Daily Archives: 10.05.09

En reise til Tyskland i 1937 – Onkel Carlos forteller. Del 3

I første del av denne reisen lovte jeg å presentere alle de fem guttene som reiste til Tyskland sommeren 1937 en etter en. Carlos begynne vi å kjenne nå, – og Ansten Klev fikk noen ord sist søndag. I dag er det Gøsta Myhrvold som står for tur.

GM

Av en eller annen grunn har jeg blitt veldig interessert i denne fyren. Carlos forteller altså at det er Asbjørn Erle som er medlem av N.S. og den som opprinnelig var invitert til Tyskland av Hitler Jugend. Om Gøsta Myhrvolds politiske oppfatning sier han ikke et ord, og jeg gjør meg noen tanker om årsaken til det. Når vi leser reisedagboken, forstår vi at Gøsta og han tydeligvis er veldig gode venner, og Carlos setter ham helt tydelig høyt. Kan han ha ønsket å skjerme Gøsta og hans sympatier? Synes han det er flaut at Gøsta, en av hans beste kamerater, har valgt feil side? Er han så lei seg for at Gøsta er nazivennlig at han velger å glemme det? Det er ikke godt å si. En annen grunn, og kanskje den mest sannsynlige, kan selvfølgelig være at Gøsta Myhrvold ennå ikke hadde tonet flagg, – vi er bare i 1937. Guttene er unge, Gøsta bare 17 år, og det er fortsatt langt fram til krigen.

Det har ikke vært vanskelig å finne informasjon om Gøsta Myhrvold. Han er blant annet nevnt i Egil Ulateigs bok Veien mot undergangen. Den som har hjulpet meg mest er imidlertid den gamle frontkjemperen Bjørn Østring. Etter at jeg hadde ringt ham en fredagskveld, satte han seg ned og fant fram alt han hadde av informasjon. Uken etter fikk jeg en tykk konvolutt som fortalte den delen av Myhrvolds historie som hadde med krigen å gjøre. Jeg ser lite til den tyske Gründlichkeit i de tyske kildene. Her skrives navnet hans med og uten h om hverandre, – han blir født både 9. september og 8. august og er født både i 1918 og 19. Heldigvis er denslags informasjon lett å kontrollere.

Gøsta Myhrvold ble født i Fredrikstad 9. august 1919. Han het egentlig Gøsta Ragnar Myhrvold, og hans foreldre var Hildebrand og Betzy Myhrvold. De bodde på Byens Marker utenfor Gamlebyen, og Gøsta var enebarn. Hildebrand Myhrvold (13.10.1880.) var offiser i Gamlebyen. Ettersom jeg kan se, meldte Hildebrand seg til tjeneste for okkupasjonsmakten i 1941.

I de kildene jeg har fått av Bjørn Østring står det at Gøsta Myhrvold meldte seg til tjeneste zum norwegichen Heer i løpet av skoletiden, og han deltok i kampene mot tyskerne i april 1940. Senere var han i arbeidstjeneste, og i denne perioden tok han det standpunkt at han ville bekjempe kommunismen på nazistenes side. I 1942 meldte han seg som frivillig til den norske legion. I motsetning til Asbjørn Erle, finner vi ikke Gøsta Myhrvolds navn i Hjemmefrontens N.S.- register, – i hvert fall ikke den delen av det som jeg har fått tilgang til.

offiser1

Gøsta Myhrvold ble straks sendt til SS Junkerschule Tölz der han ble utdannet offiser. 1. mai 1943 ble han utnevnt til SS-Oberscharführer FA og 1. september til SS- Untersturmführer.

offiser2

I løpet av krigen fikk Gøsta Myhrvold Jernkorset av første klasse. Det betyr at han må ha utmerket seg minst to ganger. I stedet for å gjenfortelle det jeg har lest, lar jeg dere selv lese hva hans gode venn Untersturmführer Brynestad forteller. Det er noe med språket her som forteller noe om tidsånden og innstillingen til disse frontkjemperne, et språk som ikke tiltaler oss andre noe særlig.

medalljeskryt

Alt dette og mye mer står å lese i artikkelen Mann gegen Panzer – SS-Unterstürmführer Gøsta Myhrvold som sto i Der Freivillige 29. mai 2005. Der kan man lese alle detaljer om Gøsta Myhrvolds militære karriere, men jeg velger å hoppe fram til avslutningen.

akrk1

27. februar 1944 fikk Myhrvold en hodeskade ved Narva, og han ble lagt inn på sykehuset i Reval (Nå Tallinn i Estland). 9. mars angrep sovjetisk flyvåpen sykehuset, og i et forsøk på å redde en norsk frontsøster, ble han selv drept. Den norske frontsøsteren het Grete Gasmann. Hun giftet seg senere med en polakk og emigrerte til USA.

