Femtiåringer i kø

Det er tid for femtiårslag, - og det noe så grassat! I går var vi i vårt tredje etter jul, og før vi har sagt mai skal vi i to til - ja, det ene er til en sekstiåring, men han tror han er femti han også.

Det slår meg hvor lykkelige de er alle disse menneskene midt i livet (Vi tror nemlig vi skal bli hundre, - nesten i hvert fall). For flere av dem har livet bydd på til dels store utfordringer, - men de ser ut til å være overvunnet nå. Nå er de ferdige med de største økonomiske utfordringene, og kan leke seg med åpne biler, motorsykler og spennende ferieturer. På jobben har de funnet sin form og sin stil, og de er trygge og selvsikre nok til å kunne utfordre seg selv og prøve ut noe nytt. Dette kan de! På hjemmebane er det ro og fred. Ungene er så store at de ser retningen, - det er ikke så mye å bekymre seg over lenger. De to som lever sammen har blitt enige om at skilsmisse ikke ligger for dem, men at de tvert imot vil fortsette å holde hverandre i hånda.

Livet leker!

Og så inviterer de til fest. Det kommer mange: Mødre og fedre, tanter og onkler, barn, kolleger, venner - bøttevis av venner. Alle har noe pent å si om jubilanten, - og med god grunn. Det blir en lykkestund på jord.

Og så vet vi jo så godt at det slett ikke er sånn for alle. Femtiåringer kan være syke, triste, ensomme nyskilte, deprimerte, arbeidsløse, - men de ber kanskje ikke til femtiårslag?

Noe å tenke på.

Dagens visdomsord

Dette ble den første utedagen i sol og varme. Da vi kom ut i hagen ble vi fullstendig overveldet av alt som må gjøres i hus og have: Maling av dører, gjerde, inngangsparti og en vegg, - luking og raking, rydding, planting, vasking …

Det er bedre å ha en ustelt hage enn å ikke ha noen hage, sa min kjære.

Sant nok.

Karakteren 7

Sitatene er fra en elevtekst, gjengitt med tillatelse av forfatteren!

Jeg leser og leser, retter og retter, kommenterer og kommenterer, evaluerer og evaluerer. Den røde pennen går varm. Det er tentamenstid, det er tiende klasse og det er min jobb å måle kvaliteten på elevenes tekster for aller siste gang. Det er et stort ansvar. Min vurdering teller mye. Det er jeg som dømmer ungenes arbeider, og jeg er faktisk med på å avgjøre om D kommer inn på musikklinja og om A kommer inn på idrettslinja. Da går det ikke an å slurve.

*Jeg har egentlig ingen ting imot familieferie. Det er jo bedre enn å være hjemme. Det er bare det at jeg er litt redd for å dø hver gang jeg reiser med mamma og pappa. Du skjønner, de har ikke helt kontroll.*

I det siste har jeg vært litt oppgitt over de tekstene elevene har prestert når de skriver hjemme. Tidligere var hjemmetekstene som oftest bedre enn de tekstene som var skrevet på skolen. Ikke så merkelig, synes jeg, - de har jo bedre tid hjemme. Nå er det omvendt, - de skriver bedre på skolen. Det har rett og slett skjedd noe. En av elevene mine, aalefoten/silje sa noe om dette i kommentarfeltet her om dagen.

*Inne i lobbyen må vi finne en base, hvor jeg må sitte vakt mens de andre handler i tax-free’n…Vi kommer alltid hesblesende til gaten. Spesielt hvis mine elskede søstre er med. De går alltid dypt inn i parfymens undertoner og overtoner og middeltoner og ettertoner. Når alle de berusede endelig er ombord på flyet, er det med parfymeimmune neser og et salig blikk.*

Egentlig synes jeg det går sakte med meg. Jeg rekker bare noen få tekster om dagen, og selv om det er morsomt å lese, kjenner jeg at jeg klør etter å bli ferdig. Det beste er imidlertid at det jeg leser er så bra, - mye bedre enn sist de skrev. Så er det kanskje sant: De skriver bedre på skolen. Mange elever har gått opp en hel karakter, og det får konsekvenser. Elevenes nivå skal måles så sent i semesteret som mulig, og dette er siste måling. Tentamen er altså avgjørende.

