Om å slippe ut damp

Hvis ikke du følger med nå, så hiver jeg deg ut - gjennom vinduet - og det er slett ikke sikkert jeg åpner det først.

Det er på slutten av dagen. Vi er slitne både store og små. Jeg kjenner at det er i ferd med å koke over. Adrenalinpumpa mi slipper ut litt for mye, - det er like før…

Jeg kan ikke være mild, vennlig og overbærende. Det er for sent for det nå. Jeg kan være ironisk, sur, meggete, kjeftete, truende; - jeg kan være mye.

I stedet velger jeg et rasende utsagn som er så grovt at alle forstår at det ikke er alvorlig ment, særlig ikke siden jeg sier det en gang i måneden (noen ganger to), med sint stemme og et skjevt smil. De kjenner meg. De smiler litt flaut og beskjemmet tilbake, - og så bøyer de seg over arbeidet igjen.

Dampen er ute, og vi kan fortsette.