studert dem så nøye der de flakser av sted. Fordelen med at disse var døde, var at jeg kunne se dem på nært hold og med lupe. Ikke visste jeg at sommerfugler kan ha pels, - krøllete pels til og med. Fargene er et kapittel for seg, - men de lyse og hvite var også utrolig fine. En kasse med hvite sommerfugler hadde kledd den hvite veggen i stua på hytta vår. Men så er det dette med å henge opp døde dyr som dekorasjon da.

De fire rammene inneholdt for det meste sommerfugler, møll og nattsvermere. I en av rammene var det dessuten noen biller og andre insekter. Jeg kan veldig lite om dissse insektene, og hvem som hører sammen, er i samme familie osv kan jeg ingen ting om. Men øyenstikkeren kjenner jeg når jeg ser den. Denne var nesten gigantisk når jeg fikk den på nært hold.

Det er jubileumsår for Henrik Wergeland i år. I dag, 17. juni, er det 200 år siden han ble født. Det var det første jeg kom til å tenke på da jeg så alle de vakre sommerfuglene sirlig montert i kasser med isopor. Jeg husker mange av Wergelands barnedikt, men det var selvfølgelig dette som falt ned i hodet mitt akkurat nå:

SOMMERFUGLEN

Den prektigkledde sommerfugl
er fløyet fra guds hånd.
Han ga den gyldne ringer
og røde purpurbånd.

Han lærte den å flyve høyt,
høyere enn jeg er.
Den har nok fuglens lyster,
men ei dens dun og fjær.

Og alle verdens mennesker
og alle konge bud
ei gjøre kan en sommerfugl.
Det kan alene gud.

Det er en stund siden jeg har tenk på Henrik Wergeland nå. Kanskje jeg skal lage en post om ham senere i år.

Pussig hva noen brett med døde sommerfugler kan få en til å tenke på.

Gruppesex

Halv fem var klokka da jeg gikk ut fra skolen i dag. Egentlig hadde jeg håpet å få et streif av mild, varm vårluft. Sånn var det ikke, men det var vår, - uten tvil. Om det ikke var varmt, så var det mildt, og sola lå lavt over åkrene.

Både ville og plantede blomster har kommet opp for lenge siden, og kontrasten mellom de sterke fargene og det strie gresset fra i fjor forteller noe om tiden som har vært og tiden som skal komme.

For bare noen få dager siden var det mye snø over alt, og det er nesten uforståelig at alle blomstene som var gjemt under snø og kulde bare kan riste av seg kuldegradene, rette stilken og være klare for en ny runde.

Broa vår fører fram til hovedinngangen, og under den går bekken vårstor før den renner ut i dammen. Selv om det er for tidlig i forhold til i fjor, fikk jeg en mistanke. Kanskje var det en lyd i lufta, en lyd jeg faktisk ikke hørte, men som var der likevel. Og ganske riktig, der var de. På avstand er det bare noen ujevnheter på vannflata, men jeg vet hva det er.

Froskene har kommet!

Det er et skikkelig virilt vårtegn. Froskene returnerer til dammen sin med bare en tanke i hodet: De skal formere seg. De svømmer rundt og lager sine merkelige lyder, - og så parrer de seg og parrer seg og parrer seg.

Enten er de dårlige til å telle, eller så tar de det ikke så nøye. Hemningsløst, er ordet. Her var det rekkekopulasjon og gruppesex over et lavt froskelår. Kanskje det er effektivt, - de så i hvert fall ut til å ha det moro.

Jeg trodde jeg hadde lært at froskene kommer tilbake på samme dato hvert år, men det kan ikke stemme. I fjor oppdaget jeg dem en dag etter at det verste rushet var over, men det var 12. april. Så har jeg lært feil.

Selv om det krydde og mymlet av dem, var de mest på ett sted inne ved bredden. I fjor kokte det over alt. Jeg tolker det dithen at dette er den gruppen som kom med første fly. Hvis jeg har rett, vil det være mange, mange flere i morgen.

Hvis så er tilfelle, skal jeg komme tilbake til saken.

Hvem skal ut - Pus eller lillesøster?

Bildene har jeg stjålet fra Internett. 

