Daglig arkiv: 22.04.10

Jobben – et antidepressivum

I dag våknet jeg opp med en sånn ubestemmelig følelse av morgen-blues. Jeg vet ikke hvorfor tungsinnet la seg over meg; det bare var sånn! Det er stor forskjell på å være deprimert fordi man har opplevd noe traumatisk og å bare være generelt deppers. Jeg har ingen grunn til å henge med hodet, men sånt styrer man ikke selv, – i hvert fall bare til en viss grad. Heldigvis rammer det meg sjelden. I dag smalt det, og før jeg sto opp, hvisket jeg et lite mantra inn i mitt eget øre: Keep passing the open windows (- om du husker hvilken bok jeg har hentet det fra.).

Jeg sto opp og gjorde det jeg skulle. Det gjør man jo når man er voksen og kjenner sin plikt. Ungene ble levert på skolen, men ikke en gang C og Ms humør klarte å børste bort den deigete følelsen jeg hadde i kroppen.

På jobben var det som vanlig full rulle fra første øyeblikk, og torsdag er en god og variert dag for meg: Elever, møter, ukeplanlegging – det var bare å kjøre på. Etter et par timers jobbing rundt i skolelandskapet havnet jeg oppe i elevfløya, og der var det meste som det pleier. Fra ti til to raste det i vei. Først og fremst hadde jeg norsk i tre sammenhengende timer. Jeg hadde plukket fram tre tekster som skulle si noe om å være ung og slite med lavt selvbilde og tøffe kroppsidealer, en leksikontekst om anorexi og bulimi, og Blankere enn tusen stjerner av Unni Lindell, en tekst om spiseforstyrrelser. Deprimerende stoff, med andre ord. Og for å riktig understreke tristessen, spilte vi Guns n’ Roses’ Don’t cry, – den hører med til oppgavesettet jeg hadde laget til elevene mine. Men verken hulkingen til Axl Rose eller Unni Lindells såre tekst kunne ta meg nedover nå.

Av en eller annen grunn forsvant den blå følelsen samtidig med at jeg kom inn på jobben. Sånn er det alltid. Når jeg er i gang med jobben blir jeg alltid lettstemt og lys til sinns. Og det er ikke som om alt er positivt på jobben, så langt derifra. I dag har jeg glefset til høyre og trøstet til venstre. En gråt og en annen var sint. Det hjelper ikke. I stedet for å ta innersvingen på meg, gir det meg en skikkelig innsrpøytning, et adrenalinkick – det swinger! Innimellom er det masse latter og energi, kjappe replikker og høyt tempo. Jeg får en sånn sinnsyk energi av å fyke rundt og ordne opp med unger og kaos og kollegaskravling og undervisning og alt som hører med til jobben min, at det rett og slett ikke er plass til snikende, tunge følelser.

Da ungene hadde gått hjem, var jeg så høyt gira at jeg like godt fortsatte. Når man flyter av sted på cruise-gir går det meste av seg selv. Jeg hadde mye å gjøre, og først klokka seks dro jeg hjem, – fortsatt i et aldeles strålende humør.