Månedlig arkiv: desember 2010

Velkommen til fireretters middag

Nå har vi vasset i sylte og labber i over ei uke, og sant å si er det mer enn nok. De siste dagene har vi hatt gulost på brødskiva og vann i glasset. Nyttårsaften må vi likevel trå til med noe godt. I kveld kommer gjestene hit, og Thv og jeg har laget maten. Egentlig er et jeg som har laget den, – Thv er kjøkkenpike og latrinevasker. Det er ingen selvfølgelighet at vi kokkelerer. Vi har ofte hatt knytelag på nyttårsaften. Jeg tenkte jeg skulle presentere menyen her, så kan du la deg inspirere hvis du vil. Nå er det vel noe sent å bruke denne menyen i år, men det kommer vel flere anledninger.

Forrett 1 – Salmalaks på salat – Champagne, Lanson, black label. Den er en gave fra Stein til Thvs 50-årsdag.

Forrett 2 – Blåostterter – Portvin, Porto Escudos

Hovedrett – Rådyrstek med ovnsstekte rotgrønsaker og poteter. Rødvin, Barca-vella, 1991, – noe dritdyrt, fancy noe som Thv har fått i gave av Ivar. Synd han ikke er her for å smake. og så en Chevalier de Lascombes, Margaux, 2005. Den har Thv båret med seg hjem fra vingården etter en guttetur.

Desserter – Multeparfait, frukt, sjokolade og småkaker. Tokaji aszü, 2000, 5 puttones, og den er en gave fra mamma.

Noen av vinene er gaver, særlig de som koster en slant. Vi takker og nyter!

Salmalaksen er Thvs oppskrift. Den har jeg laget da han hadde vinklubb for en stund siden.

Vanlig salat og litt ruccola anrettes på en tallerken.
Tynne skiver av salmalaks legges i et tårn på midten.
Olivenolje sprinkles over.
Grove skiver av parmesanost drysses på.
Noen flak salt, gjerne sitronsalt, drysses på toppen sammen med
Pinjekjerner og
Hele rosepepper.
En limebåt legges på siden.

Serveres med grissini.

Oppskrift på blåosttertene fant jeg i et interiørmagasin, og de het egentlig stiltonterter. Disse har vi testet ut her nå i jula. Det ble ikke noe særlig. Da alt var klart, fant vi fort ut at dette var alt for mye for en forrett. Paideig er mektige saker, og med en halv pære lignet det mest av alt på en hovedrett. Da jeg finleste i bladet, skjønte jeg at det var nettopp hva det var.

Tertene var ment som et vegetarisk alternativ til en festmeny. I stedet kjøpte vi små, ferdige terter og byttet ut stiltonosten med St Agur og den halve pæren kuttet vi ut. Hjemmelaget Tranebærkompott gadd vi heller ikke. I stedet bruker vi tranebærgele. Ellers har jeg fikset og trikset med oppskriften, men resultatet ble faktisk veldig bra.

1 dl fløte
1 dl helmelk
125 g stiltonost

Egentlig skulle osten smules i paiskallene, men jeg varmer den sakte opp sammen med melk og fløte. Pass på at det ikke koker. Det holder at osten smelter sånn noenlunde.

Når blandingen er kald, blandes den med

2 egg
bitte litt muskatnøtt

Snitt opp

3 sjalottløk og stek dem forsiktig myke i litt smør.

Spre løken utover 12 ferdige paiskall på størrelse med sandkaker. Dem får du kjøpt. Noen halv pære er det ikke plass til, men du kan alltids stikke en drue i midten.

Sett tertene inn i ovnen og stek dem ved 170 grader i omtrent 30 – 35 minutter.

Det fine er at tertene er best kalde, så du kan lage dem om morgenen. Plasser dem midt på en tallerken og drypp tranebærgele på den ene siden og fikensyltetøy på den andre. Vi har også kjøpt en merkelig sak, en bakt, karamellisert fikenklump. Du må nøye deg med å se den før den er åpnet. Det er ennå en stund til gjestene kommer.

Om rådyrstekene er det ikke mye å si. Jeg lager dem som gammeldags grytestek om formiddagen. De brunes hele i ei jerngryte, og så slår jeg helmelk og litt vann over og lar dem simre til de er møre og kjernetemperaturen er over 70 grader.

Stekene tas opp, og så lager jeg saus på krafta. Jeg jevner den med sånn ferdig maizenajevning, farger med litt sukkerkulør og så smaker jeg til med mysost, tyttebærsyltetøy, salt, pepper, enebær og fløte. Det er viktig med mye, mye saus, – for den bli ille god.

