Seksten uker – fire måneder til sommerferien

I dag startet vi opp på skolen igjen. Dagen har vært grei, men jeg kan ikke hjelpe for det, jeg kjenner alt som ligger framfor meg langt inn i kroppen: De siste rettebunkene, tentamen, prøvemuntlig, skriftlig eksamen, muntlig eksamen, – alt sammen bare en lang, lang rekke med endeløse arbeidstimer; trekke og dra i motvillige unger, motivere og oppmuntre: Kom igjen! Litt til! Du klarer! Vi er snart i mål! Akkurat nå tar det litt piffen ut av meg, – men det går over. Jeg vet at det går over. Jeg har vært der før nemlig, mange, mange ganger.

Det er seksten uker, fire måneder til sommerferien begynner, – men akkurat det haster ikke for meg. Sommerferien er bare et blaff i det som er sommerhalvåret, seks måneder med utevær. Bare sola kommer og snøen forsvinner, så skal jeg være lykkelig og takknemlig. Ute i hagen ligger snøen dyp, og over alt er det et vanvittig rot. Vi har som kjent lagt om taket i vinter. Så lenge det var bart ute, ryddet vi opp hver helg. Da snøen kom, ga vi opp det prosjektet, men det gjør ingen ting. Det skal være meg en sann fornøyelse å rydde og rake og luke mens sola skinner på ryggen min. Jeg kan nesten ikke vente.

(Klikk, så får du større blomster og sterkere farger.)

Når jeg ser på bildene fra i sommer, kan jeg rett og slett ikke tro at det noen gang kan bli sånn igjen. Skal vi virkelig sitte ute i utestua med mat og vin? Svaret er selvfølgelig ja, – og det beste er at den sesongen gjerne innledes allerede i april. Se på blomstene, stolene mine, alt det grønne! Åh, – jeg gleder meg noe så innmari.

Og så kommer sommerferien. Vi har ennå ikke bestemt oss for hvor årets tur skal gå. Kanskje en tur til Italia? Leie bil og kjøre til Pompeii, ut til kysten og så avslutte med noen dager i Roma? Kanskje til England? Kanskje leie bil og kjøre rundt sør i landet, kikke innom den ene romantiske landsbyen etter den andre? Eller skal vi gjøre som i fjor? Hekte syklene på bilen og reise til Samsø? Sykle rundt fra landsby til landsby mens valmuene nikker med hodene til oss i det vi sykler forbi?

Kanskje det, kanskje ikke!

Noe som ikke er kanskje, er at vi skal på hytta. Dit ut flytter vi først i juli, og så blir vi hele sommermåneden, 31 sommerdager ute på knausen, nede på stranda, ute på brygga, nede i vannet, sammen med småungene.

Sånn! Jeg måtte bare tenke på det. Nå har jeg mot til å gå løs på jobben og ungene og hele sulamitten.

Det blir sommer i år også.

Alt jeg drasser på

I formiddag samlet jeg sammen alt mitt skolehabengut. Jeg tenkte det var greit å ha alt på plass før morgendagen braker løs. Da jeg så haugen, skjønte jeg at det ville bli et drass å få alt dette og dessuten en PC-bag med meg på skolen i morgen tidlig. Mandag morgen er alltid et pes, og det slo meg at det peset kunne unngås om jeg i stedet spanderte en time på jobb nå i formiddag.

Som tenkt, så gjort.

Jeg tenker at det må være uhyre interessant for deg å vite hva jeg har i denne bunken. Du har knapt noe mer nyttig å bruke tida di på enn å oppdatere deg på mitt bunkevelde. Se nå bare her. Helt til venstre i bildet ser du en stabel aviser. Jeg maser og maser på elevene mine for å få dem til å lese aviser. Suksessen er begrenset, men i håp om å treffe i hvert fall noen av dem hjemme, sleper jeg husets leste aviser opp på skolen. Bunken består av massevis av Aftenpostener og Fredriksstad Blader og noen få Klassekampener, Dagblader og VG-er. Avisene er nå plassert på benken i gangen utenfor klasserommet.

Helt bakerst ser du mine store notatbøker, sort for norsk og rød for samfunnsfag. Det er både bøker for dette kullet og fra forrige kull. Jeg bruker de gamle for å justere tidsbrukt og faginnhold, og så skriver jeg forelesningsnotater, planlegger oppgaver osv i den nye. I samme bunker ligger også lærebøkene. Nå i ferien har jeg lest meg opp på den politiske situasjonen i Norge i etterkrigstida. Forelesning er forberedt, Ppt finpusset og oppgaver laget. På samme måte er jeg klar for Arnulf Øverland i morgen. Helt på toppen av bunken ligger min lille, sorte to-do-bok. Den må jeg ha med for å holde styr på arbeidsoppgavene mine både hjemme og på skolen. Uten lister fungerer jeg som kjent ikke. Lærerkalenderen må også med. Den gule nynorskordlista ligger der som et bevis på at jeg har lest og retta over 50 leserbrev. Selve tekstene ligger på nettet, og akkurat dem skal jeg få lov til å komme tilbake til ved en senere anledning.

