Ren påskeferieglede

Endelig påskeferie, tenkte jeg da vi kom hjem fra jobben i dag. Nå skal jeg slappe av. Jeg skal være enig i at det er både rotete og møkkete i huset vårt, men det kan da ikke haste sånn? Vi har fri i ti dager, og det er ingen lov som sier at man må vaske og pynte den aller første dagen.

Ikke alle var enige i det. Hun kom fra en lang og hektisk dag i barnehagen, men var likevel full av energi. Selv måtte jeg ta meg et kvarter på ryggen, men hun som hadde bakt rundstykker, dekket bord til påskefrokost, danset, lekt inne og klatret ute, – hun hadde mer å gi.

Da hun vannet blomstene, og jeg skal si at de trengte det, oppdaget hun hvor utrolig skitne vinduene var. Her var det ingen tid å miste.

Og det var ikke nok å tørke over dem. Det måtte både gnikking og gnuing til for å få dem blanke. En klut var for lite, hun måtte ha en i hver hånd. Hver milimeter av glasset ble saumfart.

Jeg satt helt lamslått i sofaen og så på all denne aktiviteten, og det eneste hun hadde til overs for meg var et anklagende blikk: Har du ikke tenkt å gjøre noe som helst?

Storebror ser ikke sånne blikk. Men i likhet med meg synes han det er helt ok å utsette til i morgen alt det vi kanskje kunne gjort i dag. Kassa med leker fristet langt mer enn vinduspussing.

Men da lysene skulle tennes over middagsbordet lot han seg friste. Barn skal ikke leke med fyrstikker, men dette er ikke lek. Alle de tolv lysene skal tennes, og for den som er liten og redd for å brenne seg, er det en kjempestor jobb. De delte lysekronen mellom seg, og tente to og to lys. Det gikk med en halv eske fyrstikker før de var ferdige, for det måtte blåses ut ofte.

Nå kunne mormor bare komme på torskemiddag, men ennå var ikke den lille energibunten helt fornøyd med pyntingen. Den gamle duken som mormor broderte i sin ungdom var litt fargeløs, men ikke verre enn at ei kreativ jente og en kulepenn kunne videreutvikle mønsteret.

Nå kan ferien begynne.