Flere av elevene mine får småsøsken i løpet ungdomsskoletida. Sånne attpåklatter er som oftest veldig velkomne, selv om de ofte kommer i kjølvannet av mye som er vanskelig for ungdommene. Den nye babyen er ofte et resultat av skilsmisse, nye pardannelser og barnekull nummer to for mamma og pappa, og lett er det ikke. Det er mange følelser som skal håndteres, og selv om man er femten år, kan sjalusiens stygge ansikt dukke opp hos både den ene og den andre.

Solveig har nettopp fått en lillesøster, en søt, liten baby som plutselig dominerer hele familien. Hun heter Lisabeth og hun får alles oppmerksomhet både natt og dag. Den ene dagen forteller Solveig hvor utrolig søt hun er, - den neste dagen forbanner hun ungen som skriker hele nattern.

Helt fra Solveig var liten har hun hatt en katt, Pus. Det er Pus som er mest sjalu. Etter at den lille babyen kom i huset, har Pus blitt agressiv, og mamma er redd for at Pus skal skade babyen.

Alt dette fikk jeg høre om på skolen.

Solveig: Hege, - mamma sier at vi må avlive Pus i morgen.

Jeg: Så synd, hvorfor det?

Solveig: Vi må avlive Pus fordi hun har blitt agressiv. Men, halloooooo! Vi har hatt Pus i tretten år asså, - tretten år!  Helt siden jeg var liten. Lisabeth har vi bare hatt i noen få måneder. Likevel er det Pus som må avlives, lissom. Fy flate!

Jeg:????

Dette var vel å strekke ansiennitetsprinsippet vel langt?

Ekorn fanget i matburet

Da vi satte opp foringsburet utenfor klasserommet vårt i høst, så var noe av poenget at det skulle beskytte småfuglene mot rovfugl og rovdyr. Her skulle de i fred og ro kunne nyte sine solsikkefrø, sine talgballer og sine nøtter. Utover høsten har vi hatt besøk av spurv, kjøttmeis, blåmeis, dompapp og en stor, flott flaggspett.

Men i dag fikk vi en ny gjest. Elevene stimlet sammen rundt vinduet, og flere filmet og tok bilder av den lille karen som satt midt i matfatet og spiste. Han hadde funnet ut at det er en åpning mellom veggen og buret, og der kunne han komme inn, luringen.

Nå har vi valget: Enten tetter vi åpningen, eller så har vi en fast gjest i buret. Når et ekorn først har funnet en restaurant med gratis middag, så kommer han nok tilbake hver dag. Det er mye ekorn rundt skolen vår. De hopper rundt og leter etter matpakkerester og annet snadder. Denne fyren var nok vant til folk. Det gjorde ham ingen ting at vi sto på innsiden og fotograferte ham, og heller ikke da jeg åpnet vinduet på gløtt, lot han seg affisere. Først da jeg åpnet det skikkelig forsvant han til skogs med halen i været. Han kommer nok snart igjen.

Jeg liker ekorn. Da jeg var barn hadde jeg faktisk tamme ekorn to ganger. Den første gangen var helt magisk. Jeg var bare fem år, da jeg var utenfor huset vi bodde i. Det lå i kanten av en skog, og plutselig kom et lite ekorn hoppende ut av skogen. Jeg satte meg ned og forsøkte å lokke det. Det hadde jeg gjort før også, uten særlig hell. Under over alle undere, - dette ekornet kom rett bort til meg og hoppet opp på skulderen min. Så tok jeg det med opp i leiligheten, og der hadde vi det et par dager før vi slapp det ut igjen. Det var nok et ekorn som allerede hadde bodd hos mennesker. Men jeg glemmer aldri følelsen da det faktisk reagerte på lokkingen min og kom mot meg.

