En reise til Tyskland i 1937 – Onkel Carlos forteller. Del 7

Onkel Carlos har heldigvis en pen og lettlest håndskrift, og det har for det meste gått greit å lese det han skriver. Noen steder har et ark blitt ødelagt og skriften har forsvunnet. Det kan jeg ikke gjøre noe med. Jeg har valgt å være tro mot skrivemåten hans, også der det er klart at han skriver feil etter gjeldende rettskriving. Som regel kan man se at det handler om høyt skrivetempo, for det er mye tekst som skal skrives. Det eneste som skaper litt problemer med lesbarheten er manglende bruk av tegn, – men vi legger godviljen til så går det bra. Det er viktig at dette er en tro kopi av reisedagboken hans.

Bildene har jeg valgt å fotografere i stedet for å scanne dem. Kvaliteten blir omtrent den samme. Selv er jeg mest glad i de bildene som viser guttene. Det er moro å se hvordan de så ut, ansiktsuttrykkene og hva de kledde seg i. Legg merke til bildet der Carlos står med snadda i munnen og lener seg på en vandrestav. Den staven mener jeg at familien fortsatt har. Jeg kjenner den igjen på alle de små souvenirskjoldene som er festet på den.

Den første delen av reisen til Tyskland skulle de fem guttene fra Fredrikstad bo hos tyske vertsfamilier. Denne delen nærmer seg nå slutten, og en fottur i Schwartzwald står for døren. Denne turen skal bli mer utfordrende for vennskapet enn noen hadde kunne forestille seg. Det er unge Erle som står for problemene, og det er delvis derfor jeg har valgt å anonymisere ham.

Men først er det de trange gatene i Baden-Baden som skal utforskes. Vi hiver oss uti det:

Mens vi vandret rundt i denne eiendommelige byen Baden-Baden støtte vi plutselig på et vakkert byggverk som bar innskriften Trinkhalle. Sandelig morsomt påfunn tenkte jeg. Her har sannsynligvis hotellene slått sig sammen for å bygge en hall hvor gjestene fra de forskjellige hotellene kan treffe sammen om en cocktail. Men så viste det sig senere at det bare var helbredende vann som blev drukket. Vi gikk ut fra at våre punger ikke vilde tåle påkjenningen av å gå inn der.

Istedet ruslet vi avsted i retning bortover mot slottene. De ligger oppe på en knaus i byen, og rundt denne knausen ligger en tett gammel bebyggelse. Gatene er så trange at trikkene snitter husveggene i gatehjørnene. Bare for moro skyld vandret vi inn gjennem en av de trangeste gatene. Det er den smaleste gaten jeg har gått i i hele mitt liv. Den var såpass bred at to til nød tre mann kunde gå ved siden av hverandre i den. Det var ingen kunst å hoppe tvers over gaten. Når vi kom gående i hovedgaten utenfor, lignet gaten nærmest en smal sprekk mellem to hus, og når vi stod inni dette trange, mørke smuget fikk vi So-ho fornemmelser. Husene hadde naturligvis ikke vinduer ut til denne gaten uten i de øverste etasjene, og stor var derfor vår overraskelse da vi plutselig stod ovenfor inngangen til en kro eller noe slikt. Det er et mildt uttrykk at den så skummel ut; men allikevel gikk vi ikke inn. Vi hadde jo Nils med. Men du milde måne som vi angret efterpå. Det kunde blitt spennende…

Plutselig videt gaten sig ut og blev et slags gårdsrumm. Tomkasser og søppelkasser med stinkende kaffegrut gjorde tilværelsen riktig hyggelig her inne og fikk oss til å sende vår hjemlige Floridabekk en vennlig tanke. Vi begynte å studere på om det bare var en blindgate vi var kommet inn i; men så opdaget vi noget portlignende. Det kunde ikke være tvil om at “gaten” fortsatte der. Men portrommet blev smalere og smalere, og da vi hadde gått c.a. 30 meter kom vi til en port, så gikk det et par trappetrin ned. Husene var nu bygget i ett over oss slik at vi gikk i en slags tunnel. Selv hadde vi følelsen av at vi rotet rundt i en eller annen kjeller. Så kom vi til enda en dør. Vi hørte stemmer på den andre siden og var redde for at vi skulde havne i et eller annet kjøkken. Men så gav Nils foglane: Jag öppnar dören! Også fikk vi vår største overraskelse. Vi stod i en annen av hovedgatene. Nils tyckte det var roligt og vilde gå en gang til, men vi andre nektet. Vi vilde smake på kildevannet.

