Hombre nuevo - et ideal for paven og meg?

På radioen siterte de fra julaftentalen til pave Benedikt XVI. Han hadde visst sagt at vi mennesker blir stadig mer egoistiske. Det har jeg gått her og tenkt på nå i julen. Hvorfor sa han det? Jeg synes jo også jeg er så forferdelig egoistisk, - men har vi blitt mer egoistiske?

Det er lett å støtte paven i mye av det han sa: Mange av oss blir rikere, vi som er rike tar stor plass, vi forurenser kloden, vi har ikke nok omtanke for de fattige. Det er sant alt sammen, dessverre.

Men blir vi stadig mer egoistiske? Det måtte altså bety at gjennomsnittsmennesket har mindre omtanke for sine medmennesker enn det folk hadde for 50 - 100 - 500 år siden. Det tror jeg rett og slett er feil. I gamle dager, og man skal ikke gå så langt tilbake, mente man at det var naturgitt at noen var fattige og noen rike. Det var en vanlig oppfatning at det var rett og rimelig at noen skulle tjene og andre herske. Klasseskillene var formidable, - og de fleste mente det skulle være sånn. Jeg ville vel tro at man hadde mindre medlidenhet med de lidende den gang enn man har nå.

Jeg kom plutselig til å tenke på en julehistorie jeg hørte da jeg var liten. En gammel dame fortalte meg at hennes far hadde vokst opp i Fredrikstad i sagbrukstiden. Han var en liten fattig gutt, og på lille julaften fikk han jobb hos J N Jacobsen på Lykkeberg. Han skulle hogge ved, - og når du er ferdig, så kan du banke på, så skal du få noe for jobben. Det var vinter, det var mørkt og det var kaldt. Den lille gutten hogg ved til langt på kveld, og han koste seg med den harde jobben. For inne i hodet hans foregikk det masse. Han drømte om hva han skulle gjøre når han fikk betalingen, en liten pengesum han hadde regnet seg fram til at han ville få. Pengene skulle han gi til sin mor, og så kunne de kanskje kjøpe … Han drømte seg bort. Da vedstabelen var ferdig, tok han av seg lua og banket på kjøkkendøra. Det var kokka som kom ut. Hun sto i en damp av deilige dufter fra kjøkkenet. Å, det var deg, ja, sa hun. Jeg har fått beskjed om å gi deg en kake. Han fikk en liten liten julekake i den ene hånden. Forresten, ta en i den andre også, sa hun i et anfall av medlidenhet. Han glemte aldri skuffelsen over å ikke få skikkelig betalt for jobben han hadde gjort. Dette skjedde rundt 1870, og historien var så sterk at jeg fikk høre den gjenfortalt av hans datter nesten hundre år senere.

I dag er det få i vår del av verden som ikke har idealer om et samfunn der vi deler med hverandre, og vi er enige om at alle skal ha en rettferdig lønn for det arbeidet de gjør. Det er neppe flere fattige nå enn det var for hunder år siden. Den gangen var nesten alle fattige, og bare en liten andel av befolkningen kunne regne seg til den priviligerte klasse.

Hvorfor sa paven at vi blir mer egoistiske? Vi er vel av natur egoistiske. Jeg tror det ligger i genene våre. Det er en overlevelsesmekanisme som gjør at vi må sørge for at vi og vårt eget avkom overlever i en vanskelig verden, også hvis det må skje på bekostning av andre.

Men så er det altså ingen fare for at vi skal sulte i hjel. I USA, Oseania og Europa velter vi oss i mat og forbruksvarer. De aller fleste forbruker langt mer enn det vi trenger. Den virkelige fattigdommen er ikke lenger utenfor studedøra vår. Hadde vi funnet et sultent barn på trappa, ville vi straks tatt det inn og hjulpet det. Men det sultne barnet er ikke her, - det er i Asia eller Afrika, og så langt rekker ikke blikket vårt. Her hos oss pøses det penger på Frelsesarmeen nå i julen, - millioner som blir brukt til å hjelpe dem som har komme skjevt ut her hos oss, de som sitter på trappen vår. Det går ikke like mange penger til det sultne barnet langt der borte. I våre dager går ikke de største klasseskillene mellom øst og vest i byene her i vesten. I stedet deler de kloden vår i overklasse og underklasse, - og vi rike lever tilsynelatende godt med det.