*Da vi sto i innenrikskøen på Gardermoen og så på alle de charterfebersyke menneskene som skulle til Syden for å slange seg på hvite strender og bade i asylblått hav, lurte jeg på hva vi tenkte med. Vi skulle til Lofoten. Vi reiste nordover.*

Jeg liker karakterer veldig godt. Selv om de har sine begrensninger, er de renslige og ryddige. Elevene vet veldig godt hva de måler og hva de ikke måler. Man blir vurdert opp mot faglige mål, og det er relativt lett å forklare dem hva som må til for å nå ulike nivåer på vei mot målet. Selvfølgelig er det alltid en fare for at det blir subjektivt når man retter åndsverk, og elevenes tekster er nettopp det. Det hender jeg bommer. Men ungene er raske til å klage, og så får vi en second opinion fra en annen erfaren norsklærer. Det skiller sjelden med mer enn en halv karakter. Jeg tror neppe det hadde blitt bedre om vi hadde benyttet en såkalt uformell vurdering. Skulle norsktekster blitt vurdert uformelt, måtte jeg skrevet en slags litteraturkritikk på hver eneste en. Jeg er redd den kunne virket mer subjektiv i elevenes øyne. Og de får jo vanligvis en skriftlig kommentar i tillegg til karakteren.

*Hotellene pleier vi å være heldige med. Etter Tunisiaturen, da det fløy en rotte over gulvet, har vi lagt litt mer penger i standarden.*

Min erfaring er at de elevene som beveger seg nederst på karakterskalaen, er de som har mest nytte av karakterene. De kjemper for å oppnå bedre resultater, - og når resultatene kommer, så er det så veldig tydelig. Man går opp en karakter på skalaen. Selvfølgelig svir det å få dårlige karakterer, og noen elever burde nok vært spart for dem, - men det er en annen historie.

*Litt flaut er det alltid når pappa kommer inn i resepsjonen og spør med høy klar stemme: “Ver kænn vi putt æur bækksækks?” Han er ikke så veldig god i engelsk.*

Karaktersystemet vårt beveger seg fra 1 til 6, og 6 er den beste karakteren. Den henger høyt, men i alle fag er det nesten alltid noen elever som får 6. Karakterene er kommunikasjon. På skolen får elevene vite hva som skal til for å komme opp på de ulike nivåer. De vet for eksempel at de ikke kan få 5 eller 6 i muntlige fag, hvis de bare pugger og gulper opp kunnskap. De må også vise forståelse og innsikt.

*Mamma og pappa hadde faktsik litt kontroll på lille, uskyldige, hvithårede meg. Hver gang mennene prøvde å lokke meg av gårde for å selge meg for 300 kmeler, var de der og passet på. Cred til dem.*

Det hender at en elev sprenger karakterskalaen. Når eleven på historieprøven først reproduserer det hun har lært, så bidrar med annet fagstoff hun har satt seg inn i, viser at hun har innsikt i det hun skriver om og i tillegg trekker egne konklusjoner av flere elementer i det hun har lært gjennom en lang periode, - da er det ikke nok med 6. I sånne tilfeller, - og det skjer en gang eller to i året, gir jeg karakteren 7. Den finnes ikke, og nettopp derfor kommuniserer den så godt.

