Jul i sus og dus

Juledagene glir over i hverandre, og vi vet snart ikke hvilken ukedag det er. Hver dag har sin sosiale setting. Noen dager er vi alene hjemme, - andre dager er vi sammen med familie og venner. Første juledag er vi hos mormor, - det er fast tradisjon. De to siste årene har vi lagt veien om kirkegården for å tenne et lys for Tanten. I år var hun litt fornærmet over at vi ikke hadde vært der på lille Julaften som skikkelige folk, og hun syntes det var litt pinlig at ikke hennes grav hadde hatt lys sånn som alle naboene hadde på Julaften. Men vi ble tilgitt. Til gjengjeld lyste hennes lykt til langt inn på tredje juledag.

Hos mormor er det pinnekjøtt som står på menyen. Det er noe av det beste jeg vet - en gang i året. To ganger kan også gå an, men så er det slutt. Det er kraftig kost, og vi føler at vi blir mette nok til å vare inn inn i neste århundre. Etter at vi hadde spist, sto mormor igjen med en diger kjele med kjøtt. Det er ikke det at hun ikke kan regne, men hun glemmer visst at vi bare er en bitte, liten familie, og straffen er at hun må spise pinnekjøtt helt til påske.

Nå er det jo ellers ikke viktigst hva og hvor mye vi spiser, - skjønt det skulle man tro i disse dager. Det viktigste er at vi får pleiet familielivet og vært sammen med ungene våre. Det er i grunnen viktigere nå enn det noen gang har vært. Marthe bor i Oslo, Henrik bor i Trondhjem og vi bor i Fredrikstad. Det betyr at det er veldig lenge mellom hver gang vi treffes alle fire på en gang, og hadde det ikke vært for sånne høytider som den vi feirer nå, så ville det gått ennå lengre mellom hver gang vi var sammen alle sammen.

På veien hjem fra mormor snublet vi over denne kontrapsjonen. Den hang så ensom og forlatt i et tre helt for seg selv. Hva i all verden er dette?

J

I dag er det vi som har hatt juleselskap for familien. Vi startet selskapet med å slepe alle ut på spasertur på Isegran. Vi hadde med lommelykter, og de små fikk gå inn i den skumle gangen inne i vollen. Og tenk - de fant et geiteskinn der inne. Var ikke det merkelig? Det blåste mer enn geiter ute i dag, iskaldt, og turen ble ikke særlig lang. Til gjengjeld skjerpet den kanskje apetitten hos oss som har hatt litt for mye mat på bordet de siste dagene. Det sto julekoldtbord på menyen hos oss, men i likhet med mormor må jeg konstatere at folk ikke spiser så mye som man tror. Det blir mye mat som bæres fram og tilbake mellom kjøleskap og bord.

C og M elsker at vi har huset fullt av folk. Og i dag er det selskap, det har M forstått. Men hun lurer på når dette selskap begynner, og hva er det egentlig, - et skap? Flere ganger under middagen hvisker hun til meg: Når skal vi ha sånn selskap? De blir lange sånne bordsettinger, og de små går fra bordet for å leke. Men så finner de ut at de skal underholde oss voksne. Første er det M og Tuva som skal synge, - men så svikter motet M. Det blir så fryktelig pinlig med alle de voksne som sitter der og venter med ansiktet vendt rett mot henne. Tuva blir oppgitt over sånt pyseri.

Tuva er nemlig mer scenevant og synger gjerne sammen med storesøster Hedda. Så får våre to minste bare stå der i stor undring over at noen har sånt mot at de kan synge både en og to sanger foran hele familien. Og applaus får de. Etterpå må M synge høyt og tydelig helt for seg selv der hun står gjemt lenger borte i stuen, der hvor ingen kan se henne. Hun måtte jo vise at hun også kunne.

Det er merkelig hvordan vi nesten ikke kan gjøre noe uten at noen må finne fram en pc for å vise fram noe, kanskje et bilde av ungene, et nettsted, en matoppskrift. Hadde det vært for noen få år siden, ville vi følt oss uhøflige hvis vi plasserte en sånn maskin på dessertbordet, men sånn er det ikke lenger. Pc-en er vår forlengede arm til resten av verden. Den fungerer også som et fotoalbum, og ingen ville synes det var rart om man tok fram et album midt i selskapet. Og en far og en sønn kan godt se hverandre i øynene tvers over en pc- skjerm.

Sånn går dagene. Vi er litt her og litt der, og om kvelden går alle hvert til sitt, og huset blir stille og tomt. Bare bordet blir stående igjen med restene av all moroa. Det ser nesten ut som en slagmark. M må gjøre seg en liten sving bort og strekke seg over bordet for å se om det fortsatt kunne finnes noe godt og spiselig der borte, - kanskje en aldri så liten gjenglemt sjokoladebit.

Det har vært noen deilige dager, men nå er nok nok. Marthe fikk sitte på med gjestene innover til Oslo. Hun har jo mennesker der inne som hun også vil ha litt jul med. Selv har jeg bestemt meg for å dra en tur på jobben i morgen. Jeg vet jeg har noe arbeid liggende, og det kan passe bra å få skuffet unna noe nå før alt braker løs 3. januar. Selv om jeg ikke er god på ferier, så klarer jeg juleferien ganske godt. Den er ikke så alt for lang, og bare jeg får krydret den med litt aktivitet i morgen, så skal jeg nyte de siste dagene av 2007.