Månedlig arkiv: mai 2012

Lajla – et møte med yndlingsboken

Det er tjuefire år mellom mamma og meg, likevel deler vi mange av barndommens leseopplevelser. Mamma overlot nemlig alle sine barne- og ungdomsbøker til meg. Noen av dem bærer veldig preg av å være fra gamle-gamledager, for mamma er fra gamle-gamledager, – andre finnes fortsatt i bokhandlere og bibliotek. Den boka jeg husker best er boka om Lajla. Jeg leste den flere ganger da jeg var barn, så mange ganger at jeg husker hele historien, alle personer, små detaljer; men mest av alt husker jeg stemninga.

Historien om Lajla foregår på Finnmarksvidda for riktig, riktig lenge siden. Det starter med at den norske kjøpmannsfamilien Lind skal reise til Kautokeino kirke for å døpe sin lille datter. Babyen ligger pakket ned i en komse, og det er barnepiken som har henne mellom bena i sin lille kjøreslede. På vei over vidda, blir de angrepet av ulver, etter en forferdelig jakt, mister barnepiken komsen med barnet.

Ute på vidda bor reinsamen Laagje sammen med sin kone. De er barnløse, men har tatt til seg en nevø, Mellet, som vokser opp hos dem. Når tjenestedrengen, Jaampa, finner komsen med barnet, tar han det med til Laagje.

Jenta får navnet Lajla, og vokser opp som Laagjes datter og Finnmarkens rikeste pike, som det står i romanen. Hun blir ei ekte samejente, med tette bånd til natur og dyr.

Mellet blir hennes fosterbror, og de er veldig glade i hverandre. Laagjes plan er at Lajla og Mellet skal gifte seg, og når hun er liten, synes Lajla dette er som det skal være.

Men så går det som det pleier å gå. Lajla møter sin fetter, Anders Lind, og de blir forelsket i hverandre. Lajla vet ikke at hun ikke er Laagjes biologiske datter, og hun klarer ikke å få Anders ut av tankene.

Det blir tunge konflikter, dramatiske hendelser og store følelser før Lajla og Anders til slutt får hverandre.

Lajla er skrevet av Jens Andreas Friis. Han var opprinnelig språkforsker, og veldig opptatt av samisk språk og kultur. I tillegg til bøker om språk, skrev han folkelivsskildringer og reiseskildringer, – og så skrev han altså Lajla. Boka het opprinnelig Fra Finnmarken Skildringer, og den kom i 1881.

Lajla er ikke en vanlig roman, ikke ren skjønnlitteratur. Innimellom når Friis følte behov for det, la han inn lange passasjer der han redegjorde for samisk historie, kultur og sedvane. Jeg kan ikke huske at det forstyrret lesingen da jeg var barn, men når jeg leser den nå, skurrer det litt.

Jeg har hørt noen hevde at boka er rasistisk, at Friis skildrer samene som forvokste barn, at han er nedlatende. Det synes jeg er å overdrive. En så gammel roman kan ikke bedømmes ut fra vårt verdensbilde, og vi er alle barn av vår tid. I 1881 så verden annerledes ut, og få stilte spørsmålstegn ved om ulike folkegrupper hadde sine naturgitte særegenheter. Den samiske familien skildres så langt jeg kan se med respekt. Likevel ser jeg jo at han har gjort dem ganske stereotype, de er naturbarn, ivrige, impulsive, – men det var nok sånn han opplevde folk som hadde sin kultur så fjern fra hans. Og vi er altså i 1881.

Den episoden jeg husker aller best fra boka, var da Lajla rømmer hjemmefra fordi hun ikke vil gifte seg med Mellet. Hun setter utfor fossen i sin elvebåt, den kantrer og Lajla klamrer seg til en bjerk. Jeg husker jeg lurte på hva slags tre en sånn birk kunne være. Lajla blir oppdaget der hun klamrer seg til grenene, og både Anders og Mellet står over fossen. Ingen av dem vet hvem det er de skal redde, og med fare for sitt eget liv, er det nordmannen, Anders, som lar seg fire ned til Lajla. Her gjør Friis et klart valg, og dette blir et vendepunkt i historien. Inntil da hadde vi nok heiet på Mellet, – men så viste det seg at han ikke var like modig og selvoppofrende som Anders. Han tar liksom parti for nordmannen der, Friis, og det har større betydning enn det ville hatt i dag. Nå ville vi tenkt at det handlet om Anders som individ. Den gang var det naturlig å snakke om ulike folkeslags natur, – og alle disse naturer var ikke like høyverdige i tidens øyne.