I en bakkehelling er det et opkomme hvor folk står i kø for å få drikke dette vannet. Dit styrte vi våre skritt. Et rart syn møtte oss. Yngre og gamle, krøplinger og velvokste karer stod her for å drikke. Nogen av dem tok bare et par slurket og gikk videre, andre samlet på svære thermosflasker. Vi var av de som nøiet oss med et par slurker. Det var en underlig salt smak på vannet. Men så kom det jo også fra flere tusen meter under jordflaten.

Tiden gikk og vi måtte tenke på låven og nattesøvnen. Vi skulde jo videre neste dag. Ut gjennem den skjønne Lichtentaler Alle vandret vi i sommernatten. På venstre side lå hotellene og lyste som eventyrslott. Men i alleens dypeste skygger vandret vi frem og lyttet til bekkesangen og stemmene under grenene. Da vi som hadde vært i Byen kom hjem ut på kvelden, hadde de andre lagt sig. Nu er det slik i Schwartzwald at husene er delt i to. I den ene ende bor folket, i den annen dyrene. Ovenpå i annen etasje er det høilåve. På låven var det vi skulde ligge. Nu gjaldt det naturligvis å fare frem så stille som mulig for ikke å vekke folkene på gården, og det var lettere sagt enn gjort. Det var sekk mørkt i låven, og det første vi gjorde da vi kom inn var naturligvis å snuble og lage et helvedes bråk. Særlig Nils for fryktelig frem. Herbert kom i harnisk og åpenbarte en fenomenal kjennskap til norske skjellsord. Nils var ikke snauere karen men svarte på tysk. Til slutt blev det imidlertid for meget for Nils og så kom han med de ord som siden satte sitt preg over hele turen: Førbannade bondskit, sa han. Da kunde vi norske ikke lenger undertrykke latteren lenger. Latteren runget fra 5 norske struper akkompagnert av Herberts ordflom. Det hele var urkomisk. Det varte lenge før alt blev stille, men til slutt blev det stille i høiet. Alle til og med Nils sov de rettferdiges søvn. Det hendte riktignok mangt i løpet av natten, men jeg sov og var ikke vidne til det. Nogen tro på maven til Nils som trodde det var Herbert og kylte en høidott i nesen hans. Det holdt på å bli regulært slagsmål. Om morgenen måtte vi så å si sokne efter eiendelene våre i høiet.

Da vi neste dag forlot Baden-Baden for alvor, ante vi ingen ting under hvilke tragikomiske omstendigheter i skulde gjense denne byen. Morgenfriske satte vi avgårde. Tyskerne satt op en fryktelig fart og vi nordmenn fikk bange anelser for at vi ikke skulde klare å følge med. Det gikk stadig opover, og kilometer efter kilometer av skogkledte åser blev lagt under oss. Efter en 3-4 timers mars begynte tyskerne å dabbe av. Grønnsakforet som de hadde levd på var ikke kraftig nok kost. Ansten og jeg la oss i teten, og da vi hadde gått i 5 timer, måtte vi vente i 1 1/2 time før siste tysker var ankommet. Vi befant oss da på Badener-Høhe og hadde gått via Gerolsau, Plattig og Herrenwies. Badener-Høhe hadde en høide på c.a. 800 m.o.h., og det var temmelig god utsikt derifra. Snaut var fjellet imidlertid ikke. Granskauen stod tjukk i kring oss selv på det høieste. Tyskerne var temmelig kjørt da de endelig nådde oss igjen. Og så sprang bomben. De hadde ikke tatt med noget mat, og vi var skrubbsultne. Nå gjaldt det å nå frem til nærmeste ungdomsherberge så fort som mulig. Midt oppi tjukke skauen var det ikke så lett å avgjøre i hvilken retning en skulde gå, men vi la i vei bortover en sti. Efterhvert blev et par av tyskerne så trette at vi måtte ta ryggsekkene for dem. De snublet i utforbakkene og opover slet de så de nesten segnet.