Foran den sorte boka ser du en liten sylinder. Det er en gave til en av elevene mine, – en dorull, faktisk. Eleven terroriserer underholder oss daglig med små, mer eller mindre passende, sitater han finner i den sitatordboka han alltid har på pulten sin. En kvinne er ingen støvkost, kan han for eksempel lire av seg hvis jeg er litt grinete. Nå får han en rull dopapir påtrykt kjente sitater. Så vet han hva han kan gjøre med dem.

Foran dopapiret ligger en pakke knekkebrød, brunost og litt tørrmelk til kaffen. Fine symboler på at vi er tilbake i hverdagen igjen. Nå er alt plassert i kjøleskapet på personalrommet.

I den blå mappa ligger originalene til de oppgavene jeg har laga. De er nå kopiert i 57 eksemplarer og ligger klare til bruk. I mappa er også regnskapet til skolens gavekasse. Den er mitt ansvar, og jeg i går fikk jeg orden på papirer, kvitteringer og penger.

I pennalet ligger hovedgrunnen til at jeg dro på jobben. Mandag morgen skal skolens Info-TV være oppdatert, sånn at elevene får den informasjonen de skal ha. Det er min jobb. Etter en ferie tar det noen minutter å få alt opp å kjøre, og de minuttene skal jeg heller bruke på lærerværelset i morgen tidlig.

Nå står min kjære handlekurv klar på jobben. I den ligger alt jeg trenger til mandagens undervisning: Bøker, kopier, whiteboardtusjer og timeplaner. Info-TV ruller og går alene der oppe og skrivebordet mitt er ryddig. Når jeg kommer i morgen tidlig, tar jeg bare kurven min og ruller opp i sofakroken. Sammen med hyggelige folk og en kopp kaffe med tørrmelk, samler jeg mot til nye arbeidsuker.

Jeg er klar!

Fra culotte til knekkebrød

Her hjemme spiser vi nesten aldri på restaurant. Når vi er på ferie gjør vi det nesten hver dag. Sånn var det på denne turen også. Vi fikk både stjerneskudd på gammel kro og røde pølser fra vogn.

Dagen før vi skulle reise hjem, var vi på farta hele tiden. Vi var på flere museer og vi vandret gatelangs i timesvis. Da vi kom tilbake til leiligheten der vi bodde var vi sultne som ulver. Flere ganger hadde vi gått forbi en restaurant som så veldig hyggelig ut, og derfor gikk vi dit. Det var akkurat så brunt og lunt og hyggelig som det hadde sett ut fra utsiden. Vi bestilte dagens rett, kalvestek med gammeldags tilbehør. Gammeldags er hva det var, og det i den positive betydningen av ordet. Så deilig å slippe en tallerkenrett der sausen kommer som en dekorativ bord på kanten av tallerkenen og med to potetbåter liggende i kryss i det ene hjørnet. I stedet fikk vi servert rikelig med mat på fat, grønnsaker og saus i sausenebb, og kelneren var akkurat så bastant og kontant som danske kelnere kan være. Det hører med til opplevelsen.

Trykk på bildet, så skal du se hvor koselig det var der.

Etter at vi kom hjem har vi roet ned med torsk og magert pålegg, og jammen er det godt med hverdager. Ferie har vi hatt, men vi gidder ikke være hjemme uten å gjøre unna litt skolearbeid. Det må uansett gjøres, og jeg har lang erfaring med at nynorskbunker ikke retter seg selv. De bare mugner. Seksten timer har jeg fylt i de siste fem dagene, og i dag har Thv og jeg diskutert hvor lurt det er å spre seksten timer tynt utover fem dager. På den måten får man følelsen av å ha vært på jobb hver dag. Kanskje skulle vi heller ha nijobba tirsdag og onsdag, og så vært ferdige med det. Det må vi tenke litt på før neste ferie.

Bortsett fra vin, er det lite det er økonomisk lønnsomt for oss å kjøpe i Danmark. Med Svinesund en halvtime unna, har vi alle den billige maten vi trenger. I stedet handler vi noe som er litt ekstra lekkert: I tillegg til vin, kjøper vi gode oster, koldskål, litt godt kjøtt og hva vi måtte snuble over når vi er ute og kikker.

Denne gangen ble det blant annet noen billige vaktler og en culottstek på tilbud. Den avslutter vi nå ferien med. Culottestek er ikke noe de selger i Norge. Kjøttstykket må jo være det samme, men den må ha et annet navn. Jeg måtte le da jeg leste på etikketten. Der var det smurt på med så mye informasjon om denne kua, at jeg lurte på hvor jeg kunne se om den hadde vært mye deprimert i ungdommen. Både fødested, oppvekststed, slaktested og mere til var trykket på etikketen.

Steken ble brunet og puttet i ovnen til den var sånn passe rosa. Sammen med den stekte jeg poteter med spinat (Jeg elsker spinat!), asparges og champignon. Vinen var også hentet fra det yndige land. Når sant skal sies hadde den vel bare mellomlandet der på vei fra Frankrike.

Koldskål hører egentlig sommeren til. Likevel setter vi pris på at danskene produserer den for oss om vinteren også. Det hører liksom med til en Danmarkstur. Sammen med frisk fruktsalat kunne det i grunnen ikke bli bedre.

Det var den ferien.

Over til jobb, knekkebrød, vann og mager ost.

