Vi går fra hytte til hytte i ferien

- men vi kan ikke si vi sliter oss ut. Det er sommer og livet er godt. Da alle praktiske gjøremål var unnagjort i dag, både handling av mat med sønnen (Mødre skal fore ungene sine, det er en naturlov, bare se på fuglene.) og malingkjøp, gikk Thv og jeg ned til bilen for å bære opp malingspann. Nå skulle det jobbes. Men sku’ du ha sett. Våre nordsvenske hyttenaboer var ankommet, og man er da høflig. Vi ruslet bort og ønsket dem velkommen til gards. Bør jeg si mer? Solen skinte, parasollen var oppe og rosevinen dugget glassene.

Etter at vi hadde snudd og vendt litt på verdenssituasjonen, svensken hadde fått uttrykt sin misnøye med at Norge ikke kjøpte JasGripen og at vi svikter nordsvensk våpenindustri og vi hadde uttrykt vår glede over svenske polpriser, stakk en tredje hyttenabo hodet fram, hun som bor på oversiden av oss. Nå hadde det seg sånn at hun hadde plukket båbær i dag, og av dem hadde hun bakt en pai. Om vi ville smake? Ville vi vel, – og så ruslet vi i flokk og følge til neste bordsetting. Heldigvis fikk vi med oss malingsspannet på veien oppover.

Det er i grunnen en merkelig måte å omgås folk på. Om sommeren er vi mye sammen, vi ser hverandre nesten hver dag, og det blir et og annet grillselskap. Dette er folk vi liker å være sammen med. Likevel oppsøker vi hverandre aldri om vinteren. De fleste hyttenaboene våre er fra Oslo, og der er jo vi rett som det er. Likevel kunne det ikke falle oss inn å gå på besøk til dem i november. Pussig! Men det er litt fint også. Siden vi ser hverandre så sjelden, er møtene nye hver gang. Når vi diskuterer kommer det nye argumenter og ingen ting er så forutsigbart som det ellers pleier å være. Hyttelivet i juli er en egen verden, en pause fra hverdagslivet og alt det vanlige. Kanskje det er det som er ferie.

Og vi fikk malt veggene i annekset et strøk til.