Gøsta Myhrvold ble begravet på æreskirkegården i Reval.

gravenetil g

Gøsta Myhrvold gikk middelskole og gymnas i Fredrikstad, og vi gjetter på at det var der han ble kjent med Carlos. Utover det Carlos forteller i sine reisebrev, vet jeg lite om Gøsta Myhrvolds ungdomstid. Det vi vet, er at han var forlovet da han døde. Det kan vi blant annet lese i nekrologen over ham. Hans forlovede het Joran Kiær, – og det må da være noen der ute som kan fortelle hennes side av denne historien.

omgøsta1

Svein Skahjem fortalte at han kjenner en dame som kjente Gøsta Myhrvold som ung. Jeg skulle gjerne ha snakket med henne. Jeg har blitt så nysgjerrig på denne karen. Hvordan var han? Hva tenkte han på? Det faktum at Carlos som tok et så tydelig standpunkt mot nazismen kunne framheve Gøsta som en god kamerat og en flott fyr, gjør at jeg gjerne skulle blitt nærmere kjent med ham.

Foreløpig får det ligge. I stedet tar vi turen til den lille byen Schwetzingen i Tyskland en stekhet søndag morgen i slutten av juni 1937.

Neste dag var det søndag og gudsjammerlig varmt. Frokosten viste sig til vår store glede og overraskelse å være temmelig norsk, men naturligvis savnet vi egg og bacon og melk. På grunn av fettmangelen så vi svært lite til disse produktene her nede. Fettmangelen i Tyskland er ingen nød. Enhver får det fett han trenger, men heller ikke mer. Men herom nærmere siden. Det var som sagt søndag og B.D.M.s Ringsportsfest skulde ha sin avslutning med en opvisning på sportsplassen i byen. Programmet for opvisningen står på foregående side.

sportsfest

Naturligvis måtte vi overvære denne opvisningen. Først skulde vi imidlertid høre på en kappsynging på slottsplassen. Det er noe av det merkeligste og mest komiske jeg har sett. Kjukke dundrer stod ved siden av små spjelinger og sang til de var rødviolette i ansiktet. Både Gøsta og jeg hadde vondt for å la være å le. Nu skal det sies at nogen av dem sang ganske pent; men det var også nogen som sang skjærende falskt. De fleste la mest an på takten. Under hele kappsyngingen var det en infernalsk hete. Temperaturen var 35 gr C i skyggen og luften ikke så meget som rørte sig. Gjennomvåte av svette overvar vi kåringen av seierherren i sangkonkurransen med Siegerschwung og gode greier etter olympisk mønster. Og så var det marsjering, marsjering, marsjering.

Kl 3 begynte den egentlige sportsfesten på byens stadion. Sammen med byens Hitlerjugend hadde vi slått oss ned i skyggen av nogen løvrike trær, og betraktet fra vårt svale tilholdssted de tyske blomster holde gymnastikk efter musikk. For første gang påhørte vi Horst-Wessel sangen med armen i været, og for første gang hørte vi Hitler-Jugend sangene sunget av taktfaste tyske røster. Skal jeg si min opriktige mening, og det er meningen med denne boken, så må jeg si at jeg blev ikke særlig imponert av de tyske pikenes gymnastiske prestasjoner. Turnforeningen i Fredrikstad er meget flinkere. Og det som interesserte mig mest var håndballkampene og stafettløpene. De var det i alle fall litt futt i.