Neste gang jeg hadde ekorn, hadde vi flyttet til sentrum av byen. Vi bodde like ved Kirkeparken. I dag er det ingen ekorn der, men da jeg var liten var det mange. Noen ganger fikk de unger under takstenene på taket vårt. Sommeren 1968 skjedde det noe dramatisk. En pjuskete ekornunge falt ned gjennom takrenna. Den var slapp, men ved liv. Vi tok den inn, og det ble fundert over hva som kunne ha skjedd. Konklusjonen var at moren kunne ha blitt påkjørt. Det ble de nemlig ofte når de krysset veien fra parken og inn i villakvarteret. Både mamma og jeg maste på pappa at han måtte klatre opp på taket for å se etter om det var fler, og det gjorde han til slutt. Jeg mener å huske at han fant ett dødt ekorn, - men han kom også ned med et levende. Så hadde vi to. De var bitte små, og halene var ennå ikke helt dekket med pels. Vi gikk til innkjøp av bitte, bitte små tåteflasker med myk smokk. Veterinæren ble konsultert om melkeblanding, og så var vi i gang. De to små sov i min dukkeseng om natten, og vi måtte stadig opp for å mate dem. Ungene vokste raskt, og de fant seg godt til rette i leiligheten vår. Der var det mer enn nok å gjøre for to sånne små. Gardinene ble brukt til klatreøving. De gravde seg ned i sofaputene og de klatret rett oppover strietapeten. Etter hvert begynte de å hamstre nøtter og annen mat. Godsakene ble gjemt over hele huset. Det jeg husker aller best, er at de var så mårratrøtte. Da høsten kom, forsøkte jeg å vekke dem når jeg skulle på skolen. Jeg tok av dem den lille dukkedyna, og der lå de sammenrullet som to små baller. Men våkne ville de ikke. De bare rullet seg enda hardere sammen, og så la jeg dyna over dem igjen. Antagelig hadde de festet i stua hele natta.

En venninne og jeg tok dem med ned i lokalavisen, og så fikk vi bilde i bla’. Jeg husker ennå overskriften: Glade ekornunger hos familien Glad. Da de var blitt voksne, tok vi dem med til min grandtante som bodde i skogkanten langt ute på landet. I løpet av sommeren fikk de venne seg til å leve både ute og inne, og etter hvert foretrakk de utelivet. Hele vinteren gjennom matet hun dem på fuglebrettet, men de ville helst ikke inn lenger. Den ene forsvant etter hvert, men den andre hadde hun på tomta i flere år. Den fikk unger innerst i garasjen hennes, og både ekornmor og ungene kom på fuglebrettet for å få mat.

Ikke fortell meg det: Det er feil å ta inn dyreunger på denne måten. Det vet vi alle, - likevel er det vel ingen som lever tett på dyr som ikke en gang i blant har latt seg rive med av medfølelse og udekket omsorgsbehov. Og denne gangen gikk det godt.

Ikke rart jeg har et spesielt forhold til ekorn. Framover vinteren kan jeg sikkert glede meg over ekornet i forburet på skolen, og nå er Marthes ekornvotter endelig ferdige.

Det er’kje greit å vera foggel i dag

Skolen vår ligger i skogkanten, og i skogen lever skogens dyr. Vi ser ikke så mye til dem. Bare ekorn og fugler vimser rundt hushjørnene i håp om å plukke opp noen leftovers fra matpakker som ikke falt i smak. Noen ubudne gjester flytter også inn. En hel musefamilie overvinter i kriker og kroker inne på skolen. Vi ser dem når vi er her på kveldstid og det er stille, - men det er en annen historie.

For noen år siden laget en gruppe lærerstudenter et fuglematerbur. Poenget var at det skulle kunne fylles fra innsiden av et innoverslående vindu. Ute skulle det beskytte fuglene fra å bli spist av katter eller andre sultne dyr.

Her om dagen satte vi det opp. Det passet glimrende utenfor det ene vinduet vårt. Jeg fylte på med epler, talgballer, solsikkefrø og brødsmuler. Fuglene lot seg ikke be to ganger. Allerede første dagen var det fullt i buret.

Foreløpig er det mest kjøttmeiser vi ser, men håpet er at det også skal komme andre fugler på brettet. Ekorn er faktisk også velkommen, men jeg er ikke helt sikker på om det kommer inn gjennom gitteret. Vi får vente å se.

Hyggelig underholdning er det i hvert fall, særlig for de elevene som har vinduet rett foran seg. Jeg ser nok at blikket glir bort fra tavla med Ibsen og over på fugleburet der det koker av liv.

Du store alpakka

Da vi kjørte hjem fra fjellet i går, så vi flere steder at sauene ennå går på beite ute nede i dalene. Det er betryggende, så vet vi at vi er sikret både får-i-kål og lammestek utover vinteren.