Om formiddagen kutter jeg opp rødbeter, sellerirot, persillerot (mye, – det er best), purre, pasternakk, hvitløk, gulrot og kålrot. Alt legges i en langpanne sammen med olivenolje. Det hele bakes i ovnen ved 200 grader til de er møre, gjerne under folie. Det tar en halvtime i hvert fall, kanskje mer.

Nevnte jeg kokte poteter og tyttebærsyltetøy?

Desserten er grei nok. I år arvet jeg restene av mammas multekrem. Første juledag laget jeg en vending eggedosis av to hele egg og to ekstra plommer og litt sukker og blandet det sammen for å få det fort i fryseren i en plastet kakeform. I går laget jeg en liten mandelbunn og plasserte under. Det ble litt omvendt rekkefølge, men det gjør jo ikke noe. Og så har vi lassevis med frukt og sjokolade, så ingen skal gå sultne fra bordet.

Nå kan gjestene bare komme, og til dere andre:

Riktig, riktig godt nytt år.

Barn er det beste jeg vet

Barn er stort sett i veien. De maser og gnåler og blir aldri fornøyde. Når jeg skal sette meg ned med avisen, så er de der øyeblikkelig og skal sitte på fanget, vil spille ludo eller er sultne – nå – med en gang. Hvis kulda presser vindusrutene inn i rommet, vil ungene ut for å gå på skøyter. Jeg vil sitte inne ved peisen med en god bok, men det hjelper ikke, ut må jeg.

BARN

av Tore Coward

Barn
er det beste jeg vet
De setter seg midt i alle
samtalene våre og hamrer med
knyttnever på all middagshvil

Barn
er det beste jeg vet
De dukker opp bak Dagbladet
og river alle dårlige nyheter
i stykker

Barn
er det beste jeg vet
De stabber tvers gjennom
dagdrømmene mine og skriker
store hull i mine nattedrømmer
De legger seg med sprellende kropper
midt mellom meg
og min elskede

Barn
er det beste jeg vet

Uten barn er huset tomt og vidunderlig stille. Jeg kan ligge på sofaen og sløve eller surfe på nettet uten at noen hyler at de vil spille dataspill. Da er den beste plassen i sofaen ledig, og det varme vannet i berederen er ikke brukt opp på uendelig lange badeseanser. Huset er ryddig og jeg slipper å sette meg midt i en gjenglemt brødskive med honning.

Barn er et forferdelig pes, og ofte er det best hvis de er et annet sted enn der jeg er.

Likevel er barn det beste jeg vet.

Arnold is back

Egentlig har vi ikke kjæledyr her i huset for tiden, men det skulle man ikke tro. Borte i sofaen ligger Gustav og purker, og inne i buret fyker Arnold rundt som et uvær. Arnold er en dverghamster, og han bor egentlig i Oslo sammen med Henrik og Marthe. Da ungene dro til Fredrikstad på juleferie, måtte selvfølgelig Arnold være med.

Jeg synes alltid litt synd på sånne dyr som bor i bur, men Arnold klager ikke. Hamstere liker seg i mørket, og kan de velge, kryper de inn der det er mørkest og trangest. Det eneste han er litt fornærmet for her i hos oss, er at han må bo i et fuglebur. Han har ikke vinger, for pokker.

Hver dag får han komme ut av buret noen turer. Han trenger mer stimulans enn det et avlagt fuglebur kan tilby. Her om dagen spiste han sen frokost sammen med Henrik. Da føk han rundt på bordet og nappet litt her og kikket litt der.

Det er ikke første gang vi har gnagere innenfor dørene. Da ungene bodde hjemme hadde vi både hamster og rotte boende. Vi har hatt hamster både i støvsugeren og under badekaret, for ikke å snakke om noen tåredryppende begravelser med blomster, sang og trekors laget av ispinner.

Selv om det er kynisk å si det, er en av fordelene med disse dyra at de ikke lever så mange årene. Får man hund eller katt er man fort bundet opp i omsorg i femten år. En hamster lever sjelden mer enn to. Når man ser hvordan Arnold snuser seg fram til Gustav som ligger der og sover, kunne man tenke at det hele snart er over, men bildet er selvfølgelig arrangert, og det var ingen fare for at Gustav skulle bli angrepet av den lille fyren. Arnold er ikke så skummel som navnet skulle tilsi.