Endelig kom vi til en vei. Ved veikanten slang de to tretteste tyskere sig ned og sovnet som nogen steiner. Vi andre ordnet oss imellem slik at nogen gikk i hver sin retning langs veien og nogen blev igjen for å passe på de sovende og gjøre forberedelser i fall det skulde bli nødvendig å sove ved veikanten om natten. Efter en lang ventetid kom endelig nogen av guttene tilbake og oplyste at det lå et ungdomsherberge 1/2 mils vei borte. Da blev det liv i oss, men de utmattede stakrene visste nesten ikke hvor de var da vi vekket dem. Det var en ynk å se dem sjangle avsted denne siste halve milen. Vi måtte true maten i dem da vi kom frem. De var så trette at de vilde legge sig rett ned og sove. Suset fra de kjempemessige grantrærne dysset oss i søvn den natten. Skauen stod rundt og speilet sig svart i en innsjø. Slik var Schwarzenback-tal.

Neste dag hadde vi planlagt å gå til Mummelsee. Tyskerne var imidlertid for kjørt, og vi kom ikke så langt. Vi tok det med ro og hadde en flott tur. Vi støtte på meget nytt. Jeg kan bare nevne at man kjørte tømmer på sommerføre med okser. Den dagen gikk vi over Hundseck til Hundsrück, og så forskjellige vannfall og utsikter underveis. Om kvelden slo vi leir i en skråning hvor vi hadde et flott utsyn over Rheinebene. Fra vår utsiktsplass som lå c-a- 1000 m over Rhinsletten lå vi og speidet utover. Byene lå strødd som hauger av nogen skinnende og glitrende og ellers udefinerbart noget. Med jevne mellemrum feiet en lyskaster himmelen langt borte i vest. Det var en flyveplass, antagelig på grensen mot Frankrike. En flyvemaskin daler og drar bort igjen. Lanternene forsvinner for øiet. Månen kommer op og kaster eventyrglans over det hele. Nu skjelner vi …….slynger sig gjennem det flate landskapet av og til ….. Det er Rhinen. Vak, vak – lyden når op til oss i skogstillheten fra sletten under.

I begynnelsen snakker vi med hverandre, men efterhvert blir det lenger og lenger melllem hvert ord som blir sagt. Man tenker så desto mer i slik en kveld. Tankene dro på langfart der vi lå i soveposene og sudde på snaddene. Jeg hørte av og til at det freste i en eller annen pipe og rundt omkring så jeg det glødet op i pipene når en tok sig et riktig drag. Tilslutt så jeg ikke det engang.

Himmelen var dryssende full av stjerner. Det var visst uendelig langt dit op. En får slike rare fornemmelser når en ser på stjernene. Det er noe ukjent og spennende og samtidig noget kjent og kjært ved dem. Det er som det knytter sig minner til dem, personlige minner og hemmeligheter. De er venner man i tankene kan betro sig til. Jeg stirret og stirret. Øiet fyldtes av lyset fra en stor og blinkende stjerne. Til slutt så jeg ikke annet enn dette sølvklare lyset. Det var som det drog mig til sig, jeg blev løftet op og sank så langsomt og bløtt igjen. Rundt omkring hvisket natten i kjempegranene der den snek sig frem på fløyelstøfler. Jeg sov.

Før vi var kommet så langt som til å krype i posene hadde vi oplevet noe som i lange tider fremover formådde å sette lattermusklene i sving. Atter en gang var det Nils som var i ilden. Nils på fottur var et syn som var verdt å se. Liten og tjukk var han og som en selvfølge fulgte en opstoppernese med for å fullende billedet på en sjokolade-mammagutt. Nu var Nils en meget kjekk sådann og en grei gutt, og vi andre bar over med ham for hans store svakhet for sjokla’. Solen hadde stekt på Nils i fjellet og frem av de korte stramtsittende buksene stakk derfor nu nogen fete, lyserøde lår og legger. Det som var aller størst og aller fetest på Nils var ryggsekken og rumpa. Det er ikke godt å si hvad som var størst. Når Nils gikk så vi bakfra ikke annet enn en ryggsekk, en diger rumpe og to lyserøde lår. Ryggsekken hadde Nils sin egen mening om hvordan skulde pakkes. All ting skulde ligge hulter til bulter nede i sekken, øverst flagret et ullteppe i vinden. Hadde vi lyst på en god latter, sakket vi på farten og gikk bak og så på Nils. Denne dagen hadde Nils råket op for sjokolade og da vi hadde et 1 1/2 mil igjen til Mummelsee satte han derfor op en fryktelig fart. Stadig så han for sig de sjokoladeplatene han skulde sette til livs når han kom frem. Følgen av dette blev at han snart hadde oparbeidet sig et langt forsprang på oss.

