En reise til Tyskland i 1937 – Onkel Carlos forteller. Del 6

Noe kan tyde på at Carlos begynner å bli litt lei av skriveprosjektet sitt. Han slurver mer med rettskriving og tegnsetting. Her og der glemmer han et ord eller to, men jeg gjetter og skriver det jeg tror det skal være inn i en parentes. Kanskje han begynte å lengte litt hjem? Guttene har vært i Tyskland ganske lenge.

I denne delen er det ingen politiske betraktninger, bare ungdommelige skildringer av spennende, ukjente miljøer og mennesker, – særlig jenter. Det må ha vært ganske overveldende for en attenåring å oppleve alt dette på egen hånd. Det er morsomt hvordan han akker seg over turismen. Den begynner etter han mening å ta overhånd. Han skulle bare visst hvordan det skulle bli!

Sammen med Carlos hiver vi oss på toget til Heidelberg.

Heidelberg var en by som vi også besøkte ofte. Schwetzingen lå jo mellem Mannheim og Heidelberg og sogar nærmere Heidelberg, og det var derfor bare rimelig at vi var der ofte.

heidelkart

Heidelberg er jo først og fremst kjent for å være gammel studentby, men også for sitt gamle slott som er så rikt på historiske minner. Det er alltid mange utlendinger i Heidelberg nu om stunden, og det har satt sitt preg på byen. Det er vokset op luksushoteller og bilparker som på enkelte steder ødelegger hele bybilledet. Souvenirboder er også et onde som følger med turisttrafikken. Det er en fordel å være utlending i en by som Heidelberg, og det er at en blir lagt så lite merke til. I andre byer hendte det at folk stoppet på gaten for å se på oss. Det er hermed ikke sagt at Heidelberg ikke er besøket verdt. Tvertimot har byen mye å vise en utlending. Og kommer en på de riktige steder i byen, kan en ennu treffe på det gamle «livet» som Heidelberg er så kjent for.

slottet

Kommer en f.eks. ned i de mindre kneipene i byen, de som ligger litt unna all trafikken, kan en opleve netter en sent vil glemme. De mest kjente gamle kroene er for en del «amerikanisert» og lik større restauranter i andre byer, og oversvømmes i turistsesongen av snikende «fiskere». En utlending kan nok opleve mange pikante eventyr i disse omgivelser. Som regel begynner eventyret på en bar og ender via restauranter og kroer og kanskje også slottets mange krinkelkroker på hotellværelse. Den neste dag er utlendingen blitt et eventyr rikere, men desto fattigere på gods. Oplevelsene nede i kneipene er derfor langt morsommere. Her treffes som i gamle dager ungguttene og jentene og tilbringer netter i sammen i sang, dans og kjærlighet. Også her ender eventyret kanskje i hennes «budoir» eller slottshavens mange lysthus. Den neste dag våkner man rik på lykke, glede og minner.

slott

Det er sjelden å se utlendinger her nede, heldigvis. Kommer turistene blir snart charmen tatt bort. Da går alt over til bare å dreie sig om penger. Slik det nu er dreier alt sig om bare

    å leve

.

Inn gjennem den lave døren går veien. Et gammelt meget innsnirklet skilt hadde forkynt oss at vi stod utenfor Zum Storchen. Latter, sang og prat skyllet imot oss idet vi fikk døren op, og det varte ikke lenge før vi var grepet med av denne livsglade stemningen herinne. Langs et par tre store bord satt en hel del ungdommer tett i tett. Tobakksrøken lå tett under det lave taket og det var så vidt den svake lampen i taket formådde å kaste et lite rødlig skjær over de muntre ansiktene. Borte ved en svær disk i den ene enden av rummet stod den tykke, smilende verten og skjenket literkrusene fulle med øl «frisch von Tapf». Hadde man drukket ut, var det bare å ta kruset å gå bort til disken, slenge 25 Pfg til verten, så tok han og åpnet ølkranen eller himmelens sluser som Gøsta kalte (det), og den den gylne, skummende drikk fylte kruset til randen. Så tok verten en glødende metallstang og stakk ned i kruset, skummet vellet sig op hang utover kruskantene krittende hvitt. Nu var øllet ferdig til å drikkes. Ved et av de store tjukke trebordene blev det gjort plass til oss også. Vi fikk trengt oss ned med hvert vårt store ølkrus. Det var en gutt i 20 årene som førte ordet. Han hadde et trekkspill og en av kameratene hans akkompagnerte på en gitar. Forøvrig sang alle med i de gamle kjente sangene. «Alte Heidelberg, du schöne», «In Heidelberg hab’ ich mein Hertz verloren» og flere andre. Ut over natten eftersom øllet døset sinnene litt, blev musikken og stemningen mere sentimental. Forelskede, slørede øine møttes i dype blikk. «Hier ist zu viel Rauch.» «Ja»

tinstadter

Arm i arm gikk vi ut. Langsomt spaserte vi gjennem de trange gatene. Husene sov bak sine nedrullede jalusier. En gyllen måne hang på den dypblå sommerhimmelen og badet det sagnomsuste gamle slott i sitt eventyrlys. Under et eldgammelt tre med merker i stammen efter et utall av tidligere besøk endte eventyret, mens vinden og natten hvisket i dets løvkrone: «Schöne Liebe! ….S-c-h-ö-n-e–L-i-e-b-e-

gruppe

Den gamle kirkeklokken slog fem trette, rustne slag da (de) gikk hjemover alene. Idet jeg passerte et åpent hotellvindu, hørte jeg freset av en seltersflaske som blev åpnet, kort som plasket i bordet og eder fra en som gikk tre beter. Kontrastene møtes i den gamle by.