Du skal skrive ditt liv, – og andres

Kristianiabohemens første bud lyder som følger:


Du skal skrive ditt eget liv.

Nå var ikke alle bohemens bud like sympatiske som dette, men å skrive sitt eget liv er en god ide. Jeg har ennå til gode å høre en uinteressant livshistorie, og jeg har hørt ganske mange. Livsskildringer interesserer meg bare mer og mer, og jeg liker både å høre andre fortelle og å fortelle selv. Da jeg skrev om en av min svigerfars sesonger på hvalfangst i serien Brev fra skipslegen, ble jeg fullstendig oppslukt. Da jeg senere fikk lov til å fortelle om onkel Carlos sommer i Tyskland i 1937, gikk jeg nesten fra konseptene, og det kulminerte i at Thv og jeg reiste fra sted til sted i Tyskland for å se om vi kunne finne ham der nede. Det gjorde vi, og bare den som har den samme interessen som jeg kan forstå hvordan jeg følte meg. Det er som en rus og et sug. Da jeg i forfjor høst så ett av de gamle husa i Fredrikstad bli revet, følte jeg det samme suget. Da jeg fant huset i kommunearkivet kjente jeg at jeg aller helst ville grave fram livshistorien til hver eneste person som har hatt noe med dette huset å gjøre: Arkitekten, snekkerne, hjelpeguttene, de som eide huset, hushjelpene. Bare det å trykke ned et gammelt dørhåndtak er nok til å gi meg frysninger. Jeg kjenner at historiene til alle dem som har trykket ned akkurat det håndtaket ligger lagret der inne et sted, og jeg vil så gjerne høre dem. Jeg tror jeg kunne brukt hele fritiden min på dette, om det ikke var for at jeg også er interessert i andre ting som koster tid.

Noen er ekstra flinke til å fortelle historier, og nå i jula har jeg sneket meg bort fra ribbe og juletre for å høre om noens spennende liv. Jeg finner dem ofte på svt.se. Noen er svenskproduserte, andre er kjøpt inn. De som lager sånne programmer på svt.se har en lavmelt fortellermåte som appellerer til meg. I det siste har de hatt en liten serie der vanlige mennesker forteller litt fra sitt liv. Noen av disse livsglimtene er betagende, og jeg har tipset om en av dem her på bloggen tidligere.

Da jeg var ung slukte jeg Vilhelm Mobergs Utvandrerserie, – og filmen gjorde et sterkt inntrykk på meg da den kom i 1974. I dag har jeg sett en liten film som forteller om de personene som sto som modeller for Karl Oscar og Kristina från Duvemåla, Den verklige Karl-Oskar. Den anbefales.

Tragiske historier om små barn kan lett bli veldig sentimentale. Kaptein Nemos barn er ikke det. Knapt og ryddig fortelles historien om to gutter som ble forbyttet på fødestua et sted i Sverige på 1940-tallet. Det gjør ikke historien dårligere at jeg gjenkjente historien fra Per Olov Enquists roman Kaptein Nemos bibliotek. Enquist er fetter til en av guttene, og han husker historien godt og er med på å fortelle den i dette programmet fra svt.

BBC er ekspertene på å fortelle gode, ekte historier. I serien Who do you think you are? nøster kjente personer opp en del av sin familiehistorie og forteller den videre til oss i ord og bilder. Jeg har sett Jerry Springer fortelle om hvordan hans foreldre så vidt klarte å unnslippe gasskamrene i Tyskland under krigen, og hvordan det gikk med andre, mindre heldige medlemmer av familien. På svt.se ligger også den svenske versjonen av serien, og jeg skal forsøke å få med meg noen av de episodene også før de forsvinner fra nettet. Og ikke nok med det. Om et par dager starter NRK opp sin versjon av det samme programmet. Det er ingen overraskelse at den norske tittelen er Hvem tror du at du er? Jeg gleder meg.

Denne gangen er det svt jeg har kost meg med, men dr.dk er ikke borte de heller. Der har de blant annet sin Søren Ryge, som på en like stillfaren måte trekker fram enkeltmenneskers historier. Jeg har forstått at en del dansker av og til synes det blir litt mye Søren Ryge, men jeg synes han gjør en flott jobb. Jeg glemmer aldri denne hundreåringen som hadde levd alle sine hundre år på Jylland. Valborg hadde selvfølgelig aldri vært i København, det var for langt. Men da hun ble spurt kunne hun fortelle at Århus også hadde ligget utenfor hennes rekkevidde. En annen historie fra dansk fjernsyn er historien om Ella i Kastanjehuset. Henne finner jeg ikke lenger på nettet, men dette er altså også en historie som ikke slipper taket i meg. Hvis noen vet hvor jeg kan finne den, så gi meg et vink.