Mammas utgave av Laila er fra 1929, og hun fikk den av onkelen sin. Boka er illustrert med bilder fra spillefilmen Lajla, som kom i 1929, og det er disse bildene jeg har inne i hodet mitt når jeg tenker på den gamle historien. For at du også skulle få se dem, har jeg fotografert dem fra boka. Selv om det er mange samekofter å se, er det ikke vanskelig å lese tyvetallet ut av de norske klærne og hårfrisyrene. Filmen ble produsert av Lunde film, regissert av dansken Schnéevoigt.


Og nå kommer endelig poenget med denne posten: Jeg har sett filmen! Mer enn 40 år etter at jeg leste boka for første gang, og 83 år etter at filmen kom, har jeg sett bildene fra boka bevege seg. Lajla er filmet tre ganger, men dette er liksom Filmen med stor F. Opprinnelig var den godt over to timer lang. Nå er den forkortet, og den blir visst vist på filmklubber både her og i utlandet.

Vi reiste inn til Oslo, mamma og jeg. Sammen med Marthe dro vi på Chateau Neuf for å se filmen og høre nykomponert filmmusikk. I programmet sto det at Jakob Janssønn hadde komponert musikk til Lajla, og inne i mitt hode hadde jeg et bilde av en voksen mann som spiller piano. Sånn var det ikke. Inn i den lille salen på Chateau Neuf kom 11 unge menn. De fylte halve rommet. Vi fikk vite at Janssønn har komponert musikken som eksamensoppgave på Musikkhøyskolen. De første minuttene er eksamensoppgaven, – resten har han komponert av overskudd.

Det var hyggelig å være der sammen med mamma og Marthe. Deler av filmen er skutt på Finnmarksvidda, i Bossekop (fantastisk å se autentisk film fra Bossekop fra 1881) og på Skjervøy. Mamma har bodd på Skjervøy, og vi har hatt famile på Isakeidet der deler av filmen er tatt opp. Det ga også litt ekstra.

Jeg kan så lite om musikk, og enda mindre om filmmusikk. Egentlig hadde jeg vel forestilt meg at musikken skulle følge den ytre handlinga, at en vill ulvejakt over Finnmarksvidda skulle akkompagneres av vill musikk. Sånn var det også, – og den ville musikken fra det store orkesteret ble voldsom i det lille rommet. Vi ble nesten feid av stolene, og mamma måtte faktisk flytte seg litt bort fra orkesteret. Men flott var det!

Likevel stusset jeg noen steder. Lajla skildrer sterke følelser, kamp mellom foreldre og barn, kjærlighet og sorg og ikke minst jakten på en identitet: Er Lajla norsk eller er hun samisk,- en problemstilling som er mer enn aktuell i vårt samfunn i dag. Sånt kan man selvfølgelig også skildre musikalsk, men Janssønn og jeg føler visst ulikt her. Jeg opplevde at musikken var like intens og voldsom når han skulle skildre de vare, såre følelsene som når han skildret de intense, og det fikk jeg ikke alltid til å stemme. Jeg savnet rett og slett det vare, forsiktige, ettertenksomme. Egentlig skulle jeg gjerne opplevd hele konserten en gang til, sånn at jeg kunne tenke litt mer med ørene, være mer bevisst. Kanskje får jeg en anledning til det senere.

Det er en scene jeg husker spesielt godt fra boka, – og den samme scenen var viktig i filmen: Første gang Lajla møter Anders. Laagje og Lajla har kommet til handlesmann Linds krambod. Mens Laagje gjør forretninger, blir Lajla med Anders søster på bakrommet. Der får hun se en bildebibel, som hun forelsker seg fullstendig i. Denne boka vil hun ha, og hun tilbyr Anders en ren som betaling for den. Anders vil ikke selge, men Lajla er vant til å få det om hun vil. Hun pruter oppover og oppover og byr Anders en uanstendig mengde rensdyr i betaling for bibelen, men han selger den ikke for noen pris. I filmen framstilles Lajla som et bortskjemt, trompete barn i denne scenen. Hun er arrogant, og mener nærmest at hun i kraft av hvem hun er kan kreve å få kjøpe boken. Når hun ikke får viljen sin tramper hun i gulvet som et lite barn, før hun kneiser med nakken og forlater handelsboden. Anders Lind kommer etter henne og gir henne så bibelen i gave. Da blir Lajla like barnslig glad, som hun før var fornærmet. Jeg ble litt pinlig berørt av denne scenen. Det er så tydelig at filmskaperen vil skildre et naivt naturbarn, en som føler annerledes og oppfører seg på en annen måte enn ei norsk jente ville gjort i samme situasjon.

