Lajla – et møte med yndlingsboken

Det er tjuefire år mellom mamma og meg, likevel deler vi mange av barndommens leseopplevelser. Mamma overlot nemlig alle sine barne- og ungdomsbøker til meg. Noen av dem bærer veldig preg av å være fra gamle-gamledager, for mamma er fra gamle-gamledager, – andre finnes fortsatt i bokhandlere og bibliotek. Den boka jeg husker best er boka om Lajla. Jeg leste den flere ganger da jeg var barn, så mange ganger at jeg husker hele historien, alle personer, små detaljer; men mest av alt husker jeg stemninga.

Historien om Lajla foregår på Finnmarksvidda for riktig, riktig lenge siden. Det starter med at den norske kjøpmannsfamilien Lind skal reise til Kautokeino kirke for å døpe sin lille datter. Babyen ligger pakket ned i en komse, og det er barnepiken som har henne mellom bena i sin lille kjøreslede. På vei over vidda, blir de angrepet av ulver, etter en forferdelig jakt, mister barnepiken komsen med barnet.

Ute på vidda bor reinsamen Laagje sammen med sin kone. De er barnløse, men har tatt til seg en nevø, Mellet, som vokser opp hos dem. Når tjenestedrengen, Jaampa, finner komsen med barnet, tar han det med til Laagje.

Jenta får navnet Lajla, og vokser opp som Laagjes datter og Finnmarkens rikeste pike, som det står i romanen. Hun blir ei ekte samejente, med tette bånd til natur og dyr.

Mellet blir hennes fosterbror, og de er veldig glade i hverandre. Laagjes plan er at Lajla og Mellet skal gifte seg, og når hun er liten, synes Lajla dette er som det skal være.

Men så går det som det pleier å gå. Lajla møter sin fetter, Anders Lind, og de blir forelsket i hverandre. Lajla vet ikke at hun ikke er Laagjes biologiske datter, og hun klarer ikke å få Anders ut av tankene.

Det blir tunge konflikter, dramatiske hendelser og store følelser før Lajla og Anders til slutt får hverandre.

Lajla er skrevet av Jens Andreas Friis. Han var opprinnelig språkforsker, og veldig opptatt av samisk språk og kultur. I tillegg til bøker om språk, skrev han folkelivsskildringer og reiseskildringer, – og så skrev han altså Lajla. Boka het opprinnelig Fra Finnmarken Skildringer, og den kom i 1881.

Lajla er ikke en vanlig roman, ikke ren skjønnlitteratur. Innimellom når Friis følte behov for det, la han inn lange passasjer der han redegjorde for samisk historie, kultur og sedvane. Jeg kan ikke huske at det forstyrret lesingen da jeg var barn, men når jeg leser den nå, skurrer det litt.

Jeg har hørt noen hevde at boka er rasistisk, at Friis skildrer samene som forvokste barn, at han er nedlatende. Det synes jeg er å overdrive. En så gammel roman kan ikke bedømmes ut fra vårt verdensbilde, og vi er alle barn av vår tid. I 1881 så verden annerledes ut, og få stilte spørsmålstegn ved om ulike folkegrupper hadde sine naturgitte særegenheter. Den samiske familien skildres så langt jeg kan se med respekt. Likevel ser jeg jo at han har gjort dem ganske stereotype, de er naturbarn, ivrige, impulsive, – men det var nok sånn han opplevde folk som hadde sin kultur så fjern fra hans. Og vi er altså i 1881.