*Hjemturen er virkelig skummel… Rett før vi skal om bord på flyet er det panikkshopping. Da skal resten av pengene brukes opp, og feriegaver kjøpes inn. Pengene bir alltid brukt opp, og selgerne svindler meg alltid. Og jeg, naiv som jeg er, kjøper et spansk plastikksmykke til 20 euro.*

En av jentene mine får 7 på sin norsktentamen. Hun har skrevet et kåseri om alle viderverdighetene ved å reise på ferie med familien. Det er ingen lett sjanger når man er ny i livet og skrivekunsten. Her skal den røde tråden holdes, digresjoner er velkomne, ironi og annen humor fordres - kort sagt: En utfordring. Når en elev skriver et kåseri som får meg til å le, som engasjerer og fenger meg, - da skal hun ha 6. Men denne gangen var det ikke nok. Jeg hører kåserier på P2 hver eneste morgen, og jeg leser mange kåserier i løpet av et år. Når jeg ser at elevens kåseri er fullt på høyde med en Erling Legreid eller en Anne B Ragde, - da må jeg kommunisere det på en eller annen måte. Jeg skriver det i kommentaren, jeg sier det til eleven - og så gir jeg 7.

Det er en karakter jeg aldri har fått noen klage på.

Mye er sørgelig

Jeg er optimist. Jeg er livsglad. Jeg er positiv. Jeg synes livet leker. Men fy farao så mye sørgelig og trist det er i verden også. Jeg ser det.

På arbeidsplassen min er vi over 500 mennesker som deler hverdagene med hverandre. Heldigvis er de fleste dagene gode, - stort sett veldig gode. Men det vonde ligger alltid under, - sorgen og elendigheten: Slitne, triste kolleger som er bekymret for gamle, syke foreldre. Omsorgsfulle foreldre som ringer og ber oss ta godt vare på ungene deres, for hjemme er det et rent skilsmissehelvete for tiden. Sinte unger som sloss med harde never så snørr og tårer renner. Triste unger som har mistet foreldrene sine i sykdom. Ensomme unger som aldri klarer å komme inn i den sosiale varmen.

Det er fryktelig mye som er sørgelig.

Og så kommer de bitte små gledene. I dag har jeg sittet tre timer sammen med tjue unger som har skrevet sakprosa. De har skrevet på skolen i ti år, og dette var den siste runden. Aldri har fler vært mer konsentrerte. I siste innspurt skal de vise hva de duger til. Det var hyggelig. Det var ro. Det var småprat. Det var spørsmål om hjelp. Midt oppe i det hele satt jeg og rettet en og annen tentamensbesvarelse.

Plutselig kom noen av guttene i klassen opp fra heimkunnskapen. De lurte på om vi ville ha kake. Verdens beste. Det ville vi. Det ble rene skjære hyggen.

Jeg foretrekker sånne dager, men jeg kan ikke velge bort de andre.

Når nøden er størst …

Jeg vet jeg har vært sutrete de siste dagene, - og alt er selvfølgelig WordPress sin skyld. Men tenk så var det en der ute som hadde snappet opp hvor fortvilet jeg var. Og ikke nok med det, - han ville gjerne hjelpe meg. I dag har vi hatt arbeidsmøte på café, og nå er er alt så meget bedre. Kroppen føles ikke lenger uggen, WordPress fungerer som jeg vil at den skal fungere og jeg kommer helt sikkert til å sove bedre i natt.

Tenk at det finnes sånne flinke folk i verden. For det første har han hjulpet meg å installere Firefox, og da ble alt så mye mer samarbeidsvillig. Etterpå forsøkte han å lære meg både det ene og det andre. Jeg må med skam bekjenne at bare det ene la seg der det skulle i hjernen min. Det andre får komme etter hvert.

Dette var også mitt første møte med en blogger IRL. Det var ikke så farlig som jeg trodde, - men tvert imot veldig hyggelig.

Tusen takk!

Lite annet å melde enn en jakke

Jeg er full av ord, og det er sjelden jeg ikke har noe å melde. Akkurat nå har det inntruffet en sånn sjeldenhet. Hvorfor vet jeg ikke riktig, men det er lett å finne grunner. Jeg er fullstendig nedsyltet i arbeid, og selv om jeg sjelden blir sliten av å jobbe, blir jeg utslitt av å ha ting liggende over meg. Det har jeg nå. I tillegg er kroppen litt tung og sliten og merkelig om dagen. Det suser i hodet og jeg er trøtt, trøtt, trøtt! Søndag sovnet jeg klokka ti, mandag sov jeg to timer om ettermiddagen og sånn holder jeg på.

