Lars Monsen fortrenger Gunnlaug Ormstunge

Jeg har nettopp begynt å leie elevene mine gjennom norsk litteraturhistorie, og vi skal langt, helt fra Håvamål til Gro Dahle. Det er en lang reise, og den varer helt til våren 2011. Ennå har vi ikke kommet lenger enn til de islandske ættesagaene, så det er langt fram.

Akkurat nå er jeg litt motløs. Jeg sliter med å tilpasse meg den nye læreplanen, og jeg blir ikke fortrolig med den nye tilnærmingen til litteraturen. Det kan se ut som om temaer og innhold er viktigere enn de litterære kvalitetene.

Både nå og tidligere går jeg gjennom stoffet i kronologisk rekkefølge. Jeg vet at elevene trenger den strukturen som ligger i fast kronologi. Det er også nødvendig hvis de skal kunne se litteraturen i et kulturhistorisk perspektiv. Det nye nå er at vi samtidig som vi konsenterer oss om teksten, forfatteren og kuturen også skal ha fokus på temaer. Elevene skal hele veien sammenligne gammel og ny litteratur med samme tema. Det er ikke noe galt i det. Tvert om er det en kjempegod idé, – hvis det bare hadde vært én av mange tilnærmingsmåter. Sånn har det ikke blitt. Til muntlig eksamen skal elevene jobbe ut fra et tema, for eksempel: Helt og antihelt, makt og motmakt eller noe annet, – og så skal de presentere to eller flere tekster og sette dem opp mot hverandre. Eksamen er på mange måter styrende for arbeidet i norsktimene, og nå fører jeg meg overstyrt. Vi er altså godt i gang med den norrøne perioden, og jeg hadde gledet meg til å lese Gunnlaug Ormstungessaga høyt for klassen. Jeg har god erfaring med å gjøre det. Kjærlighetshistorien mellom Helga den fagre og Gunnlaug Ormstunge appellerer til denne aldersgruppa. Teksten har mye å by på av både romantikk og dramatikk. En gang Gunnlaug er på reise, går han fram for en jarl. På foten har han en svull, og verken tyter ut hver gang han trår på foten. Her får de innblikk i vikingenes idealer om å ikke pyse. Jarlen spør hvorfor Gunnlaug ikke halter sånn som det er fatt med ham. Ikkje skal ein gå halt så lenge begge føter er jamnlange, Herre, - svarer Gunnlaug på ekte vikingvis. Når sagaen går mot slutten og Helga skal dø, hender det at noen elever må opp for å tørke en liten tåre. Helga får mannen sin til å svøpe henne i den kappen hun en gang fikk av Gunnlaug. De to får jo aldri hverandre.

Men mine elever kommer aldri til å bli kjent med Gunnlaug Ormstunge og Helga den fagre. Vi rekker det nemlig ikke, og jeg mistenker at det ikke kommer til å by seg så mange flere anledninger til å treffe ham. I stedet må vi passe på at vi får med en moderne tekst som kan gi oss nye perspektiver på vikingtida og heltene, vi skal lese om moderne helter. I læreboka har de løst dette ved å gi oss en tekst skrevet av Lars Monsen. I denne teksten forteller Lars Monsen om et møte med en isbjørn. All ære av Lars Monsen, – teksten er slett ikke dårlig, og den har mye å by på. Men det er mer: Vi skal lese om flere moderne helter, kvinnelige og mannlige, unge og gamle. Og for alt dette må altså Gunnlaug vike. Lars Monsen treffer elevene i alle medier, faktisk på TV allerede i kveld. Gunnlaug presenteres bare i mine norsktimer.

Og sånn fortsetter det. Snart skal vi i gang med folkediktnigen. Tidligere har vi gravd oss ned i et temaarbeid med folkeeventyrene våre. Elevene mine har øvet seg på å gjenfortelle eventyr slik de gjorde i gamle dager. De har definert sjangertrekk i eventyr og de har framført en dramatisering. Det tror jeg neppe vi rekker i år. Før vi i det hele tatt kan begynne å lære hva et eventyr er, skal vi nemlig snakke om fantasylitteratur i sin alminnelighet. Vi skal lese fra Ringenes herrre og Harry Potter. Det har vi gjort tidligere også, men ikke i dette omfanget. Det er en krevende disiplin å sammenligne tekster, – og det som er krevende tar tid.

Den grusomme folkevisa Olav og Kari får fortsatt lov til å være med, – men etterarbeidet her er så omfattende at jeg kan glemme mye av det jeg tidligere hadde på planen. Den sammenlignende teksten her er nemlig filmen Jalla, jalla, – og elevene skal finne felles tematikk i de to tekstene. Det er egentlig en strålende idé, eller kanskje ikke – men skal det fortsette sånn må jeg legge til side mye av nasjonallitteraturen vår. Hvis jeg skal måtte trekke paralleller til moderne tekster hver eneste gang vi leser noe av nasjonallitteraturen, spørs det hvor mye tid jeg kan sette av neste år når vi skal bli kjent med Henrik Wergeland.

