Daglig arkiv: 15.02.11

Katarina har pugga meg

Du lurer kanskje på hva den merkelige setningen i overskriften handler om. Forklaring følger om du henger med.

Mine små går i tiende klasse, og de har gått en lang vei på disse tre åra (Merk deg: Jeg kalte ikke ungdomsskoletida for en reise :-)). Selv om ikke ungene har skjønt det ennå, er vi faktisk i innspurten. Mye av det vi gjør skjer for siste eller nest siste gang: Siste konferansetime, siste tentamen, siste ditt og siste datt. For noen haster det. De kjemper om plass på noen trange linjer på videregående neste år, og da må karakterene være på topp. Det er de også for mange av elevene i 10C. Trykket stiger. De girer hverandre opp, konkurrerer og sammenligner. Vi lærerne har sikkert vår del av dette, – og noe av det er bra, – andre ting mindre bra.

I dag fikk de tilbake en historieprøve av det store slaget. Som vanlig var snittet veldig høyt, og 30% av klasse innkasserte karakterer på 5 og 6. Hele karakterskalaen fra 1 til 6 ble brukt, og da sier det seg selv at ikke alle er like fornøyde. I den gruppa er det elever som vet at de kan bedre. Av forskjellige grunner hadde de ikke forberedt seg nok, og når de sitter med resultatet kommer bondeangeren, – eller forståelsen, – eller begge deler.

Kan jeg prøve igjen?

Det er det vanlige spørsmålet etter en sånn prøve: Kan jeg prøve igjen? I matematikk og norsk er det en veldig god ide. Når forståelsen og ferdighetene øker, er det legitimt å ville vise det. I samfunnsfag er jeg litt mer i tvil. Vi har brukt mange, mange uker på dette emnet. Jeg har holdt små forelesninger, og til disse følger repetisjonsoppgaver. Alt dette har jeg lagt ut på nettet. Der ligger også læringsmål og andre ting, blant annet et drillprogram, et sånt hvor elevene kan velge mellom tre svar, og når de svarer riktig får de en liten tekst som utdyper svaret. Jeg har laget det selv, så det er tilpasset stoffet. I tillegg har de lest, sett film og hørt musikk. Vi har jobba og jobba. Alle har fått slippe til, og ingen er glemt. Likevel glipper det litt, og da kommer det:

Kan jeg prøve igjen?

Vanligvis sier jeg ja til det, og i dag ville Sunil strekke seg. Etter klokka to skulle han ha prøven en gang til. Jeg spurte hvorfor han var så sikker på at det ville gå mye bedre nå. Katarina har pugga meg, svarte han med et bredt smil. Ved siden av sto Katarina og gliste. Hun var lovet en sjokolade hvis han fikk bedre resultat enn sist. Det er et merkelig passivt syn på læring å tenke seg at Katarina skal ha pugga ham, – som om det er hun som har vært inne i hodet hans og lagt brikkene i et puslespill han ikke selv mestret. Sunil ble plassert helt alene på et rom. I en og en halv time satt han der. Og han hadde rett, – det gikk mye bedre. På første forsøk fikk han 3. I dag gikk han opp nesten to karakterer. Hva har skjedd? Han fikk resultatet fra den første prøven klokka 11.00. i dag. Først da bestemte han seg for å prøve igjen. Mellom 11.00. og 14.00. har han altså ved hjelp av Katarina gått opp to karakterer. Hva skjedde? Hvorfor måtte det en liten Katarina til for at han skulle lykkes? Men nå har han jo sett prøven, tenker du. Det spiller ingen rolle. Alle elevene vet akkurat hva de skal kunne til alle prøvene. Det står på læringsmålarket de får i begynnelsen av et nytt emne. Sunil var topp motivert i dag. Det er nok den viktigste faktoren. Når han så fikk hjelp av Katarina, hun som har full kontroll på det meste, så gikk det veien. Sammen ble de to dynamitt. Det er noe av det som gleder meg mest for tiden. De skoleflinke elevene i klassen min bruker masse tid på å hjelpe klassekameratene sine. De gir respons på stiler, leser korrektur og ofrer lunsjpausen sin for å lose medelever gjennom.

Tirsdag etter vinterferien er det flere som fyrer av en andre runde. Jeg er fortsatt i tvil om hvor langt vi skal la dette gå. Målet er jo at elevene lærer stoffet og klarer å sette det i en sammenheng som gir mening for det livet de skal leve i dag. Hvis det å få to forsøk på en prøve gjør at flere kommer nærmere målet, så er det bare flott. Samtidig ser jeg at fler og fler elever spekulerer i dette. De hangler gjennom arbiedsperiodene, og noen gjør veldig lite i timene. Når de så blir misfornøyde med resultatet kommer de med tårevåte øyne til meg:

Kan jeg prøve igjen?

Egentlig har jeg lyst til å forskjellsbehandle dem: Nei, – du får ikke lov. Du har jobba lat for lite. Du derimot, du får lov. Du har jobba bra. Men det går bare ikke. Det er nesten 60 elever i klassen min, og jeg har ikke alltid full oversikt over hvem som har stått på mer enn andre. Egentlig handler dette om å nå læringsmål. Likevel blir det også et spørsmål om rettferdighet. Jeg har unger som alltid leverer i tide, som alltid gjør leksene sine, som alltid følger opp. Noen ganger tar de helger og netter til hjelp. I det siste har jeg sporet en viss irritasjon hos dem når de ser at enkelte elever stadig får nye sjanser, nye innleveringsfrister og nye prøver.

Ungdomsskoleelever er veldig unge. Jeg tenker at de har stor tabbekvote. Det er min oppgave å gi dem nye sjanser og hjelpe dem til å nå så mange mål som mulig. Det de selv og foreldrene deres glemmer er at tabbekvoten snart er brukt opp. Om et halvt år går de på videregående skole. Der tror jeg neppe noen svarer positivt når de kommer og spør

Kan jeg prøve igjen?