Vi hadde snart glemt Nils. Så var det tyskerne nektet å gå lenger, og da de hadde pengene og makta, hadde ikke vi annet å gjøre enn å slå oss til vi også. Vi spiste og stemningen var høi da plutselig en av oss holdt på å få brødet i halsen. “Nils” sa han. Det blev almen forvirring. Nu kom vi til å huske at han hadde rendt i forveien. Vi prøvde å praie nogen biler for å få sendt beskjed med dem, men det gikk ikke. Til slutt kom en syklist som vi fikk sendt en skriftlig beskjed med. Vi opgav signalement, og han forsikret at det var ingen fare for at ikke Nils skulde bli opdaget. Det var imidlertid en times tid efter på at vi fikk krampelatter. En motorsykkel kom, og hvem annen satt bakpå enn Nils. Ophøiet satt han der og holdt sig fast med begge hender mens ullteppet flagret efter. Nils satte ikke pris på å bli ledd ut. Förbannade bondskitar! freste han.

Da vi skulde legge oss begynte også begnnelsen til enden. Det var Erle som var forkjølet og som derfor ikke hadde lyst til å legge sig på bakken. Han vilde legge sig på en slags krakk som stod ved veikanten. Vi andre syntes ikke det tok sig ut for folk som kjørte forbi ved nattetider. Vi slo hull i veggen i en liten redskapsbod som stod i nærheten og fikk Erle, Nils og Einar Berg til å legge sig der inne. Efter sigende oplevde de en fryktelig natt der inne. Alle sammen måtte snu sig i takt og det var umulig å ligge utstrakt. Stillingen blev av de lidende betegnet som tvekroket. Allikevel var i alle fall Nils og Einar i ypperlig humør om morgenen. Erle så litt lummer ut. Det skulde også vise sig at han utover dagen skulde forårsake uvær. Våre siste matrester hadde svensken satt til livs kvelden i forveien, så da vi la ivei på dagsmarsjen var det på fastende hjerte. Tarmene skrek gudsjammerlig, men vi prøvde å overdøve lyden med plystring så godt vi kunde.

Langt om lenge kom vi frem til et hotell. På kjøkkenet fikk vi kjøpt et brød og en blikkboks mos. Underveis hadde vi imidlertid hatt en morsom oplevelse. En hare forfulgt av en rev kom i full los langs asfaltveien. Reven var bare c.a. 10 m efter haren, og jeg rev fotografiapparatet frem for å knipse. Det kunde blitt et ypperlig billede. Uheldigvis satte Sody, som gikk foran mig, benet frem idet haren passerte ham med den følge at reven og haren forsvandt i hver sin retning inn i skauen. Denne morgenoplevelse var almindelig samtaleemne under måltidet.

Vi levde langt fra godt på denne fotturen. Brødet var tungt, så tungt at vi pleide å si at vi slo hull på skorpen og drakk deigen. Omtrent som ett rått egg! Smør på maten var jo utenkelig, men vi hadde en slags mos. (eppelmos o.s.v.) Melk kunde vi heller ikke få tak i og ikke kaffe. Vi måtte drikke vann. For så vidt var det jo all right. Vi var gutter og var på tur. Fra dette raststedet gikk marsjen til Mummelsee. Vi kunde gå to veier. Sody, Erle og jeg valgte å gå over Hornisgrinde (1200 m) mens resten gikk veien. Vi var da også de eneste som kom op så høit at det ikke var trær. Ellers så var ikke Hornisgrinde noe særlig. Fra Hornisgrinde gikk veien bratt ned til Mummelsee. Denne sjøen er liten og idyllisk og ligger omgitt på alle kanter av tykk granskau. I enden av sjøen ligger et lite hotell. Her spiste vi middag. De som hadde gått veien var naturligvis kommet frem lenge før oss andre, og Einar, Ansten og Nils hadde ikke kunnet styre sin lyst på pølser og øl, men hadde gitt sig i kast med hver sin digre porsjon. Sistnevnte konsentrerte sig mest om ølet, og da Erle, Sody og jeg kom, var han temmelig lystig. Han hadde leiet sig en liten båt og rodde så det fosset om baugen rundt på vannet, alt mens han ropte og sang og bannet på svensk. Da han kom til land sovnet han blidelig på stranden. Vi andre var inne å drakk kaffe. Da vi kom ut igjen var han våknet og kommet i tottene på en danske. Vi måtte nekte Nils å drikke mere øl den dagen.

