Daglig arkiv: 23.02.11

Vi møtte Fred Flintstone

Thv og jeg er umettelige på historier om hvordan folk levde før oss. Om de levde i stenalderen eller på 1600-tallet eller for ti år siden for den saks skyld, så vil vi gjerne høre historiene. Det gjør oss til et håpløst reisefølge for de fleste andre. Når venninner spør om jeg fikk shoppa noe i København, må jeg bare innrømme at jeg ikke var inne i en eneste klesbutikk. I stedet lurte vi altså rundt hushjørnene i Nyboder både lenge og vel. Det er godt vi har felles interesse, sa min kjære, – og det kan han pinadø har rett i.

Selv om sola skinte på søndag, var det iskaldt. Etter Nyboder satte vi oss inn i bilen og kjørte til Roskilde. Det er en by vi vender tilbake til om og om igjen. I gamle dager, da vi fikk lov til å ta med elevene våre på turer, var jeg i Roskilde med klassene mine to eller tre ganger. Det er så lenge siden, så jeg husker neimen ikke. Da bodde vi på det gamle vandrerhjemmet ute i skogen, besøkte Lejre Forsøgscenter, Domkirken og alt som var å se. Nå har vandrerhjemmet fått plass ved siden av museumsøya nede ved havna, tett innpå Vikingsskibsmueet ligger det alt sammen og er aldeles flott og strålende.

Nå lå museets mange skip lå i vinteropplag sammen med moderne skjærgårdsjeeper og andre moderne farkoster. Det var et syn å se. Siden vi er her så ofte, valgte vi å ikke gå inn på museet denne gangen. I stedet ruslet vi en tur på museumsøya og så på alt som skjer der. Jeg kan ikke mye om norsk museumsvirksomhet, men jeg har en oppfatning av at den norske og den danske museumskulturen er forskjellige. Korriger meg gjerne dere som kan noe om dette. ‘

Litt grovt sagt virker det som om man i Norge har mer enn nok med å vise fram det man måtte ha å vise fram. Gjenstandene står der i monterne sine, og that’s it. Der hvor norske museer virker veldig statiske, er de danske dynamiske. Det skjer noe på danske museer. I Roskilde bygges det båter på den gamle måten og med kopier av gamle redskaper, og ikke nok med det. Man seiler med båtene. Man drar på forskningstokt for å finne ut hvordan de klarer seg i sjøen, hvordan man best ror dem, hvor lang tid det tar osv. Og ikke nok med det. På disse forskningstoktene forsøker man å forbedre vikingenes måte å føre skip på. Man bruker altså moderne tenkemåte på gammelt utstyr. Sånt er jo bare så moro..

Når vi først var på de kanter, kjørte vi like godt ut til Lejre også. Håper var at Forsøgscenteret skulle være åpent, men det var det ikke. Da ungene våre var små, dro vi hit flere ganger. I likhet med museet inne i Roskilde, bedriver Lejre Forsøgscenter også et aktivt museum. Jeg syntes alltid navnet passet så bra, det var jo nettopp et forsøkssenter det var. At museet nå har skiftet navn til Sagalandet Lejre får står for deres regning. De spurte ikke meg, for å si det sånn. På Lejre drives det leirskole for elever. I hele sommersesongen kommer studenter og interesserte familier for å bo og leve som de gjorde før. Jorda dyrkes med gamle redskaper, man tester ut teknikker, matretter og hva det måtte være, – alt for å forstå fortiden bedre.

På søndag var det altså stengt. Bare noen digre dyr lå og hygget seg med å lage biff.

Nede i Gamle Lejre ligger Gammel Kongegård. Jeg husker vi var der en gang for mange år siden. Thv og jeg kikket på vinduene, og vips så kom en gammel dame og lurte på om vi ville se. Så låste hun opp døra, og fortalte oss om husets historie. Hver gang jeg er i Gamle Lejre tenker jeg på Dea Trier Mørch. Familien i hennes roman Morgengaven holder til i ett av husene der, og jeg kjenner stemninga fra den boka bare jeg går ut av bilen.

