Privileged living

En av de siste dagene i Spania tok vi landeveien fatt. Først ville vi ta en tur til Marbella. Byen var som de andre byene langs kysten, – det var bare det at det var så mye mer av den. Gatene var bredere, husene større, båtene lengre og bilene dyrere. Det siste var noe Thv syntes var morsomt. Han elsker biler, og her kunne han virkelig fråtse. Vi gikk en tur i havna for å se på herlighetene. Til venstre hadde vi lystbåter på 64 fot, – til høyre biler i flere-millionerklassen. Vi nevner i fleng Rolls Royce, Bentley, Aston Martin, Ferrari og små hverdagsbiler som Porche Boxter.

Min mann siklet!

Da han var forsynt, kjørte vi opp i åsen. Planen var å finne en fjellvei vi kunne kjøre tilbake til vår egen by, men det skulle vise seg vanskelig. Vi havnet fort midt i et øde sandtak, og der fikk vi se hvordan det kan gå om noen stjeler en av lekkerhetene vi hadde sett nede i havna. Denne Alfa Romeo Spideren så ut som om den hadde deltatt i en kriminalfilm.

Men åsen over Marbeilla er ikke akkurat preget av bilvrak. Vi kjørte gjennom noen urbanisasjoner, og jeg ble så opptatt av å stirre på det jeg så, at jeg nesten glemte å fotografere. Den ene villaen avløste den andre, noen må ha vært på 1000 kvadratmeter. Alle var gjerdet inn med store murer og hekker. Gartnerne må ha nok å gjøre, for her er ikke en boungainevillea en plante som vokser og blomsterer i lykkelig frihet. I stedet er den klippet som et kvadrat. Planter og hekker var så friserte at man måtte lure på om plantene var ekte. For å komme inn på disse eiendommene måtte man av og til forsere en låst bom. Et minimum var en diger uinntagelig port en borg verdig. Selv om det var flott og lekkert, tror jeg ikke jeg kunne trives et sånt sted. Det virker så frisert og dødt, så øde, – og jeg tenkte at om jeg bodde der og råket opp for et egg, så kunne jeg umulig ha godt til naboen for å låne et.

Vi kjørte høyere og høyere i retning fjellene, og hele tiden tenkte vi at nå, – nå måtte vi vel snart være utenfor friserte strøk. Vi så oss om etter bondegårder, en dame med stråhatt, et esel, – men de fantes ikke. Riktig nok så vi noen bondegårder, men de var også dominert av fantastisk store hus, svømmebasseng og hager. Det kunne virke som om de hadde noen oliventrær og dyrket noen sitroner mest for moro skyld, for å komme i kontakt med naturen og sin indre bonde, – omtrent som Marie Antoinettes bondegård i Versailles.

Og midt oppe på fjellet så vi dette skiltet:

Og det er visst det alt handler om i Marbella: Privileged living. Det ble voldsomt, synes jeg. Vi kjørte videre, og alt vi ville var å finne en liten landsby med hverdagsliv. Endelig, – der mellom trærne så vi noe hvitt, hvite hus, en landsby? Men nei, vi ble lurt igjen. Selv om vi var langt fra folk, dumpet vi igjen opp i en urbanisasjon som tilbød privileged living. Like ofte så vi spøkelsesbyer av halvbygde urbanisasjoner. På grunn av finanskrisa er det få som kjøper nye hus på Solkysten nå, og derfor må byggingen stoppe opp. Fordi nordeuropeerne har presset boligprisene opp, er det nesten umulig for unge spanjoler å kjøpe disse boligene.

Men den som gir seg har tapt, og vi kjørt videre. Vi fant landsbyen vår. Den het Istan og lå ved enden av veien. Akkurat det var litt skuffende, for vi hadde lyst til å kjøre videre opp på toppene, og aller helst ville vi returnere til kysten en annen vei enn den vi kom opp. Istand er hvit og vakker, og når man selv er turist, kan man ikke forvente å finne noe autentisk. Men tross alt, – her bodde det vanlig folk. En far lappet sykkelen til sønnen sin ute i gata, de gamle satt på benken og pratet og det var liv og røre.

Da vi gikk gjennom Istan hørte vi hele tiden lyden av hurtig rennende vann, og vi forsto snart hvorfor. En elv eller kilde renner gjennom byen, og flere steder rant det rene, klare vannet oppe i dagen. Vi stoppet ved bybrønnen for å leske oss litt.

Inne på en bar satt en gammel mann og hygget seg med et glass. Vi gikk inn og fikk oss noe å drikke vi også. Man blir tørst og sliten i sånn varme, og denne gangen hadde vi glemt å ta med oss vannflasker.

Istan er en vakker by, – og kommer du på de kanter bør du ta deg en tur. Over alt er det blomster, – store krukker med blomster som folk har satt utenfor husene sine. Oppunder takene var det svaler som ivrig matet ungene sine, og kattene dovnet seg i solen. I fjellene rundt byen går det mange fine turstier for den som har lyst til å få litt ekstra morsjon.

Jeg beklager meg av og til over at vi har mye å male på husene våre hjemme. Det koster nok noen timer med pensel og rulle for å få det fint i Spania også. Det som undret meg var at alle husene var like nymalte og pene. Hvordan er det mulig? Maler alle samtidig? Det kan selvfølgelig hende at det er noe kommunen engasjerer seg i, at alt skal se skinnende hvitt ut, mener jeg. En landsby med hvite hus er et stort trekkplaster på turister.

Siden vi ikke kom videre, snudde vi og kjørte hjem igjen til vårt eget lille Privleged Living. Man skal ikke undervurdere et flott sted å bo når man er på ferie, det har vi fått merke denne ferien. Dagene har vært flotte, kveldene likeså. Det er få ting som slår det å sitte ved et opplyst basseng i 28 graders varme med noe kaldt i glasset og en god bok.

Og nå er vi hjemme igjen, og her er det nesten like varmt.