Vi tok det med ro ved Mummelsee, tiden gikk, og snart måtte vi begynne å se oss om efter et sted å ligge for natten. Saken var grei hvis bare ikke Erle hadde slått sig vrang. Han nektet absolutt å ligge på marken eller ute en natt til. Tyskerne lette distriktet rundt og til slutt kom Sody gledestrålende og meldte at han hadde funnet en hytte med høi like i nærheten. “Gang gross!” sa han. Ikke før hadde han sagt disse ord før det satte inn med et regnvær som jeg tror man må reise til Schwartzwald for å finne maken til. Regnet falt så stritt at vi bare kunde se et par meter foran oss og i løpet av få minutter var veien forandret til en fossende bekk. Vi fikk ikke sukk for oss før vi var søkk våte. Vi kunde vri hvert eneste plagg. Det var ikke fritt for at vi gledet oss til å komme i hus og få skiftet og strekke oss i deilig høi.

Låven blev imidlertid en skuffelse, en meget stor sådann. Det var en falleferdig rønne med jordgulv, og vi kunde telle de høistråene som var der. Attpå til kom det at veifarendes folk hadde benyttet det som do. Beskidne papir lå strødd rundt omkring sammen med eggeskall, kaffegrut, blikkbokser og annet avfall. Lukten var uutholdelig. Dette var mer enn Erle kunde tåle. Han forkyndte øieblikkelig at her var det ikke snakk om at nogen kunde ligge, hvorefter Sody forkyndte med diktatormine at han som fører av turen hadde bestemt at her skulde vi sove, altså blev det så.

Hermed var de første ord sagt i det skuespill som endte med Erles flukt fra Tyskland. Den ene ord tok det annet, snart var Erle og Sody rasende på hverandre, stemningen begynte å bli ekkel. Einar fungerte som tolk og oversatte alle de ukvemsord de to kamphanene sa hverandre. De fornærmet hverandre blodig. Vi andre syntes naturligvis at de var nogen store unger og prøvde å megle, men da blev de sittende og furte. Stemningen blev trykket.

Einar, Gøsta, Ansten og jeg blev da enige om at vi måtte se å gjøre det best mulige ut av situasjonen. Vi samlet drittpapiret, lagde et digert bål og tørket klærne våre. Kamphanene furtet. Været hadde bedret sig, og vi andre blev enige om å gå oss en tur. Da vi kom tilbake hadde situasjonen atter forverret sig. Både Erle og Sody gråt sine salte tårer av sinne. De var enestående ekle og uforskammede mot hverandre. Erle sa at hele turen i Schwartzwald hadde vært mislykket og Sody påstod at Erle var dum og ikke helt vel begavet. De var uutholdelige.

Da var det Gøsta og jeg fattet en stor beslutning: Vi blåser i Herbert og Erle og alle sammen. Vi tar ryggsekken vår og går. Vi tramper! Som sagt så gjort. Vi sa fra til Ansten at kursen gikk mot Baden-Baden, stjal et halvt brød og gikk. Penger var det smått med. Tilsammen hadde vi 2.63 Mrk, men det satte bare en liten ekstra spiss på det hele. Vi var i ypperlig humør der vi gikk og vi blev overmannet av en egen besettende stemning. Vi trampet. Været hadde blitt flott og atter engang åpenbarte Rhinsletten sig for oss som et månebelyst eventyr.