Den episoden jeg husker aller best fra boka, var da Lajla rømmer hjemmefra fordi hun ikke vil gifte seg med Mellet. Hun setter utfor fossen i sin elvebåt, den kantrer og Lajla klamrer seg til en bjerk. Jeg husker jeg lurte på hva slags tre en sånn birk kunne være. Lajla blir oppdaget der hun klamrer seg til grenene, og både Anders og Mellet står over fossen. Ingen av dem vet hvem det er de skal redde, og med fare for sitt eget liv, er det nordmannen, Anders, som lar seg fire ned til Lajla. Her gjør Friis et klart valg, og dette blir et vendepunkt i historien. Inntil da hadde vi nok heiet på Mellet, – men så viste det seg at han ikke var like modig og selvoppofrende som Anders. Han tar liksom parti for nordmannen der, Friis, og det har større betydning enn det ville hatt i dag. Nå ville vi tenkt at det handlet om Anders som individ. Den gang var det naturlig å snakke om ulike folkeslags natur, – og alle disse naturer var ikke like høyverdige i tidens øyne.

Mammas utgave av Laila er fra 1929, og hun fikk den av onkelen sin. Boka er illustrert med bilder fra spillefilmen Lajla, som kom i 1929, og det er disse bildene jeg har inne i hodet mitt når jeg tenker på den gamle historien. For at du også skulle få se dem, har jeg fotografert dem fra boka. Selv om det er mange samekofter å se, er det ikke vanskelig å lese tyvetallet ut av de norske klærne og hårfrisyrene. Filmen ble produsert av Lunde film, regissert av dansken Schnéevoigt.


Og nå kommer endelig poenget med denne posten: Jeg har sett filmen! Mer enn 40 år etter at jeg leste boka for første gang, og 83 år etter at filmen kom, har jeg sett bildene fra boka bevege seg. Lajla er filmet tre ganger, men dette er liksom Filmen med stor F. Opprinnelig var den godt over to timer lang. Nå er den forkortet, og den blir visst vist på filmklubber både her og i utlandet.

Vi reiste inn til Oslo, mamma og jeg. Sammen med Marthe dro vi på Chateau Neuf for å se filmen og høre nykomponert filmmusikk. I programmet sto det at Jakob Janssønn hadde komponert musikk til Lajla, og inne i mitt hode hadde jeg et bilde av en voksen mann som spiller piano. Sånn var det ikke. Inn i den lille salen på Chateau Neuf kom 11 unge menn. De fylte halve rommet. Vi fikk vite at Janssønn har komponert musikken som eksamensoppgave på Musikkhøyskolen. De første minuttene er eksamensoppgaven, – resten har han komponert av overskudd.

Det var hyggelig å være der sammen med mamma og Marthe. Deler av filmen er skutt på Finnmarksvidda, i Bossekop (fantastisk å se autentisk film fra Bossekop fra 1881) og på Skjervøy. Mamma har bodd på Skjervøy, og vi har hatt famile på Isakeidet der deler av filmen er tatt opp. Det ga også litt ekstra.

Jeg kan så lite om musikk, og enda mindre om filmmusikk. Egentlig hadde jeg vel forestilt meg at musikken skulle følge den ytre handlinga, at en vill ulvejakt over Finnmarksvidda skulle akkompagneres av vill musikk. Sånn var det også, – og den ville musikken fra det store orkesteret ble voldsom i det lille rommet. Vi ble nesten feid av stolene, og mamma måtte faktisk flytte seg litt bort fra orkesteret. Men flott var det!

Likevel stusset jeg noen steder. Lajla skildrer sterke følelser, kamp mellom foreldre og barn, kjærlighet og sorg og ikke minst jakten på en identitet: Er Lajla norsk eller er hun samisk,- en problemstilling som er mer enn aktuell i vårt samfunn i dag. Sånt kan man selvfølgelig også skildre musikalsk, men Janssønn og jeg føler visst ulikt her. Jeg opplevde at musikken var like intens og voldsom når han skulle skildre de vare, såre følelsene som når han skildret de intense, og det fikk jeg ikke alltid til å stemme. Jeg savnet rett og slett det vare, forsiktige, ettertenksomme. Egentlig skulle jeg gjerne opplevd hele konserten en gang til, sånn at jeg kunne tenke litt mer med ørene, være mer bevisst. Kanskje får jeg en anledning til det senere.

