Monthly Archives: mars 2012

Gjennom kaos til orden

Våren er best. Avgjort best. Et halvt år med sommer ligger foran oss, og vi har god tid. Folk kryper ut av hiet for å få orden på utehjemmene sine. Litt vasking her, litt raking der, en nabo stikker innom på en kaffekopp, litt spyling og så går sola ned og det blir for kaldt til å være ute.

Det skal nok bli fint i år også.

Noen har det alltid verst

Når du er åtte år, og broren din er kvalm og kaster opp og får trøst og masse oppmerksomhet, – hva gjør du da? Stikker fingeren i halsen til du brekker deg, selvfølgelig.

Det var omtrent den scenen som utspilte seg på badet vårt tidligere denne uka, og igjen handlet det om to små barn. Det er en historie til å tenke med, for hva var det egentlig som skjedde? En liten oppmerksomhetskåt unge, som alltid vil være i sentrum? Sjalusi? Manglede empati? En usympatisk side som snarest bør lukes bort?

Mulig det. Mulig det! Vi har så lett for å se på barns negative adferd som noe som hører barndommen til, noe vi må luke bort, sånn at de blir som oss voksne, – vi som vet hvordan vi skal oppføre oss.

Mon det!

Når jeg tenker over det, synes jeg ikke det er så stor forskjell på voksne og barns reaksjoner, – de tar bare litt andre former. Hvor ofte har du ikke opplevd at noen alltid har det verst? Du forteller en kollega at du har en dundrende hodepine, – og hva får du som svar? Jasså, sier du det. Vet du, det hadde jeg også i går. Grusom hodepine! Og vips så faller din egen, beskjedne hodeverk i linoliumen som en våt klut. Eller når du forteller en venn at du gruer deg veldig til en operasjon du skal gjennomgå? Åh, – skal du opereres der? Det gjorde jeg også for to år siden, og det var ganske fryktelig, det var nok en mer komplisert operasjon enn den du skal ha, og så fikk jeg jo en infeksjon, og da måtte jeg …..»

Kjenner du det igjen?

Det gjør jeg. Jeg kjenner det igjen hos meg selv også. Når noen forteller meg om sin store elendighet, går det greit. Jeg har da visse sosiale antenner. Det er de små det er verre med. Det er som om den andres hodepine, allergiplager, fete hår trigger noe i hjernen min, gir meg assosiasjoner til de små, små historiene jeg har inne i mitt eget hode, og siden er meg selv nærmest, så blir jeg brått mer opptatt av min egen plage enn den andres. Da er veien kort fra hjerne til munn, og jeg kan komme til å ødelegge perspektivet for samtalen, den andres perspektiv, den som faktisk står i problemet og ville snakke om det akkurat nå.

Men jeg er voksen. Jeg vet jo hva som skjer og jeg jobber med saken, redigerer det som kommer ut i retning omtanke og trøst. Som regel går det bra, men ikke alltid.

Men å stikke fingeren i halsen når du forteller at du er kvalm, – det gjør jeg faktisk ikke.

Krokfinger – en arv fra vikingene

Mamma er 75 år og stort sett frisk og sprek. Men noe skal det jo være når man blir gammel. Hos mamma har dette noe vært en gjenstridig hånd. Ettersom hun ble eldre fikk hun noen kuler inne i hånden, harde kuler som ikke gjorde noe særlig vondt. Så ble huden i håndflaten strammere, og det var akkurat som om hun fikk en hard streng som dro lillefingeren til seg. Det endte med at lillefingeren ble krummere og krummere, helt til den sto bøyd i en hard og kontant vinkel helt inn mot håndflaten. Samtidig varslet venstrehånda at det samme er i ferd med å skje med den.

Sånn hadde pappa og broren min også, har mamma sagt, uten at vi har tenkt så mye på det. Morfar mente han hadde fått det av fisking, bøyde fingre og kaldt vær, – og mamma trakk den konklusjonen at hun hadde fått det fordi hun hadde strikket så vanvittig mye. Nå vet vi at det har vært vanlig oppfatning at krokfingre skyldtes skade eller hardt arbeid. Så feil kan man ta.

Noe skal man slite med, og mamma har ikke klaget så veldig over fingeren sin, – bare fortalt hvordan den har hemmet henne. Når høyrehånda er stiv og fingeren står i en merkelig posisjon, er det umulig å strikke og brodere, det er vanskelig å skru opp korker og glass, ting faller ut av hendene, man klorer seg i ansiktet når man vasker seg og det føles ubehagelig å hilse på folk. Men kroppen går sine egne villsomme veier, og var det ikke verre enn dette, så skulle hun nok kunne leve med det, mente hun.