I fire stive timer gikk vi. Da begynte trettheten å melde sig og vi blev enige om å legge oss til å sove. Under en busk fant vi et mosemykt liggeplass og ved hjelp av teltdukene våre laget vi ett vanntett under- og overlag. Utsikten over Rhinen var om mulig enda nydeligere enn den vi hadde hatt dagen i forveien. Brødet kom frem, og vi blev mette. Pipene blev tendt og vi strakte oss så det knaket på mosesengen vår. Lunt og godt lå vi i soveposene og dampet på snaddene. Røken drev langsomt vekk fra kveldsdraget og tok sig underlig ut i måneskinnet. Vi lå og småsnakket og var enige om en ting, at vi ikke misundte dem som lå og pustet i drittlukten. Snart tittet månen leende ned på oss to der vi lå og sov de rettferdiges søvn.

Kl 5 våknet vi. Jeg var så underlig ekkel og kald i ansiktet. Håret var som klistret fast i pannen. Jeg fikk hendene frem fra presseningen. Kliss vått alt sammen. Det pøsregnet igjen og blåste. Skyene føk avgårde mellem grantrærne. Det hele var kalt og ufyselig. Vi frøs så vi hakket tender. Brødskalken som vi hadde holdt av til frokost forsvandt fortere enn dugg for solen, og så gjøv vi sammen i en liten brytekamp for å holde varmen. Sekkene blev pakket fortere enn fortest og så var det å ta landeveien fatt. Mørkt var det som i en sekk, overskyet og tåkete, og veien kjente vi ikke så det var litt nifst. Langt fra folk var vi, uten mat, og med bare 2.63 Mrk i lommen kom vi ikke langt. Kom vi ikke til Baden-Baden måtte vi sulte helt til vi fant igjen de andre, for tigging i Tyskland er på det strengeste forbudt. Til slutt kom vi til en veiviser, men det var for mørkt til å se hvad som stod på den. Ikke hadde vi fyrstikker, men jeg hadde en cigarettender uten bensin. Dermed klatret jeg op i veiviseren, og i blaffet fra flintestenen kunde Gøsta lese og stave sig frem slik at vi fant riktig vei.

Vi gikk og gikk og holdt humøret oppe. Naturligvis var vi våte til skinnet, men vi forsøkte å la være å merke det. Plutselig opdaget vi et sanatorium som lå og sov bak nedrullede gardiner. Ikke en kart vilde merke om vi lagde et lite innbrudd i garasjen der for å tøke oss. Den store smijernsporten var heldigvis oppe, og vi snek oss over grusgangene mot garasjen. Garasjendøren voldte oss heller ikke større vanskeligheter. Den var av de almindelige med slå med ett hul i jernplate i marken. Vi gravde oss et hull under jernplaten og skjøv slåen op og vandret inn. Naturligvis skulde det smake ypperlig med en røk nu. Det stod bare to biler i garasjen, men skjønt vi igangsatte husundersøkelse i begge to var det uråd å få tak i bensin. Vi skulde ha til cigarettenderen. Jeg drog derfor op så meget jeg kunde av veken og efter megen strev fikk jeg fyr i pipa. Fyren blev skjøttet omhyggelig og ved hjelp av en fabelaktig fingerferdighet lykkedes det å få lempet en glo over til Gøsta. Da det var gjort tok vi plass i baksetet på en av bilene og nød vår velforjente hvil og røk.

I vel en time satt vi slik da hørte vi stemmer fra sanatoriet og tenkte det var best å komme sig avgårde. Og eftersom vi nærmet oss Baden- Baden lettnet været og snart brøt solen frem. Vi klædde oss nakne og tørket klærne mens vi selv tok solbad. Kl 9.30. ruslet vi ned gjennem den morgenfriske Lichtental, mens mavene våre skrek omkapp med småfuglene og hønene. Inn i den første restauranten vi kom til gikk vi og bestilte en kraftig frokost uten å tenke over hvad den kostet. Verten med søvnen i øinene stod (og) luftet ølvommen sin på trappen i bukseselene da vi kom. Han var lidderlig hyggelig, og da (han) hørte vi var nordmenn dreiet samtalen sig snart inn på Ossietzky, Trotsky, o.m.a.