På stadion var det også jeg blev kjent med Johanna Schwartz, en riktig svart, brunøyet skjønhet. Jeg hadde lagt merke til henne allerede under gymnastikken på grunn av at hun var så fin i kanten og smilte litt til henne og fikk et smil igjen. Da hun var ferdig med opvisningen kom hun helt overraskende bort til mig og tilbød mig te av feltflasken sin. «Gift?» spurte jeg med en dobbelt betydning. Hun ristet på hodet. Jeg drakk og sa takk, hun tok flasken ut av munnen på mig og drakk idet hun gav mig et blikk som fikk mig til å skjelve i knærne og få frysninger på ryggen. Bekjentskapet var i orden. Slik var de tyske pikene. Likte de en gutt fløy de efter ham like ivrig som gutter gjør her i Norge. Jeg likte de tyske pikene svært godt. Efter opvisningen gikk Johanna og jeg sammen hjem, men først kom Oberbürgermeisteren bort og ønsket mig velkommen og jeg steg ytterligere i hennes autoritetstilbedende aktelse Før vi nådde hennes haveport var vennskapet nesten blitt farlig. Vi hadde alt avtalt at hun skulde vise mig alt som var så se i Schwetzingen og mere til. Det var imidlertid ikke så ofte jeg fikk anledning til å se Johanna men nogen ganger var det da, og da var det «hyggelig». Hun gikk nemlig på skolen og det til og med i Mannheim. Jeg hadde spurt Johanna om vi ikke kunde møtes om kvelden, men hun hadde ikke anledning. Hun hadde lekser og B.D.M.-arbeide. Det var nok derfor bare rimelig at vi kom til å tilbringe kveldene innenfor hjemmets fire vegger! Vi spilte kort og diskuterte smørmangel og fireårsplan. Vi fikk høre om Hitlers store tanke om Tysklands selvhjelp på alle fronter og fikk den forklaring som vi savnet på smørmangelen. Smørmangelen er kun forbigående og et ledd i 4-årsplanen. I løpet av fire år skal Tyskland kunne skaffe sig selv alt det smør det trenger. Tidligere innførte nemlig Tyskland 60 – 70 % av alt smør nu må det klare sig med sine egne 30 % inntil de kan produsere alt selv. Smøret skal de skaffe sig ved å sette på stadig flere kuer, for for har de nok av.

Jeg hadde lagt merke til en stor haug med stomatoltuber og sølvpapir oppe på værelset mit. Nå fikk jeg forklaringen på den. Enhver tysker betraktet det som sin plikt å gjennemføre fireårsplanen til punkt og prikke. Derfor samlet de på sølvpapir, stomatoltuber, gamle aviser kort sagt alt som kunde tenkes å anvendes på nytt. Vi måtte innrømme at det var en storstilet plan som vi ikke hadde sett maken til hjemme; men tilføiet vi med et snev av stolthet, vi trenger det ikke heller. Vi hadde en ting å innvende mot denne planen, nemlig at Tyskland i løpet av disse 4-årene vilde tape meget av sin utenrikshandel på grunn av sin isolasjon, og det vilde bli vanskelig siden å erobre markedet tilbake igjen. Tyskerne svarte bare: Vi stoler på der Führer. Det han gjør er riktig!

Først mandag kan vi si at vårt ophold i Tyskland begynte for alvor. Alt hittil hadde vært bare mottagelse og spekulasjon i at førsteinntrykket skulde bli det varige. Først nu begynte det. Idag skulde våre tyske verter på skolen og det stod oss fritt for å gjøre hvad vi vilde. Vi visste at vi skulde opholde oss fjorten dager i Schwetzingen, men samtidig skulde vi benytte anledningen til å se alle severdighetene i denne del av Tyskland. Efter 14 dagers forløp skulde vi dra på fottur i Schwartzwald, og de siste 7 dagene skulde vi benytte til båtturer på Rhinen.

Den første dagen besluttet vi oss til å bese Schwetzingen. Det viste sig på tross av bare 10 000 innbyggere å være meget å se i Schwetzingen. Når vi gikk igjennem denne byen, en sydtysk blanding av nytt og gammelt, var det en ting som slo oss; nemlig det store antallet Bierstuber. Skulde vi ha undersøkt alle disse innvendig vilde det ikke ha vært lenge før veien slingret. Nu gjorde vi ikke det; men moret oss med et par av dem som så mest insmigrende ut. Alle tyske Bierstuben har navn på Zum et eller annet: eller en eller annen Hof. Vi lesket f. eks våre tørstende struper i Pfälzer Hof, Badener Hof, Zum Kurfürsten, Zum roten Ochsen u.s.w. Flere av disse var veldig koselige, med tønner som bord, stearinslys og øl frisch vom Fass. Herlige minner! For å illustrere mengden av slike Bierstuben kan jeg fortelle at i Schwetzingen (10 000) var det over 40 Bierstuben foruten de cafeer og restauranter som serverte øl. Allikevel så jeg bare to fulle under hele opholdet i Tyskland. Øvelse gjør i sannhet mester, for drakk gjorde de som nogen svamper.