En annen ting er dumme, dumme WordPress. Den nye versjonen tok helt piffen fra meg. Ingen ting fungere som jeg vil. Jeg har null og ingen forståelse av det tekniske som skjer når jeg bruker PC-en min. Det forhindrer meg ikke i å være en aktiv bruker, men jeg merker at jeg ikke har overskudd til å sette meg inn i en masse nytt akkurat nå. Det blir for mye for bitte, lille meg.

Sutre, sutre!

Men Liselottejakken har jeg strikket. Det var et spennende prosjekt. Jeg ante ikke om den ville passe før jeg hadde strikket den siste masken. For å ikke ha noe å skylde på, fulgte jeg oppskriften til punkt og prikke. Alt så stort og uformelig ut mens det var på pinnen, - men så passet den altså perfekt. Lengden er akkurat så nett som jeg vil ha den, ermene er ikke for lange og den sitter pent på min runde kropp. Jakken er strikket i den mykeste alpakkaull og er noe av det letteste og samtidig varmeste jeg har hatt på meg. Deilig!

Nå har jeg lyst til å strikke fler

Er det søndag allerede?

I går kveld var vi i femtiårslag, - ett i en lang rekke denne våren. Det var veldig hyggelig. Maten var strålende, gjestene vennlige og alt var bare velstand. Det jeg kommer til å huske best, var han som reiste seg foran 60 gjester og sang en romantisk Sørlandsvise for å minne jubilanten om hvor skjønt de har det på Sørlandet om sommeren.

Hjemme kom vi oss liksom ikke i seng. I stedet lå vi en bylt på badegulvet alle tre, Thv, Marthe og jeg. Det er lenge siden vi har ligget sånn og snudd livet sammen. Marthe kom hjem ens ærend fra Oslo for å passe de små i går kveld. Bonusen er at vi får noen timer sammen med henne.

Det har nemlig vært en hektisk helg, og jeg har ikke rukket å puste ennå. Noen ganger blir det sånn. De to små er her, og da skrus tempoet nødvendigvis opp noen hakk. Dagen i går var et maratonløp: Tidlig opp, aviser, baking til festen, handletur, på leilighetsvisning med mamma, besøk fra Oslo og så på fest.

Nå sitter vi her og henter oss inn igjen. Det er søndag. Marthe spiser frokost i sofaen. De små ser tegnefilm. Thv surfer på nettet for å finne billigste transport til Roma i oktober, - og jeg skal bare trekke pusten et øyeblikk.

Ha en god dag!

Gourmetmåltid

Vi har hatt en gjest her i dag. M hadde invitert sin venninne med hjem etter barnehagen. De er fire år begge to. Gjester skal trakteres med det aller beste. Vi spurte derfor gjesten om hva hun ville ha til middag. Hun kunne velge absolutt hva hun måtte ønske. Spaghetti, sa J. Da ble M og C også fornøyde. Spaghetti på boks, jublet de.

I følge ungene finnes det ikke noe bedre i denne verden enn spaghetti på boks. Rådyrmedaljonger, hummer, russisk kaviar og glaserte lerketunger - alt faller dødt til jorden sammenlignet med spaghetti på boks.

At det er lettvint mat er det ingen tvil om. Det var bare å åpne boksen, varme langsomt opp og servere. Ungene frydet seg, smattet og spiste store mengder. Konversasjonen ved taffelet handlet om hva som smaker best, - bollene eller pølsene. Thv og jeg så på hverandre, - deretter ned på tallerkenen. Det første ordet som falt meg inn var gugge. Dette ser ut som skikkelig gugge, - og jeg fikk faktisk assosiasjoner til mat som allerede har blitt spist en gang og så avlevert på velkjent vis.