Frokosten vi fikk servert bestod av hvert vårt 7 – 8 cm tykke, enorme brødstykke og en vannmugge med svart kaffe. I tillegg til dette et c.a. 15 cm langt pølsestykke (Schweitzer) til hver og en tre-fire rundstykker. Vi fryktet naturligvis for hvad dette skulde koste, og for å være lure, så benyttet vi anledningen under samtalen til å skryte av hvor billig maten på restaurantene var i Tyskland. En almindelig kraftig frokost kostet jo ikke mere enn 1 Mrk sa vi. Da vi skulde gå spurte vi hvor meget det kostet. “Vi får si to mark til sammen da” sa han og smilte lurt. Det gjelder å få sagt det på en så pen måte som mulig, sa jeg til Gøsta og tenkte på våre hentydninger.

Men nu var vi kommet i den situasjon at vi var i besiddelse av 60 pfg som vi skulde leve på i ukjent tid. Det gjaldt å være økonomisk. Hele dagen marsjerte vi rundt i Baden-Baden og undersøkte byen fra øverst til nederst. Jo mere vi så av denne byen, jo mere begeistret blev vi for den. Ute i Lichtentalen Alle blev vi opmerksom på to blomster som stod og slo golf på en kjempemessig plen. De var adskilt fra oss ved et meget høit og avskrekkende gjerde. Vi trosset imidlertid alt og gav oss til å følge med i spillet. Blomstene blev opmerksomme på oss. Vi blunket til dem og snakket til dem på vårt tysk og derfor varte det ikke lenge før vi var inni en ivrig flirtende samtale. Vi blev imidlertid avbrutt i vår idyll av en drage. Det var den grumme moder. Vi hilste ærbødig på vår side av gjerdet. Hun svarte fra sin med å mønstre vårt antrekk med et megetsigende blikk og sa henvendt til pikene idet hun snudde og gikk: Se å kom bort herfra. Dere skal skifte til middagen. Pikene sendte oss et enda mere megetsigende blikk, derefter et uforglemmelig smil og ruslet op mot hotellets mange retter.

Gøsta og jeg blev oprådd for norske ukvemsord om drage, røi og fandens kvinnfolk. Vi hadde alt forespeilet oss aftenen under trærnes skygger i Lichtentaler Alle med hver vår lille millionøse. Vi hadde grunn til å være ærgerlig. Ordet middag hadde frembragt underlige fornemmelser i våre fordøiende regioner. På hvilken måte skulde vi bli mette for 60 pfg? Jeg undfanget ideen. Vi satte kursen mot nærmeste helsekilde og drakk av vannet så magen stod som et trommeskinn. For å få litt smak i det spiste vi hver vår 5 pfg iskrem. Da var vi sprekk mette. Dette måtte vi regne som vårt aftensmåltid. Efter aftens gikk vi en tur i byen og så på kveldslivet. Vi var og hørte på en nydelig konsert utenfor gjerdet. Innenfor gjerdet på Monte Carloen satt våre damebekjentskaper og spiste noget fint udefinerbart noget.

Imidlertid var det noget vi ikke hadde tenkt på, og det var hvor vi skulde ligge om natten. Naturligvis kunde vi ligge i en park, men det hadde sine vanskeligheter fordi vi sannsynligvis vilde bli bestjålet. Gøsta foreslo at vi skulde slå følge med en G.H. hjem og bruke våre 50 pfg på den måten, men atter var det jeg som undfanget den store tanke. Vi hadde jo togbilettene våre. Vi kunde gå ned og sette oss på venteværelset på jernbanestasjonen og sitte og sove der natten over. Som sagt så gjort. For våre siste 50 pfg kjøpte vi hver vår 1/2 liter øl og sovnet efterpå blidelig inn i 2 klasses venteværelse.

Der sov vi til de andre guttene kom og fant oss. Da blev det spising. Stemningen der i gården var uheldigvis alt annet enn god. Jeg tror en kan si at Sody og Erle var dødsfiender. De skalv over hele kroppen bare de så hverandre. For oss andre var det uforklarlig hvordan den uskyldige episoden i Schwartzwald hadde kunnet ta en slik vending. Da Erle snakket med oss sa han at han vilde reise hjem til Norge med engang han kom til Mannheim og fikk pakket. Vi trodde ikke et øieblikk på det da, men siden – ! Hvorom allting er, det var nydelig å få et varmt bad da vi kom hjem til Schwetzingen.