Innlosjert på pigeværelset

Nå gjenstår det ikke mange uprøvde boalternativer for oss i København. Det måtte bli sammen med uteliggerne under en bro. Vi har bodd i telt, på flere ulike vandrerhjem, i leid leilighet, på det billigste og det mest lukseriøse hotell og nå også privat. Denne gangen leide vi oss inn i en privat leilighet i et rolig strøk. Man kunne fortelle oss at det er en ganske fasjonabel adresse i København. Likevel var det eneste vi visste om leiligheten at den har to utleierom, at vi skulle dele bad med det andre rommet og at vi hadde tilgang på kjøkken.

Og for et kjøkken!

Da den sure stemmen til Ruth inne i GPS-en fortalte oss at vi hadde ankommet målet på høyre side av veien, var det bare å parkere bilen og ringe på. En hyggelig damestemme fortalte oss at vi var velkomne, og at elevatoren var inne til høyre. Jeg liker smaken av det ordet: Elevator. Jeg var spent, veldig spent. Det er litt spesielt å skulle bo inne i noens private bolig, men siden ett av mine livsmotto er at intet menneskelig skal være meg uprøvet, var det bare å gå inn.

Da jeg kom inn i den første gangen, skjønte jeg at dette ville bli noe helt spesielt. For det første var alt vi så utrolig velstelt, – for det andre var det bare vakkert, vakkert, vakkert. Det begynte allerede ute i vindfanget. Mørklakkerte, blanke dører, messinghåndtak, stukkaturborder på veggene, slipt glass, mosaikkgulv. Jeg trodde nesten ikke det fantes sånne oppganger i 2011.

Og ennå var vi bare i vindfanget!

Nå er jeg i overkant interessert i gamle hus, og da jeg kom inn i trappegangen ble jeg nesten målløs, – men bare nesten. Helt målløs blir jeg som kjent aldri. Det strider mot min natur. Se på megleren, se på heisen, se på inngangsdørene, se på messinghåndtakene, se på vinduet i døra, se, se, se. Bak heisdøren skjulte det seg en gammel heis i mørkt tre, og attesten på veggen kunne fortelle at den var fra 1908. La oss håpe heismontørene har inspisert siden den gangen. Da heisen rykket og hoppet på vei opp i etasjene gjorde jeg meg noen tanker om akkurat det.

Da vi kom opp i leiligheten ble vi møtt av en søt dame og en ditto katt. Damen var nok ti år eldre enn oss, og hun var prototypen på en dansk dame av det slaget som var ung på 1960- 70 -tallet, og jeg skal banne på at hun røker sigarer. Inne i leiligheten gikk vi gjennom det som trolig var spisestuen i gamle dager. I hyllene skulle vi senere se at feministlitteraturen sto tett i tett, og at damen ellers er interressert i kunst. Kanskje hun også fusker i faget selv. Da vi senere fikk et glimt inn i en av stuene, oppdaget vi et staffelli. Hjemme har vi googlet damen, og det manglet ikke treff. Hun er riktig nok kunstner, men i en helt annen sjanger enn vi trodde. Da vi fikk dannet oss et bilde av leiligheten, skjønte vi at den er veldig lik den leiligheten Nationalmuseet har i sitt eie. Den heter Klunkerhjemmet, og har du ikke vært der ennå, har du plutselig fått en god grunn til å dra til København igjen.

Det som overbeviste oss om at dette, med unntak av møblene, var en slags kopi av Klunkerjemmet, var den lange gangen inn til soveværelsene. En sånn er det nemlig også i Klunkerhjemmet, og på lørdag fortalte en av de innfødte oss at en sånn gang kalles for en fordelingsgang. Fordelingsgang, – det passer bra. Gangen ligger på den veggen som vender inn mot dublettleiligheten på den andre siden, og dens eneste funksjon er å fordele oss på de ulike værelsene. Nedover hele gangen var det grunne skap, og på veggene hang det originalkunst og private fotografier. Det var ikke siste gang jeg skulle undre meg over at noen vil ha gjester så tett innpå seg.

Rommet vårt var av det enkle slaget. Vi forsto fort at vi bodde på pigeværelset, eller snarere: pigeværelsene. To bitte små rom var tydeligvis gjort om til ett stort. Det hadde hvite vegger og gulv, og de hvite gulvene var litt uforståelige, for det var faktisk eikeparkett som var hvitmalt. Rommet var stort, men bare møblert med en dobbeltseng, et skrivebord, en krakk, et rokokkobord med en TV og to stoler, – og så hadde det to vinduer mot bakgården. Den første kvelden var jeg helt fasinert av at jeg kunne se tvers over gården og inn i to tilsvarende leiligheter som vår, – digre leiligheter der det ene vinduet avløste det andre. Jeg sto i mørket og lekte kikker. Hos den ene naboen sto en frodig dame og laget mat på kjøkkenet. I etasjen over var det store kjøkkenbordet fylt med tallerkner, glass og flasker, og to damer satt og drakk vin, pratet og lo. Jeg kunne se at de lo, for de kastet hodene bakover og slo seg på magen. To ganger mens jeg sto der, reiste en mann seg i den andre enden av leiligheten, og så kunne jeg følge hans ferd fra vindu til vindu til vindu til vindu til vindu, – helt til han kom ut på kjøkkenet, forsynte seg med noe fra en bolle og gikk den samme ruta tilbake. Med en sånn utsikt, hvem trenger TV?

