En siste julemiddag

Det siste juleselskapet skulle gå av stabelen lørdag femte juledag. Det visste jeg helt sikkert. Klokka halv åtte var vi invitert til Torill og Thor. Godt jeg har en mamma med god hukommelse som kunne fortelle meg at jeg tok feil. Det var i dag! Så ble vi igjen reddet av gongongen og spart for en pinlig entré en dag for sent.

Det var i dag, - det var helt tydelig: Fakler på trappen, summing av gjester som hadde kommet før oss, god lukt av mat, varm gløgg i koppene og et festlig pyntet bord.

Noen av disse gjestene ser vi bare denne ene gangen i året, og så skal man liksom ta opp tråden fra sist man hadde hverandre til bords på denne måten for omtrent ett år siden. Det blir litt utfylling av informasjon om året som har gått, hvor ungene våre er og hva vi driver med. Hyggelig småprat. Siden vi er lærere, må vi alltid gjennom en liten runde med skoleangrep. Sånn er det bare. Rektor advarte oss før vi gikk til juleferie: I år måtte vi lese oss opp, for intet juleselskap ville være komplett før alle har fått sagt sitt om Pisaundersøkelsen, om hvor udugelig norsk ungdom er, hvor mye dårligere lærerne er nå enn tidligere og ellers litt om det generelle forfallet. At de selv er foreldre til akkurat den ungdommen de mener det ikke er håp for, se det glemmer de. Godt at ikke alle er like pessimistiske. Det skal nok gå bra, skal dere se.

Men vi hadde da annet å snakke om også, og skulle vi råke opp, så var ikke det noe problem. Verten hadde laget quiz, - en ganske vrien en! Når voksne mennesker nettopp har kritisert ungdommens kunnskapsnivå, - og så blir utsatt for en quiz går det på æra løs. Trenger jeg å si at mitt lag vant? Det skal innrømmes at det ikke var min fortjeneste, så jeg bør nok søke avskjed i nåde. Vi hadde med en kar på laget som til daglig steller med helt andre ting enn å svare på når Svalbard ble en del av Norge og hvilke to kjente kvinner som døde i 1997. Men han kunne det alt sammen.

Det er hyggelig å sitte sånn rundt et bord, prate og leke med nye mennesker. Det kan være ganske utfordrende også, og en time etter midnatt ruslet vi hjem til oss selv, en kort spasertur på fire og et halvt minutt.

Jeg tror vi våger å kalle dette for det siste måltid, - julens siste måltid.