Og misforstå meg ikke: Vi har alltid lest moderne tekster for elevene, – vi har bedrevet sammenligning, – vi har vist filmer. Men det får da være grenser. Min erfaring er at trettenåringer bør presenteres for ryddig stoff i kronologisk rekkefølge, hver ting til sin tid. Nå føler jeg at alt kommer hulter til bulter i en eneste lapskaus.

Mens jeg går her og gremmer meg, tenker jeg på hvor tilfeldig sånne nye ideer er. Jeg lurer på hvem som kom på tanken om denne sammenligningen? Jeg ser dem for meg der de satt i en gruppe som skulle lage norskdelen i læreplanen. Det må ha vært ett menneske som på et eller annet møte sa: Vet dere hva? Jeg har en idé. Hva som siden skjedde kan man bare spekulere i. Kanskje ble det en saftig diskusjon, og så endte det opp med at flertallet var enige i at sånn skulle det gjøres, sammenligning var tingen. Men det kan like godt hende at den som kom med forslaget hadde en så sterk posisjon at hun fikk det som hun ville ganske umiddelbart. Kanskje hadde de dratt og kompromisset om andre ting, og nå var det hennes tur til å få gjennomslag.

Så spørs det hvor viktig man synes Gunnlaug Ormstungessaga og Henrik Wergeland er, og der strides de lærde. Gamle norsklærere som jeg har vært gjennom alle fasene. En periode var den historisk-biografiske periode den vanlige, så ble den kastet ut og forfatteren ble erklært død. I noen år nå har vi vekket forfatterne til live igjen, men nå må jeg altså legge noen av dem i kunstig koma en periode. Jeg er av den formening at den gamle litteraturen, vårt folks gamle historier, måten å formidle på gjennom tekst, – alt dette er små, små biter i det puslespillet som skal gi elevene en følelse av å være norske, av å tilhøre et kulturelt fellesskap. Det er viktig!

Jeg må være lojal mot læreplanen. Egentlig skulle dette vært på plass for et par år siden, men fordi vi ikke hadde nye lærebøker, valgte vi å gå langsomt fram med forrige kull. Nå er det full rulle. Men som gammel norsklærer vet jeg at det aldri varer lenge. Om en stund, – en liten stund, kommer det nye planer og nye ideér, og da er det viktig at vi ikke går for langt i å tolke de planene vi skal følge nå i sin ytterste konsekvens. Hadde vi gjort det, ville pendelen fått alt for store utslag for både elever og lærere. I stedet forsøker vi å bevare det vi synes er verdifullt fra tidligere planer, høste det beste fra de nye – og jenke det til som best vi kan.

Men noen Gunnlaug Ormstungessaga blir det ikke denne gangen.

About these ads

14 responses to “Lars Monsen fortrenger Gunnlaug Ormstunge

  1. Hei.
    Jeg snublet over bloggen din, og leste innlegget om Gunnlaug Ormstunge og Lars Monsen. Svært interessant lesing. Jeg holder mange kurs for lærere, og dette var nyttig og lærerikt. Du er nå lagt til mine favoritter. Skriv gjerne MER om litteraturformidling i skolen! TAKK!

  2. Det har jeg kanskje gjort, knirk. Gå inn i margen på siden min her og klikk på kategorien Skole, så finner du både raserianfall og ovasjoner over mitt skoleliv.

    Velkommen hit!

  3. Lure tanker om tilpasning til læreplanen (som her er litt på tur synes jeg). Følg den, men med sunn fornuft. Vi kan ikke gjøre gode sammenligninger før vi kjenner det vi skal sammenligne. Stoff må få tid til å modnes. Elevene må bli kjent med særpreget for hver periode – og så ved gode eksempler se at noe er likt og noe er ulikt. Du skriver så inderlig godt om dette. Heldige er de ungene som får møte norsk litteraturhistorie i dine timer.

  4. Jeg håper det er vellykka, Bente, – og jeg tror det er det. Jeg har jo holdt på med dette noen år. Jeg har valgt å følge læreplanen og læreboka slavisk på de to første emnene: Norrøn periode og folkediktning. Så går jeg i tenkeboksen. En av kollegene mine er i gang med romantikken i niende klasse. Hun orker ikke lærebokas tilnærming, og starter med det opprinnelige: europeisk og norsk kulturhistorie, særpreget ved tiden, forfatterne og litteraturen. Først når det er på plass forsøker hun å trekke paralleller til vår tid, nyere litteratur osv. Jeg gjetter på at det blir min tilnærming også.

  5. Jamen hov! Jeg tror jeg kan gætte, hvad der ligger bagved denne «overstyring» af norsk-undervisningen.

    Hvis de styrende lærere og professorer selv har oplevet, at der blev undervist i klassisk digtning _uden_ at man gør sig klart, om den er relevant for moderne mennesker og *hvis* den er relevant, på hvilken måde kan den så sige os noget og hvad siger den?