Og så skulle det altså vise seg at krokfingre ikke er noe man må leve med. På nyåret viste Dagsrevyen en ny behandlingsform for sånne krokete fingre. Jeg gidder ikke legge ut lenka til det klippet her, for fingeren til han som ble behandlet var ingen krokfinger å skryte av. Men krokfinger? Hadde den et skikkelig navn? Var det en sykdom og ikke en skade? Var den arvelig? Ingen ting av dette visste vi. Nå vet vi at det er en arvelig sykdom og at den har et navn, Dupuytrens syndrom. Den rammer nesten bare folk i Norge, på Island og i Skottland, – og på den andre siden av Nordsjøen betraktes visst en sånn finger som et bevis på at man er av vikingætt.

Hvorfor har vi ikke visst om dette før? Hvorfor har ikke mammas fastlege fortalte henne skikkelig hva dette er? Nå skal det til legens forsvar sies, at mamma heller ikke har mast på ham. Hun tilskrev den krumme fingeren overdrevet strikking og alderdom, og satte det på kontoen for sånt man måtte tåle. Likevel synes jeg han kunne gitt henne bedre informasjon. Folk på 75 år er ofte beskjedne på egne vegne. De har levd i en tid da man ikke skulle klage, og da tenker jeg at legen både kunne undersøkt litt mer og foreslått behandling. For det var etter innslaget på Dagsrevyen at vi forsto at dette kunne behandles. Jeg spurte en legevenninne om hun kunne informere meg litt. Har mora di krokfinger? sa hun. Men sånne kan da opereres! Dessuten har det kommet en ny behandlingsform. Ja visst. Det hadde vi jo sett på TV.

Kjære vene!

Nå ble det fart i sakene. På neste legebesøk varslet mamma at nå ville hun til spesialist med fingeren, og så var det i gang. Etter noen måneders venting, havnet hun på utredning hos kirurg Jan-Ragnar Haugstvedt på Moss sykehus. Haugstvedt hadde vi forhørt oss om, og han var visst den beste av slaget. Hyggelig var han også, interessert og opptatt av å informere. Behandling med Xiaflex ble vurdert og diskutert fram og tilbake. Haugstvedt og mamma kom fram til at de skulle prøve med Xiaflex, og i går startet moroa.

Kort fortalt sprøytet legen Xiaflex inn i hånden til mamma. Dette stoffet skulle løse opp bindevevet, sånn at den stramme strengen kunne rykes og fingeren rettes ut. Så dro vi hjem. Om kvelden hovnet hånda opp, en liten stund fikk hun fryktelig vondt, og hun hørte et slags smell inne i hånda. Noe røk. Det var strengen som røk av seg selv, uten manipulasjon.

I dag returnerte vi til sykehuset, og legen kunne konstatere at mye av jobben allerede var gjort helt av seg selv. Mamma fikk lokalbedøvelse og så strakk og tøyde han videre på hånda og fingeren hennes, og under over alle undere: Hånda ble glattet ut og krokfingeren er ikke lenger særlig krokete. Tenk deg den følelsen! At mamma måtte ta til tårene av glede, er ikke rart. Fingeren har hemmet henne veldig, og hun var forberedt på å ha det sånn resten av sitt liv. Nå ser det ut til at de fleste plagene kan være borte.

Hvordan hun har det akkurat nå, vet jeg ikke. Jeg skal ringe etterpå. Men går det som legen sa, er hun antagelig både hoven, gul, blå og grønn i hånda. Vondt har hun sikkert også. Men det går over, og krokfingeren er rett. Sammenlignet med et kirurgisk inngrep er dette peanøtter. Det skjønner jeg etter å ha kikket på noen YouTube-filmer som viser hvordan man opererer Dupuytrens sydrom.

Sa jeg at en sånn behandling koster 10 000 kroner? Det gjør den. Og legen kunne fortelle oss at nesten ingen sykehus i Norge tar seg råd til å bruke Xiaflex. Det er rett og slett for dyrt. Det er uforståelig for meg, men jeg kan heller ikke så mye om sykehusøkonomi. Man skulle jo tro at en operasjon kostet mer enn 10 000 kroner.

På min morfars tid trodde de at krokfingeren skyldtes hardt arbeid og kaldt vær, og ingen ting var å gjøre med det. Så begynte man å operere krokfingre, og nå er det altså nok med en sprøyte og litt tøy og bøy. Takk til alle flinke forskere og takk til alle som betaler for forskningen.

Tenk på det neste gang noen snakker om hvor mye av felleskassa vår som skal gå til medisinsk forskning.