Hver lørdag og søndag vandret familien ut i en Bierstube og satt og drakk øl. Store som små, unge som gamle bestilte sin halve liter «helles» oder «dunkles» og tilbragte en munter aften med sang, musikk og latter isammen. Dette var imidlertid noget vi fikk opleve senere. I dag var det ikke lørdag, men tvertimot mandag og attpåtil midt på dagen, så Bierstubene lå omtrent folketomme. Men vi kunde i alle fall allerede da skryte av at vi hadde sett en ekte tysk Bierstube.

slottet

Det var imidlertid meget annet å se på i Schwetzingen bl. a nogen gamle trange smug, med rennesten og griser midt i gaten. Men best av alt var Schlossgarten. Hver liten tysk by har har en eller annen bygning som innbyggerne kaller for Schloss, ofte er disse slott efter norsk mening slett ingen slott, men i Schwetzingen var det virkelig et praktfullt et. Slottet i Schwetzingen var omgitt av en enorm park som efter sigende skulde være den vakreste i Tyskland. Personlig tviler jeg ikke et øieblikk på dette. Den var uten tvil den vakreste park som tenkes kan. Billedene på pag 17 og 20 er tatt fra Schlossgarten; men gir allikevel ikke noget fyldestgjørende billede av parken. Den var så vakker at den kan ikke beskrives i billeder og ord, den må sees. Kommer jeg nogen gang senere på de kanter i mitt liv så er det første jeg skal se Schlossgarten i Schwetzingen. Parken bestod av en eneste deilig blanding av romantiske alleer, løvganger, grotter og idylliske små vann. Rundt omkring i parken var opført forskjellige bygninger såsom en tyrkisk moske, romersk vannledning o.s.v. og herlige skulpturer var også oppsatt forskjellige steder i parken.

bilett til hagen

Jeg glemmer aldri den natten Mathilde Scwharz, Johannas søster, viste mig Schlossgarten. Riktignok hadde jeg sett den før, men å bli vist omkring av en kjent fra byen var en oplevelse på mere enn en måte. Det var nesten umulig å ikke bli forelsket for en natt. Men dette er en historie fom hører til et annet kapittel, nemlig Sommernächter im Schlossgarten.

hagen

Da vi gikk hjemover fra Schlossgarten bemerket jeg et høit rundt tårn, og jeg studerte på hvad i allverden det skulde være godt for. Senere fikk jeg vite at det var et såkaldt Wasserturm. I alle byene på Rheinebene finnes det et slikt Wasserturm. Det er nødvendig for å få trykk på vannet. Disse tårnene er ofte svært pene, særlig var Wasserturm in Mannheim svært pent og flott utstyrt med parkanlegg rundt o.s.v.

Jeg vil ikke dele op boken slik at jeg skriver et kapittel for hver dag tilbragt i Tyskland; men skrive alt om Schwetzingen under ett, undtagen Volskfesten og Sommernachtsfesten som blir egne kapitler.

Om eftermiddagene reiste vi ut til Rhinen og badet eller vi gikk til Schwetzingen svømmebad. Det hendte forresten også ofte at Gøsta og jeg syklet ut til Rhinen om formiddagen, men det var ikke så livlig der ute da. Vi oplevet meget morsomt der ute ved Rhinen, og vi var ofte derute sammen med Schwartz-pikene og Irmgard. Vi tok mange fotografier og var omsvermet av pikene.

vademendnavan

Det var morsomt å bade her ved Rhinen. Langs elvebredden gikk en sti, og på den spaserte vi i bare badedraktene 1 km’s vei opover elven. Derefter lot vi oss drive med strømmen nedover. Det gikk i fykende fart og var liddelig moro. Det hendte at en av de store stimbåtene kom, med en 5 -n6 lektere efter sig. Da var det å huke sig fast i en lekter og komme ombord og sitte på et stykke opover. Disse stimbåtene var noget nytt for oss nordmenn. Det var svære hjulbåter, flate og rare med høie skorstener. De var øiensynlig kraftige, for de slepte en 5 – 6 søkklastede lektere efter sig. Vi la også merke til at alle båter som gikk på Rhinen hadde nummer, til og med kajakker. Det var forresten mange som var på kajakktur. De passet på å få henge på med stimbåtene opover, og så lot de sig drive nedover igjen. En yderst behagelig måte å dra på tur på.

