Jeg har sagt det før: Jeg er mørkeredd, – og det står jeg for. Ulikt mange andre barn, var jeg aldri redd for mørket da jeg var liten. Om somrene sprang jeg i bekmørket fra hytta vår og ned på stranda, og jeg lo av venner som var redde for å være alene hjemme. Jeg elsket å være alene hjemme, og jeg var aldri redd. Til og med ned i kjelleren kunne jeg gå alene om kvelden.
Men etter at Kari M ble drept sommeren 1979 eller deromkring, forsto jeg at det faktisk kunne være noe å være redd for. Senere har kilovis med aviser bekreftet det samme: Det kan være farlig å være alene hjemme eller ute, særlig i mørket og særlig for jenter.
Det er sørgelig å være mørkeredd. Det begrenser livsutfoldelsen. Man er nemlig mørkeredd om dagen også. Hvis jeg går alene i skogen eller på et annet øde sted, kjenner jeg alltid den ekle følelsen, engstelsen for at det kan komme noen som vil meg vondt, og vissheten om at jeg er på et sted hvor ingen kan høre meg om jeg skriker. Redselen handler alltid om noe reelt. Spøkelser og denslags slipper jeg heldigvis engste meg for, for sånt tror jeg ikke på.
Siden Thv nesten alltid er sammen med meg, tenker jeg sjelden på at jeg er redd. Hjemme i huset vårt i byen er jeg heller ikke særlig engstelig. Vi bor tett på andre mennesker, og jeg har telefon i huset. Redselen dukker bare fram når jeg er alene på et øde sted, på hytta for eksempel. Da ungene ble født, ble alt mye lettere. Jeg oppdaget nemlig at jeg kunne være alene hvor som helst uten å føle meg det minste redd, bare jeg hadde med meg et barn. Det var nok å ha en sovende baby i naborommet for at jeg skulle føle meg trygg.
Merkelig.
Og nå i kveld er jeg alene. Thv har reist til byen. Han og Henrik skal til Oslo for å tømme en hybel i morgen, og her er jeg. Ute er det skog og bekmørkt. Skulle det komme noen hit med onde hensikter, ville ingen høre meg. Det slo meg plutselig at jeg ikke var redd. Men så kom jeg på det. C og M ligger jo og sover inne på rommene sine. Bare det faktum at de er der vifter bort alle antydninger til mørkeredsel.
Jeg er visst beskyttet av to sovende barn, en femåring og en seksåring.
4 svar so far ↓
9na // 07.07.09 kl. 08:40 |
Skjønner deg godt, jeg, når jeg drar på hytta aleene, synes jeg det er tryggere hvis jeg har med en katt… Som gjerne er ute og vimser i skogen, riktignok, men likevel er med meg… Ganske irrasjonelt det der… Men katt eller ikke, jeg går ikke på utdoen når det er mørkt og jeg er alene.
livetleker // 07.07.09 kl. 10:11 |
Jeg slipper å gå på utedo lenger, heldigvis. Det har gjort hyttelivet helt annerledes. Vi har nemlig fått Vera. Vi hadde allerede et lite kott av et rom, det er vel ikke mer enn 1 – 1,5 kvadratmeter, og der plasserte vi en Vera-do. Selv om det er et enkelt komposteringssystem og den står rett på gulvet, så lukter den ingen ting. Det er så deilig og anbefales.
eekageek // 10.07.09 kl. 21:57 |
Mørket er en ting jeg aldri har vært redd for faktisk, men jeg kjenner mange som er det. For meg er ikke mørket skummelt fordi jeg tror det skjer fæle ting der; jeg kan få angst nårsomhelst fordi fæle ting skjer hele tiden, uansett tid på døgnet etc. Hemmende.
Det jeg tenker når jeg leser posten din er at kanskje er det en viktigere følelse som trår til når du har barn i nærheten; det viktigste nå er ikke å holde deg selv utenfor fare, men å holde dem utenfor fare. En slags beskyttelsesinstinkt. Kanskje.
Fint skrevet var det i alle fall.
livetleker // 10.07.09 kl. 22:02 |
Jeg har også kommet til det, eekageek. Når jeg er alene med barn, er det jeg som må beskytte dem, og i den rollen kan jeg ikke være redd. Selv om jeg kaller det mørkeredsel, er ikke jeg heller redd for selve mørket. Jeg er redd for å være alene der noen kan gjøre meg vondt uten at jeg får hjelp.