Siden vi reiste hjemmefra etter jobben på fredag, var vi ikke framme før i åtte – ni-tida om kvelden. Slitne som vi var, satte vi oss på kjøkkenet for å spise et rundstykke og drikke et glass vin. Kjøkkenet var vårt oppholdsrom disse dagene, og det var altså et veldig spesielt kjøkken. Innredningen så ut til å være fra 1908. Til og med flisene var visst originale. Innenfor kjøkkenet var et spiskammers, og i kjøkkenet et digert skap med kopper og kar. I interiørbladene ser vi ofte kjøkken i det som kalles for en shabby chic-stil. Nå som jeg har bodd på dette kjøkkenet, kommer jeg nok alltid til å synes at den stilen er noe kunstig og tilgjort, et forsøk på å skape en ekte stemning med kunstige midler. Om jeg ville ha det sånn hjemme hos meg selv, er jeg ikke helt sikker på. Akkurat det må jeg tenke litt over. Men som gjest satte jeg utrolig pris på det.

Det hører med til historien at jeg startet kvelden med en liten katastrofe. Vi hadde ikke før skålt for vår ferie i København, da jeg veltet et fullt rødvinsglass utover den hvite duken. Jeg rev den av og løp ut på badet. Brillene hadde jeg ikke på, men jeg fant en sprayflaske med noe som sikkert var flekkfjerning, sprayet det på – og ble slått i gulvet av klorlukta. Febrilsk dro jeg hånda over stoffet, og under over alle under: Hele flekken forsvant. Lukta satt imidlertid i, så jeg skylte og skylte, før jeg hengte duken til tørk. Neste dag hadde vertinnen lagt på en ny duk, og hun kunne fortelle meg at middelet jeg hadde brukt var et ekstra sterkt rengjøringsmiddel for badreomsfliser. Uff, da! Jeg har kjøpt med meg en flaske hjem, og den skal brukes til rødvinsflekker.

Jeg vet ikke om leiligheten var 150 eller 300 kvadratmeter, bare at den var stor. Vi kikket stjålent inn i vertinnens lyse stuer, men inn dit kunne vi jo ikke gå. Om kvelden når vi satt på kjøkkenet, hørte vi henne snakke med sin voksne datter som var på besøk, og av og til når vi kom på kjøkkenet, sto det mat på ovnen. Jeg synes det var en spennende avveksling, mens Thv var litt mer reservet. Det er veldig privat å bo på denne måten, og vi hadde ikke en gang lås på døren til rommet vårt. Katten kunne komme og gå som den ville. Vertinnen fortalte at hun hadde kommet til huset som ung, for veldig lenge siden. Da var de en gjeng som startet kollektiv. Senere hadde hun bodd der med familie, senere med barn og til sist for det meste alene. Nå vurderte hun å selge leiligheten. Jeg tror den er over både din og min prisklasse.

Det betyr at vi neppe kommer til å bo på denne adressen igjen. Om det blir privat eller på hotell neste gang, får tiden vise. Uansett har vi lyst til å bo i denne delen av København en gang til. Selv om det ikke er store avstander i København, er det lurt å bo litt ulike steder. Vi har vanligvis med oss sykler, men hvis man skal bruke apostlenes hester, er det begrenset hvor mye av byen man får sett hver gang man er der, og det blir gjerne til at man trår de samme, gamle stiene. Når vi bor i nye strøk, får vi sett nye deler av København.

Neste tur blir en eller annen gang i sommerhalvåret, enten midt i juni eller midt i august.

Vi møtte Fred Flintstone

Thv og jeg er umettelige på historier om hvordan folk levde før oss. Om de levde i stenalderen eller på 1600-tallet eller for ti år siden for den saks skyld, så vil vi gjerne høre historiene. Det gjør oss til et håpløst reisefølge for de fleste andre. Når venninner spør om jeg fikk shoppa noe i København, må jeg bare innrømme at jeg ikke var inne i en eneste klesbutikk. I stedet lurte vi altså rundt hushjørnene i Nyboder både lenge og vel. Det er godt vi har felles interesse, sa min kjære, – og det kan han pinadø har rett i.

Selv om sola skinte på søndag, var det iskaldt. Etter Nyboder satte vi oss inn i bilen og kjørte til Roskilde. Det er en by vi vender tilbake til om og om igjen. I gamle dager, da vi fikk lov til å ta med elevene våre på turer, var jeg i Roskilde med klassene mine to eller tre ganger. Det er så lenge siden, så jeg husker neimen ikke. Da bodde vi på det gamle vandrerhjemmet ute i skogen, besøkte Lejre Forsøgscenter, Domkirken og alt som var å se. Nå har vandrerhjemmet fått plass ved siden av museumsøya nede ved havna, tett innpå Vikingsskibsmueet ligger det alt sammen og er aldeles flott og strålende.