Selvfølgelig kan NRK også. I skrivende stund forteller Hans Olav Brenner om sin bestefar som emigrerte til USA på 1920 – tallet. Den er også vel verdt å se, og du finner den på nrk.no.

Etter jul skal elevene mine skrive en skjønnlitterær tekst. Den eneste fellesnevneren mellom tekstene skal være at de tar utgangspunkt i noe i deres eget liv. Jeg har lovet at jeg også skal skrive denne oppgaven. Da vi forberedte stoffet før jul, presiserte jeg at det ikke er snakk om de store, dramatiske hendelsene. Det lille og ubetydelige kan ofte vise seg å ha stor betydning for oss. Da jeg spurte om noen av elevene kjente at de hadde en sånn liten opplevelse å dele med oss, rakte Alban opp hånda:

Da jeg var liten, før vi kom til Norge, var jeg veldig redd for høy flydur og jagerfly. Vi hadde utedo, og en dag da jeg var på vei dit, fløy et fly over der vi bodde. Jeg ble så redd at jeg løp inn på doen og opp på setet, – og så falt jeg ned i utedoen.

Det hører med til historien at hans far hoppet etter og reddet ham fra å drukne. Dette var verken lite eller ubetydelig, og en sånn historie kan være vanskelig å toppe. Det viktige er likevel ikke selve historien, men hva alle disse små hendelsene gjør med oss og livene våre. Alt vi opplever former oss, og noen av opplevelsene er så skjellsettende at de rett og slett endrer våre liv. Da må de jo være verdt å dele med andre.

Tanter og onkler og fettere og kusiner og kjærester og mormor og søster og bror og mamma og pappa

Vi er egentlig en bitte liten familie, og noen ganger tenker jeg at vi skulle vært fler. Kanske er det derfor jeg synes det er så hyggelig når vi møtes til vårt årlige juleselskap. I år var det Oslogrenen som inviterte, og vi kom mannsterke, – ungene med sine kjærester og vi med mormor. Mest av alt prater vi, men jammen var det godt med mat også. Det er ikke hver dag vi får roastbiff av elg. Namse.

Etter maten spilte alle barna våre brettspill. Den yngste er ti, den eldste tjueseks. Når jeg ser dem sitte sånn rundt samme bord, tenker jeg at det er synd vi ikke er mer sammen. Det er så hyggelig, og jeg merker at familien er viktig for meg, viktigere enn jeg trodde tidligere.

Jo eldre jeg blir, jo sterkere ønsker jeg at vi kunne bo noen meter fra hverandre alle sammen, og de metrene skulle selvfølgelig være her i Bydalen. Mormor kunne bo i en leilighet over gata, svoger Nils og Trude og småjentene i det gamle huset til Tante Signe, svoger William i en leilighet oppe i bakken, Henrik og hans Marthe over gjerdet i det gamle huset til Frank og Marthe og Aksel litt oppe i gata der naboen nettopp flyttet ut. Kan du skjønne deg på at de ikke er enige med meg i at det er en briljant ide?

Det ser ut til at juleselskap og den slags er det nærmeste jeg kommer, – og det er i grunnen litt sørgelig.

Den ultimate latskap

Hvis jeg later meg stort lenger nå, er jeg redd kjøttet vil begynne å løsne fra bena. Det får da være grenser. Riktig nok startet julaften med en eiendommelig aktivitet, og det skal sies at jeg fikk noen merkelige blikk fra forbipasserende.

Da Henrik tok dette bildet var jeg stort sett ferdig. Hadde han vært ute noen minutter tidligere, hadde han fått med hele innholdet av søpledunken tømt ut i snøen. Da alt var ute, la jeg hvert enkelt objekt pent tilbake igjen: Muggen leverpostei, gamle snørrfiller, emaballasje – ja, du vet jo selv hva som befinner seg i søpla. Hva jeg lette etter: En julepresang, selvfølgelig. Sånn i siste lita hadde Thv og jeg kjøpt gavekort til ungene, men de forsvant en eller annen gang mellom onsdag og julaften.

Jeg fant dem ikke.