Hvis du har lyst til å se hvordan behandling med Xiaflex fungerer, ligger det flere filmer på YouTube. Klippet her viser den samme behandlingen som mamma fikk i går og i dag. Du kan spole deg 3 minutter fram. Da kommer du inn på slutten av injeksjonen, – og så får du se hvordan fingrene rettes ut. Hør på lyden! Grøss!

Men bra blir det!

Vi har sørvis

På skolen vår har vi noe som heter Sørvis. Det handler om at alle elevene skal være med på å drifte skolen en periode hvert år. Hensikten er selvfølgelig at de også skal lære sånt som de ikke kan lese seg til i en bok. Åttendeklassene våre har sin første treukersperiode nå.

Det er mye å gjøre, men likevel har de sett fram til å få sørvistjeneste. Nå skal det sies at de kan ha vikarierende motiver for å glede seg til denne perioden. For mange er det et kjærkomment avbrekk å kunne smøre bagetter i stedet for å lære geometri. At de er forpliktet til å skaffe seg rede på hva som skjedde i de timene de ikke var til stede, blir ofte glemt i farta,- og det ser ut til å plage oss voksne mer enn det plager ungene.

Det er mange oppgaver som skal løses, og så langt som mulig får elevene velge hva de skal drive med. Ungene kommer med ønsker, vi voksne deler dem i lag og utnevner en gruppeleder, – og så ordner de resten selv. Det er egentlig utrolig at det går så bra som det gjør, og det forteller vel bare at vi ofte undervurderer trettenåringers kapasitet. For noen blir det likevel for mye, og de må trekke seg. Selv om de har valgt det selv er det alltid noen elever som synes det blir for voldsomt, for mange penger¨å håndtere, for vanskelig å svare i telefonen. Da får de noe annet å gjøre, og så kan de kanskje prøve igjen når de blir litt eldre.

Ett lag har ansvar for å betjene bibliotekskranke og resepsjon. På biblioteket er det som oftest en voksen også, men det hender eleven er der alene. Det skal ryddes og ordnes, PC-er, ledninger, minnepinner, øretelefoner skal lånes ut – ja, og så bøker, selvfølgelig. De elevene som er på biblioteket lærer å betjene lånestystemet, kopimaskin og så må de selvfølgelig kunne prate med folk. At det vanker en og annen kakaokopp er heller ikke å forakte. Vi voksne har jo alltid med oss en kopp med et eller annet, og da går det jo ikke an å la en ung kollega sitte der å sikle.

Å sitte i resepsjonen er et stort ansvar. Absolutt alle telefoner inn til skolen vår går via resepsjonen, og det er alltid en elev som svarer og setter over telefonen til rektor eller lærere. De som betjener skranken lærer å bruke et enkelt sentralbord, og så får de øve seg på å ha en høflig og voksen telefonkultur. Det hender jo det kommer en og annen prominent telefonhenvendelse, og da bør det helst være profesjonelt. Vi er veldig stolte av at elevene klarer denne jobben, men det har faktisk hendt at voksne utenfor skolen har reagert på at de møter en fjortis når de ringer. De får bare reagere. Sånn er det hos oss. Den som sitter i resepsjonen mottar selvfølgelig også gjester til skolen, og så står elevenes kopimaskin i resepsjonen, og den skal også betjenes.

På slutten av skoledagen går bibliotekseleven og resepsjonisten gjennom hele skolen for å sjekke at alle vinduer er lukket og alle dører låst. Det er et stort, stort ansvar.

Vi har to ryddegrupper, en inne og en ute. Innegruppa har ansvar for å rydde kantina etter pausene, – vi har to av dem, hver på en halvtime. Det handler om å moppe gulv, plukke søppel, frakta oppvask til oppvaskmaskinen og vaske bord og benker. Utegruppa skal rydde uteområdene og dessuten stå for kildesortering på slutten av dagen. Akkurat denne oppgaven er rett og slett ganske upopulær, og bare 10% av elevene hadde ønsket seg den. Det betyr at den må gå på omgang. Jobben må gjøres, men byrden skal spres.

Den største gruppa er den som tar seg av kantinedriften. De møter i kantina før lunsj, og under oppsyn av en voksne smører de et hav av bagetter. Når den jobben er gjort, skal det selges. Kantina vår har ikke mange varer. Det går for det meste i bagetter og juice,- til gjengjeld går det mye av det. Mange elever synes det er skummelt å stå i kantina. Det går fort, og selv om man har en kalkulator å hjelpe seg med, kan det oppleves som skremmende å skulle trekke fra og legge til i stor fart foran digre tiendeklassinger.