Spaghetti på boks består av spaghetti i (ekstremt) mild tomatsaus, kjøttboller og coctailpølser-. Jeg forstår ikke hvorfor det er både boller og pølser, for de smaker helt likt, nemlig ingen ting. Selv om vi var sultne da vi satte oss til bords, ble vi voksne utrolig fort mette. Retten inneholder 100 kalorier pr hekto, og med det lille man klarer å trykke ned, kan det nærmest karakteriseres som slankemat. Problemet er bare at vi allerede har diskutert om det ikke finnes noe voksensnadder i fryseren, - noe vi kan spise når de små har lagt seg.

Etter middag lekte ungene både ute og inne. Til barne-TV var de klare for mer mat. De rigget seg til på et pledd foran skjermen. Denne gangen ble de servert brød med ost og skinke. Det gikk ned på høykant, og de spiste tre skiver hver! Det er mye i en sånn liten kropp.

Jeg tror ikke de blir sultne før ved frokosttider i morgen.

Et bitte lite vondt ord

Når man leser undersøkelser og artikler, kan det se ut som om mobbefrekvensen i skolen er ganske konstant. Den er ikke stor, men den er der hele tiden til fortvilelse for dem som rammes. De fleste av oss har blitt utsatt for et eller annet som kan defineres som mobbing, og vi har håndtert det på ulikt vis. For noen var det noe som foregikk en periode, og som vi kom oss gjennom med helsa i behold. Kanskje lærte vi til og med noe av det. For andre var det et mareritt, kanskje livsødeleggende i den forstand at vi aldri helt har blitt ferdig med det. For noen blir skadene til og med uopprettelige.

Det er langt mellom de fysiske mobbehistoriene på ungdomsskolen, - selv om de finnes. De psykiske dukker derimot opp rett som det er. Når man har blitt femten - seksten år gammel, har man dessverre ubevisst forstått noe om den menneskelige psyke. Man har forstått at et lite ord kan være nok. Så kan vi filosofere over hvorfor noen føler trang til å benytte denne nyvunnede kunnskapen til å gjøre livet surt for andre. Hva får de ut av det selv, de som daglig sender stikkpiller i andre menneskers retning? Hvordan kan vi kategorisere den fryden de føler? Noe må de jo få ut av det.

Noen ganger handler det bare om ubetenksomhet. Vi lever i en språklig virkelighet der ironien er like vanlig som smør på brød. Mellom venner hagler det med kjappe, vittige, ironiske kommentarer, og det er om å gjøre å parere. Som oftes fungerer dette bra. Det er en verbal ping-pong match som kan være ganske stimulerende mellom likeverdige partnere. Men det er ikke dette det handler om. Det handler om mobbing.

Emo, hører hun noen hviske inn i øret sitt. Emo. Det var greit den første gangen. Hun vet at hun gjennom klesstil og image skiller seg ut i en retning som gjør at det er lett å få sånne assosiasjoner. Men det gjør noe med henne når hun får hvisket det samme ordet etter seg flere ganger hver dag: Emo. Det høres når noen går forbi i gangen, når hun står i kø i kantina og til og med midt under en forelsening med læreren til stede. I det noen går forbi for å spisse blyanten, hører hun det: Emo. Selv om hun ber ham slutte, selv om hun sier at det ikke er morsomt lenger, selv om hun blir sint, selv om hun forsøker å overhøre det, - så fortsetter han: Emo.

Og sånn holder de på: Emo, hore, heks … Oppfinnsomheten er stor. En gutt med innvandrerbakgrunn får stadig spørsmål som har med pizza og kebab å gjøre. Hører du det i forbifarten virker det fullstendig uskyldig, - men denne gangen er det ikke det. Faren hans driver pizza-restaurant, og flere ganger om dagen stiller noen ham spørsmål som har med dette å gjøre. Hvordan lager dere den kebaben? Jobber hele den store familien din der? Skal du jobbe der når du blir voksen? Og plutselig går det opp for deg at dette faktisk er en form for subtil mobbing av en gutt som sliter med å parere underliggende ironi fra dem som skulle være vennene hans.