Når man har stått på hodet i ei søplebøtte, kan det i grunnen bare gå en vei, og det ble en veldig hyggelig julaften. Familieribba og medisterkakene smakte godt, stemninga var god, bordet fint, lysene funklende og gavene vellykkede. Av sin lillebror Nils fikk Thv billetter til Top Gear i Oslo i mars, – og Henrik er fortsatt vår lille gutt. Jeg har ikke tall på alle gangene han har fått Lego til jul, og i år var intet unntak. Lego Mindstorms NXT 2.0, er gaven for voksne gutter – hvis noen lurte. Han og Thv bygde robot til ut i de små timer.

Og ellers så har vi altså ruslet rundt her i et meget, meget langsomt tempo. Bøker er lest, sylte spist, filmer sett og så har vi klappet og kost med våre to store barn. For Thv og meg er det avgjort det viktigste med juledagene. Det eldste barnet har stort sett holdt seg her ved teltene, mens Henrik stadig avslutter kveldene på en eller annen restaurant i byen. Det hører også med når man er hjemme på juleferie.

Første juledag var vi hos mamma og spiste pinnekjøtt. Til dessert fikk vi multekrem, og dette er det som var igjen i bollen da alle var forsynte. Mamma er alltid redd vi ikke skal få nok mat. Nå er multekremen transformert til multeparfait, og den skal få ben å gå på her hos oss på Nyttårsaften.

Nå har ungene også ben å gå på. De satte seg til med støvlepuss i går. Det er på tide vi får brukt både sko og støvler litt mer enn vi har gjort de siste dagene. Denne jula har virkelig vært den ultimate latskap, og jeg kjenner at jeg må i gang igjen nå. Nye planer popper opp i hodet mitt, og i dag har jeg planlagt både riving av veggen mellom kjøkken og spisestue og bygging av glassveranda utenfor stua. Det er på tide å få tankene over på noe realistisk og fornuftig før jeg letter helt.

Mine

Det er som en gammel klisje eller en sang med Sissel Kyrkjebø, – men det er altså sant: De kommer hjem til jul. Nå mangler vi bare Marthe, så er alle mine på plass i huset. Det varer bare noen få dager, men jeg skal få maksimalt ut av den stunda jeg får ha dem her.

Vi rakk juleferien i år også

Det er lett å la det skli ut i desember. Både elever og lærere er slitne, og ingen ville synes det var rart om vi puslet med klipp og lim, glitter og fjas noen dager når det nærmer seg jul. Hos oss gjør vi ikke det. Vi tenker at vi ikke har tid, og at både store og små faktisk er på jobb. Siden vi har tentamen så tidlig, er det ingen som får feriefølelse fordi om årsprøvene er overstått. Vi tråkker i stedet videre, sakte men sikkert som en flokk fjordinger på vei over fjellet. Det er uansett nok av de små avbrudda i hverdagen. Helt i begynnelsen av desember holder vi juleball. Selv om flere av våre tiendeklassinger mente ballet allerede hadde mistet nyhetens interesse, møtte de fleste opp i år også.

I løpet av julemåneden har vi idrettsdag for alle trinn, og 13. desember får vi et lite avbrudd når Luciakoret kommer forbi i gangene.

På overflaten kan desember virke rolig, mye roligere enn andre perioder i året faktisk. En liten rundttur på skolen viser tomme, fredelige ganger. Bare restene av pynten fra juleballet, en julestjerne og et flott tre forteller at det snart er jul. Men roen er bare en illusjon, i hvert fall for tiendeklasse. I august startet de med en stor semesteroppgave i samfunnsfag. Den skal leveres før ferien. Selv om de har hatt flere måneder på seg, er det nesten ingen som er tidlig ute. I stedet jobber de som gale de siste ukene fram mot juleferien. Over alt er det unger som skriver febrilsk på PC-ene sine. De vil sitte inne i friminuttene, de lurer seg til å skrive mens de har forelesning i et annet fag og vi snubler over dem i gangene.