Jeg tror ikke vi blir mer egoistiske, - men vi er egoistiske. Så lenge jeg har alt det jeg har, uten å gi bort mesteparten av det, så er jeg fundamentalt egoistisk og mangler medfølelse med andre. Hvis jeg må se lidelsen rett i øyet, lukte den, føle den for å ville gjøre noe med den, - da er jeg jo ikke et medfølende menneske. Så lenge jeg bare gir av min overflod så jeg knapt merker det, så er jeg ikke barmhjertig. Da handler det faktum at jeg gir også om meg, meg, meg, - fordi det døyver noe av den dårlige samvittigheten min.

Che Guevara snakket om det nye mennesket, hombre nuevo, det uselviske mennesket som alltid skulle sette andre foran seg selv; et menneske som skulle tenke på andre, på fellesskapet, på hele samfunnet før det tenkte på sine egne behov; et menneske som lever i enkelhet for at det skal bli nok til alle. I dag er hele kloden vårt samfunn, vårt fellesskap. Che Guevara var brutal og han var romantisk, - men akkurat ideen hans om hombre nuevo  har satt seg fast i meg som et ideal, - et ideal jeg på ingen måter klarer å nærme meg. Men det gjør noe med meg, for jeg vet at så lenge det er ett eneste lidende menneske igjen i verden uten at jeg gjør noe med det, så har jeg som lever i overflod sviktet det idealet.

Hjemme hos oss har vi flere pc-er. På skolen min finnes det noen få elever som ikke har pc i det hele tatt. Jeg burde gitt dem våre. Jeg kan kjøpe nye. Vi bor i et hus med flere rom enn vi trenger. Vi kunne bodd i en liten leilighet, og likevel hatt det mye bedre enn de fleste menneskene i den fattige verden. Vi spiser for mye, og vi spiser for mye dyr og unødvendig mat. Vi har to biler. I skapet henger klær nok til å holde oss varme resten av livet. Hvis vi mente det vi sa om at vi synes synd på dem som har mindre enn oss, mente at alle mennesker burde dele med hverandre, - da hadde vi kvittet oss med alt overføldig og delt det med dem som lider. Først da kunne vi si at vi hadde gjort vårt.

Jeg sa noe om dette i klassen min nå i høst. Det satte nok i gang noen tanker, men flere av elevene mente at jeg gikk for langt. Du har jo arbeidet for det du har, sa de. Du fortjener det! De har hørt det i reklamen: Because I’m worth it! Because you deserve it! Veldig rike mennesker i vårt samfunn sier det samme: Jeg har arbeidet hardt. Jeg fortjener alt jeg har. Hvor arrogante kan vi bli? Vi som jobber lusne 37 1/2 time i uka, vi som har fri to dager i uka og ferie mange uker i året. Vi som har så mye mat i kjøleskapet til jul at vi ikke klarer å spise opp alt. Skulle vi fortjene rikdommen vår fordi vi jobber så hardt? Da burde arbeiderne på kakaoplantasjene på Elfenbenskysten vært multimillionærer. Få mennesker jobber hardere, oftere og lengre enn dem. Og det gjør de for at vi skal spise sjokolade. Hvem har bestemt hva de fortjener?

Den måten jeg lever på kan aldri på noen måte forsvares. Jeg lurer på om pave Benedict VXI tenker på samme måten som jeg?

Også vi som ikke tror kan finne viktige påminnelser om vår egen utilstrekkelighet i Bibelen:

For jeg var sulten, og dere ga meg mat; jeg var tørst, og dere ga meg drikke; jeg var fremmed, og dere tok imot meg, jeg var i fengsel, og dere besøkte meg.