Ære være håndverkere

Jeg har beiset inne i annekset i dag, beiset i fire timer. Resultatet ble ikke helt som forventet, og mens jeg sto der med penselen min, tenkte jeg på alle som har beising og maling og snekring og muring som yrke. Hvem tenker på dem egentlig?

Jeg har pusset opp, sier naboen. Nei, det har du ikke, får jeg lyst til å svare. Du har betalt en håndverker for å pusse opp. Selv har du gjort fint lite annet enn å betale Ja, ikke at du har betalt lite, for det har man sjelden. For nesten tjue år siden bygde pappa og Thv den hytta jeg sitter i akkurat nå, og det tok dem store deler av ferier og fritid i to år. De gjorde det selv, nemlig. En dag kom en hyttenabo innom (Tør jeg nevne at det var en Oslokar?). Han syntes det ble fint, og så fortalte han at han visste hvordan det var, for han hadde selv nettopp pusset opp sitt eget store hus. Det er et slit å plukke opp etter håndverkerne hver ettermiddag, sa han. En replikk han garantert har glemt for lenge siden, men som vi her i huset humrer av ennå. Som om han visste hva det dreide seg om.

Har du tenkt på det, at håndverkerne veldig sjelden får kreditt? I stedet ynder folk å rakke ned på dem: De jobber så sakte, sier de over rødvinen der de sitter i selskap i et nyoppusset rom. Vi skryter av arkitektene, men de som utfører jobben blir knapt nok nevnt. Jeg tenkte på dem i dag da jeg bøyde meg ørti ganger for å dyppe penselen og hver gang jeg satte det vonde kneet mitt opp på stolen og skjøv fra for å komme opp. Håndverkere er også 50 år, – og 60 og…. Knærne og skuldrene deres er også vonde, og selv om de er godt trent til dette, må de faktisk bøye og tøye seg om og om igjen hver dag. De fleste håndverkere har slitasjeskader.

Jeg vet at det finnes dårlige håndverkere, – håndverkere som slurver, som kommer for sent, som jobber langsomt. Sånne folk finnes det i alle yrker. Men de som stadig forteller om de udugelige håndverkerne avslører ofte at de ikke vet hva dette dreier seg om. Puss opp et rom, mal en vegg, bygg en veranda, – så vil du se hva det handler om.

Og neste gang du har betalt noen for å gjøre en jobb for deg, vil du være så snill å ikke si at DU har pusset opp? I stedet kan du si: Jeg har fått pusset opp stua. Og når jeg sier: Så fint det ble, så kan du svare: Ja, jeg er kjempefornøyd med fargene jeg valgte ut, og maleren, NN, har virkelig gjort en flott jobb.

Æres den som æres bør.

Beskyttet av to små barn

Jeg har sagt det før: Jeg er mørkeredd, – og det står jeg for. Ulikt mange andre barn, var jeg aldri redd for mørket da jeg var liten. Om somrene sprang jeg i bekmørket fra hytta vår og ned på stranda, og jeg lo av venner som var redde for å være alene hjemme. Jeg elsket å være alene hjemme, og jeg var aldri redd. Til og med ned i kjelleren kunne jeg gå alene om kvelden.

Men etter at Kari M ble drept sommeren 1979 eller deromkring, forsto jeg at det faktisk kunne være noe å være redd for. Senere har kilovis med aviser bekreftet det samme: Det kan være farlig å være alene hjemme eller ute, særlig i mørket og særlig for jenter.

Det er sørgelig å være mørkeredd. Det begrenser livsutfoldelsen. Man er nemlig mørkeredd om dagen også. Hvis jeg går alene i skogen eller på et annet øde sted, kjenner jeg alltid den ekle følelsen, engstelsen for at det kan komme noen som vil meg vondt, og vissheten om at jeg er på et sted hvor ingen kan høre meg om jeg skriker. Redselen handler alltid om noe reelt. Spøkelser og denslags slipper jeg heldigvis engste meg for, for sånt tror jeg ikke på.

Siden Thv nesten alltid er sammen med meg, tenker jeg sjelden på at jeg er redd. Hjemme i huset vårt i byen er jeg heller ikke særlig engstelig. Vi bor tett på andre mennesker, og jeg har telefon i huset. Redselen dukker bare fram når jeg er alene på et øde sted, på hytta for eksempel. Da ungene ble født, ble alt mye lettere. Jeg oppdaget nemlig at jeg kunne være alene hvor som helst uten å føle meg det minste redd, bare jeg hadde med meg et barn. Det var nok å ha en sovende baby i naborommet for at jeg skulle føle meg trygg.

Merkelig.

Og nå i kveld er jeg alene. Thv har reist til byen. Han og Henrik skal til Oslo for å tømme en hybel i morgen, og her er jeg. Ute er det skog og bekmørkt. Skulle det komme noen hit med onde hensikter, ville ingen høre meg. Det slo meg plutselig at jeg ikke var redd. Men så kom jeg på det. C og M ligger jo og sover inne på rommene sine. Bare det faktum at de er der vifter bort alle antydninger til mørkeredsel.

Jeg er visst beskyttet av to sovende barn, en femåring og en seksåring.