Jens Andreas Friis hadde uten tvil et romantisk syn på samer. Han skildrer naturen og folket på en idylliserende måte, og det er noe Hamsundsk og nyromantisk over hele historien. Lajla får sin Anders og gifter seg med ham. Sammen flytter de til Bergen, de får barn og lever i fattigdom. Det går med andre ord ikke så bra for Lajla når hun vender ryggen til sitt folk. Hun lever i den klamme stueluft i byen. Helt mot slutten av romanen kommer gamle Jaampa på besøk, gamle, stygge Jaampa, som Lajla kjærlig kaller ham. Han ber Lajla reise sammen med ham nordover. Han vil at hun og Anders skal starte på nytt i Finnmark. Når Lajla forteller at hun er fattig, forteller Jaampa henne at det ikke stemmer. Han og Laagje har forvaltet Lajlas renjord godt. De har solgt deler av den, og Jaampa forteller at Lajla fortsatt er Finnmarkens rikeste pike. Så reiser de nordover igjen for å leve et rent naturliv, – langt borte fra den skitne byen. Dette er noe av poenget i romanen, – og derfor synes jeg det er rart at det er klippet bort fra den redigerte utgaven av filmen. Den har Thv forresten kjøpt til meg, – så nå skal jeg sette meg ned i ro og mak og se den en gang til. Musikken får jeg ha i hodet.

Det luktet død

Jeg skulle skifte sengetøy på hyttesoverommet. Vinduet sto åpent, og fra utsiden sev det inn en ekkel lukt av død og fordervelse. Merkelig at jeg ikke hadde kjent det før. Vi hadde jo allerede sovet der to netter.

Thv kom også inn for å lukte. Det ble liksom verre og verre. Naboen, sa jeg. Det må være naboen som har glemt en pose rekeskall ute, og så har reven dratt det utover. Jeg planla å gå ut for å se etter.

Det luktet så sterkt av råtne reker at jeg faktisk kunne se lukta som en tåke utenfor vinduet. Og det var da Thv oppdaget hva det var som luktet. Den lå rett under vinduet og dampet opp mot oss.

Den var stor, omtrent som en stor katt, – og den var veldig død. Henrik var på hytta for to uker siden. Da lå den neppe der. I den varmen vi har hatt den siste tiden, har forråtnelsesprosessen gått fort. Thv tok på seg litt verneutstyr, plast både her og der, og fikk fjernet kadaveret. Under kravlet og krydde det av mark, larver og biller. Et lite øyeblikk tenkte jeg at vi kanskje skulle latt den bli liggende. Vi kommer neppe ut før om to uker. Da kunne vi sett hvor lang tid det tar for en sånn harepus å returnere til naturen.

Eller kanskje ikke.

Bæsj and carry

På hytta bæsjer og tisser vi i to bøtter som står i et rom ved siden av kjøkkenet. Høres ikke det skikkelig udelikat ut? Men det er faktisk både renslig og delikat. Bøttene er nemlig en del av et dosystem som heter Vera, – en aldeles fortreffelig dame hva hyttetoaletter angår. Jeg har visst fortalt om det før.

Når bøtte nummer en er full, tar vi den med den eldste bæsjen og bærer den ned i skogen til biolanbingen vår. Der får det stå til etterkompostering i et helt år. Og det er ikke bæsj i den bøtta vi tømmer, altså. Vera har nemlig varmekabler i bunnen, så før bøtte nummer to har rukket å bli full, er komposeteringsprosessen i bøtte nummer en nærmest ferdig. Det lukter ikke noe av doen vår. Selvfølgelig gjør det ikke det. Da hadde den jo ikke kunnet være inne i hytta.

Med vårt forbruk holder det å tømme plastbingen en gang i året, og det gjør jeg om våren. Da har den stått der og godgjort seg hele vinteren. Det er ikke så mange ukene med kuldegrader her på våre kanter, vet du.