Nå lå museets mange skip lå i vinteropplag sammen med moderne skjærgårdsjeeper og andre moderne farkoster. Det var et syn å se. Siden vi er her så ofte, valgte vi å ikke gå inn på museet denne gangen. I stedet ruslet vi en tur på museumsøya og så på alt som skjer der. Jeg kan ikke mye om norsk museumsvirksomhet, men jeg har en oppfatning av at den norske og den danske museumskulturen er forskjellige. Korriger meg gjerne dere som kan noe om dette. ‘

Litt grovt sagt virker det som om man i Norge har mer enn nok med å vise fram det man måtte ha å vise fram. Gjenstandene står der i monterne sine, og that’s it. Der hvor norske museer virker veldig statiske, er de danske dynamiske. Det skjer noe på danske museer. I Roskilde bygges det båter på den gamle måten og med kopier av gamle redskaper, og ikke nok med det. Man seiler med båtene. Man drar på forskningstokt for å finne ut hvordan de klarer seg i sjøen, hvordan man best ror dem, hvor lang tid det tar osv. Og ikke nok med det. På disse forskningstoktene forsøker man å forbedre vikingenes måte å føre skip på. Man bruker altså moderne tenkemåte på gammelt utstyr. Sånt er jo bare så moro..

Når vi først var på de kanter, kjørte vi like godt ut til Lejre også. Håper var at Forsøgscenteret skulle være åpent, men det var det ikke. Da ungene våre var små, dro vi hit flere ganger. I likhet med museet inne i Roskilde, bedriver Lejre Forsøgscenter også et aktivt museum. Jeg syntes alltid navnet passet så bra, det var jo nettopp et forsøkssenter det var. At museet nå har skiftet navn til Sagalandet Lejre får står for deres regning. De spurte ikke meg, for å si det sånn. På Lejre drives det leirskole for elever. I hele sommersesongen kommer studenter og interesserte familier for å bo og leve som de gjorde før. Jorda dyrkes med gamle redskaper, man tester ut teknikker, matretter og hva det måtte være, – alt for å forstå fortiden bedre.

På søndag var det altså stengt. Bare noen digre dyr lå og hygget seg med å lage biff.

Nede i Gamle Lejre ligger Gammel Kongegård. Jeg husker vi var der en gang for mange år siden. Thv og jeg kikket på vinduene, og vips så kom en gammel dame og lurte på om vi ville se. Så låste hun opp døra, og fortalte oss om husets historie. Hver gang jeg er i Gamle Lejre tenker jeg på Dea Trier Mørch. Familien i hennes roman Morgengaven holder til i ett av husene der, og jeg kjenner stemninga fra den boka bare jeg går ut av bilen.

For seks år siden fikk de nytt museum i Lejre, og det var åpent akkurat da vi kom forbi på søndag. Jeg kan liksom ikke venne meg til at alle disse museene er gratis, og jeg går alltid bort til disken for å betale den inngangsbiletten de ikke selger.

Lejre museum er ikke stort og velutstyrt, men de hadde en utstilling som holdt på oss både lenge og vel. Maleren Christian Frederik Bayer kom som pleiebarn til en av gårdene i sognet på 1850-tallet. Hver sommer reiste han fra København og ut på landet for å fetes opp, leke og oppleve bondegårdssommer. Senere i livet malte han det han hadde opplevd i Lejre som barn. Vi fikk se mange av hans tegninger og malerier, og museet hadde også laget en samling med parallellbilder. Du vet når man ved siden av bildet fra den gang da viser et fotografi fra samme sted tatt i dag. Jeg vet ikke hvordan det er med deg, men jeg er altså veldig glad i sånne parallellbilder, og jeg har tatt noen selv også i mitt liv.

Bayer hadde også skrevet en liten bok om sine barndomsopplevelser i Lejre. Noen av tekstene var blåst opp i stort format, sånn at vi kunne lese hva han skrev. Det var som forventet romantiske og ganske svulstige tekster om alt det vakre, naturlige ved landlivet. Selv om de er veldig farget av forfatterens romantiske blikk i bakspeilet, har jeg lyst til å lese boka. Jeg må bare rote meg inn i antikvariatverden.dk

Nå var det tid for å møte Fred Flintstone. Han het selvfølgelig ikke Fred, og det er ganske skammelig at jeg ikke husker hva den flinke mannen het, men sånn er det bare. Fred hadde rigget seg til i et stort rom i museet. Der hadde han work shop for enhver som ville lære å slå flekker av flint.

Det den mannen ikke vet om flint er neppe verdt å vite, og for Thv ble det kjærlighet ved første blikk. Vi fikk lære at flint er en homogen, finkornet (Her var det et faguttrykk vi har glemt) stenart. Den har altså ikke spalteretninger sånn som mye annen sten har. Det betyr at det er likegyldig hvilken vei du hugger når du skal lage en flekke. Det viktige er å finne et godt emne, et som passer til det du skal lage. Når du først er i gang, kan du lage mengder av flintflekker, sånne som senere kan brukes som kniver, skraper og pilspisser. Og ikke nok med at mannen kunne teorien. Han var håndverker også. Det krever mye øvelse å få til dette håndverket, og Fred visste hva han gjorde. Først skrubbet han på kanten av emnet, sånn at han fikk avgrenset slaget sitt. Så slo han til med sine hjemmelagede redskaper, og vips kunne han løfte fram en sylskarp flintflekke.

Thv tok så mange bilder, at jeg kunne lage en hel liten instruksjonsserie til deg. Se bare her (Jeg liker fargene så godt). Hvis du klikker på bildet, blir det større:

Da Thv spurte, laget han også et flintstykke av det slaget man bruker på flintlåsgeværer.