bøse

Det eneste som ikke var fullt så hyggelig her ute ved den berømte elv, var all kleggen. De satt på oss som klegger med det samme vi kom op av vannet, og gav sig ikke før vi fikk smurt oss inn med solbadolje. Det kunde de nemlig ikke fordra. Å røke hjalp også ganske bra, men det var egentlig forbudt. Det vil si: Det var forbudt å røke i skogen eller i dens umiddelbare nærhet. Og Rhinen var efter tyskernes mening berørt av denne bestemmelse; men vi blåste i denslags hysteri og røkte ivei. Det blev ingen som helst brann av det, likeså sikkert som det snart vilde bli brann hvis tyskerne fikk tillatelse til å røke. Tyskerne er nødt til å bli regjert av en eller annen form for diktatur. De trenger en mann som sier at det og det skal dere gjøre, det skal dere ikke gjøre. Slik har de hatt det, og følgen av det er blitt at slik må de ha det. Jeg nevner et eksempel: Så å si overalt i Tyskland er det forbudt å tende op bål i skauen. En dag kom vi til et sted hvor det var tillatt. Følgen blev at tyskerne tendte op et så digert bål at det var et under at ikke hele skauen blev svidd av. Det var ikke for ingenting at jeg den første natten jeg sov i Tyskland drømte at jeg var dømt til fengsel i et rum tapetsert med plakater hvorpå det var trykt: «Nicht gestattet».

uskarpt

Vi måtte sykle en 5 – 6 km for å komme ut til Rhinen, og det blev ofte litt vel meget i varmen. Det var derfor heldig for os at det lå et svømmebad i Schwetzingen. Dit fortrak vi når det var alt for varmt eller vi var altfor late. Badet var langt fra å være imponerende, og innbyggerne undskyldte sig da også med at det var avsatt byggefond til et nytt. Ikke desto mindre var badet meget brukelig, og vannet var slett ikke verst.

badebilett

Om aftenene av og til var vi borte på idrettsplassen og trenet; men det mistet vi fort lysten på. Treningsforholdene var nemlig nærmest slette. Gresset grodde kraftig midt i løpebanen og dusj fantes slett ikke. Det var forresten ikke nødvendig med nogen dusj for tyskerne trenet ikke så de blev svette engang. De diltet rundt og lot som de støtte kule. Ikke en trenet i sprint som er grunnlaget for alt. Men så blev resultatet at jeg slog dem i alle øvelser. Jeg fikk lov til å starte utenfor konkurranse i klubbmesterskapet på 100 m. Da la jeg mig staks i teten og «spaserte» ved siden av første mann inntil det gjenstod 15 m. Da strakk jeg litt på bena og vant med 5 meter. Jeg er sikker på at jeg kunde vunnet med 10. Tiden blev dårlig, 12,0 sek. Allikevel klarer Tyskland å stille et respektabelt landslag på benene. Grunnen til dette opdaget jeg også dernede. Rikssportsstyret sender nemlig en mann rundt i hele Tyskland for å opdage begavelser, og det er klart at i et folk på 70 millioner må det finnes over 200 begavelser. Disse begavelsene blir samlet i statens treningsleir og har intet annet å tenke på enn å trene på sin bestemte gren. Da er det rimelig at man kan stille flere enn et habilt landslag på benene. Men er det snakk om bredde i idretten så bør tyskerne helst ti stille hvad så enn Aftenposten skriver.

Så fikk han sagt det også, den unge mannen på 18 år, som selv skulle ha Aftenposten som sin arbeidsgiver nesten hele sitt liv. Jeg skulle forresten gjerne visst hva det var Aftenposten skrev om tysk idrett den gang i 1937, men det har jeg ikke tatt meg tid til å finne ut – ennå.

Det er morsomt å lese dette siste Carlos skriver. Han gjør noen observasjoner av forholdet mellom breddeidrett og eliteidrett, – og i samme vendingen får han presentert seg selv som representant for den sterke, sunne nordmannen – han som løper fra alle tyskere på flatmark. Nå skal det sies, at om han kan høres litt skrytete ut, så var han veldig god i idrett.

Mye av det Carlos kommenterer av tyske forhold, blir skrevet med en ironisk snert. Det kan virke som om han hadde bestemt seg på forhånd, – Carlos Forsberg skulle neimen ikke la seg forføre av noe som helst på denne turen. Han kommenterer også mye av det han ser med en litt nedlatende distanse, og sammenlignet med Norge faller det meste i Tyskland gjennom i hans øyne, – til og med jentene skal det vise seg, etter nærmere ettertanke.

Fortsettelse følger neste søndag, – henger du med?