Når jeg åpner dekselet i bunnen av bingen kommer herlighetene for dagen, – brun, fet, porøs, fantastisk kompost. Vanligvis skuffer jeg den over i ei trillebår, og så plasserer jeg den rundt noen bjerker eller sånn. Noen må jo få glede av den, og på hytta har vi ikke særlig mye hage.

Men så var jeg på et hagesenter her om dagen. Jeg skulle kjøpe litt gjødsel til plenen vår. Hakeslepp! Da jeg så prisen på en sånn sekk med gjødsel, trodde jeg at jeg hadde lest feil. Det er styggdyrt, og gjerrig sparsommelig som jeg er, fikk jeg en idé. Trillebåra ble byttet ut med et par bagger fra IKEA, Thv ble hyrt inn som bærehjelp, og vips var komposten båret og kjørt hjem i min hage.

Den gjorde ikke så mye av seg der på plenen, men nytte gjør den. Det lukter litt hønemøkk der ute, men det skyldes ikke bæsj and carry-prosjektet mitt. Resten av plenen måtte jo også få mat, og det ble granulert hønsegjødsel. Dette er det nærmeste jeg kommer gårdsdrift, og naboene får bare tåle lukta et par dager.

Nå har vi bokstavelig talt gjødslet hagen med oss selv, og jeg tenker det skal gjøre underverker på en glissen plen.

Det så ikke så pent ut akkurat i det jeg hadde spredd ut komposten, men fire dager etter og en plenklipp senere, så det sånn ut. Jeg visste det jo, for jeg har gjort det før.

24. mai 2012 – En fin dag!

Torsdag betyr jobb til i fire-femtida. Likevel gjensto det seks timer fritid etter at jeg kom hjem, seks timer i veldig, veldig varmt sommervær. Om vinteren ser vi nesten ikke en nabo, men når varmen kommer, tyter vi ut fra hiene våre alle sammen.

Jeg har klippet gresset og pusset ferdig båten. Innimellom krøp jeg i skyggen med aviser og kald drikke. Det har vært hett! Stille har det ikke vært i vårt lille villakvarter, alt annet enn stille. Naboen over gjerdet gjorde som jeg, – klippet plenen. Tvers over gjerdet støvsuget naboen bilen og han bak lekestua har reparert garasjeporten. Det durer og brummer over alt, – og jeg liker det.

Thv snekrer, kattene leker og livet er omtrent som det skal være. Sånn i titida rigget vi oss til bak i hagen i selskap med noe godt å drikke. Det gjelder å nyte været mens vi har det. Akkurat nå kan jeg ikke tro at det noen gang skal bli vinter igjen.

Det er lov å håpe.

Det roter seg

I år ser det virkelig ut til at jeg får skikk på stiklingene mine. Nå husker jeg ikke når jeg tok dem, men det var vel sånn i overgangen mars – april en gang. Den aller første hentet jeg forresten på Gran Canaria den siste uka i februar. Babyplantene har stått i bitte små terrakottapotter i vinduskarmen siden da, og plutselig her en dag så jeg at de var blitt ganske store.

Når stiklingene har rotet seg, skal de pottes om i større potter, står det i bøkene. Da jeg forsiktig lirket ut min første stikling, var det ingen tvil om hva det betyr at den roter seg. Her var det røtter så det holdt.

Jeg spurte damen hos Mester Grønn hva jeg skal gjøre med dem videre. Noen av dem strekker seg voldsomt, og de ser ut som lange, ulenkelige tenåringer med for mye armer og ben. Du må knipe, sa hun, knipe toppskuddene sånn at den skyter nye grener på sidene. Da får du en rund og frodig plante. Det høres brutalt ut, synes jeg. Plantene er fortsatt små, og da føles det så galt å skulle knipe av friske, grønne skudd. Men det blir verre, sa Mester Grønn-damen. De kommer til å få blomster ganske snart, og da skal du også knipe bort i de aller første blomstene. Hjelpes meg- Men jeg gjorde som hun sa, og Gran Canaria-stiklingen var den første som måtte til pers. Den var blitt så lang at jeg faktisk halverte den. Hvis du klikker på bildet, kan du se hvordan den ganske riktig skyter ut på sidene. Nå har den blitt til to mini-pelargonier. Aldri så galt at det ikke er godt for noe.