garden

Lille Schwetzingen viste sig også snart å være en glad liten by. Allerede Sommernachtsfesten hadde borget for det. N.S.D.A.P. (National-Sosialistisches Deutsches Arbeider-Partei) holdt Volksfest i byen, og det var en fest som i mangt og meget lignet Sommernachtsfesten. Den bragte imidlertid med sig mere folkelige fornøielser som karusell, husker og skytebane osv. Vi skjøt og husket og danset over tilje, og livet var verdt å leve.

rund

En kveld besluttet vi oss til å gå tidlig hjem å legge oss. Vi nådde nesten hjem, men da vi kom forbi Schwartz, stod Schwartz-pikene utenfor og spurte om vi hadde lyst til å bli med inn. Naturligvis hadde vi det. Det blev hilsing på moren o.s.v. Hun gikk og la sig, vi danset efter radioen, og all ting var fryd og gammen. Stemningen begynte å bli seig. I de mørkeste krokene blev det vekslet ømme kyss og sagt mange underlige ting. To ganger ringte moren på oss, – uten nytte. Klokken to kom vi hjem. Klokken 1/2 9 stod vi opp igjen for å reise til Mannheim. Det var ikke fritt for at vi var trette

En annen gang var vi på Volkstumsabend i «Haus der Freue». Det blev et beveget møte med talekor og folkedanser, og til slutt avslutning med dans på torvet. Talekoret virket komisk på mig. Det bestod av en 20-30 menn og ditto kvinner som hørtes ut til å være veldig sinte på hverandre.

bilett

Ellers benyttet vi tiden på beste måte. Enhver kjenner jo til de enestående autostradene i Tyskland. De er et av Hitlers storverk, og det var naturligvis umulig å la være å stifte bekjentskap med dem. Mellem Heidelberg og Mannheim var det vi kjørte. For å kunne gi et inntrykk av autostradaene hitsetter jeg et billede hentet fra en avis.

avis

Med svære busser jaget vi avstand i 120 km pr time. På de flotte (?) merket vi nesten ikke denne farten engang. Vi bare så busker og akrer fare forbi som grønne og gule streker. Autostradaene er lagt i en så rett som mulig linje. Som et kuriosum kan nevnes at på autrostradaen mellem Darmstadt og Frankfurt a.M har Rosenmeyer og Cassacciolo oppnådd hastigheter på over 400 km per time. Riktignok døde Bernt Rosengren av det, da han blev tatt av en vindkule i c.a. 430 km’s fart; men veien blev jo like rett for det.

buss

Forøvrig drev vi i ledige stunder bare med å kose oss og i det hele tatt dovne oss. Og så snakket vi om fotturen i Schwartzwald, Utstyrt med ekte tysk «Affer» og H.J. utstyr, jumpet vi på toget i Schwetzingen og begav oss ivei i retning mot Karlsruhe og Baden-Baden. Vi var fortrolig med de usle togvognenen fra før, så de formådde ikke å sette nogen demper på humøret. Med på turen var samtlige nordmenn, tyskerne Herbert Sody, Manfred Theilacker og Alfred Müller samt svensken Nils. Jeg husker dessverre ikke hvad han heter for noe mer, men alt annet om Nils husker jeg, for han utviklet sig efterhvert til å bli vår mascott.

biletten

Nils var eneste barn, god og rund og med opadstrebende nesetipp og i besiddelse av en meget godt utviklet humoristisk sans. Allerede på toget skapte han liv i norske-kolonien ved sine uttalelser om medpassasjerene på svenska. Tyskerne var ikke riktig med på notene, men lo de også – for høflighets skyld. I Karlsruhe måtte vi umsteigen og fikk så vidt anledning til å ta en rundtur i byen og se det viktigste. Men snart gikk det videre mot Baden-Baden. I Baden-Oos steg vi ut og trimmet i vei mot selve byen.

Baden-Baden var en imponerende by. Alt som het storfinans i Tyskland har sitt møtested her. Langs en idyllisk bekk som flyter gjennem byen ligger det ene flotte hotell og privathus efter det annet. Om kvelden var de strålende oplyst. Damer og herrer i elegante toiletter gled konverserende forbi på de flombelyste altaner og av og til nådde smektende musikk (oss). Det var som et gløtt inn i en fremmed verden som i alle fall er besnærende på overfalten. Efter en slik gløtt var det som knærne i buksene blev dobbelt store, hullene likeledes og Nils ellers falske plystring, blev rent ut sagt irriterende. Men da jeg senere fant mig en lun krok oppe i høiet i den loven vi sov i, tenkte jeg, mens et høistrå frekt kilte mig i nesen, at jeg var glad jeg var der jeg var. Så nøs jeg – og sovnet.

