Brev fra skipslegen 1 Avreise

Min svigerfar, Thorvald, ble født i 1918. I likhet med sin far før ham, studerte han medisin, men på grunn av hendelser under krigen ble utdanningen utsatt, og han var ikke ferdig uteksaminert før våren 1948. Han hadde plikttjeneste som skipslege på et marinefartøy sommeren 1948. Deretter mønstret han allerede høsten 1948 på som skipslege på Hvalkokeriet Nordhval. Han skulle komme til å tilbringe tre vintersesonger på hvalfangst. Selv om han var en voksen mann på tredve år, var han helt fersk i faget. Det kan ikke ha vært bare enkelt. Som skipslege på ei hvalfangerskute langt nede i Sørishavet var han helt alene om medisinske avgjørelser, og det var få å rådføre seg med. Han hadde ansvaret for over 500 mann, men det var meningen at han også skulle assistere andre hvalskuter i samme rederi. Jeg kan huske at han fortalte om sin første amputasjon av en tommel, om blindtarmbetennelse og om en pasient som ble alvorlig psykisk syk. Lojaliteten hans var nok hos mannskapet, men også dette var vanskelig. Når vi nå blar i hans gamle papirer kan vi lese i brev han fikk fra rederiet. Der blir han blant annet oppfordret til å ikke være slepphendt med sykemeldinger, og rederiet gjør oppmerksom på at de kommer til å avskjedige mannskap som har vært for mye syke.

Likevel var det en spennende praksis, og han likte seg svært godt. Om bord var det godt kameratskap, og hvalfangst i Sørishavet var en spennende jobb. At nettopp denne hvalfangsten tok fullstendig av og var med på langt på vei å utrydde verdens hvalbestand er en sørgelig annen side av historien.

Og det var godt betalt, meget godt betalt. Vi har bevart kontraktene hans, og der står det at han skulle ha 5000 kroner pr måned i de syv månedene sesongen varte. Han har dessuten selv fortalt, at han noen ganger fikk betydelig høyere hyre. I tillegg til dette hadde han selvfølgelig fri kost og losji om bord. Rederiet hadde forsikret ham for 100 000 kroner både ved død og ulykke. Dette fikk han heldigvis ikke bruk for.

Hvalfangerne var lange perioder til sjøs, men på vei opp og ned ble det også anledning til å se verden. Han var i land i både Cape Town, Montevideo og Curaseau, og ennå henger den gamle skinnjakka svigerfar kjøpte i Montevideo i 1952 på loftet. Den har min mann, Thv brukt da han var ung. Vi lar den henge en stund til. Det er ingen umulighet at Thorvalds barnebarn, Thorvald Henrik, også vil plukke den ned og ta den på seg en dag.

Vi har tatt vare på alt som finnes av minner fra svigerfars hvalfangstperiode. Her i huset kastes som kjent ikke noe. Det viktigste vi har tatt vare på er nok alle de 8 mm filmene han tok da han var der ute. Vi har ikke sett dem ofte, men de ligger nå der til bruk for den som måtte ønske, og det er spennende historiske dokumenter. Min svigerfar var en hendig mann, og han hadde stor sans for det estetiske. På frivaktene samlet han inn hvaltenner, og så brukte han tannlegeboret til å lage relieffer på dem. Han måtte nemlig også fungere som tannlege. Det viktigste minnet er imidlertid brevene. Det var ikke ofte det var postgang, men han skrev relativt flittig hjem til sin mor Aagot og sin søster Signe. Fordi han ikke alltid fikk postavgang, fungerer brevene på mange måter som dagbøker, og når de kom hjem til svigermor og tante Signe, så var de gjerne skrevet over flere dager.

Jeg har sittet og sett gjennom noen av disse brevene, og jeg har bestemt meg for å legge opp noen av dem her ettersom jeg synes det passer. Mange av brevene inneholder mest småprat, så jeg kommer til å nøye meg med å gjengi noen av dem som referat.

Svigerfar døde i 1978. Da var han bare 59 år gammel, og jeg var 18. Selv om jeg var ung, hadde han allerede vært svigerfaren min i fire år på det tidspunktet, og jeg kjente ham ganske godt. Når jeg leser brevene hans synes jeg at jeg kan høre stemmen hans.

Kjære mor og Signe                                                                              Larvik 30/9-48

Ja, i dag skal vi avgårde. Jeg skal være ombord kl 12, og båten går kl 2. Jeg skriver dette etter at jeg er ombord. Vi gikk presis kl 2. Jeg merket det ikke med det samme, men så så jeg at alle motorbåtene rundt oss gikk så fort de kunne, og da forsto jeg jo at vi var underveis. Vi kom nokså nær Stavern, og jeg så minehallen som jeg glodde på i 5 lange uker i 1943 – 44 da jeg var arrestert av tyskerne.

Det var litt gråværsaktig og disig da vi dro avgårde, og utover kvelden begynte det å blåse opp nokså friskt her, men Norhval er tugnt lastet og en kunne ikke merke slingring i det hele tatt. Jeg har hatt min første patient ombord, en liten messegutt som fikk foten sin inn i wiren på motorbåten da han skulle ombord. Rtg. bilde (røntgenbildet) viste heldigvis at det ikke var noen brudd.

Jeg er helt surrete i hodet etter  alle nye inntrykk og de fremmede omgivelsene.  Føler meg nokså liten.

God natt. Telefonert med mor.

Kjærlig hilsen Thorvald.