Flint har den samme struktur som glass. Fred fortalte at man i Mexico har brukt en vulkansk sten, obsidian, til å lage flekker på samme måte som man gjorde med flint i Danmark. Og så fortalte han en morsom historie. Freds læremester udi flintflekkerfaget er en amerikansk professor. Ham husker jeg selvfølgelig heller ikke navnet på, og det er en skam det også. Uansett, – denne amerikaneren hadde på sine gamle dager produsert kirurgiske glassflekker til bruk ved kosmetisk kirurgi. Når man slår en flekke av et stykke glass, blir det så tynt og så skarpt at det altså slår en moderne skalpell. Det betyr at det blir mindre arr når disse knivene brukes til operasjoner i ansiktet og andre steder man helst vil ha arrløse. Fred demonstrerte både teknikken og skarpheten, og vi tror ham.

Jeg fikk med flekkene hjem. De er skarpe som barberblader, og egner seg neppe til å ligge framme.

Vi satte kursen tilbake til København. Søndagen var nemlig ikke helt over ennå.

I morgen tenkte jeg du skulle få se hvordan vi bodde. Det var nemlig det mest spennende med hele turen, – og også det har selvfølgelig med historie å gjøre.

Bor krokodillene i Krokodillegade?

Feilen med cliff hangers er at de sjelden holder hva de lover. Det gjør ikke min heller, i hvert fall ikke hvis du ikke er spesielt interessert i gamle hus. Etter at vi hadde vandret rundt i Churchillplassen på søndag, endte turen oppe ved Nyboder.

Nyboder er et boligområde som ble bygget på 1630-tallet, og bare det er i seg selv ganske fantastisk. Det var Kristian Kvart som satte i gang byggeriene, og husene var ment å huse sjøfolk. De ble bygget fordi byens innbyggere holdt på å bli sprø av å måtte innkvartere sjømennene og deres familier. Det er en forståelig innstilling. Leilighetene var på 40 kvadratmeter, og de var bygget som dubletter. Det betyr at to og to familier delte kjøkken. Det var vanlig at man gjorde det i gamle dager. Oskar Braaten forteller at hans familie delte kjøkken med en annen da han vokste opp på Sagene i Oslo for mer enn hundre år siden.

Opprinnelig var husene i Nyboder malt hvite og røde, de nasjonale fargene. Nå er de okerfarget, og det kler dem godt der de nå ligger midt i byen. Da de ble bygd var området mye mindre sentralt enn det er i dag. Jeg vet ikke hvor mange av husene som er bevart, men opprinnelig var det over 200 leiligheter. Heller ikke vet jeg om de fortsatt er på 40 kvadratmeter, eller om de er slått sammen til større enhenter. Da vi kikket på vinduene, så vi at ganske mange av dem var under oppussing. Nå må jeg legge til at jeg vanligvis ikke kikker på vinduene til folk, men her var det altså helt tydelig at mange sto tomme, og da kan det vel ikke gjøre noe?

Gatene i Nyboder har hatt veldig eksotiske navn: Elefantstrædet, Løvestrædet og Tulipanstrædet er eksempler på det. Noen het også sånt som Bagerens gade og Fyrstens gade. Den gang husene ble bygget, skiftet gaten navn når en huslenge tok slutt. Sånn er det ikke nå. Hver gate skal ha sitt navn hele veien ned, og derfor har mange av de opprinnelige navnene blitt endret. Eksotisk er det fortsatt, eller hva synes du om Leopardgade og Krokodillegade?

En annen kuriositet er at i en del av gatene er husene nummererte fortløpende, sånn at nummer 21 ligger ved siden av nummer 22. Du vet sikkert at den måten å nummerere hus på som vi er kjent med, kalles for napoliansk nummerering, – altså at partallshusene er på den ene siden av veien, og oddetallshusene på den andre siden. Det hadde faktisk en praktisk betydning. Kan du tenke deg hvilken?

Selv om vinduer og dører var i sårt behov av maling, tenker jeg at dette må være et fantastisk sted å bo i København. Mellom hver huslenge er det hager, og bare det er noe som hører sjeldenhetene til midt i København. Nyboder har også et museum, Nyboder Mindestuer men det fant vi ikke på søndag (Hjemmesidene anbefales.). Først da vi kom hjem, forsto vi at vi på langt nær hadde sett alt som var å se i Nyboder. De husene vi så, er nemlig ikke de aller eldste. De som ble bygget først har bare en etasje, og det er i ett av disse mindestuene ligger, et museum som altså var åpent akkurat i det tidsrummet vi var der. Det kommer neppe overraskende på deg at jeg skjærer tenner ved tanken på at jeg gikk glipp av dette. Vi må med andre ord tilbake.

Da vi var ferdige med Frihedsmuseet, Churchillparken og Nyboder var dagen fortsatt veldig ung, og vi ville gjøre mer.

Kursen ble satt mot Roskilde. Hvis du vil være med, er det bare å stikke innom i morgen. Da skal du få et kurs i å lage flintkniver på stenaldermaner.

Velkommen skal du være!