Det er en scene jeg husker spesielt godt fra boka, – og den samme scenen var viktig i filmen: Første gang Lajla møter Anders. Laagje og Lajla har kommet til handlesmann Linds krambod. Mens Laagje gjør forretninger, blir Lajla med Anders søster på bakrommet. Der får hun se en bildebibel, som hun forelsker seg fullstendig i. Denne boka vil hun ha, og hun tilbyr Anders en ren som betaling for den. Anders vil ikke selge, men Lajla er vant til å få det om hun vil. Hun pruter oppover og oppover og byr Anders en uanstendig mengde rensdyr i betaling for bibelen, men han selger den ikke for noen pris. I filmen framstilles Lajla som et bortskjemt, trompete barn i denne scenen. Hun er arrogant, og mener nærmest at hun i kraft av hvem hun er kan kreve å få kjøpe boken. Når hun ikke får viljen sin tramper hun i gulvet som et lite barn, før hun kneiser med nakken og forlater handelsboden. Anders Lind kommer etter henne og gir henne så bibelen i gave. Da blir Lajla like barnslig glad, som hun før var fornærmet. Jeg ble litt pinlig berørt av denne scenen. Det er så tydelig at filmskaperen vil skildre et naivt naturbarn, en som føler annerledes og oppfører seg på en annen måte enn ei norsk jente ville gjort i samme situasjon.

Jens Andreas Friis hadde uten tvil et romantisk syn på samer. Han skildrer naturen og folket på en idylliserende måte, og det er noe Hamsundsk og nyromantisk over hele historien. Lajla får sin Anders og gifter seg med ham. Sammen flytter de til Bergen, de får barn og lever i fattigdom. Det går med andre ord ikke så bra for Lajla når hun vender ryggen til sitt folk. Hun lever i den klamme stueluft i byen. Helt mot slutten av romanen kommer gamle Jaampa på besøk, gamle, stygge Jaampa, som Lajla kjærlig kaller ham. Han ber Lajla reise sammen med ham nordover. Han vil at hun og Anders skal starte på nytt i Finnmark. Når Lajla forteller at hun er fattig, forteller Jaampa henne at det ikke stemmer. Han og Laagje har forvaltet Lajlas renjord godt. De har solgt deler av den, og Jaampa forteller at Lajla fortsatt er Finnmarkens rikeste pike. Så reiser de nordover igjen for å leve et rent naturliv, – langt borte fra den skitne byen. Dette er noe av poenget i romanen, – og derfor synes jeg det er rart at det er klippet bort fra den redigerte utgaven av filmen. Den har Thv forresten kjøpt til meg, – så nå skal jeg sette meg ned i ro og mak og se den en gang til. Musikken får jeg ha i hodet.

About these ads

13 responses to “Lajla – et møte med yndlingsboken

  1. Åh, dette var en deilig bloggpost å lese på en fredag formiddag. Jeg levde meg helt inn i fortellingen din, og kan levende forestille meg hvordan det er å se en barndomsfavoritt i film på den måten. Jeg blir nesten litt misunnelig.
    Selv har jeg også vokst opp med arvebøker fra foreldre og grandtanter, og jeg har så mange gode minner om altoppslukende lesestunder. Det var noe helst spesielt med de gamle bøkene: det omstendelige språket, fine blyanttegninger og den helt særegne papirlukta (så fikk det heller være at jeg skrev et usedvanlig konservativt norsk gjennom hele barneskolen).
    En av mine favoritter fra tidlig barndom var Fjeldmus av Barbra Ring. Den har jeg ikke lest i voksen alder.
    Jeg har imidlertid fått anledning til å gjenlese Martin i Sydafrika av Sigrid Thomsen, og det var litt av et sjokk å se hvordan den hvite familiens svarte tjenere blir framstilt. Jeg kommer ikke til å lese den for barna med det første, for å si det sånn. ;)

    • Jeg skrev også antikvarisk norsk ganske lenge, – og det tror jeg datteren min gjorde også. «Etage» var for eksempel et ord det var vondt å legge fra seg. Jeg skal lese Lajla nå, – og så har jeg en helt bestemt Frøken detektiv- bok jeg vil lese. Mitt livs største leseopplevelse.