    Et sjovt eksempel, som jeg husker fra en Engelsk antologi er et 1700-tals digt om en ridder og en dame, som vist svigter ham, hvor man med moderne øjne måske kunne fornemme at det var et temmelig intolerant sexistisk synspunkt som digtet giver udtryk for. Lad os nu bare sige det er et tænkt eksempel (jeg kan ikke finde bøgerne lige nu).

    Hvad ville den kloge lærer så gøre? Sammenligne den gamle chauvinist med en moderne digter, og måske også sætte tidens normer i perspektiv.

    Det kan man jo godt forsvare.

    Jeg tror at du som den lærer du er, kan tolke de nye retningslinier på en måde, så du selv kan gå ind for dem.

    Men iøvrigt er jeg enig med dig i at styringen af undervisningen er problematisk.

  6. Din plan for «romantikken» i niende klasse lyder rigtig godt i mine ører; det må da være den bedste måde, man kan gennemgå dette store emne, hvis det skal lykkes nutidens børn at forstå teksterne, emnerne og tidernes kulturskift.

  7. Jeg synes også det er en god idé å trekke paralleller mellom klassisk og moderne litteratur, dax2, men jeg ser ikke helt at det er nødvendig hele tiden. Det er vel faren ved å være norsklærer. Jeg synes jo Gunnlaug Ormstungessaga har verdi i seg selv og kan stå meget godt på egne ben.

  8. Åh, nå må jeg nesten lese Gunnlaugs saga igjen! Når vi leste den i 3. klasse på gym ble jeg helt bergtatt, og jammen kom det tårer. I ettertid ramlet jeg over en bok om boken; Om Gunnlaug Ormtunges saga – Veier til verket, en liten bok med masse kjekk informasjon som kom godt med på skriftlig eksamen bokmål. :)
    Den lille boken med sagaen er så fillete nå, full i notater, bokmerker og eselører, jeg må bare finne ut hvor den har gjemt seg… :)

  9. Vi er nok mange som har vært glade for Veier til verket sånn rett før eksamen, Eirin. Mange vil kanskje hevde at vi brukte den for å slippe å tenke selv, men jeg tror denne serien var en god introduksjon til en måte å tenke på.

    Finn fram Gunnlaug. Han er vel verdt et par timer. Jeg liker å lese den på nynorsk, og det er sånn jeg har leste den for elevene mine. Likevel har jeg hatt lyst til å oversette den til bokmål. Da ville jeg klare å kapre enda flere unger.

  10. Veier til verket-boken kom til god hjelp, ja, ihvertfall i forhold til å forstå en del av symbolikken i boken, både kulturelt og rent historisk. Det var en bibliotekar som viste meg den når jeg spurte for meg på biblioteket, og læreren min hadde ikke hørt om den ennå. Jeg endte opp med å låne den villig vekk.
    Åja, du må oversette den til bokmål. :) Det hadde vært fantastisk! Jeg synes lydboken funker bra også forresten.

  11. Jeg har ikke hørt den som lydbok, Eirin. Det må jeg gjøre.

  12. Tilbaketråkk: Jeppe møter Jokke « Livet leker

  13. Birthe Hejlesen

    Jeg lurer igjen veldig på, hvorfor elever skal lese Olav og Kari, Gunnlaug Ormstunge, Henrik Wergeland osv. utallige ganger opp gjennom skolegangen deres. De forfatterne, tekstene og litterære periodene, du nevner, er nøyagtig de samme som er gjenstand for oppnåelse av kompetansemålene i videregående. Er ikke dette skrekkelig? Tenker at det ikke er riktig å jobbe med den type tekster og på denne sammenlignende analytiske måten på ungdomsskolen. Er 13 – 16 åringer modne for det? Selv på videregående ser jeg at det kan være vanskelig å motivere elevene for å lese den eldre litteratur og å drive litteraturanalytisk.

    • Hvorvidt elevene er modne til å drive litteraturanalyse handler om hvilket nivå vi legger det på. I ungdomsskolen har vi ofte en ganske stram, kronologisk gjennomgang av litteraturhistoria fra de tidligste tider og fram til vår tid. Dermed får elevene en veldig fin oversikt. Og så leser vi tekster. Det er vel ganske individavhengig hvor mye de får ut av det, men jeg opplever at flertallet av mine elever er med på det vi driver med, men så legger vi altså ikke lista for høyt. At de leser de samme tekstene flere ganger er avgjort et poeng, og det har jeg tenkt mye på selv også. Mine elever forteller meg senere hvordan de bruker alt de skrev og gjorde med Et dukkehjem, Villanden osv på nytt når de kommer på videregående, at de har stor nytte av det og at nivået ikke er så ulikt. Nå som nesten alle fortsetter med norsk tre år etter ungdomsskolen, burde kanskje læreplanene vært samordnet når det gjelder litteraturhistorie og litteraturanalyse. Vi på ungdomstrinnet kunne for eksempel stoppet etter romantikken, og så kunne de på vg tatt opp stafettpinnen. Jeg tror vi jobber så grundig med stoffet, at de ikke hadde behøvd ta det opp igjen. Det ville gitt både vg og oss bedre tid, ikke minst tid til å skrive mer.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s