For seks år siden fikk de nytt museum i Lejre, og det var åpent akkurat da vi kom forbi på søndag. Jeg kan liksom ikke venne meg til at alle disse museene er gratis, og jeg går alltid bort til disken for å betale den inngangsbiletten de ikke selger.

Lejre museum er ikke stort og velutstyrt, men de hadde en utstilling som holdt på oss både lenge og vel. Maleren Christian Frederik Bayer kom som pleiebarn til en av gårdene i sognet på 1850-tallet. Hver sommer reiste han fra København og ut på landet for å fetes opp, leke og oppleve bondegårdssommer. Senere i livet malte han det han hadde opplevd i Lejre som barn. Vi fikk se mange av hans tegninger og malerier, og museet hadde også laget en samling med parallellbilder. Du vet når man ved siden av bildet fra den gang da viser et fotografi fra samme sted tatt i dag. Jeg vet ikke hvordan det er med deg, men jeg er altså veldig glad i sånne parallellbilder, og jeg har tatt noen selv også i mitt liv.

Bayer hadde også skrevet en liten bok om sine barndomsopplevelser i Lejre. Noen av tekstene var blåst opp i stort format, sånn at vi kunne lese hva han skrev. Det var som forventet romantiske og ganske svulstige tekster om alt det vakre, naturlige ved landlivet. Selv om de er veldig farget av forfatterens romantiske blikk i bakspeilet, har jeg lyst til å lese boka. Jeg må bare rote meg inn i antikvariatverden.dk

Nå var det tid for å møte Fred Flintstone. Han het selvfølgelig ikke Fred, og det er ganske skammelig at jeg ikke husker hva den flinke mannen het, men sånn er det bare. Fred hadde rigget seg til i et stort rom i museet. Der hadde han work shop for enhver som ville lære å slå flekker av flint.

Det den mannen ikke vet om flint er neppe verdt å vite, og for Thv ble det kjærlighet ved første blikk. Vi fikk lære at flint er en homogen, finkornet (Her var det et faguttrykk vi har glemt) stenart. Den har altså ikke spalteretninger sånn som mye annen sten har. Det betyr at det er likegyldig hvilken vei du hugger når du skal lage en flekke. Det viktige er å finne et godt emne, et som passer til det du skal lage. Når du først er i gang, kan du lage mengder av flintflekker, sånne som senere kan brukes som kniver, skraper og pilspisser. Og ikke nok med at mannen kunne teorien. Han var håndverker også. Det krever mye øvelse å få til dette håndverket, og Fred visste hva han gjorde. Først skrubbet han på kanten av emnet, sånn at han fikk avgrenset slaget sitt. Så slo han til med sine hjemmelagede redskaper, og vips kunne han løfte fram en sylskarp flintflekke.

Thv tok så mange bilder, at jeg kunne lage en hel liten instruksjonsserie til deg. Se bare her (Jeg liker fargene så godt). Hvis du klikker på bildet, blir det større:

Da Thv spurte, laget han også et flintstykke av det slaget man bruker på flintlåsgeværer.

Flint har den samme struktur som glass. Fred fortalte at man i Mexico har brukt en vulkansk sten, obsidian, til å lage flekker på samme måte som man gjorde med flint i Danmark. Og så fortalte han en morsom historie. Freds læremester udi flintflekkerfaget er en amerikansk professor. Ham husker jeg selvfølgelig heller ikke navnet på, og det er en skam det også. Uansett, – denne amerikaneren hadde på sine gamle dager produsert kirurgiske glassflekker til bruk ved kosmetisk kirurgi. Når man slår en flekke av et stykke glass, blir det så tynt og så skarpt at det altså slår en moderne skalpell. Det betyr at det blir mindre arr når disse knivene brukes til operasjoner i ansiktet og andre steder man helst vil ha arrløse. Fred demonstrerte både teknikken og skarpheten, og vi tror ham.

Jeg fikk med flekkene hjem. De er skarpe som barberblader, og egner seg neppe til å ligge framme.

Vi satte kursen tilbake til København. Søndagen var nemlig ikke helt over ennå.

I morgen tenkte jeg du skulle få se hvordan vi bodde. Det var nemlig det mest spennende med hele turen, – og også det har selvfølgelig med historie å gjøre.