  2. For en flott bloggpost. Morro å se bildene. Jeg har ikke lest boken og jeg har ikke sett filmen, men du kan jo tenke deg at jeg har hørt mye om filmen og Lajla fjellet. Det henger til og med ei Lajla kofte i et skap et eller annet sted her i huset.

    • Du burde jo absolutt lese boka, Solveig, – du som har halve slekta under Lajlafjellet. Du får låne filmen vår om du vil. Er du i landet, forresten? Stikk innom da vel.

  3. Spændende post.
    Det ser ud som om, at romanen er blevet filmatiseret i DK i 1937 også.

    Min far arbejdede med genopbygningen lige efter krigen bl.a. i Kautokeino(hvor mon min fars gamle fotos deroppe fra er endt?), så sin post giver mig lyst til at tage op og se egnen og eventuelt se filmen.
    Mon ikke filmen havner på YouTube lige som det meste andet?

  4. Hov, undskyld. Jeg vidste ikke at et Youtube-link automatisk poppede op på den måde.
    Slet det blot, hvis du finder at det fylder for meget i kommentarfeltet.

  5. YouTube fyller aldri for mye, Farmer. 1929-Lajla ligger ikke på YouTube. Dette klippet du fant hadde jeg ikke sett, så takk for det. Lajla er altså filmatisert tre ganger, og dette er vel en av dem. Jeg ser at det er den samme, danske regissør som for 1929-filmen. Denne filmen vil jeg ha! Thv settes på saken.

    Nå skal jeg se den gamle Lajla-filmen igjen. Da skal jeg legge spesielt merke til ulvejakten i begynnelsen av filmen. Jeg er nærmest 100 % sikker på at han har brukt de sammen ulvejaktscenene i begge filmene. Jeg kjente dem igjen umiddelbart, – og det ville vel ellers ikke være så rart (Det heter visst underlig på dansk :-)) Kanskje er det fler naturscener som er resirkulert.

    Det er flott i Finnmark, men man skal være heldig om man treffer med været. Når jeg ser alle turister som kjører nordover for å se midnattsolen, får jeg lyst til å stoppe dem og minne om at ordet «midnattsol» består av to ord. Det er ikke nok at det er midnatt. Det må en sol til også :-)

    Det var ellers ikke denne posten jeg trodde du ville kommentere på. Jeg tenkte nemlig med et smil på deg og dine store marker, da jeg la opp posten «Bæsj and carry», – om mitt lille gjødselprosjekt.

    Ha en god dag der nede i det danske.

  6. Det var spændende at læse, Hege – jeg har ikke før hørt eller læst om bogen eller filmen. Sjovt at den også er lavet i en dansk indspilning, som Farmer fortæller.

  7. Så godt du husker!Jeg leste også denne boka som barn, men husker bare at hun falt ut av sleden der hun lå i komsa mens de kjørte i vill fart.

  8. Dette var spennende å lese om. Fikk lyst til å lese denne boka, jeg. Dessuten fikk jeg lyst til å se filmen, men mest for å se etter statister og om bestemoren min er med….. Hun bodde nemlig i Bossekop i 1929. :)

    • Du ser neppe bestemora di, men det er i hvert fall en scene som viser bossekopp i 1929. Snakk om fortid. Akkurat nå er boka hos mora mi, – men filmen har jeg. Det er bare å låne. Thv kan sikkert lage en kopi også. Nå vil jeg ha tak i de andre filmene også.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s