Frihedsmuseet, Churchillparken og Kastellet

Det er utrolig hvor mye man kan få ut av tre dager i København. Nå er vi vel hjemme igjen, og det føles som om vi har vært borte ei uke – minst! Egentlig vil jeg gjerne blogge litt mens vi er på tur, men denne gangen får reisebreva komme i etterkant. Selv om vi var lovet trådløst nett der vi bodde, så ble det ikke helt som jeg hadde tenkt. Ikke det at det var noen overraskelse. Det er ikke første gang, for å si det sånn. Selv på hoteller i Danmark hender det nettet vingler hit og dit, og det nettet vi fikk denne gangen oppførte seg som ei full alke. Ikke at vi lot det ødelegge oppholdet. Det meste i København er for hyggelig til å ødelegge humøret.

Vi har ikke vært i yndlingsbyen siden 2. juli. Mye har skjedd siden den gang. Nede på Kalvebod brygge var det kommet opp to nye, digre hus, – blant annet et hotell og konferansesenter, begge med et ganske moderne uttrykk. Jeg kan ikke huske at jeg så dem i sommer, men nå er det ikke alt jeg får med meg.

Oppe ved Tivoli hadde det også skjedd store ting. Det store bygget på hjørnet ved Tivoli, tvers over Rådhusplassen (Du vet det bygget med Irma og en butikk med nordisk design og en restaurant som alltid reklamerte med halve hummer?), – det var revet ned! Nå holder de på å bygge noe nytt, og man må nok være københavner for å vite hva det dreier seg om. Til sommeren vet vi det også, hvis ikke noen av dere danske bloggere kan informere oss litt.

Denne gangen har vi bodd i en ny bydel (Jeg skal presentere leiligheten vi bodde i om en dag eller to). Siden vi prøver å få med oss ett museum hver gang vi er i København, var det mest naturlig å velge Frihedsmuseet denne gangen. Det lå nemlig bare noen få minutters gange unna der vi bodde. Siden lørdagen var så spekka med opplevelser og mennesker, sovnet vi tidlig da vi kom fra bloggtreffet lørdag kveld. Søndag var vi ganske tidlig oppe, og så var det bare å hive seg ut i søndagen.

Frihedsmuseet er et ganske gammeldags museum. Utstillingen er organisert i lange korridorer som går rundt et atrium, kronologien er på på plass, gjenstandene er utstilt i glassmontere og det er mye tekst å forholde seg til. Jeg likte det.

I løpet av rundturen vår fikk vi presentert mange historier, mange menneskeskjebner, og det var det jeg likte best. Vi har alltid lært at Danmark har en noe mer ærerik historie å fortelle om jødenes situasjon under krigen enn det Norge har. Der nordmenn visstnok bare løftet på ett øyenbryn da jødene ble deportert, ble de fleste danske jødene fraktet over sundet til Sverige. Når jeg forteller mine elever denne historien, er det nesten alltid en eller annen elev som sier: Danskene tok seg sikkert fett betalt. Nå har jeg noe å vise dem. På museet så jeg en liten kvittering, og den skal jeg ta med meg i historietimen neste gang jeg skal ha om Andre verdenskrig. Det er nemlig en kvittering gitt for å vise at det ikke ble tatt betaling for overfarten.

Sterkest inntrykk gjorde det å lese brev fra unge, dødsdømte dansker. Her kunne vi lese deres siste ord til foreldre og kjærester etter at de hadde fått vite at de snart skulle henrettes. Noen av dem var bare tjue år gamle. Det er sterke saker. Jeg skal ta en kikk inn på museets hjemmeside. Der er det en dokumentsamling, og kanskje kan jeg finne mer jeg kan bruke på skolen. Hvis du vil lese ett av brevene, kan du bare klikke på bildet under her.

Da vi kom ut fra krigshistorien skinte sola så det stakk i øynene. Frihedsmuseet ligger i Churchill-parken, like ved der Langelinie begynner, ved Kastellet og det er et godt utgangspunkt for en liten søndagstur i vintervær.

Nå trasket vi ikke akkurat rundt i timesvis i det kalde vinterværet. Frihedsmuseet ga mersmak, – vi ville ha mer historie. Vi spaserte tilbake i retning husværet vårt og videre over på den andre siden. Der ligger nemlig noen hus vi gjerne ville ta en titt på. Hvilke hus det er, skal du få vite i morgen om du henger med (Livet leker – nå også med cliff hanger).

Gå, gå, gå i København

Planen var å ta med syklene til København denne gangen også, men så meldte Yr ned mot sju kalde grader og vi lot tohjulingene stå hjemme. Det angrer vi på nå. Kaldt er det, men stille og fint, og sola skinner. Det er bare å ta bena fatt. I går gikk og gikk og gikk vi. Første mål var Paludan bokcafé. Siden vi bor på Esplanaden er det et stykke å rusle. Vi er ikke så kjente i denne delen av byen, og det var noe å se over alt. Antikvitetsbutikkene lå på rekke og rad, og vi besøkte dem alle sammen. Prisene er astronomiske, og jeg kan bare glede meg ovet at de gule serveringsbretta i blikk var priset til 900 kroner. Jeg har nemlig et hjemme.

Kaker spiser vi lite av, særlig de danske. De er i overkant søte for oss. Men de er pene å se på. Butikkvinduene her i København er helt annerledes enn hjemme. Der spiller det liten rolle hvilken baker du går til. Det er de samme varene over alt. Ikke sånn her. Her har alle sine spesialiteter, og når de kaller det hjemmebakt, så ser det i det minste sånn ut på utsiden.