Ett sted måtte vi stoppe bilen for å ta en nærmere titt.

Dette er da ikke sauer?

Først var vi veldig enige om at det var lamaer. Sånne har vi sett i safariparker. Ikke å forveksle med denne:

Men hadde de ikke litt for korte ben til å være lamaer? Og var ikke snuten litt for butt?

Om de spyttet eller ikke rakk vi aldri å konstatere før vi dro videre, - bare at de var søte og så ut som om de hadde gått der i generasjoner. De passet godt inn.

Vi vet at det er noe som heter alpakkaer. Alpakkaer produserer alpakkaull. De ligner på lamaer, og på Wiki står det faktisk at mange forveksler dem.

Kan du hjelpe?

Tenk på det da, du, - og så kan du jo lytte på denne imens:

Hodeputer

Kattene vil aller helst være der vi er, så nær som mulig. Soda foretrekker ofte bordet. Der har han full oversikt over alt som skjer, og han får oppmerksomhet. Hvis noen synes at katter ikke skal ligge på bord, så kan de slutte å lese her.

Han er en voksen katt med sans for bekvemmeligheter. Finner han noe som kan brukes som hodepute, så bruker han det. Denne gangen ble det Thvs kamera. Hardt nok, - og fett nok.

Det minner meg om da jeg var liten og pappa hvilte middag på stuegulvet. Han er snekker, og noen ganger skulle han ut på en ny jobb rett etter middag. Da var det unødvendig å dusje og skifte. Men min renslige mor nektet ham adgang til sofaen, så på sånne dager ble middagshvilen tatt på gulvet. Han brukte ikke hodepute. I stedet la han seg på ryggen med en fyrstikkeske under hodet. Så lå han der og sov med armene i kors over brystet. Fyrstikkesken fikk hodet opp fra gulvet, og den var akkurat ubekvem nok til at han ikke lå for lenge. Og så luktet han godt. Flanellskjorta og de blå buksene var impregnert med pussestøv fra treverk. Det luktet tre og kvae og pappasvette. Mmmm - deilig!

Merkelig at min mor var av en annen oppfatning.

En død katt

Først trodde jeg at den hadde blitt påkjørt og slengt inn i veikanten like bortenfor huset vårt. Etter en nærmere kikk så det mer ut som om den var skutt. Jeg skal spare dere for detaljene, - og dem har jeg også sensurert bort fra bildet. Men der lå den altså, - en våt og død katt i et trist, grått regnvær.

Vi kjente ikke katten, men det gjorde kanskje Soda. Han nærmet seg på stive ben, - litt sidelengs. Hva var dette for en fyr som bare lå der, helt flat i regnet? Han snuste forsiktig på den, og så skvatt han tilbake og løp hjem og inn i sitt varme, lune hjem. Det gjorde jeg også.

En time senere var katten borte.

Siste feriemåltid og katt til bords

Det er siste dag i ferien, og vi ble enige om å avslutte på en skikkelig måte med en god middag og vin. Jeg har ryddet i fryseren i dag, og der fant jeg en svinefilet. Så ble det svinefilet Oscar.

Ms stol sto tilfeldigvis ved bordet, og vips hadde Soda benket seg der. Han vet godt at han ikke får, men det er lov å prøve seg. Kanskje stolen ikke sto der tilfeldig, - kanskje katten hadde skjøvet den inntil da han luktet hva vi skulle ha? Og hva var det han ville smake?

Var det potetene?               Nei!

Var det choronsausen?    Nope!

Var det broccolien?             Nix!

Var det svinefileten?          Ikke den heller!

Vi har bestemt oss for at vi bør døpe om Svinefilet Oscar til noe annet. Kona til Oscar ll het Sofia Wilhelmina Mariana Henrietta av Nassau. Det er et voldsomt navn, men heretter heter det Svinefilet Sofia her i huset.

På svinefilet Oscar er det nemlig krepsehaler, mens vi nesten alltid lager den med reker, - og nettopp det var det den dinerende katten ville ha.

Nå gjenstår bare et par timer, og så slukkes lysene for sommerferien 2007. Nye dagbøker er innkjøpt. Fjorårets er full av avtaler og arbeid som allerede er gjort, så den kan legges bort. I den nye er det bare blanke ark.

Fargestiftene har jeg selv.