Det var to ting som Baden-Baden særlig er berømt for. Det er spillebanken og kildevannet. Begge deler fikk vi anledning til å titte nærmere på. Naturligvis tok vi ikke aktiv del i spillingen; men vi fikk da sett litt på det livet som utspiller sig omkring en slik spillebule. En strålende oplyst inngangsport forkynner hvor spillebulen er å finne. Denne porten fører inn til et parkanlegg med musikkpaviljong og fontener. Inngangen blir nøie overvåket av to håndfaste karer i uniform. Folk blir sett an før de slipper inn. Faste gjester ): gjester som bor der slipper gratis inn. Andre som bor på hotellene må betale 75 Pfg. Fremragende orkestre spiller deilig musikk. Da har de håndfaste nok å gjøre med å kassere inn 75 Pfenninger. Om kvelden når høisesongen på Casinoet nærmer sig, er det myldrende liv man kan omtrent si at det eneste sprog som ikke blir talt i Casinoet da det er tysk. Det surrer i alle verdens tungemål. Foran inngangen seiler den ene luksusbilen op efter den annen. Den ene eksotiske skjønnhet efter den annen kommer anstigende. Øinene og juvelene gnistrer omkapp. Det er ikke godt å si hvad som er farligst for svake sjeler. Det knitrer i silke og henger en bedøvende duft av flotte parfymer igjen i kjølvannet. Et almindelig mannfolk kommer aldri helt upåvirket fra et slikt møte. Det blir å tenke: Kun en eneste, en eneste natt med dig og så loddrett i do. Men så har vi noen mere ualmindelige mannfolk. I byens flotte leiebiler eller sine private luksusbiler arriverer (de). Flossen på snei, blomst i knapphullet og hvitt silketørkle rundt halsen. Sigaretten dingler nonchalant i munnviken. Idet de passerer gjennem porten slenger de et sølvstykke til en av de håndfaste og er vekk. På jakt etter den skjønne? Eller er det penger? Eller kanskje begge delene?

Selv om det livet som utspant sig omkring spillebulen var aldri så interessant og morsomt å studere, så hadde ikke vi mere enn et par timer å spander på det. Vi skulde videre og måtte se noget mere av det Baden-Baden hadde å by på. Naturligvis skulde vi vært et par dager i Baden-Baden og det var her jeg for alvor fattet den beslutning at skulde jeg dra på tur en annen gang så skulde jeg sørge for at jeg ikke blev avhengig av andre enn mig selv.

neckar

Og den koklusjonen støtter jeg. Det kan være et mas å reise på ferie sammen med mange andre. Sett i bakspeilet vet vi at disse guttene var veldig forskjellige, og det var nok en utfordring å være sammen så lenge. Det skulle ikke gå knirkefritt i fortsetningen heller.

Carlos og hans reisefølge er på vei til Schwartswald for å gå den varslede fotturen, men først skal de utforske «den merkelige byen Baden-Baden».

Vi blir med dem videre neste søndag, – gjør vi ikke?

About these ads

7 Svar til “En reise til Tyskland i 1937 – Onkel Carlos forteller. Del 6

  1. En flott opplevelse å få være med til Heidelberg! Onkel Carlos skriver jo til tider lyrisk. Etter å ha lest dette kom jeg på at jeg overnattet i Heidelberg sommeren 1966. Da var det mange turister der.
    Gleder meg til neste søndag.

    Ha fortsatt en fin pinse!

  2. Her er jeg igjen! Har en liten gave til deg på bloggen min.

  3. Det er en levende skildring, og motorvejens tiltrækning er jo helt klar. Der var mange, som dengang oplevede Tyskland som moderne, kulturbærende og derfor var det svært at sige fra.

    Kun de stærkeste kunne sige fra.

  4. Jeg vil anbefale deg å tagge disse postene med historie, – noen mennesker finner slikt ved å lete gjennom tags, så det er ikke dumt :)

    At det var en fin post trenger jeg vel ikke si, for det var det jo.

  5. Takk for det, Randi. Jeg blir så fornøyd når dere liker å henge med. Spesielt denne gangen, for jeg var redd denne var litt kjedelig. Men du har helt rett, – han er veldig lyrisk. Kjekk og pen var han også, men det kan man jo ikke lese seg til.

    Jeg stikker inn på siden din senere i kveld, men jeg tror jeg gjetter på hva gaven er før jeg har pakket den ut.

    Sånn var det, dax2, og mange nordmenn følte sterkere tilknytning til det tyske enn det engelske, for eksempel. Knut Hamsun er en representant for disse. – men så gikk det som det gikk.

    Flere lesere, Marthe? Jeg elsker flere lesere, men jeg vet jo ikke hvordan jeg tagger. Lær meg!

  6. Tilbaketråkk: Uten abstinenser « Livet leker

  7. veldig interessant. fant bloggen når e søkte etter berømte slott, og det var noen veldig fine bilder.
    Onkelen din var flink å ordlegge se :)

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s