Mye av den mobbingen som foregår mellom unger forblir skjult for voksenverdenen. Verken foreldre eller lærere får vite hva som skjer. Det er noe av problemet. Når vi ikke vet, kan vi heller ikke gjøre noe. Heldigvis er det som oftest lett å få stoppet svineriet når vi vet hva som skjer, og hvem som sier og gjør hva.

Jeg har hatt en runde med noen elever med alt for spisse tunger. De ble lei seg, de beklaget, de visste ikke at det ble oppfattet så ille, de lovte at det ikke skulle gjenta seg. I morgen skal jeg snakke litt med klassen min om disse bitte små orda som gjør så vondt. Jeg hører dem nemlig, - så jeg kan ikke påstå at jeg ikke vet. Jeg må gjøre noe med det. Jeg tror jeg vil bruke meg selv som eksempel. Jeg vil spørre dem hva de tror ville skjedd med meg om en av mine kolleger daglig hadde kalt meg Feita, - hvisket Feita hver gang han gikk forbi meg i gangene, skrevet Feita på lapper og lagt på pulten min. Hva ville skjedd med selvtilliten min da? Hvordan ville jeg fungert i hverdagslivet mitt?

Jeg vet jo hva de vil svare. De er nesten voksne. De har de rette svarene, og de fleste av dem har store empatiske lagre. Men av og til må vi voksne pirke litt borti dem, korrigere dem og få dem inn på stien igjen.

De fleste ungdommer er det heldigvis lett å korrigere. De tar det til seg og slutter å plage andre. Noen få når man ikke fram til, - og de fortsetter sin gjerning inn i voksenlivet. Som voksne blir de enda flinkere til å treffe sine mål med små stikk, stikk som er usynlige for alle andre enn den som rammes.

Hvem påtar seg jobben med å korrigere de voksne mobberne?

Ski in - ski out

Når man har gjentatt noe to ganger er det for tradisjon å regne. Da må helgas fjelltur tilhøre en langvarig tradisjon. Det er femte året vi drar avsted. Besetningen er den samme hver gang, men antallet som reiser varierer, og i år var vi fire. Alle jobber på samme skole, - og vi er gode venner på fritida også. Til fjells drar vi av flere grunner.

Det kan være et sjansespill å reise på fjellet så sent i sesongen, men vi var heldige. Riktig nok fikk vi flere slags vær, men utenfor kjøkkenvinduet var det stålende solskinn da vi våknet lørdag morgen, og sånn skulle det fortsette hele dagen. Her var det bare å komme seg i støvlene så fort som mulig.

Vi reiser opp etter jobben på fredag. Hovedmålet med turen er å være sammen. I sekken har vi klær og ski, mat og drikke - og mer trenger vi ikke. Noen ganger har vi reist tidlig og fått en tur i bakken på fredag også, men i år ble det mat, vin og sofakos. Hva vi prater om? Det meste. Fellesnevneren er skolen vi jobber på, men vi var innom både det ene og det andre, og det andre får bli mellom oss.

Denne gangen hadde vi leid ei hytte i ei lita hyttegrend ganske høyt opp i bakken. Den var praktisk innredet med alt vi trengte og mere til: Peis, kjøkken bad og badstue. Da vi kom ut lørdag morgen dryppet og rant det i vårsola. Det var bare å spenne på seg skiene og kaste seg ut i det.

Vi kjørte ned i bunnen av dalen for å kjøpe heiskort før vi fikk vår første tur. Stolheisene er hyggeligst, for da kan vi skravle mens vi kjører oppover. Aller best i så måte er den nederste. Den har plass til alle fire i en stol, og så bruker den lang tid på å få oss opp i høyden. Enkelte har litt høydeskrekk, men ikke verre enn at det glemmes hvis noen har noe interessant å berette. Dette var årets nest siste helg, og det var lite folk både i bakken og i heisene. Så slapp vi køene, og det klager vi ikke over.