Nå har jeg ni tenåringspelargonier. Håpet er at de skal bli voksne og blomstrende før 1. juli. Da flytter vi på hytta, og jeg tenkte de skulle få stå i vinduene der ute og leke gamle dager og romantikk.

Vasken er tett!

Det var sønnen som fortalte dette forrige helg. Han var på hytta med 15 medstudenter. Det er tredje helg han har brukt hytta i vinter, og våre hjerter gleder seg. Jo oftere hytta blir brukt, jo større grunn er det for oss til å holde oss med hytte. I november var de oppunder 20 og i mars kom han med en liten bukett gutter. Når de er riktig mange, er det fordi de skal avvikle semesterets fagutvalgsmiddag, og her snakker vi ikke tre retter. Ti retters middag hadde de hatt nå på fredag, og det spares visst ikke på noe; heller ikke på oppvasken, selvfølgelig, og det er da det gikk galt.

Vasken er tett!

Her på hytta bærer vi vannet inn i bøtter, men oppvaskvannet slippes ut. Rørene er ikke som hjemme. 40 mm plastrør er ikke stort, når fettete oppvaskvann etter ti ganger 15 middagesporsjoner sakte, men sikkert bygger seg opp på innsiden. Siden disse middagene har foregått i kjølig vær, har fettet selvfølgelig stivnet på sin vei ut. Det har ikke skjedd plutselig dette her, men han har ikke sagt noe om at vannet har rent sakte. Det må det ha gjort, – og så gikk det altså helt tett til slutt.

Nå i helga gikk Thv under hytta og fant ut hvor problemet satt. Det var bare å åpne røret og pirke ut det som satt der: En 44 mm tykk og omtrent 100 mm lang, hvit fettpølse fylte røret.

Nå er det bare å vaske opp igjen.

Velkommen tilbake, folkens.

Mai er bedre enn sommerferie

Mai er bare aller best. Det er varmt og grønt, veldig grønt, og fridagene kommer på rekke og rad. I fjor på denne tida var jeg ganske stresset. Jeg hadde tiende klasse og eksamen sto for døra. I år har jeg åttende klasse og ro i sjela. Vi er i rute, bare ett emne gjenstår, og det rekker vi fint. Det er tid nok.

Allerede onsdag ettermiddag dro vi på hytta, og nå føles det som en hel ferie siden. Der ute var det tid for både kos og jobb, – mest kos. Her hjemme har vi jobbet i hagen, rettet tekster, pratet med naboen og hatt det helt fint. Fire fridager sånn uten videre er nesten for ferie å regne. Det er lenge siden jeg var på jobb nå.

I dag har det vært mer enn varmt. Full sommer har det vært, og mere skal det bli. Langtidsvarselet sier over 20 grader minst en uke fram i tid, – til over pinse. Når jeg står midt i mai, skjønner jeg nesten ikke hva jeg skal med sommerferie. I morgen er det jobb igjen, – men uten elever. Da skal jeg få unna både det ene og det andre.

Hvor bildene i denne posten kommer fra? Vi var på fest i går. Det var heller ikke det verste.

Hyggelig ekstrajobb

Jeg klarte fint å holde tidsfristen min i år: Ingen retting i mai, med 17. mai som absolutte deadline. Jeg tror jeg førte den siste tentamenskarakteren den 4. Det er fint for både meg og elevene. Vi har annet å gjøre. Det er sol der ute, nemlig. Men ikke før hadde jeg trukket pusten, så dumpet det ned en ekstrajobb på pulten min, – 54 nynorsktentamener fra en annen klasse. Bare så det er sagt: Det er høyst frivillig og ekstra betalt. En sånn bunke krever bortimot 15 timer. Jeg er ikke i mål ennå, så vi får se hvor det ender. Vanligvis retter jeg jo mine egne unger, – og dem kjenner jeg. Hvis en besvarelse har sine feil og mangler, så vet jeg noe om avsenderen. Noen har gjort sitt beste og skal ha oppmuntring til å gå videre. Andre har lagt seg på latsiden og skal ha litt tyn. I margen kan jeg skrive både hyggelige og sure kommentarer, tegne hjerter eller krasse utropstegn, – og det hender jeg slenger ut av meg noen au og fy og det som verre er.

Men det er mine unger.