Vi kjøpte ikke noe. Det gjør vi sjelden. Hjemme har vi et hus fullt av ting, og mer trenger vi ikke. Men det er lov å kikke. Inne i en butikk hadde innehaveren plassert bikkja på disken. Jeg spurte om hunden ble fornærmet om jeg tok bilde, og det gjorde den altså ikke. Som en bonus for mine single venner sørget jeg for at innehaveren også ble med på bildet. Det kunne selvfølgelig ikke falle meg inn å se på verken unge eller gamle menn bak disker. Jeg tenker bare på dere andre. Synd at han snudde seg, han var hakket søtere enn dyret, for å si det sånn.

På Gråbrødretorv lekte de vår. På grillen lå dansk villsvin, – jeg visste ikke at de hadde villsvin i Danmark, men der lå den i hvert fall og var aldeles død, – om ikke begravet. Det luktet julaften over hele torvet. Inne satt gjestene tett og ventet på lunsj. Kundene på bildet er en fin illustrasjon på været i går: T-skjorte og selskinnsjakke. Sol var det i hvert fall.

Alle andre så ut til å være på shopping. Selv skulle jeg til Paludan for å shoppe en tante og to kusiner. De bor langt fra der jeg bor, og de tilhører en del av familien som jeg ikke kjenner. Det var litt skummelt sånn i forkant, men det ble en veldig, veldig hyggelig formiddag, og den ble lang. I tre timer satt vi på Paludan og pimpet kaffe mens skravla gikk.

Klokka var blitt tre, og allerede klokka fire hadde vi stevnemøte med en gjeng dansker i den andre enden av byen. Vi skulle møtes på Café Oscar i Bredegade, så det var bare å ile tilbake samme vei vi kom. Full fart! Opp på rommet. Ny genser. Litt lebestift. Ut igjen! Bort en vei og rundt en sving, og der var vi: Thv og jeg, Uffe og Gitte, Jens og Losarinas mor, Donald, Lavendel og flere jeg ikke kjenner.

Det var da jeg oppdaget at vi ikke hadde spist siden morgenmad klokka ni. Mat fikk jeg, – og hyggelig prat. Det er fint å treffe sine bloggere. Vi har møttes på denne måten før, og vi blir litt mer kjent for hver gang. Samtidig kjenner jeg at det blir litt voldsomt. Vi kommer ganske nær på hverandre på nettet, og når vi møtes noen korte timer en lørdagskveld, så skal liksom alt skje. Vi skal både presentere hverandre og se hverandre sånn som vi er i det virkelige liv. Sånn blir det likevel ikke. Fordi vi er så mange og tempoet er så høyt, tenker jeg at vi nok viser mer av vårt sanne jeg når vi skriver tekstene våre.

Men hyggelig var det, og vi kommer gjerne tilbake.

Vi sov godt om natten.

Med et lager arbeidskraft gjemt i kjelleren får Adecco til det meste

Ammerudlunden sykehjem i Oslo kan vise til strålende resultater og fornøyde beboere. Hjemmet drives av Adecco Helse. Nå avslører NRK at denne suksessen skyldes at de ansatte jobber doble vakter, ikke får overtidsbetaling og sover i et kjellerrom. Martin Kolberg (AP) og en Frp-politiker jeg ikke husker navnet på blir intervjuet i radio, og begge er enige om at denne praksisen er forkastelig. FRP-mannen gjentar likevel flere ganger hva for en suksess Ammerudlundens sykehjem er. Ja, Martin Kolberg, sier journalisten. Er det ikke viktig for deg og Arbeiderpartiet at dette er et veldrevet eldresenter?

Hva skal man svare på sånt?

Hvordan kan man spørre om sånt?

Inne i mitt hode dukket det opp bilder fra en helt annen tid i en helt annen verden, og jeg hørte stemmer der inne i hodet mitt: Riktig nok er det ikke helt etisk med denne slavedriften her i Sør-Statene, men disse bomullsplantasjene er jo så veldrevne, og kjøperne er kjempefornøyde med produktene. Det må da være et viktig moment?

Ingen sammenligning forøvrig, men det er mye som ville gått med overskudd om vi innførte Adecco-modellen.

Det tok ikke helt av i dag

I dag har vi hatt konsertbesøk fra en folkehøyskole som driver med musikk. De kommer gjerne hvert år, og jeg tenker at de unge musikerne bruker oss og våre elever som øvingslokale. De får publikum, – vi får konsert! Kvaliteten varierer fra år til år, og i dag var det helt greit.

Folkehøyskoleelevene er ikke like, og spillelista var mildt sagt variert. Her var det ingen rød tråd, for å si det sånn:

Oasis: Don’t look back in anger
Europa: Rock the Night
Britney Spears Hit me baby, one more time
Rammstein: Du hast!

Innimellom bidro de med egenproduserte låter av ulikt slag.

Alle skolens 500 elever stilte som publikummere. Da jeg sto på scenen for å ta bilder, så jeg en vegg av elever. Som publikum fungerer de stort sett bra, stort sett. Vi er på skolen og der er det skolestemning. Det er midt på dagen, rett før lunsj, lærerne er til stede, han kjekke står der borte og kikker og musikken spriker så mye at det er vanskelig å komme i stemning. Det tok seg opp etter hvert, men ingen skal si det rocka, ingen skal si det tok helt av.

Så får vi bare håpe det var verdt det. Mattetimen forsvant i lyd.