Det er bare på overflaten det er rolig

Da vi gikk hjem fra skolen på fredag, regnet vi semesteret som avsluttet. Nå er det nok jobbing. Mandag hadde vi den store grøtdagen, en sånn flytende litt-av-hvert-dag som jeg ikke er så veldig begeistret for. I klassen hadde vi quiz, selvfølgelig med spørsmål fra alt de har lært dette halvåret, vi er ikke lærere for ingen ting. Vi voksne varmer og serverer grøt og så ser vi litt film. Det er en hyggelig dag, og nå er det alt annet enn stille på skolen. Det synges og øves over en lav sko, det er tid for årets julekonsert. Det slo meg da jeg var nede for å høre på skolekoret øve: Noen få elever har vanvittig mange baller i lufta i denne perioden. De elevene som synger i skolekoret, er de samme elevene som sitter i elevrådet og hadde ansvar for å arrangere juleball for 500 medelever. Noen av dem er i tillegg YouMe-elever og har vært ledere på tre idrettsdager de siste to ukene. Bør jeg fortelle at det er akkurat disse ungene som også får levert oppgavene sine i tide? De er flinke og effektive, tar ansvar og sier sjelden nei hvis noen trenger hjelp. Disse ungene har ingen fellesnevner når det gjelder hjemmeforhold og bakgrunn. De kommer fra alle miljøer og har lite til felles utover akkurat dette ene, at de er enere på de fleste felt. De må rett og slett være født sånn. Det er ikke som min gamle far forsøkte å trøste meg med: Noen har det i bena og noen i hodet. I stedet er det noen som har det alle steder. Det må vi andre bare leve med.

Om mandagen var slitsom, så var tirsdagen desto roligere. Elevene kom så sent på skolen at vi voksne fikk gjort det vi skulle av papirarbeid før de veltet inn dørene med frostrøken ut av munnen. Etter en kort samling på klasserommet gikk vi ned i kantina for å høre årets skolekonsert. Det er en opplevelse, og hvert år tenker jeg at det er ille at ikke flere får oppleve denne forestillingen. Med 500 unge mennesker å ta av, handler det om ren statistikk. I en sånn flokk må det nødvendigvis være noe fantastiske stemmer. Ute blant publikum sitter det også mange flotte stemmer som burde vært oppe på scenen, men dessverre er det ikke alle som melder seg på eller lar seg lokke og be til å stå der oppe under lyskasterne. Kanskje blir de modigere senere.

Vi har relativt hyppige kulturtimer på skolen vår. En effekt av det er at vi har et godt trent publikum. Her er det ingen fnisende jenter og plystrende gutter. De sitter stille og vakkert og hører på, klapper og jubler når det er bra. I år måtte absolutt ingen korrigeres. Kanskje er det fordi kvaliteten på musikken er så høy. Juleforestillingen er en seriøs seanse, og jeg lurer på hvor langt vi kunne strukket den seriøse strikken uten at det ville gå galt. I fjor opplevde vi 160 åttendeklassinger som satt fullstendig musestille og hørte på en medelev som sto alene midt på gulvet og sang Pie Jesu.

Selv om musikken er variert, har nesten alle tekstene på julekonserten en lenke inn mot den kristne julen. Både i salen og på scenen er det store og små med en annen religiøs tro enn den kristne, og mange har ingen religiøs tro i det hele tatt. Et sted ute i samfunnet går noen av hengslene når en prest vil lese noen linjer om Marias fødsel fra Koranen, eller en skole tar med alle elevene i kirken. Hos oss kan en muslimsk gutt lese høyt om julens kristne budskap uten at noen tar anstøt. Kall det gjerne pragmatisme, – men sånt blir det i hvert fall julefred av. Og over hodene våre henger stjernene og glitrer under en sol som skinner noen minutter lenger for hver dag som går.

God solsnu.

Da er jula i gang

Kattevotter

Denne gangen har jeg prøvd meg på noen av Jorid Linviks votter. Du finner henne på http://www.ravelry.com, og der kan du også kjøpe oppskriftene. Første par ut var kattevottene. Jeg morer meg med å strikke de samme vottene i ulik garntykkelse. Votter vokser proposjonalt når du øker pinne- og garntykkelse. Man kan med andre ord strikke etter samme oppskrift til voksen og barn.

Det største og tykkeste paret er strikket med vestlandsgarn og pinner nummer 3. De passer til en stor damehånd.

De små og tynnere er strikket med pt2 og pinner nummer 2,5. Disse passer til en liten damehånd eller et stort barn.

Det jeg liker best med Jorid Linviks votter er alle detaljene. Legg spesielt merke til håndflaten her. Både kattepotene og den oppspiste silda har kommet med. Dårligere liker jeg at hun tegner votter uten tommelkile. Tommelkile gir bedre passform, og jeg synes votter uten kile virker litt slurvete. Kanskje legger jeg inn en kile selv neste gang jeg strikker disse. Det burde ikke være noe problem.