Nå retter jeg noen jeg ikke vet hvem er. Jeg aner ikke hva de er i stand til, hvor lista ligger hos den enkelte, så her må jeg trå varsomt. Det er moro. Bunken er delt opp i passe porsjonsstørrelser. I dag er jeg på hytta og har god tid. Det betyr at jeg har tatt ti i dag. I morgen skal jeg på fest og litt av hvert annet. Da blir det bare fire. Jeg leser tekstene, retter nynorskfeil, kommenterer språlige unøyaktigheter, trekker piler og linjer for å vise syntaksforbedringer og avslutter med en skikkelig kommentar som skal vise veien videre. Dette er jobben min. Det er det jeg gjør. Og jeg liker det. De tenker mange fine tanker disse ungene, og jeg får lov til å lese dem.

Det er ikke det verste arbeidet en kan tenke seg – å sitte ved et gammelt skrivebord med utsikt til sol og skog, en tekopp innen rekkevidde og vissheten om at man bare sitter der så lenge man har lyst.

17. mai 1942

At det var forbudt å feire 17. mai under krigen er noe alle vet. Det har de gamle fortalt oss, og vi kan lese det i historiebøkene. Men forbudt er en ting, – feiring er en annen. I skrivende stund sitter jeg på hytta i Oksrødkilen. Nede på stranda står et gammelt hus, og i et kott i det huset lå det inntil for få år siden noen gjenstander fra krigens dager: noen norske flagg, en radiostender og ei hyttebok. Der kunne man lese om 17. mai-feiring med norske flagg og barnetog her i kilen under krigen.

Dette bildet er tatt 17. mai 1942. Jeg har lånt det fra facebookgruppen Blokkenbygda. Blokken er ei lita bygd i Vesterålen, og det er der mamma vokste opp. Fotografen forsto tydeligvis ikke hvem som var den viktigste personen på bildet. Den vesle, halve jenta helt til venstre, hun med bunad, er nemlig min mor, Solveig Glad. Mamma er fem og et halvt år på dette bildet. At hun het Lillesøster, er lett å forstå. Det heter hun forresten ennå blant familie og barndomsvenner. Storesøsteren hennes, tante Tora, er nemlig den store jenta helt til høyre. Mamma husker at det var tyske soldater stasjonert i Blokken under krigen, men hun er ikke helt sikker på når de kom. Om de var der denne maidagen, deltok de neppe i 17. mai-toget.

Gratulerer med dagen, alle sammen.

Kua og jeg i ei grønn eng

Jeg er veldig begeistret for kuer, – og det er ikke bare fordi jeg liker melk, fløte, biff, fine sko og alt det andre kuene har å bidra med. Jeg liker ganske enkelt kuer. De er pene å se på, vennlige (når de ikke er agressive, – men sånn er jo jeg også), og så lukter de så himla godt.

Vi har vært på Kalnes videregående skole i dag. De hadde invitert til åpen gård, og der var det stinn brakke, for å si det sånn.

Det er fint på Kalnes. Gamle og nye bygninger om hverandre, glade elever, flotte driftsbygninger, alle slags dyr, landbruksmaskiner. Hver gang jeg er på en gård tenker jeg det samme:

Verdens eldste yrke er ikke det du tror. Det første spesialiserte arbeidet vi fikk var å dyrke jorda, å være bonde.

Det er ikke sant som det sies, at alle yrker har like stor verdi. Det er ett eneste yrke som skiller seg ut som viktigere enn alle andre. Uten dem som dyrker jorda, vil de fleste av oss andre dø ut.

Da vi gikk rundt og kikket, lekte jeg litt med tanken på å være norsklærer på en sånn skole. Da kunne jeg hatt stevnemøte med kuer hver eneste dag, – og kanskje kunne jeg lære å kjøre traktor.

C og M koste seg, – særlig i Sherwoodskogen. Der fikk de nemlig skyte med pil og bue. Vi har vært med på bueskyting for barn tidligere også, men da har buene gjerne vært beregnet på voksne, – eller så har det vært sånne hjemmelagede barnebuer. De funker ikke. På Kalnes hadde de skikkelig proffe barnebuer, – og da ble det moro. Begge ungene skjøt og skjøt og skjøt, – og så traff de blinken. Heldigvis var det ikke kø, så de kunne holde på så lenge de ville.

Det ble en fin dag i sola. Ungene var superfornøyde. Kuer, hester, traktorer, bueskyting og til og med pølser og vafler. En perfekt lørdag formiddag.

Glemte jeg å nevne grisungene?

Jeg er begeistret for griser også.