Det er lett å stjele, sa jeg til kantinegruppa, før de skulle igang for første gang. Og det er det jo. Det er alltid lett å stjele. I kantina håndterer ungene store pengesummer, og det går fort. År om annet tar vi unger i å stjele på mer eller mindre kreative måter. Det hører også med når unge mennesker skal prøve seg for første gang og fristelsene blir for store. Det de langfingra glemmer, er at det ikke er de voksne som kommer til å avsløre dem. Det er det medelever som gjør. Men ungdom skal ha stor tabbekvote, og vi tenker at det er læring i en sånn prosess også.

Sørvisordningen har blitt en del av rutinene på skolen vår, og vi kommer helt sikkert til å fortsette med det. Det er flott at elevene våre kan lære praktiske, yrkesrettede ferdigheter. Men det er klart det har sine negative sider også. I sørvisperioden reiser elever seg opp og forsvinner for å jobbe et annet sted enn i klasserommet, og selv om de som regel bare er borte en times tid om gangen, går de jo glipp av det som skjer i klassen. Vi lærere tenker alltid at det vi sier er av stor, stor betydning, og jeg kjenner av og til at det river i meg når unger reiser seg opp og forsvinner ut av timen min. Størst er dette problemet i tiendeklasse. De skal tross alt opp til eksamen, og den spør ikke etter ryddekompetanse. For å redusere denne ulempen, har tiendeklassingene sørvis i et par uker, og det skjer på høsten, før siste innspurt setter inn.

Jeg tenker at noe av det viktigste med sørvisordningen er at den er på ordentlig. Skolen er nettopp skolsk. Det meste av det vi gjør er på liksom, – som en modell av det virkelige livet. Når ungene smører mat til sine medelever, svarer journalisten som ringer skolen, gir igjen på en hundrelapp eller sørger for at skolen er låst før helgen, – da må det gjøres skikkelig. Det er det mye læring i.

Nå skyter det

Svikefulle mars, en gammel venninne og fire barnevogner

Det slår aldri feil: Vi får alltid en ekstraomgang med vinter uti mars en gang. På lørdag inntok vi vårens første utekaffe bak i hagen. Det var faktisk varmt og fint, og vi satt der ute og tenkte at det var tid for våronn og opprydding.

Det var da!

I natt har det lavet ned, og oppe på Festung Kvernhuset ble jeg møtt av et skikkelig vinterlandskap. Heldigvis kommer sol og vår tilbake i løpet av helga,- og så går det jo alltids an å håpe at mars ikke har mer av det hvite på lager der oppe.

Snøen har uansett ikke lagt noen demper på en spesiell dag.

For snart 30 år siden var jeg ferdig med lærerskolen på Notodden. Der oppe gikk jeg i klasse med frøken Lirkeland fra Rosseland. Vi hadde det alltid hyggelig sammen, men da vi sluttet på lærerskolen mistet vi kontakten, helt til Facebook fant oss igjen. I dag kom hun til Fredrikstad, og hun hadde fire timer til overs, og dem skulle vi tilbringe sammen.

Hvordan ville det være å møtes etter tretti år? Ville vi ha noe å snakke om? Vi startet med en tekopp på Mormors i Gamlebyen, og vi hadde noe å snakke om. Vi er altså mer enn dobbelt så gamle som sist vi snakket sammen, men det var i grunnen bare å plukke opp siste setning og fortsette der vi slapp. Gamle minner ble gjenoppfrisket og siden vi fortsatt har samme yrke, var det mer enn nok å dele. Det er ikke mye man rekker på fire timer, men vi fikk spist middag sammen her hos oss i Bydalen, – og altså en tekopp i Gamlebyen.

Utenfor Mormors sto fire barnevogner pent og pyntelig parkert. Etter en stund kom foreldrene ut for å trille videre, og på denne 8. mars, tenkte jeg at verden ser litt annerledes ut nå enn for tretti år siden. I 1982 ville fire nybakte foreldre på trilletur mest sannsynlig være fire kvinner, kanskje, kanskje fire menn. De som kom ut og grep disse fire barnevognene var to menn og to kvinner, – fire venner på tur. Det forteller noe om lang barselpermisjon for nye pappaer, om vennerelasjoner på tvers av kjønn og en del annet, som vi kan snakke om en annen gang.

Og det kan hende det er disse små, små endringene som er med på å bringe verden et lite stykke framover.

Jåla, jåla, rattata

Næmmen M, – har du brukt mascaraen min?

Hvem, jeg? Hvorfor spør du om det?