Slushy - hørte jeg en guttunge kalle det, - og det var akkurat sånn det var. Råtten snø kaller jeg det. Det betyr at snøen er gammel, våt og tung. Nå hadde det riktig nok snødd om natta, så det var lett nysnø på toppen da vi kom ut, men det varte ikke lenge. Ettersom sola stekte ble det ganske vått, og det var ikke akkurat silkeføre.

Når jeg står der på toppen og ser ned de bratte henga, lurer jeg av og til på hvordan jeg skal komme meg ned. Så hiver jeg meg utpå - og så er jeg i gang igjen. Jeg begynte å kjøre slalåm i voksen alder, og jeg blir aldri noen racer. Det er jeg for øvrig ikke i noen sportsgrener. Men jeg kjører, og jeg har det moro. Noen ganger får jeg til og med litt fartsfølelse.

De som starter tidlig å kjøre blir selvfølgelig veldig gode. Jeg blir imponert, og også litt skrekkslagen når jeg ser de aller minste. De er i treårsalderen, og de kjører mer utfor enn slalåm. Med bøyde knær og rumpa i været fyker de som små piler nedover bakken uten å se verken til høyre eller venstre. For meg er det ufattelig at de får lov. Det er ikke alle steder løypestengslene er på plass, og kjører man feil kan det lett gå galt. Hvis en sånn liten kropp skulle kjøre inn i en stor voksen, ville det bli et livsfarlig smell.

For to år siden møtte jeg denne lille karen i bakken. Han gir ideen om at nordmenn er født med ski på bena ny mening. Legg merke til tåtesmukken.

Vi sto tidlig opp. Uten kø i heisene og med vakkert, vindstille vær fikk vi kjørt ganske mye. Men denne turen handler altså ikke bare om å kjøre på ski. Det skal koses - veldig. Vi har vår egen plass oppe ved ei bu, og der setter vi oss til med noe godt å drikke. Utsikten er formidabel, og med sterk vårsol måtte vi fram med solkremen også. Så fikk de der hjemme en telefon. Vi er noen kontrollfreaker, og selv om vi er langt hjemmefra, må vi ringe hjem for å gi noen instruksjoner til halvdelene der hjemme: Husk at Per må skrive litt på engelskstilen sin i helgen. Ikke glem at du skulle levere en bok til svigermor. Det er pizza i fryseren

Etter en lang pause i varm sol var vi klare for bakken igjen. Jeg har et slarkete kne, og noen ganger lot jeg de andre reise til topps mens jeg holdt meg litt lenger nede i bakken.

Det blir lett litt mye god mat på en sånn tur. Frokosten var i overkant stor, og da klokka sa lunsj var vi ikke sultne nok til en stor tallerken. I stedet ble det et beger pommes frittes. Vi har vært her i surt vintervær, og da pleier det å være fullt innendørs på restauranten. Nå var det nesten tomt inne. Ingen grunn til å sitte der i det flott været. Ute var det derimot rift om bordene. Det er tydelig at det er flere enn oss som er på jente- og gutteturerer med venner. Grupper av godt voksne menn og kvinner satt rundt alle bord, og det var langt mellom barnefamiliene.

Vi kjørte til heisene stengte, men det er jo ikke særlig sent. Ennå hadde vi ikke fått nok frisk luft, og selv om det hadde skyet til, satte vi oss til utenfor døra. Det hadde de gjort på nabohytta også. Der underholdt de med musikk fra vinduskarmen og stemningen var tiltagende. Akkurat det skulle jeg merke senere på natta da jeg forsøkte å sove.

Inne ventet en varm dusj, et glass vin og felles matlaging. Antrekket er mer enn casual: Strømpebukse eller pysjbukse. Så ble kvelden fylt med biff, fløtegratinerte poteter, vin og fire mer enn talevillige tunger.