Den følgende dagen holdt vi oss i ro i Schwetzingen, men så kunde vi ikke styre vår nysgjerrighet lenger. Vi reiste til Mannheim. Det var ikke fritt for at vi var en smule nervøse for hvordan sakene hadde utviklet sig i den tiden vi hadde vært borte. Det verste hadde hendt: Erle var reist! Tretten hadde fortsatt med slosskamp og tenners gnidsel i Mannheim, og idet fru Sody hadde uttalt at Erle måtte ha blitt gal, var han blitt så sint at han hadde gått rett inn og pakket kofferten og reist med første tog. Fru Sody hadde sprunget efter ham og grått og tigget ham å bli. Det hadde vært almen opstandelse i stasjonen. Ansten hadde henstillet til Erle å ta hensyn til fru Sody å bli, men følgen var bare at han med nød og neppe undgikk et knock out slag. En prima dukning reddet ham. Man kunde være fristet til å tro at Erle var lettere sinnsforvirret i denne stund.

Naturligvis gjorde vi alt for å glemme denne ubehagelige situasjon. Vi snakket så lite som mulig om den. Vi nordmenn var kommet nydelig op i det efter denne hendingen. Vi skulde ha med oss en tysker hver hjem, men nu vilde ingen av tyskerne bo hos Erle, og ingen av oss andre hadde anledning til å ta to. Skjønt de utmerket godt kjente til våre vanskeligheter hadde tyskerne freidighet nok til å spørre om vi ikke kunde ha to tyskere hos oss alle sammen. Den ene skulde betale kostpenger. Vi avslo naturligvis blankt. Nu fant tyskerne på noget meget merkverdig. To av dem slo sig sammen med en tredje utenforstående og reiste på tur gjennem Sverige og op til Finnmarken, videre ned gjennem Norge til Fredrikstad. Hvordan denne tur endte er en historie for sig selv, og en meget tragi-komisk såndan.

Imidlertid hadde vi gjenblivende nordmenn ennu en 4 – 5 dager til vår rådighet, i Syd-Tyskland, og vi bestemte oss til å benytte disse på best mulig måte. I Bad-Dürkheim hadde vi hørt det skulde være mye moro. Det var derfor ingen vei utenom. Vi måtte reise dit.

Uff da, – dette ser ikke ut til å ende godt. Jeg har gjort meg noen tanker om Asbjørn Erles oppførsel. Han er tydeligvis en barnslig gutt, og så renner det over for ham. Kanskje lengtet han hjem, og kanskje var det noe annet. Han har tydeligvis bodd hos en hyggelig tysk familie disse ukene. Nå er det hans tur til å vise fram sin familie hjemme i Norge. Hvordan har han opplevd det? Vi vet lite om hans hjemmeforhold, bare at begge foreldrene var medlemmer i NS. Det kan ha betydd at de hadde et dårlig forhold til naboer og mennesker i nærmiljøet. Nå bare spekulerer jeg, men all atferd har en årsak, – og Erles voldsomme avslutning på oppholdet må skyldes noe mer enn at han var en sart gutt som ikke tålte litt møkkalukt.

I vår velstående tid er det litt ille å lese at de fire gjenværende guttene ikke kunne ta med fem tyskere tilbake til Norge. Riktig nok hadde Erle sviktet både dem og den gutten han skulle ha med i retur, men de fire hadde tross alt bodd hjemme hos hyggelige tyske vertsfamilier i flere uker. Etter Erles jålete oppførsel og all den gjestfrihet de hadde opplevd, tenker jeg at de burde sett stort på det og tatt med alle fem. Men verden så annerledes ut i 1937 enn den gjør i dag. Folk bodde trangere og økonomien var en helt annen enn det vi er vant med. Dessuten hadde de ingen mulighet til å få varslet sine foreldre hvis de hadde kommet hjem med en tysker for mye.

Nå nærmer vi oss reisens slutt, – og neste søndag kommer siste del av beretningen om onkel Carlos store reise til Tyskland sommeren 1937.

Bis später!