I høst plantet naboen vår massevis av tulipanløker rundt bjerketrærne ute i gata. I hele vår har vi gått her og ventet på dem, og nå står de i fullt flor. De er rosa og litt fynsete i kantene. C og M har ikke have hjemme hos seg, men de vet at alle voksne blir glade når barna plukker blomster til dem.
Så kan dere vil tenke dere til resten!
Mens Thv og jeg laget middag, var ungene ute for å leke. Da vi ropte dem inn for å spise, tok det litt tid før de kom. De var visst opptatt med noe. Visst var de opptatt. De plukket blomster. Plutselig sto to stolte barn foran oss med hver sin lille bukett rosa tulipaner med korte stilker.
Hva skal man si? Ikke for mye, og ikke for lite. Nå vet de i hvert fall at man aldri skal plukke naboens blomster, at naboen har plantet dem og kan bli lei seg, at de aldri skal gjøre det mer. Bare se hvor skyldbetynget den ene blomsterplukkersynderen ser ut.
Naboen er ikke hjemme i ettermiddag. Når hun kommer hjem må jeg gå over for å fortelle hva som har skjedd.
Uff og uff.
Men det var godt ment, og buketten er fin.
3 svar so far ↓
Marianne // 22.05.08 kl. 05:03 |
nåååååååå – det gør helt ondt at se hende, hvem har ikke prøvet det nummer i sin barndom
Britt Åse // 22.05.08 kl. 16:14 |
Å, dakars liten! Det er hardt å lære, noen ganger.
livetleker // 22.05.08 kl. 16:45 |
Jeg tror alle barn har gjort akkurat dette stuntet, mine barn også. Vi for raskt opp fordi vi tenkte på hva naboen ville si, men så roet vi oss fort. De ble så lei seg begge to, og forsøkte å forklare at de ikke visste – og det gjorde de jo ikke heller.